Må ut av destruktivt forhold

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme greiene selv,bare at denne gangen når han sa det var slutt så mente han det virkelig, og jeg sitter igjen med de abstinensene du skriver om,har lagt på sofaen i noen uker nå og bare ristet av frost og klarer ikke å stoppe og grine,selv om jeg vet forholdet ikke var noe bra for meg,så vil jeg så gjerne ha han tilbake, for de gode periodene var veldig gode.Jeg har og alltid vært den som har sagt at folk bare må komme seg ut av sånne forhold og ikke helt sett hvorfor de ikke får det til,men nå skjønner jeg det så altfor godt.

Anonymkode: 0f8f1...041

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt i samme greiene selv,bare at denne gangen når han sa det var slutt så mente han det virkelig, og jeg sitter igjen med de abstinensene du skriver om,har lagt på sofaen i noen uker nå og bare ristet av frost og klarer ikke å stoppe og grine,selv om jeg vet forholdet ikke var noe bra for meg,så vil jeg så gjerne ha han tilbake, for de gode periodene var veldig gode.Jeg har og alltid vært den som har sagt at folk bare må komme seg ut av sånne forhold og ikke helt sett hvorfor de ikke får det til,men nå skjønner jeg det så altfor godt.

Anonymkode: 0f8f1...041

TS her, og jeg er den siste som burde gi råd... siden jeg ikke følger de selv. Men hvis du googler litt på «trauma bonding» og evt leser Sissel Gran sin bok «Hekta på et håp om kjærlighet» så får du råd om hvordan takle abstinensene. Og hvorfor de oppstår. Det ga meg en innsikt i reaksjonene mine så håper det kan hjelpe deg siden du har kommet litt lenger enn det jeg har.

Sissel Gran hadde et uttrykk om å «binde seg fast til masten» når det står på som verst. Fritt gjengitt fra min hukommelse så kommer uttrykket fra en eller annen mytologisk (?) person på en seilbåt som ba mannskapet om å bli bundet til masten til båten for ikke å la seg friste/lokke av noen nymfer på en øy de seilte forbi.

Jeg har klart å «binde meg til masten» noen dager i strekk men så skjer det et eller annet. På tross av alt så har vi en så god kjemi når vi er sammen og så har jeg ikke så mange andre

Men - jeg har lest - når man sier sånn «de gode periodene var så gode» så betyr det at forholdet skikkelig usunt. I andre forhold har jeg ikke tenkt sånn for da har det ikke vært så forskjell på de gode og de dårlige periodene - fordi at de «dårlige» ikke har vært så dårlige at jeg har tenkt noe særlig over det. Og det er sånn traumebånd oppstår - når man svinger mellom så dårlig og normalt. For de gode periodene er egentlig bare normalt gode perioder som du ville tatt for gitt i et fungerende forhold - ikke sant? Men for oss blir de gode periodene så gode for det blir enorme kontraster fordi de dårlige periodene (som det er flest av) er så himla dårlige. Da føles det gode helt fantastisk

Den svingningen mellom «straff» og «belønning» (som de dårlige og gode periodene blir tolket i hjernen) gjør at vi gjør hva som helst for å få de gode periodene igjen. Selv om det betyr at vi knuser vår egen selvrespekt. De gode periodene stimulerer belønningssenterer i hjernen litt på samme måte som narkotika trigger dopamin, seretonin etc mens de dårlige (eller å gå fra de) trigger behovet for å nå tilbake til den gode følelsen når alt er bra. Veldig forenklet forklaring, dette, og du vet det gjerne fra før også, men skriver i tilfelle det kan hjelpe. 

Det positive er at som med alle andre typer abstinenser så går dette også over. Vi må bare «binde oss til masten». Ikke binde oss og så knekke masten for å komme seg løs sånn som jeg gjør

I sted tok jeg meg i å begynne å Google «hvordan fikse et destruktivt forhold». Litt vel ironisk med tanke på tittelen på min egen tråd. Men jeg skjønte med en gang at dette ikke er noe jeg kan fikse. Jeg bare gruer meg til «abstinensene»

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

En ting til Ab...041: jeg kjenner meg veldig godt igjen i hvordan du har det nå. Jeg også gråter og rister og blir helt «kokko» de gangene det har blitt slutt. Det er de reineste primalskrikene som kommer ut (selv om jeg selvfølgelig prøver å døyve de) og jeg kan strigråter non stop i timesvis. Jeg får angstanfall (tror jeg) - høy puls, kroppen rister og musklene spenner seg sånn at de begynner å verke. Har prøvd alt fra meditasjon og trening til solarium for å få musklene til å slappe av, men de strammer seg sånn at det går ikke. Det forsvinner med en gang når jeg er med han igjen (eller ringer han)

Jeg høres sikkert helt psykisk syk ut når jeg skriver dette. Kanskje jeg er det også. Jeg tenker av og til at alle de som beskriver meg som «sassy», utadvendt, sterk, selvstendig og flott - de skulle sett meg nå når jeg sitter på huk på gulvet og hulkegråter og rister. Tenk hvis kundene på jobben visste dette, tenk hvis alle jeg har personalansvar for visste - de hadde aldri trodd det. De hadde trodd jeg var en sånn person som ikke godtok noe som helst «slinger i valsen»

Vi klarer dette. Vi har bare valgt oss helt, helt feile menn. Og tillatt altfor masse. Jeg går og håper at «min» kommer til å gjøre det slutt på telefon før han kommer hjem (har det veldig på følelsen, og magefølelsen min stemmer dessverre alltid, jeg lar bare være å høre på den, ofte). Samtidig er jeg driiiitredd for at han skal gjøre det slutt før jeg er ferdig mentalt forberedt. Men kanskje man aldri blir det...

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

Ts her igjen, trenger litt mer hjelp. Jeg klarte faktisk å bryte ut - for en liten stund. Jeg hadde noen fantastiske dager og ikke minst en perfekt helg med gode venner. Jeg var mitt gamle selv og fikk mange kommentarer på at personligheten min var kommet tilbake. Jeg hadde til og med en liten flørt (litt mer enn det) og jeg følte meg helt, helt ferdig med forholdet. Jeg var så sterk, så glad, så ovenpå og så lykkelig 

Så skjedde det noe. Jeg fortalte det til «exen» og det begynte å hagle inn med meldinger. Lange meldinger om hvordan han hadde prøvd og han hadde jobbet og nå hadde jeg sunket til hans nivå (kort fortalt). Han la absolutt alt som har vært galt i forholdet over på meg. I tillegg var jeg både syk og psyk. Jeg viste meldingene fra han til noen venninner og selv om de vet historien så fikk de sjokk over hvor iskald og manipulerende han var i de meldingene 

Dessverre resulterte dette i at jeg fikk tidenes panikkanfall. Pusteproblemer, veldig høy puls (pulsklokken min som måler døgnkontinuerlig viste mellom 150 og 160 per melding før pulsen sank til rundt 100 og spratt opp igjen ved neste mld)

Jeg knakk totalt sammen. Gjorde alt for å dempe situasjonen, si at det ikke var sant. Han hadde tydeligvis overvåket meg for han kommenterte at jeg ikke hadde slått av snapmap og ikke svart på meldinger på flere døgn 

Jeg forklarte at jeg hadde vært i et forhold der han ser på meg som et irritasjonsmoment i stedet for en flott kvinne som er der for han. At jeg har prøvd og prøvd og prøvd men han har ikke villet jobbe. Han kommenterte ingenting på det, han svarte bare at jeg var syk i hodet og måtte slutte og peke på alt mulig annet (altså grunnene til at jeg ikke ville mer)

Jeg vet ikke hva som skjer nå. Han oppfører seg sånn ca som alt er normalt (men det kommer til å smelle igjen). Jeg ignorerer meldingene hans. Det har selvfølgelig ikke kommet noen unnskyldning. Bare pga de endeløse meldingene med iskalde beskyldninger så har jeg knekt helt sammen igjen. Ligger i sengen med hjertebank, får ikke sove, er livredd for hva som skjer når han kommer hjem - altså, jeg takler ikke reaksjonene og egoismen hans.

De meldingene gikk kun på hvor forferdelig jeg har vært, og at han har prøvd å bli som meg mens jeg har lurt han trill rundt. Det var iskald offerrolle og egoisme og... ja. Vennene mine sier at jeg ikke skal bry meg, men det skjer av seg selv. Jeg har ikke kontroll over panikken, angsten, jeg blir lammet. Og hvorfor? Gudene vite

Nå kommer han snart hjem. Han spurte om jeg ville hente han men jeg sa jeg ikke kunne. Han har selvfølgelig glemt at jeg skal ha et inngrep på sykehuset samtidig som han kommer så der dodget jeg en konfrontasjon. Men jeg kan ikke drive og bøye meg og ha det dritt bare fordi han får frem reaksjoner i meg som gjør at jeg blir like svak som kokt spaghetti. Nå VET jeg at jeg har det bedre uten han, jeg har et nettverk, jeg er attraktiv for andre, og likevel lar jeg han få makt igjen. Har fått beroligende av legen for å prøve og takle «anfallene» men de hjelper ikke i det hele tatt. Hvordan kan jeg gå fra verdens gladeste og tøffeste til nervevrak bare pga noen idiotiske meldinger? Hva feiler meg?

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

På 30.5.2019 den 18.58, AnonymBruker skrev:

TS her, og jeg er den siste som burde gi råd... siden jeg ikke følger de selv. Men hvis du googler litt på «trauma bonding» og evt leser Sissel Gran sin bok «Hekta på et håp om kjærlighet» så får du råd om hvordan takle abstinensene. Og hvorfor de oppstår. Det ga meg en innsikt i reaksjonene mine så håper det kan hjelpe deg siden du har kommet litt lenger enn det jeg har.

Sissel Gran hadde et uttrykk om å «binde seg fast til masten» når det står på som verst. Fritt gjengitt fra min hukommelse så kommer uttrykket fra en eller annen mytologisk (?) person på en seilbåt som ba mannskapet om å bli bundet til masten til båten for ikke å la seg friste/lokke av noen nymfer på en øy de seilte forbi.

Jeg har klart å «binde meg til masten» noen dager i strekk men så skjer det et eller annet. På tross av alt så har vi en så god kjemi når vi er sammen og så har jeg ikke så mange andre

Men - jeg har lest - når man sier sånn «de gode periodene var så gode» så betyr det at forholdet skikkelig usunt. I andre forhold har jeg ikke tenkt sånn for da har det ikke vært så forskjell på de gode og de dårlige periodene - fordi at de «dårlige» ikke har vært så dårlige at jeg har tenkt noe særlig over det. Og det er sånn traumebånd oppstår - når man svinger mellom så dårlig og normalt. For de gode periodene er egentlig bare normalt gode perioder som du ville tatt for gitt i et fungerende forhold - ikke sant? Men for oss blir de gode periodene så gode for det blir enorme kontraster fordi de dårlige periodene (som det er flest av) er så himla dårlige. Da føles det gode helt fantastisk

Den svingningen mellom «straff» og «belønning» (som de dårlige og gode periodene blir tolket i hjernen) gjør at vi gjør hva som helst for å få de gode periodene igjen. Selv om det betyr at vi knuser vår egen selvrespekt. De gode periodene stimulerer belønningssenterer i hjernen litt på samme måte som narkotika trigger dopamin, seretonin etc mens de dårlige (eller å gå fra de) trigger behovet for å nå tilbake til den gode følelsen når alt er bra. Veldig forenklet forklaring, dette, og du vet det gjerne fra før også, men skriver i tilfelle det kan hjelpe. 

Det positive er at som med alle andre typer abstinenser så går dette også over. Vi må bare «binde oss til masten». Ikke binde oss og så knekke masten for å komme seg løs sånn som jeg gjør

I sted tok jeg meg i å begynne å Google «hvordan fikse et destruktivt forhold». Litt vel ironisk med tanke på tittelen på min egen tråd. Men jeg skjønte med en gang at dette ikke er noe jeg kan fikse. Jeg bare gruer meg til «abstinensene»

Anonymkode: 0039f...7be

Husk å ikke anerkjenne abstinensene, men «slå av» hver gang tankene kommer. Det er en prosess som tar tid. 

Hvis man kan se på det hele som en spilleautomat som man putter penger (følelser) i, mer og mer - innimellom vinner man litt (man anerkjennes og får litt tilbake) og det motiverer til å fortsette å putte på. Man vet man blir blakk, man vet at dette går til skogen, men håpet om at neste innsats skal være den som gir full uttelling gjør at man fortsetter og fortsetter. 

Denne analogien kan brukes til å plassere en del av abstinensene i perspektiv. Det hele forgår inni en selv, er egentlig ikke tilknyttet den andre personen - for han er ikke det du gjør han til være, men heller et drømmebilde som ikke er ekte. Og dermed er det kun du selv som kan avlede det. 

Gled deg til å bli fri! 🌸

Anonymkode: 463aa...c03

[AnonymBruker]

Det jeg gjorde da jeg måtte ut av et destruktivt forhold, der jeg dessverre ennå elsket mannen, og visste at jeg var svak for lovnader om gull og grønne skoger, var at jeg tok to uker ferie, og reiste til en singel venninne i en annen by. Da fikk jeg to uker "avrusning" på meg, der jeg hele tiden hadde en som jeg stolte på rundt meg, og vi fant på mye artig som tok bort fokus fra ham. 

To uker er ikke så mye, men det var akkurat det jeg trengte for å på en måte se at livet kunne være ok uten ham i det. Jeg snakket ikke med ham overhodet disse to ukene. 

Da jeg kom hjem igjen, og han tok kontakt, sa jeg umiddelbart, før han fikk sagt annet, at jeg hadde truffet en annen. Det var løgn, men sikret meg mot at han tok mer kontakt for å godsnakke meg tilbake. Så var det bare å være sterk og holde ut. Finne på mye sosialt med venner, og gradvis kjenne at dette klarte jeg å mestre. 

Aldri angret på at jeg gikk. 

Det var ikke vold i denne relasjonen heller, men vi var ikke gode for hverandre. Det var som at vi fikk frem det verste i hverandre, og derfor var det mer ulykkelig enn lykkelig. 

Anonymkode: 0bb61...10f

[AnonymBruker]

Nå har vi hatt et par ukers avstand men nå når det nærmer seg at han kommer hjem så har manipuleringen og løgnene begynt igjen. De er faktisk så dårlige at de er blottet for logikk, men det ser han tydeligvis ikke selv. Nå vil han plutselig ta vare på meg, prate etc - mens det i går kom helt andre meldinger. Jeg har i alle fall sagt jeg ikke vil ha mer kontakt men det skremmer meg hvor mye han har manipulert og løyet de siste dagene. Fra å kalle meg psykopat, til å be meg om å hente han til å blånekte på det og si at det eneste han ville var å ta vare på meg, hente meg etter operasjonen og passe på meg. Jeg er faktisk litt redd han nå, for hva han kan finne på. Har heldigvis ikke angst i dag

Anonymkode: 0039f...7be

[VoodooChild]

Hei TS

Jeg har prøvd å lese alle innlegg, men har kanskje gått glipp av noen detaljer.

Jeg bare tenkte på en sak. Av alle følelsene du får i dårlige perioder, etter krangler etc. Blir du noen gang sint? Sånn type rasende forbannet over at han behandler deg på denne måten? Jeg tror du må begynne å hente frem denne følelsen og så la den styre litt. Og vis han det! Bli like sint hver gang, så kommer det til å hjelpe deg til å komme deg vekk fra han.

Du skal ikke bli utsatt for dette mer, og du klarer å komme deg unna. 

[AnonymBruker]

Du er sterk😀  kan du blokkere nr hans? Slett han på sosiale medier hverfall. Gjør det enklere for deg selv for å forhindre at han får taket på deg igjen. Om du ikke får blokkert han så bytt nr. Klem til deg

Anonymkode: cd3dc...a57

[AnonymBruker]

8 timer siden, VoodooChild skrev:

Hei TS

Jeg har prøvd å lese alle innlegg, men har kanskje gått glipp av noen detaljer.

Jeg bare tenkte på en sak. Av alle følelsene du får i dårlige perioder, etter krangler etc. Blir du noen gang sint? Sånn type rasende forbannet over at han behandler deg på denne måten? Jeg tror du må begynne å hente frem denne følelsen og så la den styre litt. Og vis han det! Bli like sint hver gang, så kommer det til å hjelpe deg til å komme deg vekk fra han.

Du skal ikke bli utsatt for dette mer, og du klarer å komme deg unna. 

Jeg har vært i ts’ situasjon. Og sinne er en følelse som forlengst er underkuet og «glemt». Selv etter nesten et år etter bruddet har jeg problmer med å kjenne sinne. Den følelsen ble så undergravet fordi keg var så krenket, så lenge. Det normale hddd jo vært å skrike og kjefte og hyle. Men det funker ikke på den typen. Det er for mye tåkelegging og manipulering, all form for reaksjon faller gjennom. 

 

Stå i det, ts. Det er tøft og tungt- men mye bedre enn å bli værende!! 

Anonymkode: 112b9...ce8

[AnonymBruker]

Hei. Du skriver reflektert, innsiktsfullt og godt. Du er en ressurssterk, flott dame. Du strekker deg langt, du gir og gir, til det selvutslettende i dette forholdet. Har du vært inne på tanken om du er medavhengig? Utrolig sterkt av deg å ha kommet dit du er nå. Jeg har selv levd i et lignende forhold og kan bare si at livet er blitt mye bedre etter jeg dro❤

Anonymkode: 8d23d...5a0

[AnonymBruker]

11 timer siden, VoodooChild skrev:

Hei TS

Jeg har prøvd å lese alle innlegg, men har kanskje gått glipp av noen detaljer.

Jeg bare tenkte på en sak. Av alle følelsene du får i dårlige perioder, etter krangler etc. Blir du noen gang sint? Sånn type rasende forbannet over at han behandler deg på denne måten? Jeg tror du må begynne å hente frem denne følelsen og så la den styre litt. Og vis han det! Bli like sint hver gang, så kommer det til å hjelpe deg til å komme deg vekk fra han.

Du skal ikke bli utsatt for dette mer, og du klarer å komme deg unna. 

TS her 🙂 Jeg blir sint når vi kranglet. Skikkelig sint. Det er jo det at jeg «tør» å bli sint som utløser en krangel. Først sier jeg fra på vanlig måte og når det ikke nytter eller jeg bare får noe negativt tilbake (jeg nekter å si unnskyldning for dette f.eks) så blir jeg sint, står opp for meg selv og sier akkurat hva meg mener.

Jeg tar aldri opp noe uten at det er «alvorlig» - som at han tråkker over meg for å lage seg mat mens jeg er syk uten å lage til meg, han vil heller være med kompisene og feste når jeg var nyoperert etc. Jeg blir også sint når vi har avtaler som han bryter, når han drikker seg sanseløs på byen.. ting som går på løftebrudd. 

I tillegg så blir jeg skikkelig sint de gangene jeg virkelig har trengt støtte, bedt om det, og ikke fått det. Han klikker tilbake, kommer med en lang tale om at «sånne angrep finner han seg ikke i», at «jeg gir han dårlig samvittighet» eller sier f.eks «jeg nekter å gå med på at jeg ikke støtter deg» - eller han gjør det slutt. Så krangelen begynner fordi jeg gir uttrykk for behov som f,eks omsorg. Så får jeg ikke det, eller han prøver en ting og det virker ikke, så blir han sur og gir opp. Når jeg da sier med sint stemme «vet du, jeg ligger her og har nettopp operert/evt nettopp hatt et forferdelig tøft møte på jobben. Jeg ber deg om å være her, om å passe på meg/evt lytte og gi innspill - og du lar bare være? Det er helt uakseptabelt, hvordan kan du bare gjøre det? Jeg ligger i sengen og klarer ikke røre meg, jeg har bedt deg være der med meg fordi jeg er skikkelig syk - og du går bare inn i stuen. Mens jeg ligger der. Jeg nekter å ha det sånn»

Han blir først sint og så sier han unnskyld eller han sier unnskyld og fortsetter å være sint eller så gjør han det slutt - og trekker det tilbake. 

Nå ble det mange sykdomseksempler her, jeg har vært gjennom noen operasjoner det siste halve året som har krevd noen dagers sengeligging og jeg har hatt kanskje 3-4 dager der jeg har vært fullstendig avhengig av hjelp. Så det er ikke det at han har blitt overbelastet av å være hjelper. Det er heller ingenting jeg snakker om i hverdagen (og han spør aldri heller)

I begynnelsen av forholdet kunne jeg bli forbannet, sette ned foten og si nok er nok og da kom han løpende og ba om unnskyldning og ville gjøre alt for oss. Men etterhvert så har jo jeg skjønt at de unnskyldningene bare er ord. Og den selvsentreringen hans har blitt mer og mer tydelig etter hvert som vi har tilbragt mer tid sammen. 

Nå - når jeg «kjefter» så ender det bare med en lang samtale om hvor vanskelig det er for han eller at han blir skikkelig sint og jeg går og han sender en melding etter noen timer om vi skal kose oss i kveld eller spise lunsj sammen. Eller «jeg vil selvfølgelig helst være med deg ❤️❤️❤️«

Når jeg da svarer at - du har akkurat skjelt meg ut fordi jeg var lei meg, jeg gikk og nå later du som ingenting? Så kommer det at «han skjønte ikke at jeg ble så lei meg, da hadde han selvfølgelig ikke gjort sånn og sånn» og når jeg da svarer «jeg SA at jeg var lei meg, du sa du nektet å be om unnskyldning/nektet å ta i mot kritikk på dette, jeg gråt - så der var rimelig enkelt å forstå» 

Så - jeg blir sint. Når vanlig normal dialog ikke fungerer (lytte, vise forståelse for begges behov, møte hverandre, sette seg inn i den andres grunn til å reagere) og når det er noe vi har snakket om 1000 ganger før som likevel skjer igjen så blir jeg sint. Men nå er det etterfulgt av at jeg blir livredd for at han skal gå fra meg. Nei. Livredd for angsten jeg får over at han behandler meg så iskaldt og dårlig. Angsten når han plutselig vender om og blir iskald med en gang jeg gjør noe som bryter mønsteret mitt - som å bli sint i stedet for å godta, som å nekte å la meg dra inn i en krangel eller bli herjet med

Det er litt som AB... ce8 skriver - det nytter ikke (men jeg blir sint likevel fordi jeg har jo litt selvrespekt langt inne). Det ender i tåkelegging, manipulering, trusler om å gjøre det slutt eller at jeg sier unnskyld. Og det sinnet klarer jeg ikke å hente fram når jeg står i angsten

Har heldigvis ikke hatt angst i dag og har klart å la alle ubesvarte anrop, meldinger om å ville «komme og kose med deg og ta vare på deg» og «vi må jo kunne være kjærester selv om vi har kranglet»  fått stå ubesvart. Med unntak av det der - da svarte jeg at ut fra meldingene hans de siste dagene så er jeg syk i hodet, psyk, psykopat, dum, idiot og dust så for hans del var det nok best å holde seg borte fra en sånn som meg. Seriøst, vi har ikke hatt kommunikasjon siden han var sint og kalte meg alle de tingene, siden jeg jeg da fikk panikk og la meg flat i stedet for å si «f u for alltid» så trodde han visst at han bare komme tilbake til meg som ingenting har skjedd. 

Jeg fikk et frekt svar tilbake om at det burde være rom for en sånn reaksjon etter alt det jeg hadde sagt (fremdeles ingen unnskyldning) og etter det har det bare vært «pusemeldinger». Jeg har ikke svart på noen og i dag har jeg ikke hatt angst så da er det lett å se dette på avstand. Vanligvis ville jeg vel tenkt at han var snill igjen men ikke denne gangen. Jeg merker på formuleringene hans også at han driver med et spill nå. Det er ingen ❤️ eller lignende som når han er «normal». Det er nok for å kunne bruke det som bevis på at han virkelig har prøvd å stille opp. Første gang på to år, faktisk.

Det er mye bedre å være med en venninne eller mamma etter narkose og med vondt, da får jeg mat og pleie og vi kan slappe av og kose oss. Med han blir det krangling og surmuling uansett hvor nyoperert jeg er. Og nå har jeg et nettverk som er der, som stiller opp, som leser meldingene hans og de støtter meg alle sammen (uavhengig av hverandre) at han umulig kan være helt frisk. De sier også at han har null empati (det sier han for så vidt selv også), at han er følelsesmessig umoden, forferdelig egoistisk og muligens på kanten til psykopatiske tendenser 

De meldingene han har sendt i dag også, som liksom er så fine - de handler bare om han selv de også. 

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Du skriver reflektert, innsiktsfullt og godt. Du er en ressurssterk, flott dame. Du strekker deg langt, du gir og gir, til det selvutslettende i dette forholdet. Har du vært inne på tanken om du er medavhengig? Utrolig sterkt av deg å ha kommet dit du er nå. Jeg har selv levd i et lignende forhold og kan bare si at livet er blitt mye bedre etter jeg dro❤

Anonymkode: 8d23d...5a0

Hei 🙂 Takk - refleksjonene og innsikten er nok litt vaklende til tider

Jeg har lest om medavhengighet ifbm dette forholdet. Og vært til psykolog. Jeg klarer uansett - ikke enda - å takle de angstanfallene jeg får når han blir sint. Nå har min venninne tipset meg om å holde han på avstand i så mange dager som mulig med dekke av at de er her (han vet at de vet om ting han har gjort - mye verre enn jeg har skrevet her også). Holde han på avstand til jeg kommer meg ovenpå.

Siden jeg ikke stod klar med åpne armer når han kom - til tross for triste grinefjes i meldingene hans om at vi skulle jo treffes og kose i kveld og det eneste han vil er å ta vare på meg så skjønner han nok at han begynner å miste kontrollen. Jeg pleier jo å være så glad når han kommer hjem. 

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

Mye nyttig informasjon i innlegg og linker i denne tråden ts 

 

Anonymkode: 6142a...9d9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei 🙂 Takk - refleksjonene og innsikten er nok litt vaklende til tider

Jeg har lest om medavhengighet ifbm dette forholdet. Og vært til psykolog. Jeg klarer uansett - ikke enda - å takle de angstanfallene jeg får når han blir sint. Nå har min venninne tipset meg om å holde han på avstand i så mange dager som mulig med dekke av at de er her (han vet at de vet om ting han har gjort - mye verre enn jeg har skrevet her også). Holde han på avstand til jeg kommer meg ovenpå.

Siden jeg ikke stod klar med åpne armer når han kom - til tross for triste grinefjes i meldingene hans om at vi skulle jo treffes og kose i kveld og det eneste han vil er å ta vare på meg så skjønner han nok at han begynner å miste kontrollen. Jeg pleier jo å være så glad når han kommer hjem. 

Anonymkode: 0039f...7be

Håper du får sove og hvilt deg ❤️

Anonymkode: dbd6e...d7f

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei 🙂 Takk - refleksjonene og innsikten er nok litt vaklende til tider

Jeg har lest om medavhengighet ifbm dette forholdet. Og vært til psykolog. Jeg klarer uansett - ikke enda - å takle de angstanfallene jeg får når han blir sint. Nå har min venninne tipset meg om å holde han på avstand i så mange dager som mulig med dekke av at de er her (han vet at de vet om ting han har gjort - mye verre enn jeg har skrevet her også). Holde han på avstand til jeg kommer meg ovenpå.

Siden jeg ikke stod klar med åpne armer når han kom - til tross for triste grinefjes i meldingene hans om at vi skulle jo treffes og kose i kveld og det eneste han vil er å ta vare på meg så skjønner han nok at han begynner å miste kontrollen. Jeg pleier jo å være så glad når han kommer hjem. 

Anonymkode: 0039f...7be

Det var lurt det med venninnene. Som forventet, sender han slike mld nå og idealiserer. Snart kan du nok vente ny devaluering i ulike vendinger. Du gjør lurt i å holde avstanden nå, da får du registrert utviklingen i hans reaksjonsmønstre. Prøv å registrer det med et observatørblikk

Anonymkode: 8d23d...5a0

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei 🙂 Takk - refleksjonene og innsikten er nok litt vaklende til tider

Jeg har lest om medavhengighet ifbm dette forholdet. Og vært til psykolog. Jeg klarer uansett - ikke enda - å takle de angstanfallene jeg får når han blir sint. Nå har min venninne tipset meg om å holde han på avstand i så mange dager som mulig med dekke av at de er her (han vet at de vet om ting han har gjort - mye verre enn jeg har skrevet her også). Holde han på avstand til jeg kommer meg ovenpå.

Siden jeg ikke stod klar med åpne armer når han kom - til tross for triste grinefjes i meldingene hans om at vi skulle jo treffes og kose i kveld og det eneste han vil er å ta vare på meg så skjønner han nok at han begynner å miste kontrollen. Jeg pleier jo å være så glad når han kommer hjem. 

Anonymkode: 0039f...7be

Slet du med angstanfall før du ble sammen med ham? Du er en oppegående dame som fint kan finne noen du kan ha det så mye bedre med. Ikke gjør deg selv så vondt. Jeg har vært i samme situasjon. Man blir på en merkelig måte hjernevasket og man stiller spørsmålstegn ved sin egen tankegang etterhvert. Hadde alltid unnskyldninger for ham, det var jo egentlig synd på ham pga barndommen osv. Jeg greide ikke tro at det virkelig var mennesker som oppførte seg på den måten, uten empati. Og selv da jeg forsto det så ville jeg gjøre opp. Ville ha hans bekreftelse, ville at vi skulle være venner og kunne omgås. Jeg greier ikke forstå hvorfor jeg følte det slik. Den eneste måten for meg var å kutte all kontakt og å reise vekk en lang periode. Lykke til, du greier dette!

Anonymkode: fc38a...da8

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var lurt det med venninnene. Som forventet, sender han slike mld nå og idealiserer. Snart kan du nok vente ny devaluering i ulike vendinger. Du gjør lurt i å holde avstanden nå, da får du registrert utviklingen i hans reaksjonsmønstre. Prøv å registrer det med et observatørblikk

Anonymkode: 8d23d...5a0

Ja, du har helt rett, det har rent inn med flotte meldinger i hele dag. Om hvor trist det er at han ikke får være der for meg (stakkars..) og hvor mye han vil ta vare på meg. Siden jeg ikke har angst i dag så klarer jeg å observere, se at det følger det vanlige mønsteret. Jeg godter meg over å se at jeg har rett og planlegger helgen. I første omgang klarer jeg å holde han unna i alle fall til søndag og så tar jeg det derfra. 

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slet du med angstanfall før du ble sammen med ham? Du er en oppegående dame som fint kan finne noen du kan ha det så mye bedre med. Ikke gjør deg selv så vondt. Jeg har vært i samme situasjon. Man blir på en merkelig måte hjernevasket og man stiller spørsmålstegn ved sin egen tankegang etterhvert. Hadde alltid unnskyldninger for ham, det var jo egentlig synd på ham pga barndommen osv. Jeg greide ikke tro at det virkelig var mennesker som oppførte seg på den måten, uten empati. Og selv da jeg forsto det så ville jeg gjøre opp. Ville ha hans bekreftelse, ville at vi skulle være venner og kunne omgås. Jeg greier ikke forstå hvorfor jeg følte det slik. Den eneste måten for meg var å kutte all kontakt og å reise vekk en lang periode. Lykke til, du greier dette!

Anonymkode: fc38a...da8

Høres helt likt ut som meg, dette her. Jeg har også funnet bortforklaringer med bakgrunn i barndommen hans - men det er jammen mange som ikke har hatt en optimal barndom som likevel klarer å oppføre seg.

Jeg har slitt med angst en gang før, det var i et tilsvarende forhold for mange, mange år siden. Men der var omstendighetene mer alvorlige så jeg var ikke i tvil et sekund om at jeg skulle flytte ut - det tok bare litt tid å planlegge det sånn at han ikke skulle vite hvor jeg flyttet. Jeg var ikke sånn som nå, jeg var mye, mye sterkere mentalt, men angstanfallene er like. 

Med min nåværende så kom angstanfallene ganske tidlig i forholdet, men jeg skjønte ikke helt hvorfor, jeg trodde det var jeg som hadde begynt å slite psykisk. Det var egentlig varsellamper tidlig, men de var små, vi snakket så godt ut om ting og jeg skjønte ikke hva jeg var på vei inn i. Det har liksom sneket seg inn litt etter litt uten at jeg helt har sett det.

Tenk, jeg har betalt tusenvis av kroner hos psykolog for å finne ut hva som feiler meg. Til slutt sa psykologen at «du kan ikke komme her og tro jeg skal «fikse» deg. Du reagerer helt normalt. Du skal være akkurat sånn som du er. Du er litt for snill og litt for naiv, men det er ikke noe galt med deg. Det er kjæresten din som skulle ha sittet her». Da fikk jeg selvfølgelig veldig dårlig samvittighet og forsvarte han og sa at jeg tydeligvis hadde overdrevet situasjonen. 

Og - som deg - så har jeg slitt og sliter sikkert fremdeles med, å ta innover meg at noen kan oppføre seg sånn og være totalt blottet for empati. Det er liksom mer logisk at jeg overreagerer/misforstår enn at han lyver og ikke har empati. Folk flest er jo ikke sånn. De andre rundt meg er ikke sånn og det var en av de første varsellampene - at andre brydde seg mye mer enn han gjorde. 

Men nå ser jeg det så klart. Nå når jeg ikke har vært med han og vi kun har kommunisert på meldinger og telefon. Jeg blir ikke lurt av mine egne følelser og min egen empati for han så lenge jeg holder meg unna. 

Nettverket mitt (de som fremdeles orker å bry seg) hjelper meg virkelig. Treningen hjelper. Det å ikke svare på meldingene hans hjelper. 

Jeg gruer meg litt til devalueringsfasen kommer igjen, om jeg da vil være sterk nok til ikke å bry meg eller om jeg faller sammen sånn som sist. Jeg føler jeg blir sterkere mentalt for hver dag som går og så lenge jeg klarer å unngå fysisk kontakt/la være å svare når han ringer så tror jeg dette skal gå bra

Tusen takk til alle dere som svarer her. Det hjelper meg veldig. Dere gir forklaringer og kommer med eksempler og innspill som gjør at jeg føler meg litt mindre dum og litt mer normal. Logisk sett er det jo uforståelig også for meg at jeg ikke bare stikker. Jeg har jo både gjort det slutt selv og blitt «dumpet» i andre forhold/samboerskap men jeg har aldri hatt noen problemer med det bortsett fra litt kjærlighetssorg. 

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres helt likt ut som meg, dette her. Jeg har også funnet bortforklaringer med bakgrunn i barndommen hans - men det er jammen mange som ikke har hatt en optimal barndom som likevel klarer å oppføre seg.

Jeg har slitt med angst en gang før, det var i et tilsvarende forhold for mange, mange år siden. Men der var omstendighetene mer alvorlige så jeg var ikke i tvil et sekund om at jeg skulle flytte ut - det tok bare litt tid å planlegge det sånn at han ikke skulle vite hvor jeg flyttet. Jeg var ikke sånn som nå, jeg var mye, mye sterkere mentalt, men angstanfallene er like. 

Med min nåværende så kom angstanfallene ganske tidlig i forholdet, men jeg skjønte ikke helt hvorfor, jeg trodde det var jeg som hadde begynt å slite psykisk. Det var egentlig varsellamper tidlig, men de var små, vi snakket så godt ut om ting og jeg skjønte ikke hva jeg var på vei inn i. Det har liksom sneket seg inn litt etter litt uten at jeg helt har sett det.

Tenk, jeg har betalt tusenvis av kroner hos psykolog for å finne ut hva som feiler meg. Til slutt sa psykologen at «du kan ikke komme her og tro jeg skal «fikse» deg. Du reagerer helt normalt. Du skal være akkurat sånn som du er. Du er litt for snill og litt for naiv, men det er ikke noe galt med deg. Det er kjæresten din som skulle ha sittet her». Da fikk jeg selvfølgelig veldig dårlig samvittighet og forsvarte han og sa at jeg tydeligvis hadde overdrevet situasjonen. 

Og - som deg - så har jeg slitt og sliter sikkert fremdeles med, å ta innover meg at noen kan oppføre seg sånn og være totalt blottet for empati. Det er liksom mer logisk at jeg overreagerer/misforstår enn at han lyver og ikke har empati. Folk flest er jo ikke sånn. De andre rundt meg er ikke sånn og det var en av de første varsellampene - at andre brydde seg mye mer enn han gjorde. 

Men nå ser jeg det så klart. Nå når jeg ikke har vært med han og vi kun har kommunisert på meldinger og telefon. Jeg blir ikke lurt av mine egne følelser og min egen empati for han så lenge jeg holder meg unna. 

Nettverket mitt (de som fremdeles orker å bry seg) hjelper meg virkelig. Treningen hjelper. Det å ikke svare på meldingene hans hjelper. 

Jeg gruer meg litt til devalueringsfasen kommer igjen, om jeg da vil være sterk nok til ikke å bry meg eller om jeg faller sammen sånn som sist. Jeg føler jeg blir sterkere mentalt for hver dag som går og så lenge jeg klarer å unngå fysisk kontakt/la være å svare når han ringer så tror jeg dette skal gå bra

Tusen takk til alle dere som svarer her. Det hjelper meg veldig. Dere gir forklaringer og kommer med eksempler og innspill som gjør at jeg føler meg litt mindre dum og litt mer normal. Logisk sett er det jo uforståelig også for meg at jeg ikke bare stikker. Jeg har jo både gjort det slutt selv og blitt «dumpet» i andre forhold/samboerskap men jeg har aldri hatt noen problemer med det bortsett fra litt kjærlighetssorg. 

Anonymkode: 0039f...7be

Det eneste som fungerer i sånne forhold, er å kutte all kontakt. Og da mener jeg all

Anonymkode: 8d23d...5a0