Har hun en psykisk lidelse? Vær så snill, dere som kan mye om slikt...

[AnonymBruker]

1 time siden, Barnavregnbuen skrev:

Det jeg har uthevet her får meg til å tenke på noe ganske annet enn en dissosiativ lidelse. Når du forteller henne at det er uakseptabelt at hun har kjeftet på barna, noe hun angivelig ikke husker, synes du ikke det er veldig rart å reagere med å rettferdiggjøre det? Snu situasjonen å fortelle deg at du er problemet, fordi du "godtar for mye" fra småbarn? Om det var deg som hadde problemer med hukommelsen, og hadde blitt fortalt at du lot sinnet ditt gå utover barna dine, hadde du ikke i første rekke reagert med å bli redd? Lure på om du var i ferd med å bli syk? Dratt sporenstreks til legen? 

Er du sikker på at hun ikke husker det? Hva baserer du det at hun ikke husker på, annet enn at hun sier det? Disse voldsomme hendelsene du nevner, har de som fellesnevner at det er HUN som er årsaken? Da er det jo veldig beleilig å ikke huske det mener jeg. 

Du spør om man kan leve med noen med psykiske lidelser, det kan man. Men det krever noe, noe ganske viktig, og det er at de tar ansvar for sin egen atferd og lidelse, og oppsøker hjelp. Det ser det ikke ut til at hun er forberedt på å gjøre, eller engang er det minste interessert i. Tiltross for at det går utover både deg og barna deres. Å ha en psykisk lidelse er ikke noe slags frikort som gir deg rett til å oppføre deg som en drittsekk mot dine nære og kjære, så om hun ikke er forberedt på å få hjelp, og det litt brennkvikt, Må du bare komme deg vekk. Du sier allerede at du opplever det som veldig vanskelig å bo med henne (og det forstår jeg godt), og om du skal fortsette med det, er det til syvende og sist deg det går utover. 

Du nevner også at dere har vært gift relativt kort tid, og at du kanskje ikke kjente henne godt nok. Gikk starten av forholdet deres veldig fort? Var hun drømmedama, overøste deg med komplimenter/tid/gaver etc? Husker du om det skjedde noe spesielt før hun begynte å forandre seg? 

Du nevner også at hun er på sitt tredje ekteskap i en alder av 36 år, det er jo noe uvanlig. Har hun nære venner? Eller er det mer sånn bekjentskaper det går i? Var alle ekskjærestene hennes "gale" eller "slemme" med henne? Involverer mye av historiene hun forteller om livet sitt før deg, at hun på ett eller annet vis var offeret? 

Jeg er på ingen måte kvalifisert til å sette en diagnose på noen i det hele tatt, jeg har bare vært noen år i behandling selv, og er veldig interessert i psykologi. Så det må selvfølgelig taes med en klype salt, og det er bare profesjonelle som kan gi ett endelig svar på hva hun eventuelt lider av. Når det er sagt, så synes jeg du bør lese deg opp på Borderline og Narcissistisk personlighetsforstyrrelse. Fortiden hennes virker å samsvare med begge, da man ofte utvikler disse etter en traumatisk barndom. Dette med å skylde på alle andre, å ikke synes man har ett problem, og ikke ta ansvar for egne dårlige oppførsel, er veldig typisk for sistnevnte. De er også notorisk vanskelig å få i behandling, ettersom de ikke ser at det er ett problem i det hele tatt. 

Når alt dette er sagt, så er det ikke ditt ansvar å få henne i behandling. Jeg forstår at du helt sikkert er fryktelig glad i henne, ellers hadde du jo ikke gifta deg, men hun må forstå at hun må ha hjelp selv. Det er jævlig frustrerende, for man vil jo gjerne at de man er glad i skal ha det godt, men det er ett tapsprosjekt. Det er også hakket mer prekært når det er barn involvert, for de kan ende opp med å utvikle psykiske lidelser selv, om hun får holde på sånn som hun gjør nå over tid.

Dette er ikke et forsøk på å skremme deg eller krisemaksimere, men sånn som det virker å være nå, kan ikke få lov å holde på. Jeg håper også inderlig at du ikke "kjenner henne igjen" i diagnosene jeg bad deg lese deg opp på, ikke fordi det ikke er mulig å få behandling for de, for det er det. Men det kommer til å ta tid, og om hun ikke er interessert, så går det ikke ann å bo med henne. 

 

Det meste av det du her tolker som manipulering, er også veldig typisk oppførsel når man tror man blir manipulert. Noe de fleste med DID tror de blir når de ikke vet om sin egen dissosiasjon. De husker ikke å ha gjort eller sagt ting og stoler like mye på sin egen hukommelse som andre mennesker gjør. Dissosiasjonen sørger for å dekke over alle de små tegnene man kanskje kunne ha oppdaget - fordi det er nettopp det som er dissosiasjonens jobb.

Den gang man levde midt i traumene var det ekstremt viktig at man ikke forsto at det fantes noe man ikke husket - hadde man skjønt det, hadde forsvarsverkene falt. For det er det dissosiasjon er - et ekstremt effektivt forsvarsverk som er ment å beskytte en selv. Og dissosiasjonen gjør jobben og sørger for at man overlever og ofte også at man alt i alt fungerer bra. Men så, senere, kommer det forhåpentligvis en hverdag hvor vold, overgrep, mishandling og omsorgssvikt ikke lenger er noe man opplever i særlig grad eller i det hele tatt, og dissosiasjonen og flukten fra livet ens er ikke lenger nødvendig på samme måte. Men det finnes ingen stor, rød avknapp, så forsvaret fortsetter og hukommelsen har store eller små hull. De fleste systemer som man kaller det, den samlingen av personer man har inni seg, dekker opp for disse hullene og får livet til å gå rundt og de fleste fungerer greit eller til og med bra. Man småertes for å være distre, beskyldes for småløgner, havner uvanlig ofte opp i diskusjoner om hva og hvor og hvem og hvordan, og beskyldes for å ha ment ting man på ingen måte kan forestille seg å ha ment. Men ting går rundt, helt til man enten opplever noe traumatisk på nytt som ripper opp i ting og får systemet til å bli utrygt og kaotisk eller til man igjen og igjen konfronteres med den dårlige hukommelsen sin med slik styrke at det ikke lenger er mulig å ikke forstå at man har mengder av ting man ikke husker. Da raser som regel alt og ting må bygges opp fra grunnen igjen med terapi, trygghet, åpenhet og aksept. 

Det at andre pusher på angående ting man ikke husker (jeg sier ikke at det er galt å gjøre det), føles som å bli manipulert. Hvordan ville du følt det hvis noen hver eneste dag, flere ganger hver eneste dag, prøvde å overbevise deg om noe du visste ikke var sant? At du alltid pleier å se på Hotell Cæsar selv om du aldri har sett en eneste episode? At de nektet å kjøpe med rekesalat til deg, fordi du hater reker, selv om rekesalat på brødskiva er det beste du vet? At du er kristen og ønsker å døpe barna dine selv om du er hardbarka ateist? At du gjør alle disse gale tingene du ikke husker å ha gjort og har alle disse dårlige sidene du ikke kjenner deg igjen i? Når de ikke ga seg og ikke ville høre på fornuft ville du etterhvert tenkt at noen prøvde å gaslighte deg, ikke sant, og blitt både sint, trist, redd og irritabel? For det er sånn ting kan oppfattes for noen som ikke vet at de har DID. Og da snakker jeg om den eller de personlighetene som er såkalte hosts, verter, hvilket vil si den eller de som er mest framme. For andre personligheter som er sjeldent eller sjeldnere framme, kan ting føles enda mer kaotisk og konfliktfylt. Hvem er denne fremmede mannen som ligger ved siden av meg i senga? Hvor er toalettet? Og klærne mine? Og hvorfor kaller den hylende, snørrete ungen der borte meg for mamma, er det min unge?! 

Poenget er at ting ikke er så svarthvitt som at all absurd eller uforståelig oppførsel er manipulering. 

Anonymkode: 8aae3...a89

[Barnavregnbuen]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det meste av det du her tolker som manipulering, er også veldig typisk oppførsel når man tror man blir manipulert. Noe de fleste med DID tror de blir når de ikke vet om sin egen dissosiasjon. De husker ikke å ha gjort eller sagt ting og stoler like mye på sin egen hukommelse som andre mennesker gjør. Dissosiasjonen sørger for å dekke over alle de små tegnene man kanskje kunne ha oppdaget - fordi det er nettopp det som er dissosiasjonens jobb.

Den gang man levde midt i traumene var det ekstremt viktig at man ikke forsto at det fantes noe man ikke husket - hadde man skjønt det, hadde forsvarsverkene falt. For det er det dissosiasjon er - et ekstremt effektivt forsvarsverk som er ment å beskytte en selv. Og dissosiasjonen gjør jobben og sørger for at man overlever og ofte også at man alt i alt fungerer bra. Men så, senere, kommer det forhåpentligvis en hverdag hvor vold, overgrep, mishandling og omsorgssvikt ikke lenger er noe man opplever i særlig grad eller i det hele tatt, og dissosiasjonen og flukten fra livet ens er ikke lenger nødvendig på samme måte. Men det finnes ingen stor, rød avknapp, så forsvaret fortsetter og hukommelsen har store eller små hull. De fleste systemer som man kaller det, den samlingen av personer man har inni seg, dekker opp for disse hullene og får livet til å gå rundt og de fleste fungerer greit eller til og med bra. Man småertes for å være distre, beskyldes for småløgner, havner uvanlig ofte opp i diskusjoner om hva og hvor og hvem og hvordan, og beskyldes for å ha ment ting man på ingen måte kan forestille seg å ha ment. Men ting går rundt, helt til man enten opplever noe traumatisk på nytt som ripper opp i ting og får systemet til å bli utrygt og kaotisk eller til man igjen og igjen konfronteres med den dårlige hukommelsen sin med slik styrke at det ikke lenger er mulig å ikke forstå at man har mengder av ting man ikke husker. Da raser som regel alt og ting må bygges opp fra grunnen igjen med terapi, trygghet, åpenhet og aksept. 

Det at andre pusher på angående ting man ikke husker (jeg sier ikke at det er galt å gjøre det), føles som å bli manipulert. Hvordan ville du følt det hvis noen hver eneste dag, flere ganger hver eneste dag, prøvde å overbevise deg om noe du visste ikke var sant? At du alltid pleier å se på Hotell Cæsar selv om du aldri har sett en eneste episode? At de nektet å kjøpe med rekesalat til deg, fordi du hater reker, selv om rekesalat på brødskiva er det beste du vet? At du er kristen og ønsker å døpe barna dine selv om du er hardbarka ateist? At du gjør alle disse gale tingene du ikke husker å ha gjort og har alle disse dårlige sidene du ikke kjenner deg igjen i? Når de ikke ga seg og ikke ville høre på fornuft ville du etterhvert tenkt at noen prøvde å gaslighte deg, ikke sant, og blitt både sint, trist, redd og irritabel? For det er sånn ting kan oppfattes for noen som ikke vet at de har DID. Og da snakker jeg om den eller de personlighetene som er såkalte hosts, verter, hvilket vil si den eller de som er mest framme. For andre personligheter som er sjeldent eller sjeldnere framme, kan ting føles enda mer kaotisk og konfliktfylt. Hvem er denne fremmede mannen som ligger ved siden av meg i senga? Hvor er toalettet? Og klærne mine? Og hvorfor kaller den hylende, snørrete ungen der borte meg for mamma, er det min unge?! 

Poenget er at ting ikke er så svarthvitt som at all absurd eller uforståelig oppførsel er manipulering. 

Anonymkode: 8aae3...a89

Jeg sa jo i innlegget at den eneste måten å få ett skikkelig svar på, er at hun får prata med en som er kvalifisert til å sette en diagnose. Så det er ikke som om det er skrevet i stein at noe av det jeg skrev trenger å stemme i det hele tatt. Eneste grunnen til at jeg nevner det, er fordi ingen hadde det, og jeg tenker at om man bor med ett menneske med en slik lidelse (med barn i tilegg) er det veldig viktig å være bevisst slike ting. Hun kan utrette vanvittig mye skade, spesielt på barna. Det gjelder jo uansett hvilken lidelse det skulle være snakk om, all den tid hun nekter for at hun har ett problem. Jeg ser på ingen måte verden i svart/hvitt altså, jeg bare synes det var viktig å nevne de personlighetsforstyrrelsene jeg nevnte, fordi ingen andre hadde det enda. Dermed kan jo han som kjenner henne lese seg opp på flere forskjellige ting, og dermed forhåpentlig komme nærmere svaret enn vi kan  Så kan han jo vurdere hvor lenge han skal kjempe med nebb og klør for å få hjelp til henne. 

Joda, jeg skjønner at det må være sinnsykt skremmende, og at jeg hadde oppfatta det som gashlighting er det liten tvil om (jeg har nok litt lange følere ift slikt, ettersom jeg bodde med en mann med narcisssistisk personlighetsforstyrrelse i 1,5 år). Det jeg ikke helt forstår, er måten hun snur situasjonen på når han sier ifra til henne at oppførselen hennes er uakseptabel ift barna. Eksemplene med rekesalat og kristendom blir jo ikke på langt nær like alvorlige situasjoner. En ting er at man blir sint fordi man blir redd, det er jo ikke noe vanskelig å forstå i det hele tatt. Det som er bekymringsverdig, er jo at hun sier at HAN er problemet, fordi han lar småbarna deres slippe unna med for mye. Hun sier jo ikke her at hun ikke husker, hun går rett i forsvar, og legger skylden over på han. Om hun har vokst opp med en mor f.eks (det er jo ofte forelderen av samme kjønn som er "viktigst" i så måte), som behandlet henne på samme måte som barn, så er det jo ikke utenkelig i det hele tatt at hun tror det er sånn det skal være. Foreldrene våre legger jo grunnlaget for alle våre forhold. Nå stod det vel i første omgang at hun hadde vært i barnevernet, så det er vanskelig å si nøyaktig hva som har skjedd her.

Hva akkurat jeg hadde foretatt meg i en sånn situasjon, er vanskelig å si. Om det var en partner jeg hadde bodd med lenge, og var ganske trygg på, håper jeg jo inderlig at jeg hadde trodd han, og om jeg ikke gjorde det, i det minste hadde dratt til legen. Jeg har litt greier i bagasjen selv, PTSD og ADHD, så min terskel for å tro jeg har glemt noe er nok mye lavere enn andres 😛

Det er jo helt umulig for du og jeg å finne ut av om noen av oss har rett, fordi hun nekter å dra til legen, og fordi vi ikke kjenner dama annet enn at vi har lest ett par setninger om henne på internett. Jeg ville bare nevne både borderline og narcissisme, for om det skulle vise seg å være det, så kan veien videre bli veldig vanskelig for både han og henne. Det kommer til å tære forferdelig på psyken hans, og ikke minst barna. Han sier jo allerede at han synes det er fryktelig vanskelig, og han er en voksen mann som har mye større forutsetning for å forsvare seg enn barna har. Det er nettopp ungene i situasjonen her som gjør det veldig alvorlig at hun ikke virker å ta innover seg at hun har ett problem. Det er helt forståelig at det er skummelt og vanskelig å anerkjenne, men som mor har hun ikke den luksusen at hun bare kan gi faen i det. 

Er du ikke uansett enig i at her er det nødt til å skje noe? Om det skulle være Alzheimers, DID, Borderline eller depresjon det er snakk om, må det jo taes tak i. Jeg har lest litt om DID tidligere, og det må være en forferdelig skummel lidelse å ha. Såvidt jeg har forstått er vel det også forårsaket av traumer, såpass uhåndterlige at det å lage seg en "fantasi" personlighet blir en slags mestringsstrategi. Det er vel dog en relativt sjelden diagnose, selv om det har vært en økning de siste årene. Muligens fordi det er blitt større fokus på lidelsen i populærkulturen. Uansett; Takk for informasjonen (her er jeg overhodet ikke ironisk, skriftlig kommunikasjon har sine begrensninger), jeg skal notere meg det bak øret, slik at om jeg i en annen tråd tenker manipulering, så kan jeg jo nevne det også

[Gjest FirstNameLastName]

2 minutter siden, Barnavregnbuen said:

Jeg sa jo i innlegget at den eneste måten å få ett skikkelig svar på, er at hun får prata med en som er kvalifisert til å sette en diagnose. Så det er ikke som om det er skrevet i stein at noe av det jeg skrev trenger å stemme i det hele tatt. Eneste grunnen til at jeg nevner det, er fordi ingen hadde det, og jeg tenker at om man bor med ett menneske med en slik lidelse (med barn i tilegg) er det veldig viktig å være bevisst slike ting. Hun kan utrette vanvittig mye skade, spesielt på barna. Det gjelder jo uansett hvilken lidelse det skulle være snakk om, all den tid hun nekter for at hun har ett problem. Jeg ser på ingen måte verden i svart/hvitt altså, jeg bare synes det var viktig å nevne de personlighetsforstyrrelsene jeg nevnte, fordi ingen andre hadde det enda. Dermed kan jo han som kjenner henne lese seg opp på flere forskjellige ting, og dermed forhåpentlig komme nærmere svaret enn vi kan  Så kan han jo vurdere hvor lenge han skal kjempe med nebb og klør for å få hjelp til henne. 

Joda, jeg skjønner at det må være sinnsykt skremmende, og at jeg hadde oppfatta det som gashlighting er det liten tvil om (jeg har nok litt lange følere ift slikt, ettersom jeg bodde med en mann med narcisssistisk personlighetsforstyrrelse i 1,5 år). Det jeg ikke helt forstår, er måten hun snur situasjonen på når han sier ifra til henne at oppførselen hennes er uakseptabel ift barna. Eksemplene med rekesalat og kristendom blir jo ikke på langt nær like alvorlige situasjoner. En ting er at man blir sint fordi man blir redd, det er jo ikke noe vanskelig å forstå i det hele tatt. Det som er bekymringsverdig, er jo at hun sier at HAN er problemet, fordi han lar småbarna deres slippe unna med for mye. Hun sier jo ikke her at hun ikke husker, hun går rett i forsvar, og legger skylden over på han. Om hun har vokst opp med en mor f.eks (det er jo ofte forelderen av samme kjønn som er "viktigst" i så måte), som behandlet henne på samme måte som barn, så er det jo ikke utenkelig i det hele tatt at hun tror det er sånn det skal være. Foreldrene våre legger jo grunnlaget for alle våre forhold. Nå stod det vel i første omgang at hun hadde vært i barnevernet, så det er vanskelig å si nøyaktig hva som har skjedd her.

Hva akkurat jeg hadde foretatt meg i en sånn situasjon, er vanskelig å si. Om det var en partner jeg hadde bodd med lenge, og var ganske trygg på, håper jeg jo inderlig at jeg hadde trodd han, og om jeg ikke gjorde det, i det minste hadde dratt til legen. Jeg har litt greier i bagasjen selv, PTSD og ADHD, så min terskel for å tro jeg har glemt noe er nok mye lavere enn andres 😛

Det er jo helt umulig for du og jeg å finne ut av om noen av oss har rett, fordi hun nekter å dra til legen, og fordi vi ikke kjenner dama annet enn at vi har lest ett par setninger om henne på internett. Jeg ville bare nevne både borderline og narcissisme, for om det skulle vise seg å være det, så kan veien videre bli veldig vanskelig for både han og henne. Det kommer til å tære forferdelig på psyken hans, og ikke minst barna. Han sier jo allerede at han synes det er fryktelig vanskelig, og han er en voksen mann som har mye større forutsetning for å forsvare seg enn barna har. Det er nettopp ungene i situasjonen her som gjør det veldig alvorlig at hun ikke virker å ta innover seg at hun har ett problem. Det er helt forståelig at det er skummelt og vanskelig å anerkjenne, men som mor har hun ikke den luksusen at hun bare kan gi faen i det. 

Er du ikke uansett enig i at her er det nødt til å skje noe? Om det skulle være Alzheimers, DID, Borderline eller depresjon det er snakk om, må det jo taes tak i. Jeg har lest litt om DID tidligere, og det må være en forferdelig skummel lidelse å ha. Såvidt jeg har forstått er vel det også forårsaket av traumer, såpass uhåndterlige at det å lage seg en "fantasi" personlighet blir en slags mestringsstrategi. Det er vel dog en relativt sjelden diagnose, selv om det har vært en økning de siste årene. Muligens fordi det er blitt større fokus på lidelsen i populærkulturen. Uansett; Takk for informasjonen (her er jeg overhodet ikke ironisk, skriftlig kommunikasjon har sine begrensninger), jeg skal notere meg det bak øret, slik at om jeg i en annen tråd tenker manipulering, så kan jeg jo nevne det også

Diagnosen er mer utbredt nå, fordi terapeuter har blitt bedre på å gjenkjenne den. PTSD, C-PTSD og dissosiative lidelser har vært en svært underkjent diagnose og det er litt tilfeldig hvorvidt man får effektiv behandling eller ikke. 

https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2012/07/stabilisering-det-viktigste-leddet-i-traumebehandling

[Barnavregnbuen]

3 minutter siden, FirstNameLastName skrev:

Diagnosen er mer utbredt nå, fordi terapeuter har blitt bedre på å gjenkjenne den. PTSD, C-PTSD og dissosiative lidelser har vært en svært underkjent diagnose og det er litt tilfeldig hvorvidt man får effektiv behandling eller ikke. 

https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2012/07/stabilisering-det-viktigste-leddet-i-traumebehandling

Det stemmer nok bra, jeg siterte bare «Psykologi; en innføring» av Frode Svartdal, der nevnte de det. Det er jo også lettere å bli diagnosert om man vet at diagnosen eksisterer, i den forstand at man dermed har et «navn» på det man sliter med. Synd det er så mye dårlig i traumebehandling, jeg var kjempe heldig og ble frisk av min PTSD fordi jeg kom til ei med spesialisering innen EMDR. Så «heldige» burde alle vært. 

[AnonymBruker]

https://sv.m.wikipedia.org/wiki/Dissociativ_amnesi

Minnte meg litt om det der. 

Men hun burde ta kontakt med lege uansett. 

Anonymkode: 43772...192

[AnonymBruker]

Tar opp igjen denne tråden nå som det har gått noen uker.

Vi har vært hos fastlege og psykolog flere ganger nå. Sammen og hun alene.

Fastlegen henviser til MR av hodet hennes, for å utelukke evt somatisk sykdom. Vi venter på innkalling til det. Hun har motvillig gått med på det. 

Psykologen har hatt flere samtaler med henne nå. Hun er foreløpig diagnostisert med "moderat til alvorlig depresjon inkludert hukommelsestap" og skal utredes videre ift at disssosiativ lidelse. Psykologen sier hun bruker dissosiasjon svært mye og jeg ser det dessverre mer og mer.

Så vi er i gang men jeg vil spørre dere som lever med dette eller er pårørende... Er det vanlig, når man lever med et menneske som er syk på denne måten, at man selv nesten føler seg syk? Dvs jeg mener jeg begynner få angst for hvordan hennes dager er, jeg er nedstemt fordi hun ikke har noe å gi meg og hun evner ikke å virkelig lytte til meg. Og hvis hun gjør det, så har hun antagelig glemt hva vi snakket om dagen etter (hvis det var en dyp samtale, les forsøk på en dyp samtale)

Ts

Anonymkode: 2e45b...c80

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

RTar opp igjen denne tråden nå som det har gått noen uker.

Vi har vært hos fastlege og psykolog flere ganger nå. Sammen og hun alene.

Fastlegen henviser til MR av hodet hennes, for å utelukke evt somatisk sykdom. Vi venter på innkalling til det. Hun har motvillig gått med på det. 

Psykologen har hatt flere samtaler med henne nå. Hun er foreløpig diagnostisert med "moderat til alvorlig depresjon inkludert hukommelsestap" og skal utredes videre ift at disssosiativ lidelse. Psykologen sier hun bruker dissosiasjon svært mye og jeg ser det dessverre mer og mer.

Så vi er i gang men jeg vil spørre dere som lever med dette eller er pårørende... Er det vanlig, når man lever med et menneske som er syk på denne måten, at man selv nesten føler seg syk? Dvs jeg mener jeg begynner få angst for hvordan hennes dager er, jeg er nedstemt fordi hun ikke har noe å gi meg og hun evner ikke å virkelig lytte til meg. Og hvis hun gjør det, så har hun antagelig glemt hva vi snakket om dagen etter (hvis det var en dyp samtale, les forsøk på en dyp samtale)

Ts

Anonymkode: 2e45b...c80

Er ikke pårørende,men vet mine sykdommer preger de jeg har nærmest og de kan også trenge noen å støtte seg på.

Mitt tips er å se om landsforeningen for pårørende innen psykiatri har noe lokallag dere bor.

http://www.lpp.no/

Anonymkode: 1ad94...639

[AnonymBruker]

På 17.5.2019 den 23.29, AnonymBruker skrev:

Takk. Hvordan utarter PTSD seg? 

Det skal jeg jobbe med å få til. Hun vil ikke. 

Forstår selvsagt det. Jeg er også selvsagt ute etter at hun skal få hjelp! Jeg ber ikke om diagnose, jeg spør om hun KAN ha en psykisk lidelse? Og jeg antyder selv noen diagnoser jeg kan bittelitt om og som jeg syns kan minne om dette. Jeg vet at det også kan være noe fysisk. Håper få henne med til lege. 

Anonymkode: 2e45b...c80

Det står mye om PTSD på nett. Tap av hukommelse er en av dem, men det er jo og dissosiasjon. Selvfølgelig kan hun ha en psykisk lidelse, det er vel heller regelen enn unntaket for folk med en traumatisk barndom. 

Jeg hadde sagt til henne om hun nekter å bli med til lege: din barndom ble ødelagt, vil du ødelegge dine barn på samme måte? For jeg tror ikke dette blir noe bedre. 

Anonymkode: 99a35...90f

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Tar opp igjen denne tråden nå som det har gått noen uker.

Vi har vært hos fastlege og psykolog flere ganger nå. Sammen og hun alene.

Fastlegen henviser til MR av hodet hennes, for å utelukke evt somatisk sykdom. Vi venter på innkalling til det. Hun har motvillig gått med på det. 

Psykologen har hatt flere samtaler med henne nå. Hun er foreløpig diagnostisert med "moderat til alvorlig depresjon inkludert hukommelsestap" og skal utredes videre ift at disssosiativ lidelse. Psykologen sier hun bruker dissosiasjon svært mye og jeg ser det dessverre mer og mer.

Så vi er i gang men jeg vil spørre dere som lever med dette eller er pårørende... Er det vanlig, når man lever med et menneske som er syk på denne måten, at man selv nesten føler seg syk? Dvs jeg mener jeg begynner få angst for hvordan hennes dager er, jeg er nedstemt fordi hun ikke har noe å gi meg og hun evner ikke å virkelig lytte til meg. Og hvis hun gjør det, så har hun antagelig glemt hva vi snakket om dagen etter (hvis det var en dyp samtale, les forsøk på en dyp samtale)

Ts

Anonymkode: 2e45b...c80

Ja, da jeg var som dårligst mista jeg alle venner. Det ble for krevende å være sjelesørger, sykepleier, terapeut og den ivaretagende for et alvorlig sykt menneske. 

 

Du må passe på deg selv oppi det her. Du også trenger ivaretagelse.

Anonymkode: 6e4da...9a0

[AnonymBruker]

På 18.5.2019 den 22.19, AnonymBruker skrev:

Hun kan komme inn til ham nokså raskt, men hun vil jo ikke. I egne øyne trenger hun ikke det

Da hadde jeg vurdert å gå. Satt et ultimatum. Følelsesmessig avstumpethet og en mor som i tillegg er opp og ned og ustabil i humøret gjør barn usikre. Er hun ikke villig til å få hjelp og du er redd henne, hadde jeg ikke vurdert forholdet som liv laga. 

Anonymkode: 99a35...90f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg hadde sagt til henne om hun nekter å bli med til lege: din barndom ble ødelagt, vil du ødelegge dine barn på samme måte? For jeg tror ikke dette blir noe bedre. 

Anonymkode: 99a35...90f

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da hadde jeg vurdert å gå. Satt et ultimatum. Følelsesmessig avstumpethet og en mor som i tillegg er opp og ned og ustabil i humøret gjør barn usikre. Er hun ikke villig til å få hjelp og du er redd henne, hadde jeg ikke vurdert forholdet som liv laga. 

Anonymkode: 99a35...90f

Har oppdatert tråden i dag og fortalt at vi har vært hos både lege og psykolog. Hun har og fått en foreløpig diagnose. Hun sier seg villig til å ta i mot hjelp nå. Men jeg syns dette er veldig tøft. TS

Anonymkode: 2e45b...c80

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Har oppdatert tråden i dag og fortalt at vi har vært hos både lege og psykolog. Hun har og fått en foreløpig diagnose. Hun sier seg villig til å ta i mot hjelp nå. Men jeg syns dette er veldig tøft. TS

Anonymkode: 2e45b...c80

Jeg er gift med en i behandling hos psykolog (annen diagnose, vil ikke oppgi), og det er tøft, men blir bedre og bedre. Så lenge hun er mottakelig for hjelp så kan det bli bedre og det er verdt å gi det litt tid. Det er lov å synes det er tøft, og du må sette noen grenser og huske å tilbringe litt tid utenfor hjemmet noen ganger. Alle trenger en pause. Masse lykke til!

Anonymkode: 55107...1f5