Har hun en psykisk lidelse? Vær så snill, dere som kan mye om slikt...

[AnonymBruker]

Jeg ville forsøkt å finne en terapeut som kan mye om traumer og alvorlige dissosiative lidelser. Jeg kan opplagt ikke diagnostisere kona di, men at hun lider av kraftig dissosiasjon er det lite tvil om etter hva du forklarer om symptomene hennes. 

Problemet deres nå er at mange psykologer ikke kan noe som helst om dissosiasjon og lite om traumer. Har dere råd til det, ville jeg vurdert å finne noen privat. 

Anonymkode: 8aae3...a89

[Gjest WhisperingWind]

Det kan være mye. Som andre nevner ptsd, men også personlighetsforstyrrelse, dissosiativ lidelse og andre psykiske lidelser. Alle disse er vanlig å utvikle om man har hatt en traumatisk barndom.

En ting er sikkert, diagnose eller ei, så burde hun oppsøke psykolog asap og bearbeide dette. Det er uakseptabelt at hun går til angrep på barna. Der hadde jeg satt foten ned uansett.

https://sml.snl.no/.taxonomy/3818

https://sml.snl.no/eksplosiv_personlighetsforstyrrelse

https://www.psykologforeningen.no/publikum/videoer/videoer-om-psykiske-lidelser/hva-er-dissosiasjon-og-dissosiative-lidelser

Endret 17. mai 2019 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Du kan snakke med din egen lege om dette og høre hva de vil råde deg. Si at hun er skeptisk til å gå til legen selv.

Nå bruker jeg film som et verktøy til å snakke om ting, vet ikke hvor naturlig det er for dere, men du kan se Still Alice med henne. Den handler om ei som får tidlig Alzheimer. 

Kan kanskje også tipse henne å skrive en dagbok over positive og negative hendelser i hverdagen om du har inntrykk av at hun ikke glemmer de negative tingene med en gang

 

Anonymkode: 0e49b...1b2

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Min første tanke var dissosiativ lidelse. Men jeg er ikke psykolog og kan ikke fjerndiagnostisere over nett. 

Ville tatt turen til din lege og tatt med en utskrift av dette innlegget ☺️

[AnonymBruker]

Takker for alle innspill, linker og tanker. 

Kan man leve med et menneske med disssosiativ lidelse?(Hvis det skulle være dette). Eller med Ptsd? 

Jeg anser første diagnose som mer alvorlig.

Skal ta dette til lege og evt psykolog. Er svært bekymret og syns hun er vanskelig å leve med nå. Særlig fordi det går utover barna.

TS

Anonymkode: 2e45b...c80

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takker for alle innspill, linker og tanker. 

Kan man leve med et menneske med disssosiativ lidelse?(Hvis det skulle være dette). Eller med Ptsd? 

Jeg anser første diagnose som mer alvorlig.

Skal ta dette til lege og evt psykolog. Er svært bekymret og syns hun er vanskelig å leve med nå. Særlig fordi det går utover barna.

TS

Anonymkode: 2e45b...c80

Det går fint ant å leve med noen med dissosiativ lidelse, jeg har ptsd å dissosiativ, har mann å tre barn. Men jeg sliter i perioder med mye angst å dissosierer en del, jeg enten eller med å ta  innover meg negative opplevelser, jeg klarer ikke altid å dømme om noe jeg opplever er bra eller dårlig. Jeg må å jobbe med å takle sinnet til mennesker om det så er barn eller voksene, sinne trigger mye vondt hos meg. Prøv å oppmuntre henne til å søke hjelp.

Anonymkode: 55256...be0

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takker for alle innspill, linker og tanker. 

Kan man leve med et menneske med disssosiativ lidelse?(Hvis det skulle være dette). Eller med Ptsd? 

Jeg anser første diagnose som mer alvorlig.

Skal ta dette til lege og evt psykolog. Er svært bekymret og syns hun er vanskelig å leve med nå. Særlig fordi det går utover barna.

TS

Anonymkode: 2e45b...c80

Bare for å rette opp i en ting: Dissosiativ lidelse er ikke èn diagnose, det er en gruppe av lidelser. Litt som reumatiske lidelserer er et samlebegrep for en hel gruppe lidelser. Innenfor de dissosiative lidelsene finner man både relativt milde diagnoser og man finner alvorlige diagnoser som kan påvirke livet i svært stor grad. Innad i de ulike diagnosene igjen er det stor forskjell på hvor hardt man er rammet. 

Jeg er ingen terapeut og vet uansett lite om din kone, men jeg vil tro hun befinner seg et sted i den alvorligste enden. Det fordi hun så tydelig sliter med amnesi. Det er sjeldent å ha det i såpass uttalt grad blant de mildere diagnosene. 

Ja, man kan leve med noen med PTSD eller en dissosiativ lidelse. Man kan faktisk til og med leve bra med noen med en av de alvorligste dissosiative lidelsene. Mange med disse lidelsene fungerer bra både hjemme, sosialt og i yrkeslivet, men det forutsetter som oftest at man forholder seg til og aktivt jobber med/har jobbet med traumene som ligger bak. Uten å gjøre det, kan livet være et komplett kaos, eller kaoset truer hele tiden rett under overflaten. Terapi er nøkkelen, sammen med åpenhet, trygghet og takhøyde i forholdet. 

Jeg lever med en partner med den alvorligste dissosiative lidelsen av alle - dissosiativ identitetsforstyrrelse eller DID som det forkortes. Jeg sier ikke at livet alltid har vært en dans på roser, for jeg møtte ham på det aller, aller sykeste rett etter at han hadde kommet seg ut av 20 år med sammenhengende traumer, men nå, etter syv år sammen, har vi et normalt liv og et normalt og godt forhold. Det krevdes hard jobbing i et par år, mest av alt fra hans side, men det var så verdt det!  

Anonymkode: 8aae3...a89

[Gjest WhisperingWind]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takker for alle innspill, linker og tanker. 

Kan man leve med et menneske med disssosiativ lidelse?(Hvis det skulle være dette). Eller med Ptsd? 

Jeg anser første diagnose som mer alvorlig.

Skal ta dette til lege og evt psykolog. Er svært bekymret og syns hun er vanskelig å leve med nå. Særlig fordi det går utover barna.

TS

Anonymkode: 2e45b...c80

Ja, det kan man. Men det er ekstremt viktig at hun får profesjonell hjelp nå før det blir verre. Spesielt siden dette går utover barna. Om det eskalerer kan barnevernet bli involert.

[AnonymBruker]

Hun kan ha en psykisk lidelse, men det at hun glemmer såpass sentrale ting som skjer i «nåtid» (altså ikke i barndommen) er veldig bekymringsverdig, og et klart tegn på endel alvorlige sykdommer som ikke er psykiske. 

Du må ta henne med til legen, det er igrunnen rart at du ikke har tatt tak i dette tidligere. 

Anonymkode: 76829...ca5

[Jytte]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hun kan ha en psykisk lidelse, men det at hun glemmer såpass sentrale ting som skjer i «nåtid» (altså ikke i barndommen) er veldig bekymringsverdig, og et klart tegn på endel alvorlige sykdommer som ikke er psykiske. 

Du må ta henne med til legen, det er igrunnen rart at du ikke har tatt tak i dette tidligere. 

Anonymkode: 76829...ca5

Det hadde bekymret meg også. Hvis det ikke er rus eller piller /medisiner inne i bildet. Det kan være noe fysisk. Lege asap og be om henvisning til MR, Ct og alt av undersøkelser. 

Pstd fører ofte eller alltid til en mer eller mindre grad av dissosiasjon. Jeg tror jeg gjør det ofte, men jeg vil ikke snakke eller tenke for mye på det som er negativt eller som har vært det. Da snakker jeg det heller bort og bytter samtaleevne. Jeg vet jeg er vanskelig å nå inn på. 

Hvis hun har pstd og kanskje er deprimert kan det også være en av grunnene. Det er ikke bare menn som kan bli hissige når de er deprimerte, det gjelder ofte kvinner også. Når du for eksempel påpeker at hun har kjeftet på ett av barna, hva skjer da? Svarer hun bare at hun ikke husker det . aviser deg. Alle kjefter i blant. Husker hun ting som har vært hyggelige? 

 

[AnonymBruker]

Frontotemporal demens?

Anonymkode: a88a5...159

[AnonymBruker]

Hun dissosierer. Ingen tvil om det. Jeg kjenner meg igjen i alt du skrev om henne, bortsett fra at jeg aldri har skjelt ut barn. Er diagnosert med DID.

Anonymkode: 6e4da...9a0

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Det er forøvrig ikke rart at jeg ikke har tatt tak i dette tidligere, jeg har ikke sett det! Det har kommet den senere tid, mer og mer, en endring i hennes personlighet. Ja, jeg tror, etter å ha lest meg opp, at det hun driver med er dissosiering. Jeg visste ikke at dissosiativ lidelse er et samlebegrep for flere diagnoser og styrker på disse, så takk for opplysning.

Når jeg forteller henne at det er uakseptabel oppførsel å kjefte på våre, relativt små, barn, så blir hun bare oppgitt. Jeg må jo forstå at hun har all rett til å kjefte på dem, og det er JEG som har et problem som "godtar" altfor mye av dem. Hun takler ikke uro, bråk eller at de griser med maten (jeg gjentar, de er små). 

Hun skylder alltid på noen andre når ting går galt. Det er aldri hennes skyld, aldri. Er ikke det underlig? Null evne til å skjønne at hun faktisk forårsaker noe hun også. Neida. 

Godt å høre dere mener det går an å leve med, dersom det viser seg at dette faktisk er en psykisk lidelse hun har, men som du sier, du som kjente deg igjen, så er det nok mest sannsynlig det. Jeg syns det er innmari vanskelig å leve med, for å være ærlig. Hun vil jo ikke ta tak i noe som helst. Har aldri gjort det,  og skjønner ikke hvorfor hun skal rippe opp i  barndommen sin. Hun har forøvrig ikke stemmer i hodet eller spaltet persobnlighet, men hun husker altså lite fra både nåtid og fortid. Særlig hendelser som inkluderer noe "voldsomt". 

Jeg er urolig. Har bestilt legetime til uken. Har også vært i kontakt med en psykolog med spesialisering innen traumer. Hun kan komme inn til ham nokså raskt, men hun vil jo ikke. I egne øyne trenger hun ikke det. 

TS

Anonymkode: 2e45b...c80

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hun dissosierer. Ingen tvil om det. Jeg kjenner meg igjen i alt du skrev om henne, bortsett fra at jeg aldri har skjelt ut barn. Er diagnosert med DID.

Anonymkode: 6e4da...9a0

Takk for dette svaret. Ja jeg tror hun gjør det. Men si meg, er det vanlig å være mye trett, sliten og tidvis deprimert? Jeg opplever henne også deprimert/nedstemt. Og dette med å skylde på alle andre, fraskrive seg ansvar...? Og det å kjefte på noen, enten det er barn eller andre, er det en bit av bildet? at man blir amper, sint o.l? Hva med det å snakke nedlatende, være kritisk, irritabel.? Periodevis tiltaksløs, initiativløs, delvis isolering, orker ikke være med venner, bryr seg nesten ikke...

Vil gjerne høre mer fra deg. På forhånd takk. 

Anonymkode: 2e45b...c80

[AnonymBruker]

ps. er det normalt at man kan få en slik diagnose i såpass voksen alder, da? og at symptomene på en dissosiativ lidelse kan komme så sent? Hun er 36, og det er altså 30 år siden livet hennes var som verst,..(hun har jo altså da aldri fått terapi i etterkant) Og hun har forøvrig to skilsmisser bak seg, i såpass ung alder. gift for tredje gang med meg. 

TS

Anonymkode: 2e45b...c80

[AnonymBruker]

Ser noen nevner frontotemporal demens. 

Ønsker ikke skremme deg, men det trenger ikke være psykisk. Fysisk sykdom (feks svulst i hjernen) kan også føre til store atferdsendringer. 

Anonymkode: 37b30...acc

[AnonymBruker]

Hvis hun ikke får hjelp som monner, ville jeg vurdert å berge ungene og flytte fra henne. Hun skader barna deres. 

Anonymkode: 4313d...78a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ser noen nevner frontotemporal demens. 

Ønsker ikke skremme deg, men det trenger ikke være psykisk. Fysisk sykdom (feks svulst i hjernen) kan også føre til store atferdsendringer. 

Anonymkode: 37b30...acc

Enig i dette. Det trenger ikke være psykisk lidelse i det hele tatt: det kan være noe fysisk. Få henne til å bestille seg en legetime.

Anonymkode: a8b7a...589

[Gjest WhisperingWind]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar. Det er forøvrig ikke rart at jeg ikke har tatt tak i dette tidligere, jeg har ikke sett det! Det har kommet den senere tid, mer og mer, en endring i hennes personlighet. Ja, jeg tror, etter å ha lest meg opp, at det hun driver med er dissosiering. Jeg visste ikke at dissosiativ lidelse er et samlebegrep for flere diagnoser og styrker på disse, så takk for opplysning.

Når jeg forteller henne at det er uakseptabel oppførsel å kjefte på våre, relativt små, barn, så blir hun bare oppgitt. Jeg må jo forstå at hun har all rett til å kjefte på dem, og det er JEG som har et problem som "godtar" altfor mye av dem. Hun takler ikke uro, bråk eller at de griser med maten (jeg gjentar, de er små). 

Hun skylder alltid på noen andre når ting går galt. Det er aldri hennes skyld, aldri. Er ikke det underlig? Null evne til å skjønne at hun faktisk forårsaker noe hun også. Neida. 

Godt å høre dere mener det går an å leve med, dersom det viser seg at dette faktisk er en psykisk lidelse hun har, men som du sier, du som kjente deg igjen, så er det nok mest sannsynlig det. Jeg syns det er innmari vanskelig å leve med, for å være ærlig. Hun vil jo ikke ta tak i noe som helst. Har aldri gjort det,  og skjønner ikke hvorfor hun skal rippe opp i  barndommen sin. Hun har forøvrig ikke stemmer i hodet eller spaltet persobnlighet, men hun husker altså lite fra både nåtid og fortid. Særlig hendelser som inkluderer noe "voldsomt". 

Jeg er urolig. Har bestilt legetime til uken. Har også vært i kontakt med en psykolog med spesialisering innen traumer. Hun kan komme inn til ham nokså raskt, men hun vil jo ikke. I egne øyne trenger hun ikke det. 

TS

Anonymkode: 2e45b...c80

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for dette svaret. Ja jeg tror hun gjør det. Men si meg, er det vanlig å være mye trett, sliten og tidvis deprimert? Jeg opplever henne også deprimert/nedstemt. Og dette med å skylde på alle andre, fraskrive seg ansvar...? Og det å kjefte på noen, enten det er barn eller andre, er det en bit av bildet? at man blir amper, sint o.l? Hva med det å snakke nedlatende, være kritisk, irritabel.? Periodevis tiltaksløs, initiativløs, delvis isolering, orker ikke være med venner, bryr seg nesten ikke...

Vil gjerne høre mer fra deg. På forhånd takk. 

Anonymkode: 2e45b...c80

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

ps. er det normalt at man kan få en slik diagnose i såpass voksen alder, da? og at symptomene på en dissosiativ lidelse kan komme så sent? Hun er 36, og det er altså 30 år siden livet hennes var som verst,..(hun har jo altså da aldri fått terapi i etterkant) Og hun har forøvrig to skilsmisser bak seg, i såpass ung alder. gift for tredje gang med meg. 

TS

Anonymkode: 2e45b...c80

Hun kan ha kombinasjon med depresjon. Noe som også er vanlig når man kommer fra en traumatisk barndom. 

Det er helt mulig at det slår ut i voksen alder. Hun har nok hatt tendenser hele veien, men har undertrykt det og fornektet det. Men det går bare til et punkt før alt revner. Noe som tydeligvis har skjedd nå. Så ille som det er nå, og det at hun selv nekter å innse at hun trenger hjelp er bekymringsverdig. Det virker som om hun selv ikke merker at hun er syk og da lyser alle røde lys hos meg. 

Jeg hadde enkelt og greit stilt et ultimatum. Enten oppsøker hun hjelp eller så tar du barna og flytter ut. Sånn som hun er nå er ekstremt skadelig for barna og ved å utsette dem for henne slik hun er nå så kan det medføre at de også får en traumatisk barndom som vil kunne skade dem på sikt.

[Barnavregnbuen]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar. Det er forøvrig ikke rart at jeg ikke har tatt tak i dette tidligere, jeg har ikke sett det! Det har kommet den senere tid, mer og mer, en endring i hennes personlighet. Ja, jeg tror, etter å ha lest meg opp, at det hun driver med er dissosiering. Jeg visste ikke at dissosiativ lidelse er et samlebegrep for flere diagnoser og styrker på disse, så takk for opplysning.

Når jeg forteller henne at det er uakseptabel oppførsel å kjefte på våre, relativt små, barn, så blir hun bare oppgitt. Jeg må jo forstå at hun har all rett til å kjefte på dem, og det er JEG som har et problem som "godtar" altfor mye av dem. Hun takler ikke uro, bråk eller at de griser med maten (jeg gjentar, de er små). 

Hun skylder alltid på noen andre når ting går galt. Det er aldri hennes skyld, aldri. Er ikke det underlig? Null evne til å skjønne at hun faktisk forårsaker noe hun også. Neida. 

Godt å høre dere mener det går an å leve med, dersom det viser seg at dette faktisk er en psykisk lidelse hun har, men som du sier, du som kjente deg igjen, så er det nok mest sannsynlig det. Jeg syns det er innmari vanskelig å leve med, for å være ærlig. Hun vil jo ikke ta tak i noe som helst. Har aldri gjort det,  og skjønner ikke hvorfor hun skal rippe opp i  barndommen sin. Hun har forøvrig ikke stemmer i hodet eller spaltet persobnlighet, men hun husker altså lite fra både nåtid og fortid. Særlig hendelser som inkluderer noe "voldsomt". 

Jeg er urolig. Har bestilt legetime til uken. Har også vært i kontakt med en psykolog med spesialisering innen traumer. Hun kan komme inn til ham nokså raskt, men hun vil jo ikke. I egne øyne trenger hun ikke det. 

TS

Anonymkode: 2e45b...c80

Det jeg har uthevet her får meg til å tenke på noe ganske annet enn en dissosiativ lidelse. Når du forteller henne at det er uakseptabelt at hun har kjeftet på barna, noe hun angivelig ikke husker, synes du ikke det er veldig rart å reagere med å rettferdiggjøre det? Snu situasjonen å fortelle deg at du er problemet, fordi du "godtar for mye" fra småbarn? Om det var deg som hadde problemer med hukommelsen, og hadde blitt fortalt at du lot sinnet ditt gå utover barna dine, hadde du ikke i første rekke reagert med å bli redd? Lure på om du var i ferd med å bli syk? Dratt sporenstreks til legen? 

Er du sikker på at hun ikke husker det? Hva baserer du det at hun ikke husker på, annet enn at hun sier det? Disse voldsomme hendelsene du nevner, har de som fellesnevner at det er HUN som er årsaken? Da er det jo veldig beleilig å ikke huske det mener jeg. 

Du spør om man kan leve med noen med psykiske lidelser, det kan man. Men det krever noe, noe ganske viktig, og det er at de tar ansvar for sin egen atferd og lidelse, og oppsøker hjelp. Det ser det ikke ut til at hun er forberedt på å gjøre, eller engang er det minste interessert i. Tiltross for at det går utover både deg og barna deres. Å ha en psykisk lidelse er ikke noe slags frikort som gir deg rett til å oppføre deg som en drittsekk mot dine nære og kjære, så om hun ikke er forberedt på å få hjelp, og det litt brennkvikt, Må du bare komme deg vekk. Du sier allerede at du opplever det som veldig vanskelig å bo med henne (og det forstår jeg godt), og om du skal fortsette med det, er det til syvende og sist deg det går utover. 

Du nevner også at dere har vært gift relativt kort tid, og at du kanskje ikke kjente henne godt nok. Gikk starten av forholdet deres veldig fort? Var hun drømmedama, overøste deg med komplimenter/tid/gaver etc? Husker du om det skjedde noe spesielt før hun begynte å forandre seg? 

Du nevner også at hun er på sitt tredje ekteskap i en alder av 36 år, det er jo noe uvanlig. Har hun nære venner? Eller er det mer sånn bekjentskaper det går i? Var alle ekskjærestene hennes "gale" eller "slemme" med henne? Involverer mye av historiene hun forteller om livet sitt før deg, at hun på ett eller annet vis var offeret? 

Jeg er på ingen måte kvalifisert til å sette en diagnose på noen i det hele tatt, jeg har bare vært noen år i behandling selv, og er veldig interessert i psykologi. Så det må selvfølgelig taes med en klype salt, og det er bare profesjonelle som kan gi ett endelig svar på hva hun eventuelt lider av. Når det er sagt, så synes jeg du bør lese deg opp på Borderline og Narcissistisk personlighetsforstyrrelse. Fortiden hennes virker å samsvare med begge, da man ofte utvikler disse etter en traumatisk barndom. Dette med å skylde på alle andre, å ikke synes man har ett problem, og ikke ta ansvar for egne dårlige oppførsel, er veldig typisk for sistnevnte. De er også notorisk vanskelig å få i behandling, ettersom de ikke ser at det er ett problem i det hele tatt. 

Når alt dette er sagt, så er det ikke ditt ansvar å få henne i behandling. Jeg forstår at du helt sikkert er fryktelig glad i henne, ellers hadde du jo ikke gifta deg, men hun må forstå at hun må ha hjelp selv. Det er jævlig frustrerende, for man vil jo gjerne at de man er glad i skal ha det godt, men det er ett tapsprosjekt. Det er også hakket mer prekært når det er barn involvert, for de kan ende opp med å utvikle psykiske lidelser selv, om hun får holde på sånn som hun gjør nå over tid.

Dette er ikke et forsøk på å skremme deg eller krisemaksimere, men sånn som det virker å være nå, kan ikke få lov å holde på. Jeg håper også inderlig at du ikke "kjenner henne igjen" i diagnosene jeg bad deg lese deg opp på, ikke fordi det ikke er mulig å få behandling for de, for det er det. Men det kommer til å ta tid, og om hun ikke er interessert, så går det ikke ann å bo med henne.