Gå til innhold

Malama sine skrablerier


Malama

Anbefalte innlegg

Gjest Gjesta

Jeg har også tenkt på deg, malama. Det er tungt og trist det du går gjennom nå. Når jeg leste det du skrev, så kom følelsene fram som jeg hadde da mine besteforeldre døde.

Det er veldig, veldig rart å følge noen man er så glad i til graven...veldig trist, og veldig rart. Husker jeg levde som i en annen "verden" i dagene mellom dødsfallet og begravelsen.

Fint å lese at det ser ut til at både du og familien din takler det vonde på en god måte.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ja, vi gjør jo så godt vi kan.

I dag skal jeg av alle ting på barselsbesøk. Min samboers kusine fikk en datter i går og vi skal stikke innom sykehuset nå om en liten time. Det kan jo være kjekt. Siden vi nå likevel er på disse kanter.. Det vet hun nok ikke, så det blir en overraskelse. Kjekt med noe slikt innimellom alt det andre, for ellers tenker vi mest på farfar, og på farmor som plutselig ble enke.

I morgen er det begravelse, og dagen etter reiser vi hjem med morgenflyet. Det hele er ganske uvirkelig, rett og slett. Det er rart å se ut vinduet, opp mot farmor og farfar, og ikke se farfar tusle forbi, slik han stadig gjorde. (Mine foreldre bor i nabohuset til farmor og farfar, bygget i hagen deres, rett og slett. Vel, nå bor ikke farfar der mer...)

Nå får jeg tusle på badet og gjøre meg klar, denne turen til sykehuset blir lystigere enn den forrige. (som jo var minnestunden i kapellet)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjesta

Et liv ender og et nytt starter...rart å tenke på...

Så fint at det skjer hyggelige ting midt oppi det triste også. Ha det fint i kveld! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er store kontraster, det. Et liv avsluttes, et annet begynner. Det får en til å tenke litt. Begravelser er ikke det man ønsker å delta i, men det kan bli en god stund også hvor man husker mange fine stunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke skrevet her på en stund... Men det går. Jeg sluttet allerede helga før farfar døde å svare "det går bra", og gikk rett og slett over til "det går". Som jeg har sagt så mange ganger de siste par ukene. Det går. Fordi det må gå. Jeg vet ikke hvordan, men jeg vet at det går. For det må det jo. Så det går, selv om vi ikke vet hvordan.

Dette trøstet vi oss med før, under og etter minnestuden, som var tung, og vanskelig, men likevel fin. Dette trøstet vi oss med frem mot begravelsen. Og dette trøster jeg meg fortsatt med.

Jeg har på et vis ikke helt skjønt det enda, selv om jeg jo vet at det er sant. Jeg har sett farfar død. Jeg har tatt på ham, han var helt kald, kjøleskapskald, og jeg vet jo at han ikke var sånn som levende. Jeg har sett lokket på kista bli skrudd på, og jeg har sett kista i kirka. Jeg har sett krika stappfull av sørgende, det var over 400 mennesker i kirka, og rundt 100 tilstede etterpå, der vi møttes for litt mat og kake og sånn. Jeg har lagt rose på kista i kirka, jeg har lest opp tekten som sto på sløyfa på bårebuketten fra barnebarna. Jeg har bært en blomst ut av kirka og sett alle de folka som såååå på meg, det var tungt. (og fordi jeg bare n blomst som var litt tung, og min samboer også bar en blomst kunne jeg ikke holde ham i hånden. Jeg visste han var bak meg, men jeg hadde ingen å støtte meg til når jeg gikk ut av kirka og så alle folkene, det var tungt) Jeg har lagt blomsten på gravstedet.

Jeg har ikke sett farfar bli senket i graven, for han skal kremeres, og urnenedsettelsen blir på et senere tidspunkt, når selve kremasjonen er gjennomført, det er visst på en måte "ventetid" på det.

Men jeg vet han er død. Det er helt sant. Det er vondt, men jeg aksepterer det.

Jeg hadde bursdag for et par dager siden, dagen etter begravelsen. Jeg feiret ikke bursdagen min, men åpnet de gavene jeg på forhånd hadde fått og de konvoluttene med penger jeg fikk overlevert før jeg hjemme, etter at jeg og min samboer hadde spist middag. (Han har lyst å lage kake til meg og gi meg en gave en dag han skal vie sin oppmerksomhet til meg hele ettermiddagen, og har bedt om at jeg jobber en time lenger enn ham på tirsdag, så får han lage til litt hjemme. Så han skal få lov til det. Fra ham har jeg derfor ikke fått gave enda (han hadde ikke rukket kjøpe den før farfar døde, og så har han naturlig nok ikke hatt tid etterpå)) Den konvolutten farmor ga meg var nok tenkt å sende i posten til meg. Teksten på kortet var kjempefin, om barnebarn. Og inni var det skrevet under fra "farmor og farfar"

Jeg er glad i farfaren min. Og i farmor. Og mormor og morfar. En har jeg mistet. De andre tre vet jeg at jeg vil miste etterhvert, antakelig om ikke så veldig lenge. Morfar fyller 85 år i år, og er ikke helt frisk. Mormor er 81 og slett ikke bra. Farmor er 78, og for tiden den friskete. Men det føles jo ikke som noen sikkerhet lenger, farfar var den aller friskeste inntil han falt...

Men det går.

Jeg har minnene om farfar, og vissheten om at han ikke led mye. Jeg vet at han ikke ønsket å bli holdt kunstig i live når han likevel ikke egentlig levde mer, og jeg vet at det er bedre både for ham og oss andre at han slapp å leve lenger når det gikk så galt som det gjorde.

Det var en rekke uheldige omstendigheter. Hadde han ikke snublet i det tauet. Hadde han ikke vært avstivet i begge anklene etter ulykker for mange år siden, så hadde han sikkert gjenvunnet balansen. Hadde ikke bilen vært på service hadde han kunnet støtte seg til den og derved ikke falt. Hadde han ikke gått på blodfortynnende hadde ikke blødningen blitt så stor (men han måtte jo gå på det, det er jo en grunn til at han fikk det da) Men, alt dette skjedde. Og da var det ikke noe noen kunne gjøre med det.

Han var frisk til det siste, og det er kanskje ikke så ille egentlig, om vi tenker sånn på det.

Så, egentlig går det ikke så ille med meg.

Jeg er tilbake på jobb, MASSE å gjøre. Leiligheta ser ikke ut, MASSE å gjøre. Og jeg er 26 år gammel nå. Masse penger ligger hjemme som jeg skal "kjøpe meg noe for" i bursdagsgave fra forskjellige.

Så vet jeg ikke helt om jeg skal nevne at det plaskregner da.... ;)

Nei, seriøst, det går bra med meg, egentlig. Livet går videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Gjesta

Du skriver så fint om noe som er så trist, malama...tårene sitter i øyekroken min nå, for jeg husker så godt hvordan det var å følge besteforeldrene mine til graven...

Jeg ønsker deg en god helg...selvom den sannsynligvis ikke blir så god...

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helga blir nok på en måte fin den, selv om det er annerledes.

Jeg skal på fotballkamp på øndag, se Brann-Aalesund. For meg som er Ålesundsjente og Brann-supporter er det litt spesielt da.... Jeg tenker ikke på "farfar er død" hele tiden, kontinuerlig, men det ligger selvsdagt i bakhodet. Det gjorde godt å være hjemme den uka, og da fikk jeg bearbeidet veldig mye. Jeg er nok ferdig med gråtinga tror jeg, men føler ikke aklkurat for å feste og styre, tar det med ro og synes det er godt med helg, så slipper jeg å jobbe. Slipper å være på jobb med masse mennesker som vet, men få som egentlig bryr seg, og, vel, kan være hjemme og bare være meg selv, sammen med min samboer. Kanskje kose meg litt med album/bilder (scrapping) og minner. Selv om husarbeide seriøst bør prioriteres....

Min forståelsesfulle, fantastsike samboer lar meg nok sitte i fred om jeg ber om det, da. Men jeg bør vel delta litt.

Uansett er det godt med helg, det er det. Vi sov jo egentlig lenge de dagne vi var hjemme hos mine foredlre, det var jo fri, men på en heløt annerledes måte. Jeg lå våken i en time ller to på tidlige morgenkvits mange dager, med tanker og drømmer, tanker som kretset rundt minnestund, hvordan dt ville bli, det å skulle se min farfar dør, og senere det å ha sett ham død, det at han var så kald, tanker om bisettelse (vel, jeg tenker "begravelse", men all den tid han ikke er begravet men skal krmeres er det jo en bisettelse) og tenkte på farmor og på pappa og... ja... Selv om jeg tilslutt sovnet (gjerne sovnet jeg når jeg hørte lydene av at pappa hadde stått opp for å gå på jobb) var jeg trøtt og sliten likevel, og det å vurdere blomster til bårebukett, det å mimre med slekt, det å gjennomgå igjen og igjen det som skjedde de tre døgnene i trondheim, ja slik er slitsomt på et psykisk plan.

De tre dagene på jobb har vært slitsomme også, jeg var ikke kommet ajour etter ferien da jeg dro, og ikke noe som helst av mitt arbeide ble gjort da jeg var vekke nå (det som offisielt er 50% av stillinga mi var det i det minste noen andre som gjorde da jeg var på ferie, men hun har ferie nå) så jeg har hatt mye å jobbe med. Så nå er det godt med helg.

Forrige helg var i denne unntakstilstanden som er mellom dødsfall og begravelse. Helga før det var den helga han lå på sykehus, bevisstløs, ei helg som var preget av stadige tlefonoppdateringer fra foreldre, telefongråting og gjensidig støtte med min bror, hulking i sambos armkrok og den gjennomtrengende sorgen da vi lørdagen innså at det ikke fantes håp om at farfar skulle overleve. Det var mandag han døde, men det var lørdag som var vondest, for det var da vi måtte akseptere at han ville dø.

Denne helga er "normal" egentlig. Det er helg, handle mat, gjøre husarbeide og gå på fotballkamp. Ordinært skulle min bror vrt hos oss deler av denne uka, og mine foreldre komme til helga, alle for å se fotballkampen (og de skulle heie på bortelaget selvsagt) men det er avlyst. Men det er på en måte deilig at det er helg, bare vanig helg, likevel...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for det.

Helt normal har vel ikke helga vært, men livet normaliserer seg på et vis.

JEg går ikke konstant og tenker på farfar hvert minutt, og sørger ikke konstant. Jeg tenkte da ikkepå farfar hver uke engang da han levde, så det er kanskje ikke så rart. Jeg bor langt unna, og på en måte er det lettere å gå videre når jeg er tilbake her. Når jeg var hjemme hos mine foreldre var det helt umulug, hver gang jeg så ut vinduet i spisestua tenkte jeg naturlig nok på farfar, siden vi der ser rett ogg til farmor og farfar. Jeg tnekte på at han aldri skulle tusle over plena bort til versktedet sitt, slik han ellers gjorde hver enest dag, for å pusle med ting, aldri skulle jeg se ham vakse opp på kjøkknet og vinke ned til oss.

Her er jeg ikke vant til å se ham, og savner derfor ikke hans umiddelbare nærvær på samme måten. Av og til tenker jeg at jeg derfor ikke sørger nok.... Men det vet jeg egentlig er en dun tanke. Jeg er glad i mine besteforeldre, og jeg synes det er veldig trist at min farfar er død. Jeg hr grått, og jeg har sørget, og nå går jeg videre. Inni meg er det en del som selvsagt aldri vil glemme farfar, og jeg tenker på ham stadig vekk, men jeg prøver å fokusere på de gode minnene heller enn sorgen over tapet.

Tunge stunder vil likvel komme fra tid til annen. Jeg har heldigvis en god og forståelsesfull samboer, som har vært gjennom det samme nylig, han mistet jo sin morfar i vinter. Når jeg føler behov for det kan jeg alltid bare krype inn i armkroken hans og føle at han er nær meg. Det er en betryggende tanke.

Så ser jeg litt ekstra, og bir stille og tenker litt når jeg blar i bildene og kommer over ett av farfar. Så tar jeg lett på det, og tenker på ham. forsøker å tenke mer på det minnet bildet frembringer enn at det ikke vil skje igjen, selv om det ikke er så lett. til jul... når vi skal hjem til mine foreldre og feire jul... det blir ikke det samme. Vi skal selvsagt besøke farmor, men farfar vil ikke være der. Hun vil helst sikkert tilby oss kaker og brus slik de alltid har gjort, men han vil ikke tilby osså blande... (på sine eldre dager oppdaget farfar den gleden vi andre hadde som barn, å blande to ulike typer brus...Seriøst, de hadde somregel alltid cola, solo og mozell, og en blanding av to av disse kunne han helt seriøst lage til, og drikke)

Megn jeg vil heller mimre om AT han ville tilby meg å blande, enn å sørge over at han ikke gjør det igjen... Jeg prøver i alle fall. Men rart blir det, uansett.

Det var så rart, så rart sist vi var hos hans slekt, og for første gang IKKE skulle på sykehjemmet for å treffe morfaren hans (som har bodd på sykehjem siden før jeg traff ham første gangen for 4 år siden) men i stedet gikk på gravstedet. Hvor rart, hvor uendelig rart vil det ikke være å komme hjem og bare besøke farmor i huset.... og gå på gravstedet til farfar?

Vi var på gravstedet da vi var hjemme, sist helg. Vi gikk på gravstedet der farfar skal.. vel, heter det gravlegges, når de setter ned en urne? Han skal kremeres. Vel, på gravstedet, i alle fall, vi var der. Men der sto bar en stein med et fremmed navn da(farmors bror, som har vært død i en evighet) så det gjorde ikke så sterkt inntrykk. Å se det igjen emd det hvite korset med farfars navn på var langt tyngre. Men alt var tungt den dagen, så det blir nok spesielt å se det igjen. Vi var på gravstedet der min fetter er gravlagt, eller hva det nå enn heter, også. Å se hans navn på det hvite korset... det var også ganske uvirkelig. Vi satte igjen blomster der. Det var fint, men... så totalt bortkastet at han skal være død. Noe slikt håper jeg vi aldri mer må få oppleve, så totalt bortkastet. Å miste noen føles kanskje alltid bortkastet, men å miste noen på den måten unner jeg uansett ingen.

Hmm... nå ble jeg deprimerende her, det var ikke meninga,

Helga har egentlig vært fin den, vi har spist, smårydda, vaska klær, handla og vært på fotballkamp, som jeg jo visste at jeg "tapte" uansett. Resultatrt ble uavgjort, og jeg heier jo på uavgjort mellom de to lagene, men.... jeg er nok mest Brann-supporter, og skulle helst sett at de vant, for uten seier i dag heller.... ja nå har de falt såpass på tabellen at det er innlysende at dette ikke går veien i år heller, dessverre.

Jaja.

Nå må jeg komme meg i seng, det er sent, og i morgen er det jobb igjen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sorg er en rar prosess. Og heldigvis går man inn og ut av sorgen, for det ville være for tøft å være inne i sorgen hele tiden. Følelsen av at noe mangler forstår jeg godt. Og det er klart at livet går videre, for det gjør det, men det betyr ikke at man ikke stopper litt opp innimellom. Jeg forstår godt svaret ditt. Det går.

Håper dagene dine ikke blir for tunge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det går.

Det går stort sett greit. Det går bedre i alle fall. Farmor har det ikke så lett, pappa har det ikke så lett, det har sikkert heller ikke brødrene hans. for meg går det bedre, det gjør det. Jeg er ikke vant til å ha farfar i livet mitt på daglig basis lengre. Så det slår meg ikke i hjertet hver eneste gang jeg ser ut vinduet, men jeg tenker mye på farmor om dagene, og selvsagt påvirker dette meg også.

Jeg sover ikke så godt lenger. Ikke det, jeg har aldri sovet spesielt godt jeg, men i det siste har jeg "rota" en del, våkner og ligger våken eller våkner mang ganger på morgneen (som i tilegg til å ødelegge hvilen min også roter til tempraturmålingene mine, altså prevensjonen min, jeg bruker jo ladycomp... Dermed masse røde dager ja...) Men det går nok over.

Jeg er trøtt nå, og har mest lyst til å legge meg, men jeg skal vente litt.

Det er klart jeg har mange tanker om dagen, og jeg er liiiiite konsentret på jobb. Noe som passer dårlig med at jeg har myyyyyyyye å gjøre. Men jg vet ikke jeg, jeg bestemmer meg for å jobbe konsentrert med noe bestemt, men før jeg vet ordet av det, så leser jeg visst avisa mens jeg bar venter på at en rapport skal bli ferdig, og vips, så... ja så glemte jeg at den be ferdig og lest ferdig. Jeg vet at det ikke gjør meg til en flink og effektiv medarbeider, men jeg gjør det ikke egentlig med vilje.... Jeg bare oppdager plutselig at jeg føler at jeg kke har gjort noe på en stund.

Nåja, jeg har mye brukerstøttetelefon disse ukene nå i sommer, og da er det jo mye telefoner og sånn da, så jeg klarer ikke drømme meg bort lenge av gangen da altså...

Jaja. Det ordner seg vel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Å være brukerstøttetelefon medfører vel mange avbrytelser i det du ellers holder på med, og da er det uansett ikke så greit å konsentrere seg. Stadige avbrudd er noe herk.

I tillegg er du i sorg. Arbeidsgiveren din får bare finne seg i at du kanskje ikke er helt på topp om dagen. Det er jo helt naturlig, og det vil endre seg etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håper deg går bedre med deg, og at det er greit å komme tilbake til hverdagen. Tankene og sorgen sitter ofte i lenge, men samtidig er det som om man kan glemme i lengre og lengre perioder før tankene plutselig er der igjen. Ofte synes jeg perioden etter begravelse kan være litt vanskelig, for da har man bare tankene igjen. Det blir så stille, mens det i perioden med sykdom og før begravelsen har skjedd masse hele tida. Familien er samla, og man deler sorgen. Etterpå er man alene igjen, og tomheten blir kanskje enda mer merkbar.

Så, vil egentlig bare si at jeg tenker på deg, og håper at det på et vis går greit, eller noe sånn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

I dag er det to uker siden begravelsen.

Så ringte mamma meg på mobilen nettopp. Mamma ringer meg aldri på dagen med mindre noe er galt.

Mormor på sykehus. Ja, det har vi vært gjennom mange ganger, og det blir nok flere ganger, hun kommer sikkert gjennom dette også, men hvor mye mer det hjertet hennes tåler, det er ikke godt å vite... Hun er dårlig nå.

Hittil i år har vi mistet hver vår bestefar, min samboer og jeg. Jeg synes kanskje det kan være nok på et år... Krysser fingrene, som vanlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å nei, så trist! Du har virkelig hatt nok nå synes jeg, men "skjebnen" og tilfeldighetene pleier å være dårlig til å ta denslags hensyn. Håper det går bra med mormoren din, og at hun blir fort frisk igjen!

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun er bedre nå da, etter at hun kom på sykehuset. De gjorde nok ikke det de burde med farfar (og det kan meget godt ha vært medvirkende til at vi mistet ham) men de setter inn "full pakke" når mormor kommer. Kanskje fordi hun er innlagt med hjerteproblemer, kommer med ambulase som er sendt rett fra legekontoret, farfr ble hentet hjemme og hadde jo ikke hjertet...

Vel, i alle fall, de medisinerer "mot alt" og gir henne oksygen, og hun føler seg bedre, men hun blir nå liggende der da. Det er en viss automatikk i dette med mormor. Hun har hjemmesykepleier som kommer hver morgen og ordner med medisin og opkledning (vel, det er et kanskje hjemmehjelp som gjør? I alle fall kommer det en sykepleier eller hjelpepleier eller noe sånn hver morgen) Disse, jeg tror de er to, så hvor dårlig hun er, og da har de et ansvar, de kan ikke bare dra fra henne, så da MÅ de kontakte legen hennes. Når hun kom dit fikk hun gitt beskjed om at hun var dårig, så falt hun bare sammen. De "samla henne opp" som mamma sier, og tok EKG, som så akkurt like fæl ut som den alltid gjør. Så da ble det rekvirert sykebil, rett på sykehuset og innleggelse. Det er rett og slett en slags automatikk der.

Mormor har jo sagt det da, at når hun blir riktig dårlig neste gang, så vil hun ikke på sykehuset, hun vil dø hjemme. (Dette tror jeg hun kom frem til etter at farfar døde, fordi det nå engang er slik at er du hjemme og dør, så dør du hjemme. Er du på sykehuset må de gjøre alt i sin makt for å redde deg så lenge det er liv i deg. Jeg tror hun kanskje har kommet frem til at de har reddet henne mange ganger, at det er måte på hvor mye mer hun vil reddes fra.) Men det er ikke så lett det, for dissse som kommer om morgenen kan ikke bare se at hun er syk og trenger hjelp og bare gå derfra, det er en del av deres ansvar.

Vel, hun dør nok ikke denne gangen, hun er bedre nå. Vi får se hva som skjer etterhvert.

Men det er bare så... Ja, det er så nylig at vi mistet farfar, og så kom dette sånn nå. Jeg vet jo at hun har vært ganske kontinuerlig dårlig, og hun merker selv at hun blir dårligere forbhver uke, men nå må hun jo ha vært etter forholdene bra da, for de hadde planlagt en reise (dvs, de har en sønn på østlandet, og ene tanta mi og hennes mann skulle kjære dem dit nå i helga, og noen andre skulle hente dem igjen neste helg.) Den er selvsagt avlyst da, men...

Jaja, det går vel bra. På et vis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag har jeg vært kjempeflink. Synes jeg selv.

Husarbeidet har lagt helt i fred siden farfar døde. Det er tre uker siden, så det var på tide å begynne på igjen. Jeg glir lett ut av mine rutiner, og jeg vet det. Men, jeg har i alle fall en slik "Controll journal" som jeg har laget meg, så da har jeg jo mine rutiner skrevet opp.

Jeg begynte vagt i går, med å rett og slett legge sammen klær bare, men i dag hadde jeg tenkt å ta fatt på mer av mine rutiner. Sambo fastslo da jeg kom hjem at i dag kunne HAN ta husarbeidet. Jeg kom hjem fra jobb litt ikke helt i form, nesten på gråten på ve hjem uten helt noen god grunn, og orka ikke noe. Men, da han skjønte at det begydde litt MER enn å legge sammen sokker, og dessuten så at jeg kom meg litt utover kvelden foreslo han at vi skulle gjøre det sammen. Greit nok.

Vi gjorde jo ikke alt som sto der, men mye. Så jeg synes jeg har vært flink.

15 minutters ryddeinnsats på badet (ukens sone)

Dagens "zone mission" ogs¨å utført

Tirsdag er min ukentlige "home blessing hour"-day, så da ble det

Tatt ut alt boss

Skiftet på senga

Støvsuget sofaene

Kastet gamle aviser og reklamer

Vasket speil og dører (dvs, det hadde je alleere gjort, siden dører var zonemission (og jeg tok resten når jeg først holdte på, ikke bare bad og do) og speil hadd ejeg tatt når jeg tok badet)

På planen står også å støvsuge alle tilgjengelige gulv og moppe bad og kjøkkengulv, men det ble ikke akkurat i dag.

Synes likvel jeg har vært flink, sant?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...