Malama sine skrablerier

[Jerle]

Bare innom for å gi en ikke hoppe. Det var ikke dagen for hopping nei.

Håper det går greit på kurs og at du rekker hjem til Grey's Anatomy.

[Linn3c]

'e på Malama!

Håpar du får med deg kjære heim i nokonlunde tid.

[Malama]

Faktisk fikk jeg oss begge med på 20:35 toget (vi kunne gått rasende fort og rukket 20:05 faktsik, men vi gikk heller roligere, også gikk vi og handla, så slapp vi å handle på vei hjem fra togstasjonen)

Jeg så Grey's Anatomy under pleddet. Uten kakao da, jeg laga ostesmørbrød. Jeg var sulten ettersom det var noen timer siden min rett-i-koppen-middag, og min kjære hadde faktsik ikke spist siden lunsj, så han ville ha mange... Og til ostesmørbrød hadde jeg ikke lyst på kakao, vi laga saft, og da drakk jeg bare det mens han fant frem frensh fries til meg også, og jeg koste meg under pleddet mens han jobbet i den andre sofaen.

Han påsto han skulle være "rett etter meg i løypa" på badet og i seng også, men jeg rakk nå først å lese litt og deretter å halvsove litt før han kom til sengs rundt midtnatt da. Men jeg fikk i alle fall sove i en armkrok, og slapp å være alene hjemme.

Og i dag er det en ny dag og nye muligheter.

Jeg er kjempetrøtt, ettersom det har blitt rundt 6 timer søvn hver natt de siste 3 nettene (og jeg fungerer definitvt best med 8 timer) men det går seg til i løpet av dagen.

Så jeg får bare gyve løs på oppgavene, så får vi se hvor lang denne dagen blir, og hva den bringer.

[Chica]

Håper du har en rolig ettermiddag og kveld foran deg da!

[Gjest Dallandra]

Hei

Jeg har visst ikke oppdaget dagboka di før nå jeg. :rosasmil:

En stor klem for i går, og enda en for i dag.

[Annie]

Hvordan går det i dag?

[Malama]

Jeg er nå på jobb.

Og som man kan merke av mine innlegg: Litt for mye på KG.

Jeg er, har vært lenge, veldig lite konsentrert. Dette har dog neppe noe med dagsformen å gjøre.

Men jeg er nå på jobb, får da gjort noe, og besvart telefoner og mailer, sendt det folk ber om og sånn i alle fall.

Min kjære skal i et møte i dag, begynner halv fire. Når det er ferdig skal vi dra hjem, sammen. Han har med seg jobb hjem (og der fikk jeg en ide, jeg skal sende hjem min jobb også, den jeg ikke sitter og gjør akkurat nå, kanskje jeg kan gjøre det hjemme?

Vel, da kan jeg nemlig prioritere annet arbeide nå, som MÅ gjøres på jobb, og gjøre dette andre som jeg ikke klarer å konsetrere meg om hjemme, sånn at det i det minst blir gjort, og jeg ikke trenger å ha så dårlig samvittighet for at jeg sitter her nå.

Denne manglende evnen til å konsentrere meg, enda jeg VIL er frusterende, og har plaget meg ganske lenge.

Jeg gikk tilslutt til legen med det, for halvannet år siden, og ba om å få sjekka stoffskiftet. Litt "motvillig" gjorde legen min det, men fortalte meg at stoffskiftet mitt er helt fint. Så da er det vel ikke det som feiler meg, og jeg er tilbake på at jeg er "lat". Jeg er jo selvsagt glad for å ikke ha en sykdom, men litt trist for å ikke ha en forklaring som kan GJØRES NOE MED på en måte. (Jeg mistenkte stoffskiftet ettersom dette er noe flere i min familie har problemer med, min bror fikk diagnosen lavt stoffskifte da han var 13 år, min mor har noe problemer med det som ikke er helt definert, mormor hadde det, et par av mine tanter har også enten høyt eller lavt. Så jeg tenkte det var greit å få sjekka ut)

Legen sa at det er normalt at energinivåene varierer over tiden, og selv om jeg ikke helt likte den forklaringa, så slo jeg meg til ro med det, og håpet at det skulle bedre seg. Jeg droppa p-pillene på den tiden, pga bi-virkninger (hva skal jeg med p-piller som prevejson når jeg aldri hadde lyst på min kjære uansett? Dessuten var humøret ganske opp og ned...) Håpet vagt at det kanskje ville hjelpe på energinivået også.

Gjorde ikke det.

Men det ble sommerferie. I sommerferien merker man ikke at man er lat og ukonsentrert, for man trenger liksom ikke konsentrere seg så mye i ferien. Så døde min farfar brått og uventet på slutten av sommeren, og jeg falt inn i sorgen. De neste to månedene vet jeg egentlig ikke hva jeg gjorde på, men jeg "våkna" etter et par måneder. Min kjære sa det så fint: Jeg hadde begynt å prate igjen. Jeg har alltid vært, og er, skravlete. Da farfar døde slutta jegå skravle. Jeg snakka fortsatt, snakka med mamma i telefonen, snakka med min kjære, men bare sånn det som skulle sies, ikke skravling. Plutselig en dag når vi lå på senga om morgenen og jeg skravla i vei, så så han på meg og sa hvor glad han var, for at jeg skravla igjen, at jeg begynte å komme tilbake.

Jeg innså utpå høsten at energinivået ikke var bedret seg, trøtt/sliten og komplett ukonsentrert var jeg fortsatt. Men det gikk mot jul.

Jul er en fin tid, men januar innebærer mye overtid på jobb, ettersom jeg arbeider med regnskap. Jeg bare MÅTTE jobbe lenge, selv hvor sliten jeg var. Ting tok lengre tid enn nødvendig, fordi jeg fortsatt var ukonsentrert, men uansett hvor ukosnentrert man er, må man, så må man, og jeg fikk da unna det jeg trengte for årsoppgjøret. Det var vår. Det var gått et år. Jeg syntes at om det skulle variere over tid, så var det på tide at det begynte å variere oppover snart.

Så døde min onkel, og selv om det ikke satte meg like ut som da farfar døde (jeg hadde jo ikke hatt noe kontakt med denne onkelen på mange år) så var det jo ikke så gøy da. Og mormor var stadig syk, og dårligere, og døde en måned etter onkel.

Mormor døde ikke uventet, slik farfar gjorde, og jeg har vært forberedt på dette i mange år. Sjokkert var jeg derfor ikke, men sorgen var jo tung likevel.

Min elskede, fantastsike mann fridde en måned etter at mormor døde, og midt i den tunge tiden fikk vi dette fine å fokusee på, jeg skal gifte meg. Jeg syntes det var veldig trist at mormor ikke levde lenge nok til å få vite dette, men hun visste uansett at jeg hadde funnet en veldig god mann og at vi var lykkelige sammen. Hun snakka om dette med å gifte oss en gang jeg snakka med henne, at hun syntes det var på tide at vi giftet oss nå, at jeg ga min far (!) den gleden å få føre meg opp kirkegulvet. Vel, det var nok hun som ønsket å se meg gift. Hun får dessverre ikke se det, men om knappe 9 måneder SKAL min far føre meg opp krikegulvet, og jeg skal tenke på mormor da. Og farfar. Som ikke får være til stede. Jeg får ikke danse med farfar, den danseløva han var, men jeg skal være med meg minne om disse kjære menneskene, som dessverre ikke kan være tilstede pådenne store dagen.

3 måneder har gått siden frieriet, og jeg kan fint skylde på at vi har flytta, for det har vi, men jeg merker at noe av denne "apatiske" følelsen jeg har på jobb også drar seg innover planlegginga av bryllupet. Jeg er redd jeg ikke skal bli ferdig med planlegginga, for jeg klarer ikke komme igang...

Men vi har satt dato.

Vi har avtalt dato og klokkeslett med kirka.

Vi har reservert lokale også.

Vi har gitt våre slektninger beskjed om at det blir bryllup og at de skal "holde av " St.Hans neste år (ehh... vi har faktisk aldri sagt dette diretke til hans slektninger... det skulle vi ta igjen, men datoen er jo spredd til han foreldre i alle fall)

Det ordner seg vel.

Vi skal nok få det ferdig i tide.

Men dessverre, fortsatt har jeg denne mangelen på konsentrasjon på jobb. Selv om jeg har alle gode intensjoner om morgenen. Så er det lusnj før jeg vet ordet av det, og jeg har ikke fåttunna halvparten av det jeg hadde tenkt meg, og anerikke hvor timene har blitt av. Og vips, nå er klokka over tre, jeg skal snart hjem, og føler at jeg nettopp har spsit lunsj (bortsett fra at jeg er sulten da)

Jeg kaster ikke bort hele dagen på KG altså, men leser nå litt aiver innimellom. Mest kan jeg dog fint sitte og se på regnearket jeg skal jobbe med, glo ut vinduet, se på et rotete kontoret jeg skulle ha rydda, sjekke opp den mailen jeg fikk, glo på regnearket igjen, tenke at jeg burde rydde... og vips så er det lunsj...

Det er fruktelig frustrerende. for jeg VIL jo gjerne være en flink og effektiv arbeidstaker. Jeg har mer enn nok å gjøre. Og av og til panikk for om jeg klarer alt. Men det gjør jeg, jeg får det tilslutt unna innen fristen. Men det er så frustrerende at dagene blir borte mellom fingrene på meg uten at jeg helt klarer å gripe tak i dem, enda jeg så gjerne VIL.

Hmm, dette ble rasende langt, det var slett ikke meningen. Men, det "rant ut av meg" da du spurte hvordan det gikk, for det er akkurat dette jeg satt og var frustret over da jeg så det innlegget....

[Annie]

LANGT Innlegg som var godt å lese! Sitter med mange av de samme tankene som deg. Tiltakslysten som TOTALT mangler osv. Skulle ønske jeg var like flink som deg til å få det ned, tror det hadde hjulpet mye. Også i forhold til Sambo som er tålmodig, men som ikke skjønner at jeg ikke eier tiltakslyst og iver overfor noenting. JADA, jeg gleder meg til å flytte inn i den nye stua som vi holder på å bygge. Men jeg bare ORKER ikke begynne å beise og rengjøre de gamle furumøblene vi skal pusse opp før vi skal ha dem inn der. Det kan jo utsettes til i morra.... Kan det ikke........? Nei egentlig kan det ikke det. Ikke nå lengre. Så jeg MÅ ta meg sammen. Jeg MÅ begynne å trene, sånn at nakken blir bedre og jeg MÅ MÅ MÅ MÅ!!!!

[Malama]

Know the feeling. Kan jo alltids vente til i morgen.... Kan ikke egentlig det, men... nja, jo... det gjør jo det tilslutt likevel...

Min elskede er kjempetolmodig og forståelesfull han, men jeg tror uansett ikke at han egentlig helt skjønner hva jeg mener. for når han bestemmer seg for å GJØRE noe, så GJØR han det. Når jeg bestemmer meg for å gjøre noe, så.... gjør jeg det ikke. Enda jeg vil. Selv om det er koselig, for den del. Det er ikke det at jeg bare ikke gjør jobben min fordi det er kjedelig. Jeg kan bestemme meg for å gå ut i lunsjen og handle mat, og ende opp med å sitte her klokak tre ihelsulten, for jeg har visst ikke handla likevel. Jeg ender opp med å ikke scrappe, enda det er kjempegøy, for jeg komemr emg ikke igang. Jeg gleder meg storlig til å planlegge og organisere dette bryllupet, men... enn så lenge har jeg ikke laget et utkast til invitasjoner enda, og jeg skal lage MANGE...

[Annie]

Kan ikke annet enn å le for du er akkurat som meg!!

[Malama]

Godt at det er noen som kan le av dette, for det klarer jeg ikke selv.

Jeg blir lei meg, frustrert, litt skamfull (HVORFOR klarer ikke jeg ta meg sammen og bare GJØRE ting?) jeg.

Men, kan det møtet hans snart være ferdig tro, så vi kan dra hjem? Logger meg ut fra jobb, så jeg skriver ikke timer for å sitte her lenger, for nå gidder jeg ikke jobbe mer i det hele tatt, bare oppholder meg på kontoret til jeg kan gå hjem. Men jeg begynner å bli sulten, og lei av å i sitte her...

Vente lettere utolmodig. Men jeg vet jo at møtet ikke har vart mer enn en time enda, og antakelig kan vare vesentlig lenger. trodde jeg hadde en kjekspakke på kontorte, men den er visst spist opp...

Jaja, det ordner seg vel.

[Annie]

Vi får sette ossveldig små mål som vi MÅ gjøre i løpet av dagen. Ikke store greiene og akkurat nå klarer jeg ikke å komme på noe lurt heller... Si i fra om du kommer på noe.

[Malama]

Hmm... ok, litt vel LAVT mål, men akkurat nå kunne jeg trenge å sette jusen og pålegget tilbake i kjøølespaket etter lunsj. Og kanskje vaske glasset og kniven. Og kruset jeg brukte i går?

Men LITT mer bør jeg da vel klare.

Sette på vaskemaskina når jeg kommer hjem, slik at jeg slipper å oppdage at jeg får helt tom for gensre i løpet av uka (Det er nemlig STOR overhengende fare for at det skjer om jeg ikke vasker noe snart...) Du klarer kanskje sånne ting du.

Hva kan jeg finne på som du må gjøre da?

[Annie]

Sette på plass skoa i gangen?

[Malama]

Ok, jeg skal sette jusen i kjølskapet nå (skal uansett gå om 20 minutter for å reise hjem, så det er vel snart på tide) og sette på vaskemaskina når jeg kommer hjem, du kan sette bort sko i gangen. Også må du rapportere når det er gjort. Sant?

[Malama]

Jeg har hatt stor nytte av FlyLady-konseptet når det gjelder husarbeidet. BABYSTEPS.

Men, pling, plong, når jeg først har droppet rutinen en dag, så kan det jo alltids vente til i morgen.... Ja, du vet...

[Chica]

Jeg kjenner meg ganske godt igjen i det du skriver. Det første som slo meg når jeg leste innlegget ditt var at du trenger en god ferie, komme deg bort i fra alt, bo på hotell og ha noen som vasker for deg, sove lenge, slappe av, gå turer, spise ute hver dag etc. Det er det som får meg til å koble av og samle energi til å fortsette. For jeg har forstått det som dere ikke har prioritert å reise bort på kjæresteturer? Blir jo fort sånn når man bor langt unna familie, men jeg er iallfall avhengig av sånne ferier.

For å komme meg gjennom arbeidsdagen har jeg begynt å skrive ut en ukes kalender fra Outlook der jeg skriver opp alle ting som må gjøres i løpet av uken og fordelt det på dager. Hjelper på motivasjonen å stryke ut det som er gjennomført. (det samme gjør jeg på hjemmefronten, men er heldigvis flinkere til å få unna ting på jobb enn jeg er hjemme!)

[Annie]

Ok, jeg skal sette jusen i kjølskapet nå (skal uansett gå om 20 minutter for å reise hjem, så det er vel snart på tide) og sette på vaskemaskina når jeg kommer hjem, du kan sette bort sko i gangen. Også må du rapportere når det er gjort. Sant?

←

Sovna på soffan jeg.... Men jeg HAR renset teppet på soverommet vårt i dag. Det har hengt over meg i snart 2 mnd.

[Malama]

Sånn ferie som Chica beskiriver har vi aldri.

Vi HAR vel og merke bodd på hotell samen en gang. Det var høsten 2004, og han aldri glemmes. Det var CUPFINALEN. Så noen avslappende tur var det slett ikke, men det er vel eneste gangen vi har bodd på hotell sammen. Og selv det var ve bare ei natt.

Vi SKAL ha en sånn "kjæresteferie" neste sommer. Men da er vi ikke kjærester lenger. Det er nemlig bryllupsreisen vår.

Ellers stemmer et nok at vi prioriterer å reise til familien når vi har ferie ja. I år har vi ikke reist noe sted på sommerferie, vi var her. Vi flyttet. Mine foreldre var her ei uke, hans foreldre har vi ikke sett siden... påske. Vi skal dit til jul da. (jo, forresten, vi var i et par konfirmasjoner i hans familie i mai, da så vi i alle fall mora og søstrene)

Min familie så vi mer i vår, pga begravelse, samt at vi var der oppe i ei uke på "ferie" i mai, var i en 50-årsdag og ellers slappa av med familien. (det var vel to konfirmasjoner i hans familie ed første helga, og 50 årsdag i min familie den etterpå, også var vi der uka imellom.)

Vet ikke om ferie er det jeg trenger, kanskje det. Vet ikke.

Men jeg HAR satt på vaskemaskina (den er kanskje ferdig nå? Henge opp før jeg legger meg) og jeg satte inn i kjøleskapet og vaska opp på jobb før jeg gikk.

Og atter en dag er snart omme. Og vips er det tid for en ny. Sove litt først.

[Annie]

Høres ut som om du er i god gang med gjøremålene dine.