Gå til innhold

Må ut av destruktivt forhold


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Som tittelen sier er jeg i et destruktivt forhold der jeg ikke klarer å bryte. Vi er begge voksne. Forholdet er ikke voldelig men det er preget av løftebrudd, at han blir sint (og evt gjør det slutt) hvis jeg tar opp ting jeg reagerer på, at han stadig nedprioriterer meg og føler seg angrepet og går i forsvar. Scenarioet er ofte at jeg gråter og han kjefter og i stedet for å diskutere det som utløste reaksjonen min så ender vi opp med å snakke om hvor mislykket jeg får han til å føle seg og hvor dårlig samvittighet jeg «gir» ham

Han er ekstremt konfliktsky og lyver heller enn å fortelle noe han vet jeg kommer til å reagere på. Tingene jeg reagerer på er f.eks at han nedprioriterer meg ift venner og fritidsaktiviteter (og da mener jeg nedprioriterer, jeg er ikke noen diva), at han har festet i dagevis mens jeg har vært akutt og veldig syk, at han kan si ting som «dette legger jeg meg ikke flat for», «jeg nekter å være enig i at jeg ikke støtter deg», han kan en dag si at han er glad i meg mens neste dag så vet han ikke. Han lever veldig i følelsene «her og nå»

Det verste er måten vi håndterer konflikter på. De minste ting kan ende med at han gjør det slutt. For meg er dette dramatisk mens for han er det kun i kampens hete og han er ferdig med det dagen etterpå. Selv om jeg uttrykker at dette får meg til å føle meg usikker, utrygg og mister stabiliteten i forholdet så er det et mønster som ikke blir brutt. 

Resultatet av alt dette (har utelatt litt mer dramatiske ting som er gjenkjennelige, men det har som nevnt aldri vært noen form for vold i bildet) er at jeg er usikker på meg selv, føler meg ikke god nok, er redd for å si fra, har blitt deprimert og fått problemer med å fungere i jobb.

Han kan f.eks ringe midt i en arbeidsdag og si han har tenkt og vil gjøre det slutt eller at han har tenkt og kommet fram til at han ikke vet om han elsker meg lenger, han lar være å svare på meldinger hvis han oppfatter de som «angrep» (det gjelder stort sett alt som ikke er positivt), jeg ber om empati eller f.eks at han er litt ekstra oppmerksom en periode men det skjer ikke

Vi har pratet om dynamikken vår, lest bøker (stort sett jeg), vært på samlivskurs (vi sluttet fordi han følte at det ble for mye styr og fordi eksemplene som ble tatt opp var som en blåkopi av hans oppførsel - det ble oppfattet  som «kritikk»). Ingenting hjelper eller blir fullført. Han kan sverge og love men han kommer aldri til å forandre seg 

Så til problemet som jeg skjønner lite av. Jeg må jo bort fra denne mannen og denne utryggheten. Men jeg klarer det ikke. Egentlig er jeg ressurssterk og oppegående, men ikke på dette området. Jeg har gjort det slutt flere ganger men det går bare noen dager før jeg får noe som jeg tror kun kan sammenlignes med abstinenser. Jeg vet det høres sykt ut. Jeg skjelver, får angstanfall (hjertebank, gråter, ekstremt stresset) og det føles som den eneste i verden som kan fikse det er ham. Det er ikke en normal stressreaksjon der jeg kan puste med magen og skrive en liste over hvorfor jeg ikke skal være i forholdet. Det «tar over hjernen»

Det ender ofte med at jeg kryper tilbake (en voksen kvinne i lederstilling kryper tilbake til en som ikke gjør henne godt), tigger om å prøve igjen - eller at han ber om å prøve igjen. Da skal alt bli så bra, vi jobber med kommunikasjonen, har det fint og godt - helt til det plutselig dukker opp en stor løgn, tillitsbrudd eller at jeg har behov for å prate/bli lyttet til/trenger omsorg og han blir sint 

Vennene mine sier jeg må ut av forholdet, familien min sier jeg må bort, fornuften min sier i alle fall at jeg må ut, men jeg får det ikke til. Jeg takler ikke de enorme «abstinensene». Jeg har sett selvhjelpsvideoer og lest bøker, vennene mine er naturlig nok drittlei av å høre på meg, men jeg finner ikke styrken

Nå er vi i en situasjon som er såpass ille at jeg ikke ser hvordan vi på noen måte skal kunne fortsette (jeg vet jo at de grønne skogene og gullet han lover eksisterer kun i teorien)

Likevel, selv om jeg har blitt ydmyket og løyet til, så gjør jeg ingenting annet enn å prøve å forstå og høre på unnskyldninger. Jeg har blitt totalt apatisk. Det er som jeg bare står og ser på livet mitt utenfra. Har alltid vært handlekraftig og viljesterk men disse egenskapene er helt, helt borte

Det er selvfølgelig mange positive ting i forholdet også, men de blir overskygget av det andre 

Hva gjør jeg når den psykiske smerten ifbm brudd gjør så vondt at jeg ikke klarer å puste, berolige meg selv og tenke klart, men gjør at jeg oppsøker han for «lindring»? Med en gang jeg er med han så forsvinner angsten - selv om det er han som skaper den. Er jeg gal?

Anonymkode: 0039f...7be

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Vil legge til at jeg har flere langvarige og velfungerende forhold bak meg og ikke hatt denne type utfordringer. Der vi har møtt hverandres behov, vist respekt,  gitt støtte og omsorg helt naturlig, vært hverandres bauta og løst ting med å kommunisere. Forhold der det har vært grenser for hva han kan tillate seg å si og gjøre. Så dette er en ny og ukjent dynamikk selv om jeg har levd med den et par år

Anonymkode: 0039f...7be

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å bryte ut av et langvarig forhold er veldig vanskelig, så ikke rart du tviler. Men ut fra hva du skriver her så er det på tide å komme seg ut. Dere gjør hverandre ikke noe godt. Å leve i trussel om å stadig bli forlatt må være utrolig slitsom? Har du noen gang sagt det samme til han så han får smake sin egen medisin? Min mann gjorde nemlig det mot meg, og da fikk jeg opp øynene hvor tragisk det var at jeg sa jeg vil skilles "hver" gang vi kranglet. Etter det har jeg aldri gjort det, det var aldri noe jeg egentlig ønsket, det var bare en måte å få frem at jeg var frustrert på. 

Har dere barn?

Anonymkode: 83568...6d4

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å bryte ut av et langvarig forhold er veldig vanskelig, så ikke rart du tviler. Men ut fra hva du skriver her så er det på tide å komme seg ut. Dere gjør hverandre ikke noe godt. Å leve i trussel om å stadig bli forlatt må være utrolig slitsom? Har du noen gang sagt det samme til han så han får smake sin egen medisin? Min mann gjorde nemlig det mot meg, og da fikk jeg opp øynene hvor tragisk det var at jeg sa jeg vil skilles "hver" gang vi kranglet. Etter det har jeg aldri gjort det, det var aldri noe jeg egentlig ønsket, det var bare en måte å få frem at jeg var frustrert på. 

Har dere barn?

Anonymkode: 83568...6d4

Ja, jeg har gjort det slutt et par ganger og det har vært med grunnlag i hvordan forholdet er. Han er stort sett iskald og sier at det sikkert er til det beste - men tar kontakt etter noen dager og vil jobbe med forholdet, eller jeg ringer og «tigger» om å få komme tilbake fordi jeg er helt nervevrak og føler at det kun er han som kan lindre smerten. Men sånn til vanlig er det han som gjør det slutt fordi han orker ikke mer - utløst av at jeg har uttrykt behov for noe

Han er snill så lenge jeg er glad og ikke sier noe negativt. Han har flere ganger sagt «hvorfor finner du deg i dette» (bli avfeid, at han er sint, ignorerer etc), men han sier aldri «hvorfor gjør jeg dette». Det ender alltid opp med at han får dårlig samvittighet fordi han gjør meg vondt, han sier han vet jeg har rett, men at han ikke liker å ha dårlig samvittighet så da vil han heller ut av forholdet. Samtidig sier han at han er glad i meg og han er flink til å vise det når alt er bra - men det er jo ikke da det teller mest 

Vi har ikke barn og vi har to leiligheter så det er ingen praktiske problemer ifbm evt brudd. Det er «kun» det psykiske. Mye av det er nok fordi jeg oppfører meg som en dørmatte, tilgir, forstår og stiller opp uansett. Stiller jeg krav, blir det slutt

TS

Anonymkode: 0039f...7be

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS,

JUST DO IT. Ferdig snakka. 

Anonymkode: 06e60...8a9

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle som leser det du skriver her, skjønner at dette forholdet ikke på noen måte er bra for deg. Du kan faktisk ikke fortsette slik. Jeg sliter med å forstå hvorfor du faktisk fortsetter det. Jeg skjønner det ikke. (Men jeg er en kynisk person, og hadde sagt takk og farvel for lenge siden. Og visst at det var riktig). 

 

Dette blir ikke riktig for deg, noengang. 

Dere har forsøkt samlivsterapi sier du, men han trakk seg da det ble ubehagelig. 

Det er egentlig ikke spesielt mye mer og si. Du får gjøre det slutt, og så reise bort eller noe. 

Er det ikke grenser for hvor slitsomt noen finner seg i å ha det? Når man faktisk kan la være å ha det så slitsomt?

Anonymkode: edf1c...ef3

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det kan være lurt å ta noen timer hos en psykolog slik at du får hjelp med tankene dine slik at du faktisk klarer å bryte opp og stå i det.

Anonymkode: 97181...877

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære TS, 

nå skal jeg være litt streng. Det er vanskelig og vondt å gå, men det er ikke uoverkommelig. 

Det er mange som har vært der du er, og vet at det er ingenting galt med deg fordi du ikke har klart å gå enda! Men du vet selv at du må gå. 

Dette er vold, selv om han ikke er fysisk. Det er psykisk vold, fordi han ydmyker og nedvurderer deg, og det er latent vold, fordi det er en usikkerhet i forholdet som gjør at du ikke vet hvor lenge det varer, når det smeller neste gang og hindrer deg i å slappe av. Hans makt over deg er voldelig!  Les mer på denne siden: 

https://dinutvei.no/om-vold/244-ulike-former-for-vold

(her finnes det også en knapp som gjør at du fort kan forlate siden som også sletter søkehistorikken) 

Nå skal du lage deg en plan. Bruk gjerne litt tid på å lage den. Hvordan skal livet ditt sett uten han? Lag et fint bilde, en målsetning eller ett ord du husker på når alt er som verst. Du er ressurssterk, har venner og familie, god erfaring med tidligere forhold og du har en lederstilling på jobb. Dette er et godt utgangspunkt! Kan du lede deg selv ut av dette som du leder en prosess på jobb?

Først må du forstå og få oversikt. Ring et krisesenter og snakk med en av de som jobber der. De vil ikke synes det er «for lite alvorlig» og de er vant med å gi råd. I Oslo har de et dagsenter med en forelesningsrekke som handler om vold, der du kan møte opp og lære mer. Kanskje du kan ta med deg en venn hit? Det er nyttig for folk rundt deg å forstå hvordan du har det så de kan bistå deg når du setter planen ut i livet. Venner og familie er nok ikke drittlei av deg, men av ham og hva dette forholdet gjør med deg.Husk det.

Så må du følge opp med en plan om hva du gjør når abstinensene kommer. Kanskje du kan bestille en ferietur med en venn eller besøke foreldrene dine den første uken uten ham? Så får de hjelpe deg med å overse telefoner og meldinger som kommer? Kan du ominnrede din egen leilighet sånn at den blir helt ny, og målet er at han ikke fortjener å se de fine forandringene? Kan du snakke med en kollega på jobb som kan hjelpe deg om han ringer eller møter opp der? Kan du investere i en personlig trener eller avtale med en venn å trene annenhver dag i tre  måneder? Jeg tror det kan være lettere for deg å holde avtaler med andre enn å gjennomføre det selv.  I forholdet ditt nå er det slik at du brytes ned og nedprioriteres av kjæresten din, og derfor har du også mistet evnen til å stå på ditt når abstinensene kommer. Dette er et resultat av hans oppførsel, ikke noe ved deg og din personlighet.

Poenget mitt er at du må ha laget din egen kriseplan der du har planlagt hva du gjør når noe oppstår, fordi når det skjer kan du ikke stole på din egen vurderingsevne der og da. 

Det blir ikke gøy og det blir ikke lett, men etterhvert vil det gå mer og mer av seg selv.

Vi er mange som heier på deg og vet at du kan klare det! 

Hilsen Hanne

  • Liker 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette høres ut som meg- for et halvår siden. 

Jeg var så flat og tung at jeg visste at jeg ikke ville klare å bryte ut selv. Så da han, for n’te gang gjorde det slutt grep jeg sjansen.

forskjellen denne gangen var at jeg ikke kom krypende tilbake- slik som alltid før. De første ukene var jeg i en boble, som du skriver, ligner det abstinenser. Men keg var så fast bestemt på at denne gangen var det slutt at jeg klarte å ikke kontakte han. Og jo lengee tid det GIKK jo tydeligere ble det at han hadde vært ekstremt kontrollerende og forholdet veldig usunt. 

I dag kjenner jeg bare på lettelse! Keg føler meg fri og lett, blir ikle styrt av noen andre. Jeg er voksen som du, har masterutdanning og er veldig selvstendig. 

 

Det kommer en dag hvor du bare har fått nok- og da klarer du det!! 

Anonymkode: 112b9...ce8

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Holder en knapp på at han har en form for personlighetsforstyrrelse, men ikke sikkert. Spiller egentlig ingen rolle, for dette er jo ikke bra. Kan uansett ha nytte av å høre om hersketeknikkene til de med personlighetsforstyrrelser for å kjenne igjen mønsteret og forstå hvorfor du får disse kraftige reaksjonene.

Helt unormal oppførsel og han kommer aldri til å forandre seg. Du kjemper en kamp som er totalt bortkastet. Bøkene du leser, hjelper bare deg, ikke han. Du er en normal person ( alle har vi snev av trekk som narcissisme ol, men litt er normalt og kanskje nødvendig) Han er ikke normal. Jeg holdt ut i et slikt forhold i nesten 10 år. Prøvde å avslutte minst 5 ganger. Venninner var naturligvis drittlei og for meg ble det flaut fordi jeg ikke skjønte hvorfor jeg var så patetisk og dum som aldri klarte å bli kvitt han. Jeg var sint på meg selv og skamfull inntil jeg valgte å tilgi meg selv og bare si " dette kan skje alle, og jeg har fått en livserfaring få andre har. Den kan hjelpe andre".Det kan skje menn, kvinner, uføre, toppledere, gamle, unge...alle

Alt jeg kan råde deg til er å observere. Det var å få perspektiv og kunnskap som hjalp meg å ufarliggjøre det hele. Jeg sluttet å bite på, for visste " nå gråter jeg fordi han nekter å forholde seg til virkeligheten ved å stonewalle, og nå må jeg puste med magen, for om en uke kommer han tilbake og trygler. "  Tror du har kommet deg nærme slutten ved å kunne se livet ditt fra sidelinjen. Da er nok ikke veien ut så lang.

 Trekke deg  unna litt emosjonelt fra han og bare observere mens du " noterer".  Se mønsteret i væremåten hans og forstå hva det gjør med deg og finn deg en utvei. Når du  slutter å tro at det vil bli bra og du skjønner at fremtiden din blir lik som nå, om ikke verre, vil den ukjente og " skumle" veien alene være mer fristende enn å være i dette helvete.

Han kommer til å finne en ny dame, og det samme livet venter henne. Du derimot, du kan få det bra. Han får det ikke verre med noen andre. Du har alt å vinne. Han har ikke noe å tape. (Han får seg en ny normal dame)

Min utvei ble å selge den ene leiligheten og flytte sammen med han.Jeg satte klampen i bånn og kjørte med full hastighet inn i fjellet, for å si det sånn.  Visste at jeg måtte presse på for å få et endelig svar på om forholdet hadde en sjans. ( Jeg visste at det kom til å bli et helvete, men at det kunne få meg ut av forholdet fortere) Å bo hver for oss, ble en tung grøt uten utvei. Det å flytte sammen, presse han til å få barn( noe vi aldri kom til å få), inngå samboerkontrakt osv. var det som måtte til få å få slutt på forholdet. Det ble klimaks og vendepunktet. Han taklet det ikke og jeg visste at vi aldri kom til å fungere. Jeg fikk fart på prosessen og satte han inn i et hjørne. 

Hva som fungerer for deg, det vet jeg ikke. Det beste er å kutte han helt ut. Si du trenger en pause. Si på sms at du trenger null kontakt en periode. Slutt deretter å svare. Sørg for å ikke møte han noe sted. Ha en plan uten støy.

 

 

 

Anonymkode: feddb...915

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Holder en knapp på at han har en form for personlighetsforstyrrelse, men ikke sikkert. Spiller egentlig ingen rolle, for dette er jo ikke bra. Kan uansett ha nytte av å høre om hersketeknikkene til de med personlighetsforstyrrelser for å kjenne igjen mønsteret og forstå hvorfor du får disse kraftige reaksjonene.

Helt unormal oppførsel og han kommer aldri til å forandre seg. Du kjemper en kamp som er totalt bortkastet. Bøkene du leser, hjelper bare deg, ikke han. Du er en normal person ( alle har vi snev av trekk som narcissisme ol, men litt er normalt og kanskje nødvendig) Han er ikke normal. Jeg holdt ut i et slikt forhold i nesten 10 år. Prøvde å avslutte minst 5 ganger. Venninner var naturligvis drittlei og for meg ble det flaut fordi jeg ikke skjønte hvorfor jeg var så patetisk og dum som aldri klarte å bli kvitt han. Jeg var sint på meg selv og skamfull inntil jeg valgte å tilgi meg selv og bare si " dette kan skje alle, og jeg har fått en livserfaring få andre har. Den kan hjelpe andre".Det kan skje menn, kvinner, uføre, toppledere, gamle, unge...alle

Alt jeg kan råde deg til er å observere. Det var å få perspektiv og kunnskap som hjalp meg å ufarliggjøre det hele. Jeg sluttet å bite på, for visste " nå gråter jeg fordi han nekter å forholde seg til virkeligheten ved å stonewalle, og nå må jeg puste med magen, for om en uke kommer han tilbake og trygler. "  Tror du har kommet deg nærme slutten ved å kunne se livet ditt fra sidelinjen. Da er nok ikke veien ut så lang.

 Trekke deg  unna litt emosjonelt fra han og bare observere mens du " noterer".  Se mønsteret i væremåten hans og forstå hva det gjør med deg og finn deg en utvei. Når du  slutter å tro at det vil bli bra og du skjønner at fremtiden din blir lik som nå, om ikke verre, vil den ukjente og " skumle" veien alene være mer fristende enn å være i dette helvete.

Han kommer til å finne en ny dame, og det samme livet venter henne. Du derimot, du kan få det bra. Han får det ikke verre med noen andre. Du har alt å vinne. Han har ikke noe å tape. (Han får seg en ny normal dame)

Min utvei ble å selge den ene leiligheten og flytte sammen med han.Jeg satte klampen i bånn og kjørte med full hastighet inn i fjellet, for å si det sånn.  Visste at jeg måtte presse på for å få et endelig svar på om forholdet hadde en sjans. ( Jeg visste at det kom til å bli et helvete, men at det kunne få meg ut av forholdet fortere) Å bo hver for oss, ble en tung grøt uten utvei. Det å flytte sammen, presse han til å få barn( noe vi aldri kom til å få), inngå samboerkontrakt osv. var det som måtte til få å få slutt på forholdet. Det ble klimaks og vendepunktet. Han taklet det ikke og jeg visste at vi aldri kom til å fungere. Jeg fikk fart på prosessen og satte han inn i et hjørne. 

Hva som fungerer for deg, det vet jeg ikke. Det beste er å kutte han helt ut. Si du trenger en pause. Si på sms at du trenger null kontakt en periode. Slutt deretter å svare. Sørg for å ikke møte han noe sted. Ha en plan uten støy.

 

 

 

Anonymkode: feddb...915

Jeg som skrev over. Vil ikke anbefale deg å selge leiligheter osv. Min plan var ekstrem fordi jeg var totalt hjelpesløs og visste at noe drastisk måtte til for å tvinge igjennom et brudd. Derfor jeg gikk all in. Det beste hadde jo vært å gå i starten og ikke etter 10 år. Du må bare lage en plan. Evt.sette en frist. Neste gang han klikker og gjør det slutt med deg, ta han på alvor og se på det som en redning.

Anonymkode: feddb...915

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg som skrev over. Vil ikke anbefale deg å selge leiligheter osv. Min plan var ekstrem fordi jeg var totalt hjelpesløs og visste at noe drastisk måtte til for å tvinge igjennom et brudd. Derfor jeg gikk all in. Det beste hadde jo vært å gå i starten og ikke etter 10 år. Du må bare lage en plan. Evt.sette en frist. Neste gang han klikker og gjør det slutt med deg, ta han på alvor og se på det som en redning.

Anonymkode: feddb...915

Jeg kjenner meg igjen i dette- ble så desperat at jeg la "hele meg" flat og sluttet å kjempe eller si ifra.... FØyde meg til alt, og det irriterte han grenseløst. For sånne som han, narsissist, så trenger han motstand, drama og utbrudd. Når jeg bare var snill og føyelig ble han mer og mer ufyselig- men han fikk ikke den reaksjonen han ønsket. 
Som sagt i tidligere innlegg, så dumpet han meg (igjen) og DA var jeg klar. Så meg aldri tilbake.

Og som hun over skriver, de endrer seg aldri. Neste dame (overlappet selvfølgelig....) vil møte samme utfordringer- på et eller annet tidspunkt. Men jeg er fri! 

https://stralende-tanker.com/forhold/en-narsissist-endrer-seg-aldri-han-skifter-bare-sin-partner/

Anonymkode: 112b9...ce8

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Psykisk tortur. Ved traumebånd er det helt vanlig å slite med pust, angst, desperasjon osv slik du gjør. Det er denne av/på som skaper slikt usunt hekt, og devaluering, der man skriker etter bekreftelser og «oppreisning». Du må komme deg ut. Ingen takler slik mindfuck så du er helt normal. Ikke la han få deg til å tro noe annet

Anonymkode: 8d23d...5a0

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Trist å lese dette innlegget. Har vært i et slikt forhold selv. Det tok alt av krefter å komme seg ut, jeg hadde støtte av psykolog. Kjenner igjen dette med abstinens-symptomer og at det eneste som kan fikse smerten, er ham. Vil råde deg til å lese deg opp på emnet og forstå hva du har vært utsatt for. Da jeg fikk forholdet på avstand, skjønte jeg ikke hvordan jeg kunne finne meg i det. Jeg er også høyt utdannet, godt voksen og har en god jobb. Flaut flaut flaut . Men vet du hva? Dette skjer med alle typer folk, og det handler om traumebånd. Kjæresten din er en parasitt som kommer til å ødelegge alle han er i et forhold med. Jeg var nødt til å bryte all kontakt etter bruddet og blokkere ham fra alle kanaler, og selv da prøvde han å få kontroll over meg. I flere år etterpå kunne det dukke opp en "uskyldig" henvendelse med manipulasjoner. Det lureste du gjør er å bryte all kontakt og stå imot hans forsøk på å hanke deg inn igjen. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Psykisk tortur. Ved traumebånd er det helt vanlig å slite med pust, angst, desperasjon osv slik du gjør. Det er denne av/på som skaper slikt usunt hekt, og devaluering, der man skriker etter bekreftelser og «oppreisning». Du må komme deg ut. Ingen takler slik mindfuck så du er helt normal. Ikke la han få deg til å tro noe annet

Anonymkode: 8d23d...5a0

Dette! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar alle sammen. Veldig mange gode og nyttige innspill her og det hjelper å lese om dere som har klart å komme dere ut fra en sånn type forhold. 

Jeg har ikke lest gjennom hovedinnlegget mitt på nytt men ut fra svarene så tenker jeg at jeg kanskje har fremstilt han litt «ondere» enn han er. Jeg tror ikke dette er noe han gjør bevisst. Han sier selv at han automatisk kun tenker på seg selv når det er noe, selv om det er han som har forårsaket situasjonen og selv om jeg f.eks gråter. Han blir ikke rørt eller preget av det. Han sier også at han ikke vil være sånn - men så vidt meg bekjent så kontrollerer vi selv hvordan vi oppfører oss og hva vi sier, det er ikke noen «magisk makt» som kommer inn og gjør han til en drittsekk (stygt ord, men jeg syns jo at han er det ganske ofte)

Til dere som spør hvorfor jeg er i forholdet, det er nok en kombinasjon av at jeg er psykisk nedbrutt og handlingslammet, noe i meg klarer ikke å motstå den intense (og helt unormale) smerten jeg får når jeg er uten han og jeg tror det også er et element av å miste kontrollen. Jeg går sånn på miner hele dagen og all energien min går til å tenke på han, være stresset og bekymret så når det forsvinner blir det først veldig godt, jeg får puste og slappe av og så blir det uutholdelig tomt, jeg får angstanfall og det kjennes oppriktig ut som at jeg er misbruker og han er heroin (nå har jeg ikke prøvd narkotika, men dere forstår sikkert hva jeg mener. Så vanvittig sterkt føles det. 

Jeg lever akkurat som det står du ikke skal gjøre - i håpet om at denne gangen har han skjønt det og ting kommer til å bli bedre. Den logiske delen av meg vet at han aldri kommer til å forandre seg. Dessverre har den logiske delen kommet i bakgrunnen og jeg har vel satt meg selv i en slags offerrolle, kanskje. Stakkars meg som ikke klarer å gå? Jeg vet faktisk ikke. Jeg føler ingenting annet enn tomhet og angstanfall og bekymringer

Nå skal det sies at han også føler det litt likt innimellom så kanskje det er jeg som er «voldsutøveren» her. Han sier at jeg får han til å føle seg mindreverdig og utilstrekkelig (men at han vet at roten ligger i sin egen oppførsel.

Men det kan jo være at jeg burde forholdt meg annerledes, oversett og godtatt i stedet for å reagere... men hvor mye skal man finne seg i egentlig? Jeg har aldri før opplevd noen som er som han og som er ignorant overfor mine behov så jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg. Om jeg overreagerer

Anonymkode: 0039f...7be

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Egentlig er jeg ressurssterk og oppegående, men ikke på dette området. Jeg har gjort det slutt flere ganger men det går bare noen dager før jeg får noe som jeg tror kun kan sammenlignes med abstinenser. Jeg vet det høres sykt ut. Jeg skjelver, får angstanfall (hjertebank, gråter, ekstremt stresset) og det føles som den eneste i verden som kan fikse det er ham. Det er ikke en normal stressreaksjon der jeg kan puste med magen og skrive en liste over hvorfor jeg ikke skal være i forholdet. Det «tar over hjernen»

 

Vennene mine sier jeg må ut av forholdet, familien min sier jeg må bort, fornuften min sier i alle fall at jeg må ut, men jeg får det ikke til. Jeg takler ikke de enorme «abstinensene». Jeg har sett selvhjelpsvideoer og lest bøker, vennene mine er naturlig nok drittlei av å høre på meg, men jeg finner ikke styrken

Anonymkode: 0039f...7be

Jeg fikk vondt i magen av innlegget ditt, jeg kjenner meg veldig igjen fra da det ble slutt mellom meg og en eks. Den følelsen du beskriver her er spot on sånn som jeg hadde det. Det er grusomt. Jeg klarte ikke å spise eller sove, og hadde ekstrem angst, og det eneste som hjalp var en fix av ham. 

Det var sinnssykt usunt, men det er også helt normalt etter å ha vært i et veldig detruktivt forhold. Les deg litt opp på traumebånd og hekt. For det går over til slutt, selv om det ikke føles sånn.  

Send meg gjerne en PM dersom du vil snakke med noen som har vært der. Og hvis ikke, lykke til! Du kommer til å klare det til slutt, du må bare være klar for å stå i de voldsomme følelsene det bringer med seg. 

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar alle sammen. Veldig mange gode og nyttige innspill her og det hjelper å lese om dere som har klart å komme dere ut fra en sånn type forhold. 

Jeg har ikke lest gjennom hovedinnlegget mitt på nytt men ut fra svarene så tenker jeg at jeg kanskje har fremstilt han litt «ondere» enn han er. Jeg tror ikke dette er noe han gjør bevisst. Han sier selv at han automatisk kun tenker på seg selv når det er noe, selv om det er han som har forårsaket situasjonen og selv om jeg f.eks gråter. Han blir ikke rørt eller preget av det. Han sier også at han ikke vil være sånn - men så vidt meg bekjent så kontrollerer vi selv hvordan vi oppfører oss og hva vi sier, det er ikke noen «magisk makt» som kommer inn og gjør han til en drittsekk (stygt ord, men jeg syns jo at han er det ganske ofte)

Til dere som spør hvorfor jeg er i forholdet, det er nok en kombinasjon av at jeg er psykisk nedbrutt og handlingslammet, noe i meg klarer ikke å motstå den intense (og helt unormale) smerten jeg får når jeg er uten han og jeg tror det også er et element av å miste kontrollen. Jeg går sånn på miner hele dagen og all energien min går til å tenke på han, være stresset og bekymret så når det forsvinner blir det først veldig godt, jeg får puste og slappe av og så blir det uutholdelig tomt, jeg får angstanfall og det kjennes oppriktig ut som at jeg er misbruker og han er heroin (nå har jeg ikke prøvd narkotika, men dere forstår sikkert hva jeg mener. Så vanvittig sterkt føles det. 

Jeg lever akkurat som det står du ikke skal gjøre - i håpet om at denne gangen har han skjønt det og ting kommer til å bli bedre. Den logiske delen av meg vet at han aldri kommer til å forandre seg. Dessverre har den logiske delen kommet i bakgrunnen og jeg har vel satt meg selv i en slags offerrolle, kanskje. Stakkars meg som ikke klarer å gå? Jeg vet faktisk ikke. Jeg føler ingenting annet enn tomhet og angstanfall og bekymringer

Nå skal det sies at han også føler det litt likt innimellom så kanskje det er jeg som er «voldsutøveren» her. Han sier at jeg får han til å føle seg mindreverdig og utilstrekkelig (men at han vet at roten ligger i sin egen oppførsel.

Men det kan jo være at jeg burde forholdt meg annerledes, oversett og godtatt i stedet for å reagere... men hvor mye skal man finne seg i egentlig? Jeg har aldri før opplevd noen som er som han og som er ignorant overfor mine behov så jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg. Om jeg overreagerer

Anonymkode: 0039f...7be

Samme hvor ond han er. Spiller absolutt ingen rolle. Dere to fungerer ikke sammen. Alle har vi vår dritt vi tar med inn i et forhold, men måten han kommuniserer på er umoden og destruktiv. Det er heller ikke noe han vil forstå ved at du forklarer. You can't talk sense to a person who doesn't have one. Du kan gjenta deg selv, vise bøker og fortsette i det kjedsommelige, men han vil ikke forandre seg. Og dette er et så fubdamentalt problem at det ikke er liv laga. Dere får det best hver for dere. Du må prøve å sette deg selv på sidelinjen, strekke ut en arm til deg selv og dra deg selv på trygg land. Du drømte vel ikke om dette i barndommen? Hadde mannen vært syk og i behandling for kreft eller hva det måtte være, hadde jeg bedt deg om å være overbærende. I dette tilfellet må du tenke på deg selv. Du er verdt mye. Du må elske deg selv nok. Du må ut.

 

Anonymkode: feddb...915

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samme hvor ond han er. Spiller absolutt ingen rolle. Dere to fungerer ikke sammen. Alle har vi vår dritt vi tar med inn i et forhold, men måten han kommuniserer på er umoden og destruktiv. Det er heller ikke noe han vil forstå ved at du forklarer. You can't talk sense to a person who doesn't have one. Du kan gjenta deg selv, vise bøker og fortsette i det kjedsommelige, men han vil ikke forandre seg. Og dette er et så fubdamentalt problem at det ikke er liv laga. Dere får det best hver for dere. Du må prøve å sette deg selv på sidelinjen, strekke ut en arm til deg selv og dra deg selv på trygg land. Du drømte vel ikke om dette i barndommen? Hadde mannen vært syk og i behandling for kreft eller hva det måtte være, hadde jeg bedt deg om å være overbærende. I dette tilfellet må du tenke på deg selv. Du er verdt mye. Du må elske deg selv nok. Du må ut.

 

Anonymkode: feddb...915

Og det med å stikke på fest når du er syk. Være borte i dagesvis. Nedprioritere deg. Vet du hva. De fleste menn er ikke sånn. Du vet jo at dette ikke er å vise kjærlighet. Ville du ha ønsket din beste venninne et slikt forhold? Hva ville du rådet henne til? Hvorfor skal ikke du fortjene et raust og kjærlig forhold?

Anonymkode: feddb...915

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har gjort det slutt et par ganger og det har vært med grunnlag i hvordan forholdet er. Han er stort sett iskald og sier at det sikkert er til det beste - men tar kontakt etter noen dager og vil jobbe med forholdet, eller jeg ringer og «tigger» om å få komme tilbake fordi jeg er helt nervevrak og føler at det kun er han som kan lindre smerten. Men sånn til vanlig er det han som gjør det slutt fordi han orker ikke mer - utløst av at jeg har uttrykt behov for noe

Han er snill så lenge jeg er glad og ikke sier noe negativt. Han har flere ganger sagt «hvorfor finner du deg i dette» (bli avfeid, at han er sint, ignorerer etc), men han sier aldri «hvorfor gjør jeg dette». Det ender alltid opp med at han får dårlig samvittighet fordi han gjør meg vondt, han sier han vet jeg har rett, men at han ikke liker å ha dårlig samvittighet så da vil han heller ut av forholdet. Samtidig sier han at han er glad i meg og han er flink til å vise det når alt er bra - men det er jo ikke da det teller mest 

Vi har ikke barn og vi har to leiligheter så det er ingen praktiske problemer ifbm evt brudd. Det er «kun» det psykiske. Mye av det er nok fordi jeg oppfører meg som en dørmatte, tilgir, forstår og stiller opp uansett. Stiller jeg krav, blir det slutt

TS

Anonymkode: 0039f...7be

Kan det være han ikke er tøff nok til å gjøre det slutt og venter på at du skal gjøre det slik at han ikke fremstår som den slemme? 

2 leiligheter er flott, da gjør det ting lettere. Jeg vet det gjør veldig veldig vondt, men håper du finner styrken til å avslutte dette. Du fortjener bedre. Klem til deg. 

Anonymkode: 83568...6d4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...