Når far ikke vil ha noe mer med barnet å gjøre..

[AnonymBruker]

6 timer siden, Rotemor skrev:

Jeg har hjulpet deg masse i tråden ved å stoppe feilinformasjon og påstander.  Kritikk er takka. Værsågod.

 

Kritikk for at du kom med oppdiktede fakta.

Jeg takket for alle god råd, det gjaldt dine også  

 

Anonymkode: 17cdd...2ba

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for fint svar alle sammen.

Det har pågått siden barnet ble født... i over to år. Han flyttet fra oss etter et par måneder. Men har hatt jevnlig kontakt og samvær her hjemme hos oss. Men på grunn av oppførselen hans kan jeg ikke ha han hjemme hos meg mer... han prøver å bryte meg fullstendig ned... han har vært veldig god med barnet, men med meg... jeg har ikke ord! Det er av en helt annen verden. Så ille at jeg ikke kan ha han rundt meg mer.  Derfor vil jeg nå ikke sende de på tur sammen før han har det bedre, jeg stoler rett og slett ikke på han... Alt jeg vil i denne verden er at de to skal ha god kontakt, mest for barnets skyld. Han fortjener pappaen sin. Han trenger han. 

Jeg vil ikke avskrive han, han vil det, Jeg vil ikke at han ikke skal betale bidrag til sønnen sin, han vil ikke. Men jeg orker ikke mere bråk... jeg orker ikke å kjempe mer... dette er for tøft. 

Jeg har alt for lenge prøvd å strekke meg, holde ut, og stå i dette, for å prøve å bygge en relasjon. Jeg har tenkt at om de bare får litt mer tid sammen, så vil han knytte seg mer... men han gjør ikke det. 

Han vil egentlig ikke ha noe med oss å gjøre. Og for å være ærlig... det hadde vært godt med en pause til han evt får det bedre.

De som ikke har vært igjennom dette kan nok ikke sette seg inn i hvordan dette er... systematisk nedbryting, hver dag, hele tiden (ikke barnet, men meg) jeg er ikke verdt noe, han skal finne en ny og få nye barn, jeg er en dritt, ingen vil ha meg, jeg er slem, jeg er gal, jeg er syk, jeg er dum, jeg er... ja jeg er alt mulig rart. Og alt dette kom ut av det blå da vi fikk barn... vi hadde det utrolig fint, vi gledet oss, han var kjærlig og snill og gledet seg til å bli pappa. Så snudde alt... og jeg fikk et reint helvete her... han begynte å drikke, gå ut, være med andre damer... ler av meg når jeg gråter, truer meg... ja... hva skal jeg si... jeg kjenner ikke igjen livet mitt, og vil bare ha fred og ro nå. 

Så nå må jeg sikker kontakte barnevernet for å se om de synes han kan ha ansvar alene, og hvordan jeg havnet i denne situasjonen, og hvorfor? Jeg føler meg HELT ute. Livet mitt var så trygt og godt. Dette er det aller, aller siste jeg så for meg. Dette er bare noe jeg har hørt om før, og aldri helt forstått. Aldri helt forstått at ikke voksne mennesker kan samarbeide og sette barna først😰

Dette er så utrolig vondt og uvirkelig. 

Beklager lange, sikkert usammenhengende meldinger... jeg trengte bare noen å «snakke» med i kveld. Og selv om jeg vet at man her inne legger hodet på en hoggestabbe, så er det flere gode og snille mennesker enn de som bare vil rakke ned. Så takk for mange fine svar alle sammen❤️

Anonymkode: 17cdd...2ba

Huff... Dette høres virkelig grusomt ut og jeg skjønner veldig godt at du ikke orker å omgås ham lenger. Jeg trodde kanskje dette hadde akkurat skjedd, men etter 2 år med drittoppførsel skjønner jeg at du har fått nok. Og jeg er enig, det er på tide at du setter foten ned. Det høres ut som din eksmann sliter veldig psykisk, men så lenge han hverken er villig til å oppsøke hjelp eller vise deg respekt, er det dessverre ikke mye du får gjort med det - annet enn å verne om deg selv og barnet. 

Det er allikevel litt motsigende at han er snill mot barnet og kommer villig på besøk til deg, han kunne jo tross alt fint latt være. Og hvis han er så ivrig etter å fraskrive seg gutten, hvorfor har ikke han bare selv satt i gang med å fikse det for lengst? Det høres egentlig mest ut som han driver med hersketeknikker og spill for å såre deg og straffe, selvom han har ingen grunn til det. Kanskje han innerst inne er klar over at han har oppført seg som en dritt og roer samvittigheten med å legge all skyld på deg? Eller et forsøk på å tvinge i gjennom at du aksepterer at han ikke betaler bidrag for å "blidgjøre" ham. 

Har han familie han kan ta samværet hos?  I såfall synes jeg at du kan begynne med å foreslå at samvær foregår hjemme hos de, det er ingen grunn til at han skal få lov til å komme hjem til deg og lage kvalme og dårlig stemning. Hvordan er han mot familie og venner? Hva sier de om situasjonen? 

Når dette er sagt, synes jeg at du bør seriøst vurdere å søke om foreldreansvaret alene, rett og slett fordi det er ingen søndagstur i parken å dele det med en som ikke evner å samarbeide (og her snakker jeg av erfaring), eller er i stand til å ta foreldrerollen på alvor og sette barnets behov foran sine egne. Din eksmann har allerede vist at han ikke er i stand til å samarbeide og at han ikke evner å sette barnet først og måten han holder på med utskjelling og regelrett bruker barnet til å straffe deg og såre er rett og slett ikke akseptabelt. Han høres ut som en som kommer til med å være en fotlenke rundt ankelen din de neste 16 årene, si deg imot bare fordi han kan det og ikke "godkjenne" ting med mindre "du betaler/gjør det og det". Hver minste bagatell blir fort til en kamp, han kan f.eks nekte å signere på at gutten får pass, slik at dere kan ikke reise til utlandet. En dag kan det hende at du får ny partner og flere barn og da er hele familien i realiteten "gissler" av din vrange eksmann. Hvis du har foreldreansvaret alene slipper du alt slikt, uten at det betyr at far ikke kan treffe gutten. Men du har forutsigbarhet og slipper å få samtykke hos en som er mer opptatt av å være vrang mot deg, enn å ta vare på sitt barns beste. 

Og selvfølgelig skal han bidra økonomisk til sin sønns oppvekst, uansett om dere har delt foreldreansvar eller ikke! Han er allerede en elendig far, det minste han kan gjøre er å bidra til at gutten har mat på bordet og klær på kroppen gjennom oppveksten. Ikke la ham bølle deg til noe annet!

 

Anonymkode: 7672a...230

[AnonymBruker]

Har ei venninne hvor barnefar ikke ville ha noe ansvar for ungen mer. Han trakk seg gradvis mer og mer vekk; på hans helger var gutten oftere hjemme hos farmoren sin enn hos pappa, fordi pappaen heller ville «leve livet i helgene» som han sa, og tilslutt ville han helst ikke ha han i det hele tatt fordi det «blir for mye» for han. Så venninnen min har han nå 100%, og i en god stund etter dette stod barnefar fortsatt oppført med foreldreansvar. Det gjør han ikke lenger. Venninnen min og han ble enige om at han skulle frasi seg foreldreansvar slik at det ville være enklere for henne å søke om pass osv; ting som krever godkjennelse fra begge foreldre. 

Men, han står fortsatt oppført som far til ungen, det får man ikke fjernet. Har han først erkjent farskapet, står det der, med mindre han kan bevise at han ikke er far til barnet. Han betaler også barnebidrag, selv om han kjempet for å få slippe det da han sa fra seg ansvaret. Men han må betale bidrag, for dette står faktisk nedfelt i loven. 

Så; krev bidrag, TS. Barnet ditt har krav på det, og dette kan du få NAV til å regulere for deg. Selv om han skulle frasi seg ansvaret for barnet deres, må han fortsatt betale bidrag  

Anonymkode: bacd6...250

[Dr. Ops]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff... Dette høres virkelig grusomt ut og jeg skjønner veldig godt at du ikke orker å omgås ham lenger. Jeg trodde kanskje dette hadde akkurat skjedd, men etter 2 år med drittoppførsel skjønner jeg at du har fått nok. Og jeg er enig, det er på tide at du setter foten ned. Det høres ut som din eksmann sliter veldig psykisk, men så lenge han hverken er villig til å oppsøke hjelp eller vise deg respekt, er det dessverre ikke mye du får gjort med det - annet enn å verne om deg selv og barnet. 

Det er allikevel litt motsigende at han er snill mot barnet og kommer villig på besøk til deg, han kunne jo tross alt fint latt være. Og hvis han er så ivrig etter å fraskrive seg gutten, hvorfor har ikke han bare selv satt i gang med å fikse det for lengst? Det høres egentlig mest ut som han driver med hersketeknikker og spill for å såre deg og straffe, selvom han har ingen grunn til det. Kanskje han innerst inne er klar over at han har oppført seg som en dritt og roer samvittigheten med å legge all skyld på deg? Eller et forsøk på å tvinge i gjennom at du aksepterer at han ikke betaler bidrag for å "blidgjøre" ham. 

Har han familie han kan ta samværet hos?  I såfall synes jeg at du kan begynne med å foreslå at samvær foregår hjemme hos de, det er ingen grunn til at han skal få lov til å komme hjem til deg og lage kvalme og dårlig stemning. Hvordan er han mot familie og venner? Hva sier de om situasjonen? 

Når dette er sagt, synes jeg at du bør seriøst vurdere å søke om foreldreansvaret alene, rett og slett fordi det er ingen søndagstur i parken å dele det med en som ikke evner å samarbeide (og her snakker jeg av erfaring), eller er i stand til å ta foreldrerollen på alvor og sette barnets behov foran sine egne. Din eksmann har allerede vist at han ikke er i stand til å samarbeide og at han ikke evner å sette barnet først og måten han holder på med utskjelling og regelrett bruker barnet til å straffe deg og såre er rett og slett ikke akseptabelt. Han høres ut som en som kommer til med å være en fotlenke rundt ankelen din de neste 16 årene, si deg imot bare fordi han kan det og ikke "godkjenne" ting med mindre "du betaler/gjør det og det". Hver minste bagatell blir fort til en kamp, han kan f.eks nekte å signere på at gutten får pass, slik at dere kan ikke reise til utlandet. En dag kan det hende at du får ny partner og flere barn og da er hele familien i realiteten "gissler" av din vrange eksmann. Hvis du har foreldreansvaret alene slipper du alt slikt, uten at det betyr at far ikke kan treffe gutten. Men du har forutsigbarhet og slipper å få samtykke hos en som er mer opptatt av å være vrang mot deg, enn å ta vare på sitt barns beste. 

Og selvfølgelig skal han bidra økonomisk til sin sønns oppvekst, uansett om dere har delt foreldreansvar eller ikke! Han er allerede en elendig far, det minste han kan gjøre er å bidra til at gutten har mat på bordet og klær på kroppen gjennom oppveksten. Ikke la ham bølle deg til noe annet!

 

Anonymkode: 7672a...230

Signerer denne! 

Prøv å samle så mye bevis du kan. For alt vi vet, kan han snu om helt og spille den godeste mannen i verden hvis du involverer en tredjepart for å få foreldreansvar og du kan uten bevis risikere å ikke bli hørt. Skriftlig kommunikasjon hvis han utagerer seg på sms også? Opptak av samtaler så vidt jeg vet er ulovlig uten samtykke.

Det er ikke sikkert det kommer til det punktet, men det er lurt å gardere seg når det har pågått i 2 år allerede. 

[MissPierce]

3 timer siden, Dr. Ops skrev:

Signerer denne! 

Prøv å samle så mye bevis du kan. For alt vi vet, kan han snu om helt og spille den godeste mannen i verden hvis du involverer en tredjepart for å få foreldreansvar og du kan uten bevis risikere å ikke bli hørt. Skriftlig kommunikasjon hvis han utagerer seg på sms også? Opptak av samtaler så vidt jeg vet er ulovlig uten samtykke.

Det er ikke sikkert det kommer til det punktet, men det er lurt å gardere seg når det har pågått i 2 år allerede. 

Veldig enig i dette innlegget jeg også! 

Man kan ta opp samtaler, så lenge man selv deltar i den. 

 

[Gjest O.G.]

På 16.5.2019 den 8.37, AnonymBruker skrev:

Har ei venninne hvor barnefar ikke ville ha noe ansvar for ungen mer. Han trakk seg gradvis mer og mer vekk; på hans helger var gutten oftere hjemme hos farmoren sin enn hos pappa, fordi pappaen heller ville «leve livet i helgene» som han sa, og tilslutt ville han helst ikke ha han i det hele tatt fordi det «blir for mye» for han. Så venninnen min har han nå 100%, og i en god stund etter dette stod barnefar fortsatt oppført med foreldreansvar. Det gjør han ikke lenger. Venninnen min og han ble enige om at han skulle frasi seg foreldreansvar slik at det ville være enklere for henne å søke om pass osv; ting som krever godkjennelse fra begge foreldre. 

Men, han står fortsatt oppført som far til ungen, det får man ikke fjernet. Har han først erkjent farskapet, står det der, med mindre han kan bevise at han ikke er far til barnet. Han betaler også barnebidrag, selv om han kjempet for å få slippe det da han sa fra seg ansvaret. Men han må betale bidrag, for dette står faktisk nedfelt i loven. 

Så; krev bidrag, TS. Barnet ditt har krav på det, og dette kan du få NAV til å regulere for deg. Selv om han skulle frasi seg ansvaret for barnet deres, må han fortsatt betale bidrag  

Anonymkode: bacd6...250

Nemlig.