Han har følelser for en annen. Hvordan takle dette?

[wintergirl]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg som skrev over om min opplevelse.

Den limbofølelsen du har nå er svært vond, det vet jeg. Ta en dag av gangen.

Om du ønsker å redde forholdet må du være villig til å legge dette bak deg. Om du vet du ikke klarer det, kan det være smartest å gå. 

Det er kun du som vet hva som er riktig for deg. De som er sammen "hele livet" sier at oppskrift på langt samliv er at ikke begge gir opp samtidig. Alle forhold settes på prøve. De som råder til å gå er gjerne single/skilt, kanskje aldri har fått barn med partner. Personlig synes jeg generelt at folk går for lett fra hverandre. Forelskelse kommer og går, man kan bli forelsket i andre. Likefullt føler jeg at lange forhold, med barn fortjener å bli jobbet med. Min sorg var at ikke vi kom til å sitte sammen om tyve år, kose oss og snakke om hvor mye vi har opplevd sammen. Som f.eks barna når de var små eller opplever med folk vi var glade i som ikke lengre er blant oss. Mannen har vært der i alle store øyeblikk i livet og det var for viktig enn et halvt år med problemer. Håper du forstår hva jeg mener, for det ble litt rart forklart. 

Det som skjedde hos oss ble en oppvåkning i hva som mangler i forholdet. Jeg så ikke problemer før dette skjedde (helt uventet). Nå ser jeg det og jobber med det. Så det er godt mulig at dette sjokket var det beste som kunne hende oss. Jeg ba han behandle meg som en elskerinne, så skulle jeg oppføre meg som en. Det har vært veldig gøy. Nå er det sexy melding, rampete ord, kalps på baken... Interne vitser. 

Du står i det verste nå, bare du vet om du klarer det. Jeg er glad jeg gjorde det, men du har ingen garanti for at det går deres vei dessverre. Det kommer også an på partneren din. Min var ikke interessert i familievern kontoret eller noe annen hjelp. Gikk bra uansett.

Anonymkode: 9bc81...8e8

Syns du skriver veldig mye bra. Helt enig med deg i alt. Mange gir opp altfor lett i dag. Og det er lett å be andre å gå, men det er ikke alltid det beste om så for noen. Jeg og mannen har vært sammen i mange år, 16 år og vi hadde vært sammen i 14 år da det han kom i en alvorlig krise og var utro. Vi har ikke barn, men selv om vi ikke har barn så syns jeg man skylder hverandre å prøve etter så mange år sammen. Nå skal ikke jeg snakke på andre vegne, for det er ingen selvfølge at man tilgir utroskap. Det for være opp til hvert enkelt mennesker å bestemme hva som er best for dem her. Men jeg syns selv om vi ikke har barn at det er vanskelig å bare gå ifra hverandre etter så mange år sammen. Jeg satt også med så mange dyrebare minner og gode stunder som jeg slet med å gi opp. Det satt lang langt inne å bare kaste det på bål. Vi krangler ikke så mye lenger, har det mye bedre og ting er som det var, bare enda bedre enn før den stygge krisen. Vi har planer for fremtiden og koser hverandre og sier mye pent til hverandre. Skrive fine meldinger når vi ikke er sammen også. Så, er man ment for hverandre så vil man oppleve stormer og komme ut av det sterkere enn noen gang. Klare man ikke å gå videre så er det også greit. Da er man ment for noe annet som er bedre for dem. 

[wintergirl]

Også vil jeg bare legge til at alle individuelle. Ingen sitter med fasiten samme hvor mye erfaringer man selv har med det ene og det andre. Om en selv ikke har tro på terapi så er det helt greit, mens andre har gode erfaringer med terapi. Den som er utro skal legge seg flat og innfinne seg i at den som har blitt sviktet får rase av seg den første tiden. Såpass skylder de for sviket. Mener de oppriktig at de vil gjøre en innsats så må de tåle såpass. De har tross alt tilført sin kjære mye smerter. Det er den som har sviktet som har noe å bevise ja. Men hvis man vil redde forholdet så må begge jobbe seg igjennom det. Med tiden må man legge sviket bak seg og ikke bruke det mot partneren sin. Kjærlighet skal komme fra begge hold og begge skal være med å bygge hverandre opp. Vil man ikke det så er det bare å gå. 

Både det å kjempe for forholdet og gå er like rett. Det må være opp til hvert enkelt å bestemme det selv. Det er lett å dumpe hverandre om dagen. I dag er det jo det vi sier til hverandre. Dump henne/han. Det fins flere fisker i havet . Enkelt og greit. Sjeldent like enkelt for alle. 

Ingen kan kan si hva som er rett for noen, det er som sagt opp fra hvert enkelt menneske og ingen sitter med den fullstendige sannheten og hva som er det beste for hvert enkelt. 

Endret 20. juli 2019 av wintergirl

[AnonymBruker]

22 minutter siden, wintergirl skrev:

Syns du skriver veldig mye bra. Helt enig med deg i alt. Mange gir opp altfor lett i dag. Og det er lett å be andre å gå, men det er ikke alltid det beste om så for noen. Jeg og mannen har vært sammen i mange år, 16 år og vi hadde vært sammen i 14 år da det han kom i en alvorlig krise og var utro. Vi har ikke barn, men selv om vi ikke har barn så syns jeg man skylder hverandre å prøve etter så mange år sammen. Nå skal ikke jeg snakke på andre vegne, for det er ingen selvfølge at man tilgir utroskap. Det for være opp til hvert enkelt mennesker å bestemme hva som er best for dem her. Men jeg syns selv om vi ikke har barn at det er vanskelig å bare gå ifra hverandre etter så mange år sammen. Jeg satt også med så mange dyrebare minner og gode stunder som jeg slet med å gi opp. Det satt lang langt inne å bare kaste det på bål. Vi krangler ikke så mye lenger, har det mye bedre og ting er som det var, bare enda bedre enn før den stygge krisen. Vi har planer for fremtiden og koser hverandre og sier mye pent til hverandre. Skrive fine meldinger når vi ikke er sammen også. Så, er man ment for hverandre så vil man oppleve stormer og komme ut av det sterkere enn noen gang. Klare man ikke å gå videre så er det også greit. Da er man ment for noe annet som er bedre for dem. 

Jeg var sikker på at du og mannen gjorde det slutt. På grunn av utroskapen.  Han gikk videre med ny og du fant en annen. Har jeg lest så feil? Beklager avsporing. 

Anonymkode: 5eb2d...1fc

[wintergirl]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var sikker på at du og mannen gjorde det slutt. På grunn av utroskapen.  Han gikk videre med ny og du fant en annen. Har jeg lest så feil? Beklager avsporing. 

Anonymkode: 5eb2d...1fc

Nei, han var bare i en dyp krise. Hun andre dama var ikke noe for han. Hun viste også sine sider og de var ikke fine. Førsteinntrykket ble fort borte når han snakket med henne. Men han var ikke interessert i en ny dame. Han dopet seg og hadde andre kriser på si, så han var midt sagt ikke seg selv. Han kom til seg selv mer og mer da han trappet ned på steroidene. Underveis så slapp han aldri taket i meg. Men det var en grusom og tøff tid for oss begge på hver vår måte. Vi begynte litt pent først og nå er hverdagen her igjen, men vi takler det helt annerledes nå. Har planer og mål vi har satt oss og skal nå. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, Snurrevipp skrev:

Jeg er så langt nede. Selvtilliten er på bånn og vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg. 

hvordan oppfører du deg i din profesjonelle karriere?

11 timer siden, Snurrevipp skrev:

Kan dette reddes? Eller skal jeg dra meg ut før han gjør det? 

Bare du vet om det kan reddes. Men jeg tror ikke det er lurt å fortsette i et forhold når du har allerede blitt revet i fille biter. En lærdom som mange menn som leser dette bør ta til etter retning der man ikke leker med menneske liv. Det er også en formidling hvorfor man gifter seg. Å leve et samboer forhold, er å ha to bein i to leire. 

Anonymkode: 52393...7c0

[AnonymBruker]

13 minutter siden, wintergirl skrev:

Nei, han var bare i en dyp krise. Hun andre dama var ikke noe for han. Hun viste også sine sider og de var ikke fine. Førsteinntrykket ble fort borte når han snakket med henne. Men han var ikke interessert i en ny dame. Han dopet seg og hadde andre kriser på si, så han var midt sagt ikke seg selv. Han kom til seg selv mer og mer da han trappet ned på steroidene. Underveis så slapp han aldri taket i meg. Men det var en grusom og tøff tid for oss begge på hver vår måte. Vi begynte litt pent først og nå er hverdagen her igjen, men vi takler det helt annerledes nå. Har planer og mål vi har satt oss og skal nå. 

Bra ☺️

Anonymkode: 5eb2d...1fc

[AnonymBruker]

11 timer siden, Snurrevipp skrev:

Jammen hva gjør jeg da? Hjelp meg.. 😨

Du skal sette et ultimatum. Ikke gå på gress! Gjort det selv og angrer. 

Gjør det slutt med han. Tenker det er en større mulighet for at han blir da. 

Anonymkode: 7fd3a...4ef

[wintergirl]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bra ☺️

Anonymkode: 5eb2d...1fc

😊

[wintergirl]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skal sette et ultimatum. Ikke gå på gress! Gjort det selv og angrer. 

Gjør det slutt med han. Tenker det er en større mulighet for at han blir da. 

Anonymkode: 7fd3a...4ef

Dette Ts! Gi han er ultimatum. Ikke utslett deg selv. Det kan være en tankevekker for han.

[avent]

Ta barna med deg, om du har mulighet til det. La han få føle på hvordan livet uten deg blir og hvordan det blir for han og ikke få se barna sine hver dag. 

Ikke kontakt ham, med mindre det har noe med barna å gjøre eller andre praktiske ting. 

Gjør det klart for han at det ikke er han som bestemmer om det blir brudd eller ikke. Gjør det klart for han at du kommer til å klare deg utmerket om det blir slutt mellom dere. 

[AnonymBruker]

Dårlig gjort av dem begge.

Sett følelsene dine til side og tenk hva du fortjener. Du fortjener ikke å føle smerte og bli behandlet slik.

Prat med han. Hvis dette skal fungere må han skape tillitt på nytt, behandle deg med verighet og kutte all kontakt 100% med den andre damen. Dersom han svarer at han skal prøve, men virker uikker, eller ikke klarer dette, så sier du at du ønsker å gå i fra han. Hvis han etter 1 uke eller 2 fortsatt ikke har tatt grep om endring, så går du, på ekte. Da har i hvertfall du gjort ditt for å få det til å fungere og han har allerede gitt deg opp.

Det er grusomt vondt. Men du finner en ny mann når sårene dine har blitt leget.

Den andre dama blir ikke lykkelig om hun forlater mannen sin for så å bli sammen med din. Og det er begrenset hvor lenge hun klarer å skjule utroskapen for sin mann. Hun er nødt til å ta et valg, hun kan ikke leve et dobbeltliv i flere år, isåfall er hun helt uten empati og ekstremt kald og da vet du i hvertfall at du var bedre enn henne og mannen din kommer til å angre når han har mistet dere begge. Og barna dine kommer aldri til å være stolt av hva han har gjort. Så du får all sympati fra alle kanter dersom du beholder holdet høyt og går nå

Anonymkode: 9596b...93a

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg som skrev over om min opplevelse.

Den limbofølelsen du har nå er svært vond, det vet jeg. Ta en dag av gangen.

Om du ønsker å redde forholdet må du være villig til å legge dette bak deg. Om du vet du ikke klarer det, kan det være smartest å gå. 

Det er kun du som vet hva som er riktig for deg. De som er sammen "hele livet" sier at oppskrift på langt samliv er at ikke begge gir opp samtidig. Alle forhold settes på prøve. De som råder til å gå er gjerne single/skilt, kanskje aldri har fått barn med partner. Personlig synes jeg generelt at folk går for lett fra hverandre. Forelskelse kommer og går, man kan bli forelsket i andre. Likefullt føler jeg at lange forhold, med barn fortjener å bli jobbet med. Min sorg var at ikke vi kom til å sitte sammen om tyve år, kose oss og snakke om hvor mye vi har opplevd sammen. Som f.eks barna når de var små eller opplever med folk vi var glade i som ikke lengre er blant oss. Mannen har vært der i alle store øyeblikk i livet og det var for viktig enn et halvt år med problemer. Håper du forstår hva jeg mener, for det ble litt rart forklart. 

Anonymkode: 9bc81...8e8

Jeg er enig i deg i at mange gir opp for lett, og det er jo en konsekvens av mange ting - at vi kan, blant annet. 

Men jeg ser også veldig mange par, en generasjon over meg, kanskje i 50-årene eller deromkring som ble sammen da de var ganske unge. Når man er relativt tidlig i 20-årene så er man jo såpass uutviklet ennå at en eventuell partner er litt opp til tilfeldigheter. Hun var søt eller han var kjekk, man er i samme sosiale sirkel eller studium, vennene 'parer' seg opp og så blir det liksom dere. Og det er jo også greit - man vokser sammen, og bygger et liv og er jo glade i hverandre. Samtidig ser nok mange med årene at de hadde valgt annerledes dersom de var unge igjen. Det gjelder jo mange ting i livet, men du kan ikke starte karrieren helt på scratch, du kan derimot potensielt møte en ny. Jeg sier ikke at alt er bedre nå - selvrealiseringen er kommet litt ut av kontroll - men det er i det minste et fokus på hvem du er og hva du vil og hvem som passer deg. Det ble ikke bare Jan fordi han stod der tilgjengelig da du var 25 og singel, slik jeg har observert hos mine foreldres generasjon.

Min onkel skilte seg etter flere års ekteskap og med to barn (en felles beslutning mellom de to). Historien deres var vel omtrent som over, og til tross for at han er en svært oppegående fyr, vil han selv i dag slite med å gjøre rede for nøyaktig hva det var som gjorde at det ble dem. Hun var pen og kul og de hadde mye moro sammen, og slik ble det. Men de er også ekstremt ulike på mange områder, fra ulike hjem med ulike verdier, ulikt syn på barneoppdragelse og på det verste kunne de ikke bestemme hva de skulle ha til middag uten at det ble uenigheter. Det er vondt å se slike sannheter i øynene: jeg skulle valgt annerledes. Jeg skulle ha valgt en annen for 15 år siden. Skal man bare "ri det ut"? Du har dette ene, lille livet. Og disse innsiktene kommer gjerne på et punkt i livet der man kjenner litt på sin egen dødelighet: det er kanskje mindre tid igjen enn det som ligger forbi.

Jeg tror den felles historien er det tyngste å miste, kanskje mer enn partner. Og det forstår jeg veldig godt. På godt og vondt må man vel bare innfinne seg med at ingenting er evig, i hvert fall ikke relasjonene våre. 

Anonymkode: 6d5d9...e7c

[Snabeltann]

Kanskje dere bare skulle blitt enig om å ta en pause? Leie en liten hybel på airbnb, bo annenhver uke der uten barn. Sett litt på hvordan det føltes, kanskje savnet hverandre litt. Og så "evaluert" etter en tid? Og i denne pausen var dere fri til å gjøre det dere ville, også du. Kanskje han også hadde hatt godt av å kjenne litt på savnet av deg, vært litt urolig for hva du vil bruke tiden til? (ikke at du trenger å gjøre noe, men han kan jo tenke det) og han kunne vært med forelskelsen sin, og sett om det var "liv laga" eller om illusjonen om noe bedre kun var en illusjon? 

[a l'orange]

⭐

Endret 11. oktober 2020 av a l'orange

[Gjest ThotSlayer]

Bli den dama han opprinnelig forelsket seg i. Se på hvordan ting har endret seg nå, kontra hvordan det var i begynnelsen og hvordan du oppførte deg.

Ellers er det kjipt å høre at det her har skjedd, men vil du redde det, så må faktisk du legge i arbeidet for å redde forholdet.

Endret 20. juli 2019 av ThotSlayer

[wintergirl]

5 minutter siden, a l'orange skrev:

Ikke misforstå, nå!  

Det er helt topp å høre at folk har fått hjelp av terapi!

Det jeg siktet til var de som har en holdning til parterapi som er ekvivalent med den mange har til slankepiller og slankepulver;

«Åh, så fint! Vi slipper å gjøre den harde jobben selv, og kan i stedet gå for denne fantastiske enkle løsningen!»

Litt som om en parterapeut bare kan svinge en tryllestav og drysse regnbuepulver, så er alt i skjønneste orden. 

DET er feil!

Jeg er helt enig der. I noen tilfeller så kan det for noen være en øyeåpner . Men såklart skal den som bedrar overbevise sin partner at de er seriøse. 😊

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg som skrev over om min opplevelse.

Den limbofølelsen du har nå er svært vond, det vet jeg. Ta en dag av gangen.

Om du ønsker å redde forholdet må du være villig til å legge dette bak deg. Om du vet du ikke klarer det, kan det være smartest å gå. 

Det er kun du som vet hva som er riktig for deg. De som er sammen "hele livet" sier at oppskrift på langt samliv er at ikke begge gir opp samtidig. Alle forhold settes på prøve. De som råder til å gå er gjerne single/skilt, kanskje aldri har fått barn med partner. Personlig synes jeg generelt at folk går for lett fra hverandre. Forelskelse kommer og går, man kan bli forelsket i andre. Likefullt føler jeg at lange forhold, med barn fortjener å bli jobbet med. Min sorg var at ikke vi kom til å sitte sammen om tyve år, kose oss og snakke om hvor mye vi har opplevd sammen. Som f.eks barna når de var små eller opplever med folk vi var glade i som ikke lengre er blant oss. Mannen har vært der i alle store øyeblikk i livet og det var for viktig enn et halvt år med problemer. Håper du forstår hva jeg mener, for det ble litt rart forklart. 

Det som skjedde hos oss ble en oppvåkning i hva som mangler i forholdet. Jeg så ikke problemer før dette skjedde (helt uventet). Nå ser jeg det og jobber med det. Så det er godt mulig at dette sjokket var det beste som kunne hende oss. Jeg ba han behandle meg som en elskerinne, så skulle jeg oppføre meg som en. Det har vært veldig gøy. Nå er det sexy melding, rampete ord, kalps på baken... Interne vitser. 

Du står i det verste nå, bare du vet om du klarer det. Jeg er glad jeg gjorde det, men du har ingen garanti for at det går deres vei dessverre. Det kommer også an på partneren din. Min var ikke interessert i familievern kontoret eller noe annen hjelp. Gikk bra uansett.

Anonymkode: 9bc81...8e8

Høres ut som en terrorbalanse. Lykke til med å holde det gående. Alltid en trussel som puster deg i nakken. Hva skjer når mannen din får et vandrende øye neste gang? Gå ned noen kilo? Kle deg litt mer utfordrende? Blow jobs hver kveld? Og så håpe på det beste?

Nei, for meg er ikke dette kjærlighet. Dette er en eviglang audtition. Fuck that.

Anonymkode: 4a809...1b9

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som en terrorbalanse. Lykke til med å holde det gående. Alltid en trussel som puster deg i nakken. Hva skjer når mannen din får et vandrende øye neste gang? Gå ned noen kilo? Kle deg litt mer utfordrende? Blow jobs hver kveld? Og så håpe på det beste?

Nei, for meg er ikke dette kjærlighet. Dette er en eviglang audtition. Fuck that.

Anonymkode: 4a809...1b9

Du om det. Jeg vet da bedre hva som er rett for oss. Hva er din erfaring egentlig?

 

 

 

Anonymkode: 9bc81...8e8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du om det. Jeg vet da bedre hva som er rett for oss. Hva er din erfaring egentlig?

 

 

 

Anonymkode: 9bc81...8e8

Vet iallefall dette: Min mann er min ektemann og beste venn. Om han vil behandle meg som en elskerinne, får han skaffe seg en. Uten meg i bildet.

Anonymkode: 4a809...1b9

[AnonymBruker]

17 timer siden, Snurrevipp skrev:

Jammen hva gjør jeg da? Hjelp meg.. 😨

 

Dere må sammen snakke om dette og finne ut hva dere skal gjøre. Har han gitt deg noen måneder, så kan du vel gi han det du også? Dere har et langt samliv bak dere og da haster det ikke å ordne alt i en fei.

Min mann gjorde det samme som deg, fant seg en gift kvinne. Jeg ga han tid, vi gikk til familievernkontoret, snakket masse sammen... men de to ble sammen. Tilbake var det to triste ektefeller. I ditt tilfelle kan det hende at det er slik det ender, eller dere kan finne tilbake til hverandre. Begge deler er mulig. Puster du med magen og gir det litt tid, vil du se løsningene lettere og ting blir kanskje ikke fullt så dramatisk. 

Ønsker deg lykke til! Vet at det du står i nå er et skikkelig helvete.

Anonymkode: 31a47...76a