Prøver for første gang :)

[Netteflette]

19+0

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her. Har vært i mye dårlig form og er sykmeldt fra jobb. Veldig kjedelig men er veldig takknemlig for å ha en lege som mener at vi gravide må sette oss selv først og ikke andre. 

Har skjedd veldig mye i det siste og jeg kjenner jeg må lufte tankene, for min egen del. Og at jeg om 10-20 år husker tilbake til denne tiden. 

Ultralyd fikk vi i uke 13 på Riksen og jeg var kjempe nervøs og spent. Samboer fikk vært med og alt så heldigvis veldig fint ut🥰 Og NIPT testen var også normal. Jeg var helt i ekstase og følte meg så heldig! At jeg skulle få oppleve en graviditet mest sannsynlig uten problemer. Samboer maste på jordmor om hun kunne se kjønn, og jeg visste etter å ha lest mye her at de ikke fokuserer på kjønn på tidlig ultralyd offentlig, men etter mye om og men så lente hun seg mot jente. Veldig rart fordi når hun sa det så sa magefølelsen "ja, men det visste jeg jo". Ble ikke sjokkert og fikk ingen umiddelbar lykkefølelse. Tenkte også at det var tidlig så mye kunne skje. 

Noen dager etterpå så ble jeg nysgjerrig om det faktisk kunne stemme så jeg sendte inn bilde til sånn nub theory gruppe på face. Alle bilder ble delt og det ar kun 1 som gjettet gutt, mens de som var gode på dette kunne ikke si noe ut ifra bildene. Neivel tenkte jeg, men fortsatt nysgjerrig. Så leste jeg at en på februar 2023 gruppen på babyverden hadde sendt inn bilder til "earlyglimpse", et nettsted som visst skulle være dritgode på dette med nub theory. Så jeg betalte 100 kr ca og spurte om en analyse. Tilbake fikk jeg 95% gutt. Med god forklaring på hvorfor de tenkte slik. Der og da ble jeg skikkelig satt ut. Med en gang ble det konflikt i mine tanker og følelser. Kroppen skrek at det ikke stemte, mens hodet tenkte at det må jo stemme fordi erfaringene andre hadde viste seg å stemme. Så jeg viste den til samboer og forberedte han på gutt. Han ble jo kjempe glad, og jeg begynte å tenke hvor heldige vi er som kan få oppleve både en gutt og en jente i livene våre. Så, jeg begynte å glede meg til gutt. 

Men, kroppen min ville ikke gi slipp på nyheten. Jeg ble mer og mer opptatt av kjønn og jeg følte jeg gikk rundt og var forvirret. Følte meg overflatisk fordi jeg oppriktig mener at kjønn ikke spiller noen rolle! Likte ikke meg selv i det hele tatt, hvorfor begynte jeg å fortrenge det hele. Så jeg bestilt en privat UL for uke 15. Da orket jeg ikke å vente mer, jeg ville ha et svar. Dro på ultralyd og jordmor, som brukte laaaang tid på å stirre på skjermen for å finne kjønnet, til slutt sa hun at det var en gutt. Jeg forsøkte å se selv om jeg så "utstyret", men syntes det liksom ikke var så tydelig. Fikk beskjed om at hun ikke var 100% sikker og ba meg ikke kjøpe gutteklær enda. Jeg gikk ut fra timen og tenkte at nå er det ganske sikkert gutt og jeg kunne begynne å tenke på navn og fremtiden vår. Likevel føltes det feil. Når folk spurte om vi visste, så svarte jeg gutt, men følte at ordene mine som kom ut var løgn. 

Etter noen uker så tok jeg et oppgjør med meg selv, at jeg måtte slutte å føle disse tingene. Etterhvert så klarte jeg dette. Jeg nektet å lytte til magefølelsen og jeg følte meg litt lettere til sinns. 

Så kom dagen for OUL på Ullevål. Igjen var jeg nervøs og spent fordi jeg håpet at alt stod bra til med den lille. Jeg var helt gjennomsvett når jeg ble kalt inn fordi jeg bare håpet på gode nyheter. Og gode nyheter fikk vi❤️❤️ Alt så normalt ut og jeg pustet lettet ut! Jordmoren spurte om vi ville vite kjønn, noe jeg svarte ja på og sa at jeg kanskje egentlig visste var det var. I starten av undersøkelsen skjønte jeg at hun så kjønnet tidlig, sa ikke noe han/hun men sa "obs" og fortet seg videre for å se på alle de tingene hun skulle sjekke. Der og da var jeg sikker på at det var en penis som hadde lyst fram på skjermen og jeg begynte å si han under undersøkelsen. 

Så var tiden inne for å få vite kjønnet, og da kommer det ut "her er det ei lita jente", og min første respons var "hæ, er du sikker!?". Så forklarte jeg at jeg hadde fått vite gutt i uke 15, og hun viste meg tydelig på skjermen at det var en jente. 99,9% sikker var hun. Og akkurat der og da følte det ut som om kroppen ble 100 kg lettere. Vanskelig å forklare men følte at jeg fikk bekreftet det jeg trodde var riktig. Når vi var hjemme så var jeg fortsatt i sjokk. Snakket mye med samboer om dette og det viste seg at også han hadde magefølelse på jente og hadde følt i flere uker at det var noe som ikke stemte. At han også ikke klarte å se for seg en gutt. Spurte om han var lei seg fordi det ikke ble en sønn likevel og fikk som svar tilbake at han egentlig aldri følte at han skulle få det og var bare glad for at alt så fint ut + fikk bekreftet det han hadde følt. 

Nå sitter jeg her, over 24 timer siden OUL og er fortsatt i sjokk. Jeg hadde jo begynt å glede meg til gutt. Men jeg sitter også med en enorm lettelse da jeg føler at kroppen og følelsene kom i balanse igjen. Er generelt egentlig bare satt ut av at jeg hadde så utrolig sterk magefølelse og hvordan dette hadde påvirket meg de siste 6 ukene. At jeg, som alltid har tenkt at kjønn ikke spilte noen rolle, hadde latt det påvirke meg så lenge. 

 

Endret 13. september 2022 av Netteflette