Må ut av destruktivt forhold

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og det med å stikke på fest når du er syk. Være borte i dagesvis. Nedprioritere deg. Vet du hva. De fleste menn er ikke sånn. Du vet jo at dette ikke er å vise kjærlighet. Ville du ha ønsket din beste venninne et slikt forhold? Hva ville du rådet henne til? Hvorfor skal ikke du fortjene et raust og kjærlig forhold?

Anonymkode: feddb...915

Takk for svar, jeg trenger litt realitetsorientering. Ja, jeg vet vel egentlig at de fleste menn ikke er sånn, jeg har bare blitt så vant med det at jeg bare går rundt og venter på neste «smell» - som forresten kom nettopp nå. Vi hadde avtalt å ha en koselig kveld og jobbe med kommunikasjonen, men oooops, så var plutselig kompisgjengen invitert for å se fotballkamp. «Det er jo bare to timer» og «vi får jo vært sammen». Kanskje ikke så dramatisk, egentlig, men på toppen av alt det andre så...

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kan det være han ikke er tøff nok til å gjøre det slutt og venter på at du skal gjøre det slik at han ikke fremstår som den slemme? 

2 leiligheter er flott, da gjør det ting lettere. Jeg vet det gjør veldig veldig vondt, men håper du finner styrken til å avslutte dette. Du fortjener bedre. Klem til deg. 

Anonymkode: 83568...6d4

Ja, jeg har tenkt det samme selv, men når ting har roet seg etter en krangel er han veldig på at han «vil jobbe for dette», mens jeg gjerne sitter og rister oppgitt på hodet og sier at jeg vet han aldri kommer til å forandre seg. Jeg har spurt han rett ut også, for jeg kan jo ikke tenke meg en annen grunn enn at han framprovoserer dette med vilje, men da blir han veldig overrasket, sier at han virkelig VIL ha dette forholdet, og det er bare det at han ikke alltid klarer å gjøre det riktige

Men uansett så må det jo bli slutt.  Selv om dere sikkert føler at dere skriver til en vegg så hjelper det veldig å lese hva dere andre skriver 

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som tittelen sier er jeg i et destruktivt forhold der jeg ikke klarer å bryte. Vi er begge voksne. Forholdet er ikke voldelig men det er preget av løftebrudd, at han blir sint (og evt gjør det slutt) hvis jeg tar opp ting jeg reagerer på, at han stadig nedprioriterer meg og føler seg angrepet og går i forsvar. Scenarioet er ofte at jeg gråter og han kjefter og i stedet for å diskutere det som utløste reaksjonen min så ender vi opp med å snakke om hvor mislykket jeg får han til å føle seg og hvor dårlig samvittighet jeg «gir» ham

Han er ekstremt konfliktsky og lyver heller enn å fortelle noe han vet jeg kommer til å reagere på. Tingene jeg reagerer på er f.eks at han nedprioriterer meg ift venner og fritidsaktiviteter (og da mener jeg nedprioriterer, jeg er ikke noen diva), at han har festet i dagevis mens jeg har vært akutt og veldig syk, at han kan si ting som «dette legger jeg meg ikke flat for», «jeg nekter å være enig i at jeg ikke støtter deg», han kan en dag si at han er glad i meg mens neste dag så vet han ikke. Han lever veldig i følelsene «her og nå»

Det verste er måten vi håndterer konflikter på. De minste ting kan ende med at han gjør det slutt. For meg er dette dramatisk mens for han er det kun i kampens hete og han er ferdig med det dagen etterpå. Selv om jeg uttrykker at dette får meg til å føle meg usikker, utrygg og mister stabiliteten i forholdet så er det et mønster som ikke blir brutt. 

Resultatet av alt dette (har utelatt litt mer dramatiske ting som er gjenkjennelige, men det har som nevnt aldri vært noen form for vold i bildet) er at jeg er usikker på meg selv, føler meg ikke god nok, er redd for å si fra, har blitt deprimert og fått problemer med å fungere i jobb.

Han kan f.eks ringe midt i en arbeidsdag og si han har tenkt og vil gjøre det slutt eller at han har tenkt og kommet fram til at han ikke vet om han elsker meg lenger, han lar være å svare på meldinger hvis han oppfatter de som «angrep» (det gjelder stort sett alt som ikke er positivt), jeg ber om empati eller f.eks at han er litt ekstra oppmerksom en periode men det skjer ikke

Vi har pratet om dynamikken vår, lest bøker (stort sett jeg), vært på samlivskurs (vi sluttet fordi han følte at det ble for mye styr og fordi eksemplene som ble tatt opp var som en blåkopi av hans oppførsel - det ble oppfattet  som «kritikk»). Ingenting hjelper eller blir fullført. Han kan sverge og love men han kommer aldri til å forandre seg 

Så til problemet som jeg skjønner lite av. Jeg må jo bort fra denne mannen og denne utryggheten. Men jeg klarer det ikke. Egentlig er jeg ressurssterk og oppegående, men ikke på dette området. Jeg har gjort det slutt flere ganger men det går bare noen dager før jeg får noe som jeg tror kun kan sammenlignes med abstinenser. Jeg vet det høres sykt ut. Jeg skjelver, får angstanfall (hjertebank, gråter, ekstremt stresset) og det føles som den eneste i verden som kan fikse det er ham. Det er ikke en normal stressreaksjon der jeg kan puste med magen og skrive en liste over hvorfor jeg ikke skal være i forholdet. Det «tar over hjernen»

Det ender ofte med at jeg kryper tilbake (en voksen kvinne i lederstilling kryper tilbake til en som ikke gjør henne godt), tigger om å prøve igjen - eller at han ber om å prøve igjen. Da skal alt bli så bra, vi jobber med kommunikasjonen, har det fint og godt - helt til det plutselig dukker opp en stor løgn, tillitsbrudd eller at jeg har behov for å prate/bli lyttet til/trenger omsorg og han blir sint 

Vennene mine sier jeg må ut av forholdet, familien min sier jeg må bort, fornuften min sier i alle fall at jeg må ut, men jeg får det ikke til. Jeg takler ikke de enorme «abstinensene». Jeg har sett selvhjelpsvideoer og lest bøker, vennene mine er naturlig nok drittlei av å høre på meg, men jeg finner ikke styrken

Nå er vi i en situasjon som er såpass ille at jeg ikke ser hvordan vi på noen måte skal kunne fortsette (jeg vet jo at de grønne skogene og gullet han lover eksisterer kun i teorien)

Likevel, selv om jeg har blitt ydmyket og løyet til, så gjør jeg ingenting annet enn å prøve å forstå og høre på unnskyldninger. Jeg har blitt totalt apatisk. Det er som jeg bare står og ser på livet mitt utenfra. Har alltid vært handlekraftig og viljesterk men disse egenskapene er helt, helt borte

Det er selvfølgelig mange positive ting i forholdet også, men de blir overskygget av det andre 

Hva gjør jeg når den psykiske smerten ifbm brudd gjør så vondt at jeg ikke klarer å puste, berolige meg selv og tenke klart, men gjør at jeg oppsøker han for «lindring»? Med en gang jeg er med han så forsvinner angsten - selv om det er han som skaper den. Er jeg gal?

Anonymkode: 0039f...7be

Herlighet, dette er akkurat som å lese om meg. Alt er så skremmende likt at jeg skulle tro jeg hadde skrevet innlegget selv. Har dessverre ingen råd til hvordan du skal komme deg bort, men du skal vite at du ikke er alene.

Anonymkode: 42004...dd0

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Herlighet, dette er akkurat som å lese om meg. Alt er så skremmende likt at jeg skulle tro jeg hadde skrevet innlegget selv. Har dessverre ingen råd til hvordan du skal komme deg bort, men du skal vite at du ikke er alene.

Anonymkode: 42004...dd0

Takk ❤️ Kan du si noe om hvordan du takler det?

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk ❤️ Kan du si noe om hvordan du takler det?

Anonymkode: 0039f...7be

Takler det dårligere og dårligere og begynner å føle meg syk av det hver gang vi krangler eller han gjør meg usikker når han sier han er ferdig. Det er som du sier de gode periodene mellom at det skjer noe som holder meg oppe, hvor han sier at alt skal ordne seg og er blid og normal. Til og med da har jeg begynt å få hjertebank og et ekkelt kriblende sug i magen som jeg ikke forstår hvorfor der og da. Det samme suget som jeg har får i de dårlige periodene, men ikke like sterkt.

Ellers gjør jeg som deg, ser mye på selvhjelpsvideoer og også beroligende avslappende videoer når det er mulig.

Anonymkode: 42004...dd0

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takler det dårligere og dårligere og begynner å føle meg syk av det hver gang vi krangler eller han gjør meg usikker når han sier han er ferdig. Det er som du sier de gode periodene mellom at det skjer noe som holder meg oppe, hvor han sier at alt skal ordne seg og er blid og normal. Til og med da har jeg begynt å få hjertebank og et ekkelt kriblende sug i magen som jeg ikke forstår hvorfor der og da. Det samme suget som jeg har får i de dårlige periodene, men ikke like sterkt.

Ellers gjør jeg som deg, ser mye på selvhjelpsvideoer og også beroligende avslappende videoer når det er mulig.

Anonymkode: 42004...dd0

Ja, det er akkurat sånn jeg har det også. Har mistet meg selv helt. Og så gjør jeg akkurat som man ikke skal gjøre, fordi det nytter ikke, forklare, forklare, forklare, høre han si han forstår for så å oppleve at han 5 min etterpå gjør nøyaktig det jeg har fortalt som gjør at jeg føler meg oversett, liten etc

Hadde aldri trodd at det skulle bli så vanskelig å komme seg ut et forhold. Jeg har alltid vært den som har sagt «herregud, du fortjener bedre, stå opp for deg selv, pakk, gå ut døren, blokker og se deg aldri tilbake» til venninner som har vært i lignende forhold. Jeg har ikke fattet hvorfor de klamret seg fast til ubrukelige menn. Nå er jeg der plutselig selv... 

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

Én dag sa det bare snap i meg. Jeg kjente at nå når han ikke inn til meg. Jeg er ute og jeg må ut.

Det som hjalp meg, var å tenke på abstinensene som sykdom. Som feberen man må igjennom før man er frisk.

Da abstinensen var over, kjente jeg en stor tomhet. Det som hjalp best da, var trening. Igjen tenkte jeg at jeg var syk og måtte trene meg opp igjen. Rehabilitering. 

Jeg hadde det dritt, som en junkie på avrusning. Men det fungerte. Jeg var over ham. Lengta ikke etter noe ved ham. 

Anonymkode: f6d02...25c

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Én dag sa det bare snap i meg. Jeg kjente at nå når han ikke inn til meg. Jeg er ute og jeg må ut.

Det som hjalp meg, var å tenke på abstinensene som sykdom. Som feberen man må igjennom før man er frisk.

Da abstinensen var over, kjente jeg en stor tomhet. Det som hjalp best da, var trening. Igjen tenkte jeg at jeg var syk og måtte trene meg opp igjen. Rehabilitering. 

Jeg hadde det dritt, som en junkie på avrusning. Men det fungerte. Jeg var over ham. Lengta ikke etter noe ved ham. 

Anonymkode: f6d02...25c

Åh, lurt! Takk! Akkurat noe sånt jeg trenger. Tankegangen om sykdom var en treffende metafor. Det er jo en slags sykdom også, føles det som. Er det greit at jeg tar screenshot og lagrer til jeg er klar for siste runde med abstinenser? 

TS

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er akkurat sånn jeg har det også. Har mistet meg selv helt. Og så gjør jeg akkurat som man ikke skal gjøre, fordi det nytter ikke, forklare, forklare, forklare, høre han si han forstår for så å oppleve at han 5 min etterpå gjør nøyaktig det jeg har fortalt som gjør at jeg føler meg oversett, liten etc

Hadde aldri trodd at det skulle bli så vanskelig å komme seg ut et forhold. Jeg har alltid vært den som har sagt «herregud, du fortjener bedre, stå opp for deg selv, pakk, gå ut døren, blokker og se deg aldri tilbake» til venninner som har vært i lignende forhold. Jeg har ikke fattet hvorfor de klamret seg fast til ubrukelige menn. Nå er jeg der plutselig selv... 

Anonymkode: 0039f...7be

Hadde aldri trodd det skulle bli så vanskelig jeg heller. Hadde aldri før i tiden funnet meg i dette av noen, og har lenge lurt på hva det er som har gjort at jeg føler den hekten i forhold til han. Det er forferdelig vondt, og andre som ikke har opplevd det samme skjønner ikke hvorfor man bare ikke går.

Anonymkode: 42004...dd0

[AnonymBruker]

På 13.5.2019 den 12.08, AnonymBruker skrev:

Hadde aldri trodd det skulle bli så vanskelig jeg heller. Hadde aldri før i tiden funnet meg i dette av noen, og har lenge lurt på hva det er som har gjort at jeg føler den hekten i forhold til han. Det er forferdelig vondt, og andre som ikke har opplevd det samme skjønner ikke hvorfor man bare ikke går.

Anonymkode: 42004...dd0

Jeg kjenner at jeg er flinkere til å distansere meg i hodet nå. Samtidig går jeg ofte i fellen med å vise fortvilelse og prøve å få han til å forstå. Selv om jeg egentlig vet at det ikke nytter. Den eneste grunnen til at han evt unnskylder seg og angrer på ting er fordi det går ut over ham at jeg er lei meg og sint. Ikke fordi det går ut over meg

Jeg tror at når det er så ille dag etter dag, at du blir avvist, tråkket på og aldri får empati eller omsorg så går kroppen inn i en slags sjokkmodus. Og da er det så vanskelig å se klart, vanskelig å ta inn at sånt faktisk kan skje at det er lettere for hodet å prøve og rasjonalisere og unnskylde enn faktisk å innse hva som foregår.

For det er så usannsynlig at noen kan behandle meg sånn... så det må nesten være en forklaring (etter min logikk). Men forklaringen er jo at han kun tenker på seg selv og har ingen følelser eller innsikt i hva dette gjør med meg. Jeg vet jeg må slutte å analysere og bare komme meg vekk. Og det kjennes ut som jeg er på vei

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

På 13.5.2019 den 4.54, AnonymBruker skrev:

Ja, det er akkurat sånn jeg har det også. Har mistet meg selv helt. Og så gjør jeg akkurat som man ikke skal gjøre, fordi det nytter ikke, forklare, forklare, forklare, høre han si han forstår for så å oppleve at han 5 min etterpå gjør nøyaktig det jeg har fortalt som gjør at jeg føler meg oversett, liten etc

Hadde aldri trodd at det skulle bli så vanskelig å komme seg ut et forhold. Jeg har alltid vært den som har sagt «herregud, du fortjener bedre, stå opp for deg selv, pakk, gå ut døren, blokker og se deg aldri tilbake» til venninner som har vært i lignende forhold. Jeg har ikke fattet hvorfor de klamret seg fast til ubrukelige menn. Nå er jeg der plutselig selv... 

Anonymkode: 0039f...7be

Ta dere samtaler med psykolog, da vil dere lettere få styrke til å gå, evt fvk alene.. ♥️

Anonymkode: 646fc...34a

[AnonymBruker]

TS her, jeg drar opp igjen tråden litt. Takk for veldig mange gode råd fra dere alle sammen.

@Hanne357 jeg har gjort som du foreslo og prøve å lage en plan og få litt distanse. Han er borte på jobb nå (2 uker tilsammen, 1 uke til han kommer hjem) og jeg har brukt tiden til å ta tak i meg selv. Begynt å trene, begynt å være mer sosial og når han er borte så føler jeg alltid at jeg får slappe av og puste

Planen har vært å kutte ut til/når han kommer hjem. At jeg skulle få nok følelsesmessig distanse nå mens han er borte. Jeg merker at når han ringer så lar jeg meg dra inn i det gamle mønsteret om at alt er bra og ingenting har skjedd. Men jeg tar heller ikke opp noe, sier fra om at samtalene er kunstige og at vi aldri snakker om oss. Det gjorde jeg før. Nå tenker jeg at han får bare være sånn, hvis jeg sier noe så blir han bare sur og jeg fortjener bedre. I begynnelsen sendte han meldinger om at han var glad i meg, savnet meg osv men når jeg ikke svarte det samme tilbake så sluttet han. 

Så - jeg ser det utenfra. Jeg ser at jeg har det bra når han er borte. Men jeg er så redd for at jeg neste uke bare blir «sugd» inn i han, stresset og maset igjen for det å please han går helt på automatikk nå. Merker at han er mer distansert enn vanlig også så jeg kan selvfølgelig håpe på at han gjør det slutt, men jeg føler litt for å få siste stikket her. Jeg har en uke på å bli sterk nok...

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

Ny leser. Bra for deg ts! Du greier det. Fortsett med det gode du holder på med og stikk når sjansen byr seg! 

Anonymkode: de8aa...8a9

[AnonymBruker]

Ta en pause ts og se. feks en mnd hvor du drar bort med venner i helgene eller til familie

Anonymkode: b7a92...28f

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta en pause ts og se. feks en mnd hvor du drar bort med venner i helgene eller til familie

Anonymkode: b7a92...28f

Ts her, takk for råd. Jeg har tenkt på det før men ikke klart å gjennomføre for når jeg er borte så mister jeg «kontrollen» på hva han gjør på og går kun rundt og tenker på om han er utro og at han garantert går på grisefylla. Men det er jo bare et tegn på at forholdet er utrygt og at jeg ikke stoler på ham så jeg holder på å omstille hodet mitt.

Har faktisk planlagt å reise bort neste helg, rett etter han kommer hjem, og jeg håper jeg klarer å gjennomføre det. Han er nok bare glad til at jeg blir borte uansett - og det er det som paradoksalt nok gjør det vanskelig, at han er så likegyldig. Det trigger noe i meg som jeg må få kontroll på. 

Anonymkode: 0039f...7be

[Hanne357]

Du er på rett vei! Det som skjer når du føyer deg for ham, eller gir opp å forklare fordi han likevel ikke forstår, er at du forteller indirekte til deg selv at hans meninger er viktigere enn din. Hans følelser, hans syn veier tyngre enn dine. Det er ikke rart at du raskt innordner deg det mønsteret eller blir sugd inn under igjen som du sier det selv. Det har vært din taktikk for å få ro og kortvarig trygghet, men det funker ikke i lengden. 

Det du gjør nå, med trening og å være sosial, det bygger opp din egen selvrespekt! Det er kjempebra, for du er viktig! Mye viktigere for deg i ditt liv faktisk! 

Når han er tilbake, hvilke praktiske ting må du gjennom? Har du alt ditt i din leilighet og alt hans i hans? Eller kan du ordne det før han er tilbake? Alle fysiske gjøremål er kjempetunge når du står i en psykisk hengemyr. Jo mer du har ordnet, jo mindre trenger du gjøre etter du har forlatt ham. 

Når du skal gjøre det slutt, sett av to timer. Be noen du stoler på hente deg i bil. Så kjører du bort og er sammen med dem noen netter. Be dem hjelpe å holde deg unna telefonen, eventuelt les hovedinnlegget igjen. Vil du utsette en viktig person i ditt liv for den utryggheten du beskriver der?  

 

 

 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Hanne357 skrev:

Du er på rett vei! Det som skjer når du føyer deg for ham, eller gir opp å forklare fordi han likevel ikke forstår, er at du forteller indirekte til deg selv at hans meninger er viktigere enn din. Hans følelser, hans syn veier tyngre enn dine. Det er ikke rart at du raskt innordner deg det mønsteret eller blir sugd inn under igjen som du sier det selv. Det har vært din taktikk for å få ro og kortvarig trygghet, men det funker ikke i lengden. 

Det du gjør nå, med trening og å være sosial, det bygger opp din egen selvrespekt! Det er kjempebra, for du er viktig! Mye viktigere for deg i ditt liv faktisk! 

Når han er tilbake, hvilke praktiske ting må du gjennom? Har du alt ditt i din leilighet og alt hans i hans? Eller kan du ordne det før han er tilbake? Alle fysiske gjøremål er kjempetunge når du står i en psykisk hengemyr. Jo mer du har ordnet, jo mindre trenger du gjøre etter du har forlatt ham. 

Når du skal gjøre det slutt, sett av to timer. Be noen du stoler på hente deg i bil. Så kjører du bort og er sammen med dem noen netter. Be dem hjelpe å holde deg unna telefonen, eventuelt les hovedinnlegget igjen. Vil du utsette en viktig person i ditt liv for den utryggheten du beskriver der?  

 

 

 

Takk for svar 🙂 Det praktiske kan jeg fikse før han er tilbake men jeg holder foreløpig litt igjen. Jeg har ryddet han ut av min leilighet, men ikke meg ut av hans. Det skjedde enda en ting i dag som gjorde meg sikrere på at dette må gjennomføres. 

Det er som holder meg igjen er sikkert et slags mindreverdighetskompleks jeg har fått som følge av at jeg er med en som ikke er glad i meg. Jeg henger meg opp i dumme tanker som at han er så kjekk, laidback og utadvendt, kommer så lett i kontakt med (flotte) jenter, de kommer til å stå i kø når han endrer facebookstatusen sin eller sletter bildene av oss på insta. Ja, jeg er altfor voksen til å tenke sånn. Og jeg følte meg attraktiv før jeg traff han - det kan godt hende den følelsen kommer fort tilbake. OG jeg har begynt å chatte litt med andre for å få litt oppmerksomhet og en mykere overgang. Ikke at jeg skal hoppe rett inn i armene til noen andre med en gang, men det er deilig prate med noen som viser interesse for meg og mitt, som vil treffes og som virker oppegående. Jeg føler at jeg får tilbake litt selvtillit og troen på at jeg faktisk kan finne noen bedre - og dermed litt mer styrke til å gjennomføre et brudd

Jeg har litt eierinstinkt og kontrollbehov selv om jeg vet jeg ikke vil ha han lenger. Jeg vil at bruddet skal gjøre han vondt og det irriterer meg at han ikke kommer til å føle noe på det - det vet jeg fra tidligere. Mens jeg kommer til å føle meg ensom og jobbe meg gjennom hva som har skjedd så kommer han til å gå rett ut og finne seg en ons.

Det plager meg og irriterer meg at jeg betyr så lite for han. At han bare kan «skru av» følelsene. Jeg kommer til å savne familien hans og vennene hans også. Det er ingen av mine venner som liker han etter alt han har gjort så alt det sosiale skjer med hans venner og familie. 

Nei, nå må jeg slutte og gruble sånn. Dette må gjennomføres på et tidspunkt uansett, så like gjerne nå. Klær/nøkler/ting etc som er hos han, det haster ikke - evt kan jeg hente det mest nødvendige før han kommer hjem. Og så reiser jeg bort (evt sier jeg skal reise bort) neste helg. Tenk hvis jeg endelig klarer dette etter 2 år.. men jeg tenker også på hvor mange ganger jeg har vært nesten like langt på vei uten å gjennomføre - men da har det vært som respons på en situasjon der og da. Nå er det mer gjennomtenkt, jeg har bare litt panikk og er redd for tomheten. Pluss det med å ikke ha noen... «alle» har jo kjæreste/samboer/ektemann

Nei, slutte å gruble skrev jeg jo... 

Anonymkode: 0039f...7be

[AnonymBruker]

På 12.5.2019 den 5.41, AnonymBruker skrev:

Vennene mine sier jeg må ut av forholdet, familien min sier jeg må bort, fornuften min sier i alle fall at jeg må ut

 

På 12.5.2019 den 5.41, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt totalt apatisk. Det er som jeg bare står og ser på livet mitt utenfra. Har alltid vært handlekraftig og viljesterk men disse egenskapene er helt, helt borte

 

På 12.5.2019 den 17.19, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri før opplevd noen som er som han og som er ignorant overfor mine behov så jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg. Om jeg overreagerer

svaret er NEI. Kom deg vekk! Mye av oppførselen virker bevisst her, han manipulerer deg og trykker deg ned. Han er nok ikke ond men kald som du sier, lite empatisk. Her lager mannen mat til meg når jeg er syk, gir meg massasje, kjøper gjerne noe godt. Jeg gjør det samme for ham. Og gråter en av oss i en krangel sier vi unnskyld begge to, uansett hvem som startet. Din mann drar på fyllefest. Er iskald når du gråter. Han er ikke en du vil bli lykkelig med. 

Anonymkode: fc38a...da8

[Hanne357]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er som holder meg igjen er sikkert et slags mindreverdighetskompleks jeg har fått som følge av at jeg er med en som ikke er glad i meg. 

...

Det plager meg og irriterer meg at jeg betyr så lite for han. At han bare kan «skru av» følelsene. Jeg kommer til å savne familien hans og vennene hans også. Det er ingen av mine venner som liker han etter alt han har gjort så alt det sosiale skjer med hans venner og familie.

...

Nå er det mer gjennomtenkt, jeg har bare litt panikk og er redd for tomheten. Pluss det med å ikke ha noen... «alle» har jo kjæreste/samboer/ektemann

Nei, slutte å gruble skrev jeg jo... 

Anonymkode: 0039f...7be

Det er fint å gruble! Det er også lov å være redd for tomhetsfølelsen etter bruddet. Den kommer, men trenger ikke vare så lenge. Du er allerede så klar over dynamikken som holder deg nede, og har begynt å snu om på tankene. 

At bruddet ikke gjør vondt for ham og at han bare vil gå videre, er nok en grunn til å komme seg vekk. Du får tenke på den beste hevnen som at du er den som vokser på dette, kjenner på ensomhet og panikk, før du kommer sterkere ut av dette. Han vil jo ikke lære noe, og være den samme følelsesløse kjipe fyren i sitt neste forhold med en av insta-jentene i kø. 

Ta kontakt med dine egne venner og familie og forklar dem rett ut, at nå går du fra ham. Du kommer til å trenge deres hjelp og støtte, fordi du skal komme over bruddet og det er tungt, samme hvor kjip og slem de synes han har vært. Når du har vært singel en stund merker du fort at ikke «alle» har noen, og du finner gamle eller nye folk å være sammen med. 

Og jo, det haster å hente ting hos han. Plutselig er han tilbake og du skal hente noe, så ser du ham og han er kjekk og laidback, du kommer inn og setter deg på sofaen og så tenker du at du ikke kan gå fra han likevel, av en eller annen grunn som bare er logisk for deg akkurat da. Hva er de tingene du sier til deg selv når du blir og hvilke ting kan du si istedet? Det må du tenke på og øve deg på, for ingen av oss stoler på dømmekraften din når han setter i gang sin manipulative adferd. Men jeg stoler veldig på at du klarer å finne styrken til å gå, hvis du forbereder deg nå! 

Heier på deg!

[AnonymBruker]

På 13.5.2019 den 4.54, AnonymBruker skrev:

Ja, det er akkurat sånn jeg har det også. Har mistet meg selv helt. Og så gjør jeg akkurat som man ikke skal gjøre, fordi det nytter ikke, forklare, forklare, forklare, høre han si han forstår for så å oppleve at han 5 min etterpå gjør nøyaktig det jeg har fortalt som gjør at jeg føler meg oversett, liten etc

Hadde aldri trodd at det skulle bli så vanskelig å komme seg ut et forhold. Jeg har alltid vært den som har sagt «herregud, du fortjener bedre, stå opp for deg selv, pakk, gå ut døren, blokker og se deg aldri tilbake» til venninner som har vært i lignende forhold. Jeg har ikke fattet hvorfor de klamret seg fast til ubrukelige menn. Nå er jeg der plutselig selv... 

Anonymkode: 0039f...7be

Og dette var akkurat som meg. 

Den siste uken har jeg håpet at han skulle, hva skal jeg kalle det, våkne opp og se hva han går glipp av, men det er jo helt idiotisk av meg i neste tankerekke. Jeg har lyst til å slette ham overalt, men tenker da er det jo synd i ham 😵 Neste helg skal jeg reise bort, og bekymrer meg for at folk han kjenner dukker opp der, for han mener jeg er på en ustanselig mannejakt, selv når vi var sammen. Jeg tenker det må være vondt for en snart 50 år gammel gubbe å være så usikker på seg selv, samtidig som jeg lurer på hvorfor han orket å være sammen med meg når jeg er alt han mener jeg er....

Men siden han har bestemt at jeg er sånn, så kan jeg jo bare være det, da. Så jeg har en hot date neste helg med en kar som jeg traff før exen min. Men jeg har ikke holdt ham på gress hele veien, slik han påstår, at jeg har et helt jævla harem. 

Jeg har omtrent bare vært med min søster uten ham de siste to årene, for da slapp jeg drama fra hans side, hun er «ufarlig» ...

Anonymkode: d05af...b0f