Malama sine skrablerier

[Gjest Chica]

Håper det går bra med bestefaren din. Kan ofte være en fordel at de ikke vekker han med en gang slik at de får stabilisert situasjonen godt før de vekker han. Regner med at han er i trygge hender.

[Malama]

Ja, jeg regner med de vet hva de gjør på. De sendte ham jo til Trondheim fordi sykehuset hjemme ikke er flinke nok til dette, antar jeg (man flyr jo ikke dødssyke pasienter rundtomkring i landet fpr morro skyld...) og da antar jeg de valgte å sende ham dit de vet hav de gjør på med sånne ting.

Gode, snille farfaren min. Jeg lurer på hvordan dette går...

[Bettie]

De holder ham nok sovende så lenge det er nødvendig. På den måten får hjernen hvile og det er nok viktig etter en slik runde. Håper det fortsetter å gå bra for ham.

[Malama]

Det gjør det ikke.

Har fikk et hjerteinfarkt tidligere i dag, og mye av hjernen hans døde da. Jeg vet ikke så mye mer, men de venter til i morgen med å slo av maskinene og "vekke" ham, men de sa da (for 6 timer siden eller noe sånn) at de ikke regna med at han lever gjennom atta, men siste rapport er "ingen endring". Slik det ernå lever han bare fordi maskinene holder ham i live, og jeg tror han dør dersom/når de slår av.

Så nå forbereder jeg å resie hjem en eller annen gang neste uke, når og hvordan og hva og sånn vet jeg ikke, har bare satslått at vi har rene, sorte klær, her blir det nok begravelse. :cry:

Dessverre.

Jeg hadde ikke tenkt å skrive mer herr før jeg visst hva som skjedde....

Men det går neppe bra med ham, dessverre.

[Midnattsol]

Kan ikke annet enn å gi deg en *god klem* selv om jeg vet ord blir fattige i en slik situasjon.

[Malama]

Han levde nå gjennom natta. rolig natt, ingen endringer.

De skal, som planlagt, forsøke å redusere sovemedininen og det smrtestillende i dag, og redusere pustemaskina dersom han tåler det. Dette VAR planlagt til i dag, det var det hjerneinfarktet (slag) i går som ikke helt var med i planen... Legene vil/kan ikke si at det er 100% sannsynlig at han dør, men han gjør det. Kanskje dersom vi bgynner å dele prosenetene i halve, kan vi si at det finnes en minimal sjangs, men, dette går nok ikke den veien.

Mamma spurte om det var noen mulighet for at de kunne få ham med seg hjem. Da mente hun at han kunne ligge på sykehuset hjemme, i stedet for i Trondheim, men legen svarte på om de kunne få ham med seg hjem etter at han var død...

Jeg trodde at de kunne bare la være å starte respiratoren igjen, "å slå av", men det er visstnok å anse som aktiv dødshjelp og ikke lov, så han må bar ligge sånn til det tar slutt, og det kan ta noen dager det. Somrelge går det ikke en evighet, for det oppstår visst komplikasjoner som lungebtennelse som de ikke kan gjøre noe med.

Det må da vel være mye mer humant å slå av respiratoren enn å la ham ligge der og vente på en lungebetennelse????

Vi får se. Prosessen med å redusere medisier og pustehjelp (forsøke å redusere, går det ikke må de starte det igjen, altså) kan ven være kritisk i seg selv, mye som kan gå galt, antar jeg...

Det er bare "vente og se"...

Tror jeg skal krabbe opp i "farfarstolen min" (jeg har arvet farfars gamle "go'stol" for noen år siden), og titte på gamle bilder jeg. Jeg er sånnsett heldig, jeg har farfar-stolen min, og sofaene våre har vi også fått av farmor og farfar. (de kjøpte ny og vi fikk det gamle i vinter) og disse tingene betyr ekstra mye for meg nå. (probmet er vel at jeg aldri vil klare å kvitte meg med dem.....)

Jaja... Tiden får vise hva som skjer.

Nå skal jeg forsøke å få tatt meg en dusj, for alt tyder på at jeg skal på jobb i morgen, og da trenger jeg rnt hår. Dette er en fin tid å dusje på, for nå har jeg nettopp snakket med pappa, og de skal til med diverse undersøkelser (ultralyd) og sånn før de begynner nedtrappingen, så det skjer nok ikke noe på en stund. Sambo sitter telefonvakt mens jeg dusjer, kjapt.

[Bettie]

Det er ikke lett å sitte sånn på avstand og få beskjed om hva som skjer. Tenker du gjerne skulle vært der selv om du ikke kan gjøre noe.

Det er trist når sånt skjer, men det er godt at du har mange gode minner. På en måte får du tid til å forberede seg litt på et eventuelt tap. Jeg forstår det slik at egentlig er det bare et tidsspørsmål.

Så rart at de ikke kan slå av respiratoren dersom det viser seg at så mye av hjernen er skadet at han ikke kan puste selv.Men det er kanskje en av de tingene de sjekker.

Det er lite jeg kan si til trøst, men jeg tenker på deg.

[Malama]

Det viser seg at han klarer ikke puste, men han prøver. Der er LITT hjerneaktivitet, akkurat så mye at han trkker pusten, men han trnger respirator til å "understøtte pusten", dvs at det r den som fyller lungene hans hver gang han forsøkerå trekke pusten.

Fordi der er den lille hjerneaktiviteten så han prøver å trekke pusten, da vil det ikke vær etisk eller lovlig å slå den av.

Så med denne hjelpen tror de at han muligens lever gjennom natta, så skal legen ta en ny totalvurdering av situasjonen i morgen tidelig, dersom han altså lever.

Jeg er den eneste i hele farsslekta som ikke bor der, noe som gjør meg veldig alene, og det gjør det vanskeligre for meg enn de andre, rent praktsik, å få med mge både minnestund og begravelse, men de vil forsøke å få det til på en slik måte at jeg skal få det til. Det er bar meg å ta hensyn til, sånn tilreisemessig, og det vil de prøve å få til.

Jeg hr i alle fall en samboer, som er til uvurderlig støtte. Han r den beste mannen jeg kunne fått, både i glede og sorg. Det er godt å ha en i hverdagen, men spesielt når det er sorg hjelper det veldig å ha en å støtte seg til. En som sørger for at jeg spiser selv om jeg ikke er sulten og legger meg selv om jeg ikke er trøtt, og holder meg når jeg gråter. Og lar meg trøsespise akkurat så mye potetgull og sjokolade og is som jeg vil (eller, som han gir meg, jeg tenker ikke på det selv) selv om vi egentlig innførte snopestreik fra mandag av (han har brutt den for sin egen del også da)

Takk for omtanken.

Han åpner ikke øynene, det klarer han ikke, men han forsøer å puste, så da er der en form for liv. Men, det er bare et spørsmål om tid

[Malama]

Da er det over.

Han fikk lungebetennelse, ikke uventet, de hadde sagt at det kunne skje. Da var det ikke noe mer de kunne gjøre for ham, og behandlingen ble avsluttet, og dermed er farfar død.

Takk for omtanken dere har vist meg.

[Gjest Chica]

Kondolerer

[Malama]

Takk.

[Gjest lmari]

Kondolerer så mye. Dette var leit. Det er forferdelig vondt å miste noen man er glad i....

Sender deg en klem og masse varme tanker. Det er godt å lese at dere er flinke til å ta vare på hverandre. Det er det eneste som kan lindre sorgen akkurat nå.

[Bettie]

Så leit. Det er vondt å miste noen som har stått en nær. Du ventet jo nesten at det skulle skje, men likevel - jeg tror aldri man er forberedt likevel.

Det er godt at du har mange gode minner å se tilbake på.

[Malama]

Ja, vi visste jo de siste dagene at det ville skje, men likevel er det så jeg ikke riktig helt skjønner det.

Jeg sitter her og på en måte som jeg "glemmer" det, helt til jeg kommer på hvorfor jeg har denne følelsen av at jeg er helt tom. Jeg fatter ikke at det kan være sant. Av alle mine besteforeldre var han den friskeste. På torsdag var han frisk. På mandag er han død. Og i mellomtida har vi hatt tunge dager.

Nå vil jeg bare hjem. Jeg vet at det blir tungt, og at det blir mye grining, men det er jeg forberedt på, det må vi bare gjennom. Jeg vil bare hjem.

Jeg skal på jobb først i morgen (dumme meg er av en eller annen grunn født med samvittighet, så når det ikke finnes noen andre som kan gjøre jobben min, og det i praksis betyr full utbetalingsstopp, så tenker jeg på jobb. Når sjefen sier at det er greit at jeg drar hjem "men du tar vel en ekstrabetaling i morgen da", ja så gjør jeg det... Det ER ikke egentlig min feil at de ikke har flere som kan gjøre dette, men... Sånn er jeg nå engang.

Jeg blir ikke på jobb full dag i morgen, og går rett fra jobb til flybussen, min samboer har fri, hopper på bussen her hjemme med all baggasjen vår, også drar vi.

Det skal bli godt å komme hjem, selv om det blir smertefult, vondt og vanskelige dager fremover.

Tusen takk for omtanken, alle som har skrevet noe her.

[Midnattsol]

Kondolerer. :cry:

Trist å lese. Skjønner godt at du vil hjem.

[Fakse]

Huff, så leit å lese! Har vært borte en stund og ikke fått med meg noe av det du har skrevet om at bestefaren din var syk. I dag er vel siste dagen på jobb før du reiser, og selv om det blir trist å komme hjem blir det nok mest godt. Håper det blir en fin minnestund og begravelse, for meg har det ofte vært mye trøst i slike seremonier. Man får liksom konkretisert sorgen og minnene da, og satt et slags punktum som gjør at man kan gå vidre selv om man fortsatt sørger.

[Malama]

Takk, alle sammen.

Trenger jo ikke å ha vært borte lenge engang for å ikke ha fått med seg at min farfar ble syk, Fakse, han var jo helt frisk inntil dette gikk galt. For under en uke siden var han den friskeste av alle mine besteforeldre, og nå er han død. Det er ikke helt til å fatte.

Det blir vondtå komme hjem, levsagt, og mye gråting, men mest av alt blir det som dere sier, godt. Godt å komme hjem til familien. Jeg har aldri vært med på minnestund før. Jeg har sett et menneske død, det vr min samboers morfar i vinter, men da var vi ikke på selve minnestunden, vi fikk likevel se ham da vi kom, kvelden før begravelsen. Begravelse har jeg vært i et par ganger før. Min onkel døde for 10 år siden, i tillegg til denne bestefaren hans i vinter. Og ja, det er godt å få den seremonien, den avslutningen. Jeg tror rett og slett ikke at jeg SKJØNNER at farfar er død før jeg ser det. Ser ham.

I mitt hode så klarer jeg bare ikke innse at det er sant. Derfor får jeg like vondt inni meg hver gang noen kondolerer, hver gang jeg kommer til å tenke at det er sant. Det er akkurat som at jeg "glemmer" det. Jeg glemmer ikke, jeg bare.... det slår meg så plutselig, mange ganger i timen, at det er sant, at han er død. Rett og slett at det er helt slutt.

Nå er det bare to timer igjen til jeg går fra jobb, rett på flybussen, vi tar flyet oppover, og det minner meg på at jeg må høre med min bror hva det blir til når vi lander. Jeg spurte i går opm han kunne hente oss i byen, han svarte at han kunne hente oss på flyplassen om så, og pappa kan også hente oss, for han går ikke på jobb i dag. Fint det, mange kan hente oss, mange plasser, men dt ville være greit å vite hvor, om ikke hvem, før vi lander...

Jaja, jeg får gjøre meg ferdig på jobb nå før jeg går.

Så er jeg tilbake en eller annen gang, etter begravelsen.

Takk alle som har brydd seg.

[Gjest Gjesta]

Kjære Malama!

Veldig, veldig trist å lese om det som har skjedd med bestefaren din, og at du nå har mistet han...Det er ingen ord som hjelper i sånne situasjoner, men jeg vet i hvertfall hvordan du har det - det er tungt å miste besteforeldre, for de har alltid vært der.

Jeg tror nok at det blir ekstra tungt når det skjer så brått som det har gjort hos dere. Jeg har mistet mine etter lang tids sykdom, så på en måte så har man fått bearbeidet sorgen over en lengre periode. For din del må vel dette være mer sjokkpreget enn jeg noengang opplevde...og det må være vondt.

Synd at hjemreisen kommer under disse omstendighetene, men det blir sikkert godt for deg å komme hjem til familien. Ikke lett å være langt hjemmefra når triste og vonde ting skjer.

Føler meg deg, Malama.

[Bettie]

Hvordan går det med deg? Har tenkt mye på deg

[Malama]

Jeg er hjemme, og det går bedre.

De første dagene var helt uvirkelige, med dødsannonse i avisa, og minnestund. Vi var på butikksenter for å handle litt for mamma, og tenkte bare ikke på at folk leser avisa, vi traff selvsagt kjente, som hadde sett dødsannonsa. Minestunda var tung, men fin, og det hjalp veldig på det å innse at han ER død, det å se ham der. Det er ikke første gangen jeg har sett et dødt menneske, men det er første gangen jeg har tatt på ett. Han så bre ut som om ha sov, og jeg kunne ikke helt skjønne at han ikke skulle åpne øyene når vi klappet ham. Jeg sa at ha ser bare ut som om han sover, og farmor bemerket "Ja, men han snorker ikke slik han alltid gjorde når han lå på ryggen!" Farfar snorka veldig høyt, det vet jeg fra barndommens overnattninger... Farmor er sterk, og heldigvis har hun mange rundt seg, for dette blir nok tungt etterhvert.

Begravelsen blir på tirsdag. På onsdag blir jeg 26, men jeg feirer ikke bursdagen min i år. Det blir for absurd å begrave farfar en dag, og lsge kake og feire meg den neste. Vi får ingen gjester uansett, så jeg bare dropper det.

Takk for omtanken. N¨å kom min samboer fra badet, så det er leggetid