Vanskelig fortid/ingen interesse for det.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uansett så viser din erfaring at folk ikke har interesse av å høre detaljer om din fortid, så da er det jo bare å slutte med det og heller fortelle det til psykologen. 

Anonymkode: 05ced...5ce

Nei, jeg har skjønt at jeg bare er til som pynt for folk. Men hvorfor fortsette en diskusjon her inne nå som jeg har bedt om å avslutte? Er du en av de som elsker å gjøre så folk ser dumme ut her inne? Elsker å føle deg ovenpå?  Jeg venter på å få tråden slettet. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg har skjønt at jeg bare er til som pynt for folk. Men hvorfor fortsette en diskusjon her inne nå som jeg har bedt om å avslutte? Er du en av de som elsker å gjøre så folk ser dumme ut her inne? Elsker å føle deg ovenpå?  Jeg venter på å få tråden slettet. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

Du bestemmer ikke over din egen tråd. Hva folk svarerer og hvem som svarer kan ikke du kontrollere. 

Du har i tillegg godtatt reglene for bruk av forumet, hvilket innebærer at du ikke kan be om at tråder du har opprettet slettes. 

Det beste du gjør er å gå deg en tur ut, uten å være på nettet, og glem hele tråden.

Anonymkode: 7250f...2b3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du bestemmer ikke over din egen tråd. Hva folk svarerer og hvem som svarer kan ikke du kontrollere. 

Du har i tillegg godtatt reglene for bruk av forumet, hvilket innebærer at du ikke kan be om at tråder du har opprettet slettes. 

Det beste du gjør er å gå deg en tur ut, uten å være på nettet, og glem hele tråden.

Anonymkode: 7250f...2b3

jo, man kan be om at en tråd blir slettet, om det blir infridd er en annrn sak, men man kan be om hva man vil. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Herregud for et ignorant svar. Vær så snill og ikke hør på svada som det her, TS. 

 

Det der er ingen unnskyldning. Kunne du forestilt deg å avvise en venn eller et familiemedlem om de begynte å snakke om noe som er veldig tungt for dem? Hadde du vært istand til å avbryte dem midt i en setning og si at "nei uff, dette ble for mye for MEG". Hva slags person ville gjort det? Om en komplett fremmed begynte å snakke med meg om sin vanskelige fortid, så hadde jeg sittet der tålmodig og lyttet hele veien. Det ville enhver person som ikke er helt sosialt tilbakestående gjort. DU er ikke uhøflig fordi du snakker om vonde ting - DE er uhøflige, ufølsomme og frekke som ikke gidder å høre deg. De sier praktisk talt at du ikke er verdt det lille ubehaget de får av å høre vonde ting. Det er helt sinnsykt. 

Anonymkode: 6e7a5...919

Etter sånn en time - halvannen begynner jeg å bli rastløs. Da vil jeg gjerne fortsette med det jeg var i gang med da jeg stanset for å være tilstede, lytte og støtte/oppmuntre.

Kan det være noe med tid som spiller inn her? 

Anonymkode: 8a996...1b2

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobbet engang på et psykiatrisk sykehus hvor pasientene hadde svært traumatiske barndommer enten grov fysisk/ psykisk og/ eller seksuell vold,og de var lik deg, snakket minst mulig om det. En psykolog fortalte meg at den mest sannsynlige årsakene til dette var at opplevelsene de hadde hatt i sin barndom var så grove at de holdt dem på armlengdes avstand, for ikke å bryte totalt sammen.Føler du at dette stemmer for deg?  Når jeg snakker med venninner og de forteller om sine opplevde traumer i barndommen så har de ingen problemer med å snakke om det, de snakker heller veldig mye om det. Jeg har tolket det dit hen at opplevelsene de har hatt ikke har vært så grove at sammenbruddet lurer rundt hjørnet om de snakker om det, eller at barndommen også har vært så full av omsorg og kjærlighet at det veier opp for alt det dårlige? Har du noen tanker rundt dette? 

Anonymkode: 05ced...5ce

Det kan nok ha stemt før. For da fortalte jeg det ikke til noen. Jeg giftet meg i relativt ung alder, og det eneste min mann visste, var at mine foreldre var alkoholiker, og at vi hadde kranglet mye. Det var alt. For jeg hadde ikke engang tatt det inn over meg selv, hva jeg hadde opplevd. Da var det lettere å bare late ut som det aldri hadde skjedd. Men det fungerer ikke så bra i lengden, og jeg ble syk, og måtte etter hvert ta tak i det. Og har gått flere år til psykolog, og i traume behandling. Men jeg kan lett fortelle det til andre, men da prater jeg om det, som om jeg prater om været. Og jeg går aldri i dybden på noe. Og traumebehandlingen var ekstremt tøff for meg, tok jo en god stund før vi kunne starte med det og. For jeg ville jo overhodet ikke gå inn i traumet. Men er jo veldig glad for at jeg har gjort det. For det har jo gjort det lettere. Før kunne jeg få flash backs overalt, på bussen i rushen, og det er jo virkelig ikke gøy. Men det sliter jeg ikke med nå. 

Og selv om jeg i dag er fullstendig klar over alt som har skjedd. Så ønsker jeg og ha et mest mulig normalt liv, og jeg vil prate minst mulig om det. Heller fokusere på alt det positive og normale, livet i dag. 

Anonymkode: 7130e...2d6

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan nok ha stemt før. For da fortalte jeg det ikke til noen. Jeg giftet meg i relativt ung alder, og det eneste min mann visste, var at mine foreldre var alkoholiker, og at vi hadde kranglet mye. Det var alt. For jeg hadde ikke engang tatt det inn over meg selv, hva jeg hadde opplevd. Da var det lettere å bare late ut som det aldri hadde skjedd. Men det fungerer ikke så bra i lengden, og jeg ble syk, og måtte etter hvert ta tak i det. Og har gått flere år til psykolog, og i traume behandling. Men jeg kan lett fortelle det til andre, men da prater jeg om det, som om jeg prater om været. Og jeg går aldri i dybden på noe. Og traumebehandlingen var ekstremt tøff for meg, tok jo en god stund før vi kunne starte med det og. For jeg ville jo overhodet ikke gå inn i traumet. Men er jo veldig glad for at jeg har gjort det. For det har jo gjort det lettere. Før kunne jeg få flash backs overalt, på bussen i rushen, og det er jo virkelig ikke gøy. Men det sliter jeg ikke med nå. 

Og selv om jeg i dag er fullstendig klar over alt som har skjedd. Så ønsker jeg og ha et mest mulig normalt liv, og jeg vil prate minst mulig om det. Heller fokusere på alt det positive og normale, livet i dag. 

Anonymkode: 7130e...2d6

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare . 

Anonymkode: 05ced...5ce

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Etter sånn en time - halvannen begynner jeg å bli rastløs. Da vil jeg gjerne fortsette med det jeg var i gang med da jeg stanset for å være tilstede, lytte og støtte/oppmuntre.

Kan det være noe med tid som spiller inn her? 

Anonymkode: 8a996...1b2

Jeg tror nok aldri jeg har snakket om det i en halv halvtime med noen andre enn terapauter altså. Det orker ikke jeg selv engang, da hadde jeg vondt i hodet, sånn som hos pyskologen, det er døds slitsomt.  Det gjelder vel de aller fleste temaer.  Nei jeg tror det lengste jeg har snakket om det er maks 3-4 min. - TS. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

Hvordan ønsker du at de skal respondere? Jeg sier «jeg blir redd når du gjør det, og da reagerer jeg sånn» så spør de hvorfor, og jeg svarer at det har med hva jeg har opplevd å gjøre. Det holder i massevis. Trenger ikke detaljer.

Anonymkode: 92b55...60a

[Gjest O.G.]

Jeg skal selv innrømme at jeg blir lei av ei kjerring som gnåler om gammel skit hele tiden. Jeg er venninnen, ikke psykologen.

[AnonymBruker]

Folk er overfladiske og opptatt av seg selv. Alt som kan være ubehagelig skal unngås. Noen ganger treffer det noe i dem selv også, og da blir det ekstra ubehagelig.

Selv har jeg en tante som plutselig tok kontakt og gjerne ville ha tilsendt bilder av sønnen min og meg. Vi hadde ikke hatt kontakt på årevis. Det endte med en telefonsamtale, hvor hun lurte på hvordan det gikk med meg. Jeg svarte ærlig at det ikke gikk særlig bra, og man kunne høre at jeg var på gråten. Jeg var midt i en setning da hun avbrøt meg panisk ved å si «nei, nå legger vi på. Men send flere bilder, da».

Denne tanten var en av dem som vurderte å melde foreldrene mine til BV da jeg var liten. Hun gjorde det aldri, ingen gjorde det faktisk, selv om alle visste at det var noe galt.

Har ikke hørt fra henne etterpå, det er vel 7 år siden nå. Ikke mitt tap.

Jeg synes ellers det er direkte trist å høre at folk er så oppriktig lite interessert i andre menneskers liv. 

 

Anonymkode: 48e4d...9e6

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror nok aldri jeg har snakket om det i en halv halvtime med noen andre enn terapauter altså. Det orker ikke jeg selv engang, da hadde jeg vondt i hodet, sånn som hos pyskologen, det er døds slitsomt.  Det gjelder vel de aller fleste temaer.  Nei jeg tror det lengste jeg har snakket om det er maks 3-4 min. - TS. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

Kanskje folk er såpass beskyttet at de ikke tåler å se og høre noen som forteller kort om noe som ikke var idyllisk og koselig? Kjenner litt igjen det du sier fra flere mennesker jeg har møtt (og blitt litt kjent med) i forbindelse med jobb. Flere av dem har etterpå ringt (i arbeidstiden). Ofte bare for å snakke litt.

Kanskje det har noe å gjøre med hvorvidt et menneske virkelig er tilstede og møter deg akkurat der du er når gamle ting bobler opp til overflaten? Det er dessverre ikke alle som har den evnen når de må forlate seg og sitt en periode og gå inn i et ukjent mentalt rom hvor noen andre har noe de ønsker å dele?

Anonymkode: 8a996...1b2

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk er overfladiske og opptatt av seg selv. Alt som kan være ubehagelig skal unngås. Noen ganger treffer det noe i dem selv også, og da blir det ekstra ubehagelig.

Selv har jeg en tante som plutselig tok kontakt og gjerne ville ha tilsendt bilder av sønnen min og meg. Vi hadde ikke hatt kontakt på årevis. Det endte med en telefonsamtale, hvor hun lurte på hvordan det gikk med meg. Jeg svarte ærlig at det ikke gikk særlig bra, og man kunne høre at jeg var på gråten. Jeg var midt i en setning da hun avbrøt meg panisk ved å si «nei, nå legger vi på. Men send flere bilder, da».

Denne tanten var en av dem som vurderte å melde foreldrene mine til BV da jeg var liten. Hun gjorde det aldri, ingen gjorde det faktisk, selv om alle visste at det var noe galt.

Har ikke hørt fra henne etterpå, det er vel 7 år siden nå. Ikke mitt tap.

Jeg synes ellers det er direkte trist å høre at folk er så oppriktig lite interessert i andre menneskers liv. 

 

Anonymkode: 48e4d...9e6

Dette var jo litt rart å lese, for det er sånn min tante er også, hun kan spørre hvordan det går med meg etter at vi ikke har møtt hverandre på 2 år også svarer jeg ærlig og får ikke sagt mange ordene før hun avbryter med at vi heller får snakke om noe hyggelig. Denne tanten var hun som meldte mamma til barneværnet da jeg var liten. - TS

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

Fikk lyst å svare deg her. Ang kjæresten din som hadde vært full en ukedag og du ikke taklet dette så bra, samtidig som han ikke orket å høre på deg. Her tenker jeg han som person kan være problemet. Hvordan er omgangskretsen din? Omgås du virkelig gode venner/kjæreste hvor dere er oppriktig interesserte i hverandres liv og bryr dere? Eller fungerer relasjonene på et mer overfladisk nivå?

Selv har jeg hatt en god og innholdsrik barndom, men har det siste året gått gjennom noe som «alle» vet om. Det har vært vondt, nedverdigende og slitsomt. Jeg har blitt baksnakket og sett ned på av noen. Jeg har ikke klart å snakke med så mange om dette, men jeg har allikevel sett hvem som virkelig har vært til stede i livet mitt, og fanget meg opp når jeg har trengt det mest. Særlig en person har vært rundt meg og vist støtte og forståelse på sin egen måte. Nå skulle egentlig ikke dette handle om meg, min opplevelse kan heller ikke sammenlignes med dine. 

Kan dette egentlig bunne i personene du omgås? Har du gjerne ikke funnet «flokken» din enda? 

Anonymkode: 92968...6ca

[AnonymBruker]

Jeg blir litt nysgjerrig på hvordan du kommuniserer historien din: setting, timing, konteksten. Kan det hende at du kan bli bedre på dette? Finne rett øyeblikk å fortelle, utdype? Det høres ut som du har litt trening i å noen ganger presentere kortversjonen og andre ganger gå mer i detalj og dybde. Ingen tvil om at du har et stort behov for å fortelle - og det er sikkert fint for deg. Men kanskje du bør bli litt mer kritisk til hvem du deler kort- og langversjon med? Slik at du ikke utsetter deg for avvisninger og mennesker som kanskje ikke vil høre alt? Har du f.eks. snakket med en terapeut/psykolog? Det kan være fint å få ryddet i historien din. Historiene våre definerer oss - og etterhvert som vi har fortalt historiene våre, så endrer de seg også litt. Kanskje blir den mindre definerende for hvem du er etterhvert? Akkurat nå får jeg en følelse av at historien din, bakgrunnen din tar stor plass og oppmerksomhet i sinnet ditt. Skriv dagbok, få det ned, rydd i den - og du vil etterhvert kanskje oppleve at det blir litt mer avklart. Og da vet du når den kan legges vekk litt og når den kan tas frem..lykke til!

Alle har sine historier - ikke for å såre deg, men vi er mange som har en litt brokete og knotete vei frem til idag. Men den styrer kanskje ikke så mye av tankeprosessene når den er mer bearbeidet?

Anonymkode: 232d8...0e1

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje folk er såpass beskyttet at de ikke tåler å se og høre noen som forteller kort om noe som ikke var idyllisk og koselig? Kjenner litt igjen det du sier fra flere mennesker jeg har møtt (og blitt litt kjent med) i forbindelse med jobb. Flere av dem har etterpå ringt (i arbeidstiden). Ofte bare for å snakke litt.

Kanskje det har noe å gjøre med hvorvidt et menneske virkelig er tilstede og møter deg akkurat der du er når gamle ting bobler opp til overflaten? Det er dessverre ikke alle som har den evnen når de må forlate seg og sitt en periode og gå inn i et ukjent mentalt rom hvor noen andre har noe de ønsker å dele?

Anonymkode: 8a996...1b2

Hvis et menneske er i akuttt krise så bør selvsagt venner og familie stille opp. Det blir helt annerledes om man er tett på en person som aldri blir ferdig med barndommen. Når personen igjen, igjen og igjen gjennom år stadig kommer tilbake til sin fæle barndom, den er skylden i alt det vonde som skjer med personen. Man sitter gjerne med langt mer smertefulle minner selv, men ender opp som en ufrivillig psykolog, som skal lytte og lytte. Det er utrolig energitappende, for personen er så negativ. Så hvis en person har et veldig sterkt ønske om å fortelle venner og bekjente om alle sine traumer, og gjerne veldig detaljert, så skipp det, bruk heller en betalt psykolog for den type prat. 

Anonymkode: 05ced...5ce

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir litt nysgjerrig på hvordan du kommuniserer historien din: setting, timing, konteksten. Kan det hende at du kan bli bedre på dette? Finne rett øyeblikk å fortelle, utdype? Det høres ut som du har litt trening i å noen ganger presentere kortversjonen og andre ganger gå mer i detalj og dybde. Ingen tvil om at du har et stort behov for å fortelle - og det er sikkert fint for deg. Men kanskje du bør bli litt mer kritisk til hvem du deler kort- og langversjon med? Slik at du ikke utsetter deg for avvisninger og mennesker som kanskje ikke vil høre alt? Har du f.eks. snakket med en terapeut/psykolog? Det kan være fint å få ryddet i historien din. Historiene våre definerer oss - og etterhvert som vi har fortalt historiene våre, så endrer de seg også litt. Kanskje blir den mindre definerende for hvem du er etterhvert? Akkurat nå får jeg en følelse av at historien din, bakgrunnen din tar stor plass og oppmerksomhet i sinnet ditt. Skriv dagbok, få det ned, rydd i den - og du vil etterhvert kanskje oppleve at det blir litt mer avklart. Og da vet du når den kan legges vekk litt og når den kan tas frem..lykke til!

Alle har sine historier - ikke for å såre deg, men vi er mange som har en litt brokete og knotete vei frem til idag. Men den styrer kanskje ikke så mye av tankeprosessene når den er mer bearbeidet?

Anonymkode: 232d8...0e1

Jeg går bare i detalj hvis folk spør og er nysgjerrig på det, hvis jeg da faktisk begynner å fortelle så blir jeg avbrutt. Det overfladiske er sånn hvis folk spør hvor jeg er vokst opp eller hva foreldrene mine driver med osv. Hvis ikke de spør noe mer rundt det, så sier jeg heller ikke noe mer om det. Jeg har ingen store behov for å snakke om disse tingene, men heller ikke noe vanskelig med å snakke om det, så jeg svarer på det folk lurer på uten noe problem. Men da virker det som at de enten syntes det ikke er noe interessant å høre på, eller at de ble forlegene fordi de følte at de har spurt om for mye og tror atd et er vanskelig for meg å snakke om. Jeg aner ikke.

Men sånn med eksen min f.eks så syntes jeg han burde tatt seg tid til å lytte på hva jeg hadde å si, fordi han dømte meg for f.eks oppførsel rundt forskjellige ting og jeg fikk ikke forklart meg, så da ble jeg bare dømt av han. F.eks hvis jeg fikk panikk over at han var full hver bidige dag og jeg ble VELDIG sint, så prøvde jeg å si at det er fordi at jeg får dårlige følelser rundt dette fordi jeg vokste opp med dette hver dag, jeg orker ikke å måtte gjøre det resten av livet. Så kunne han bare si: ikke skyld på andre for problemene dine. Så prøvde jeg å forklare litt detlajert av hva jeg hadde sett for å få han til å forstå, men da avbrøt han meg bare og nektet å høre på det. 

Og tanten min som spør meg om ting fra oppveksten og når jeg da prøver å forklare for henne det hun lurer på, så blir jeg avbrutt så jeg ikke får forklart ferdig og det irriterer meg! 

Jeg tar ALDRI opp noe tema fra min oppvekst helt ut av kontekst. Det er det så mange i denne tråden misforstår. 

 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg vil bare si at jeg forstår deg godt TS. Så vondt det må være å bli så avvist og lite lyttet til. Det virker som at flere i tråden ser på det som noe negativt at andre åpner opp om traumer og barndom. Jeg personlig hadde satt enormt pris på at ei venninne eller en person jeg står nær hadde åpnet seg opp. Jeg hadde sett på det som en enorm tillitserklæring, og satt veldig pris på at personen våget å vise seg sårbar sammen med meg. Det styrker vennskap å kunne dele sammen i gode og vanskelige dager. 

Synes det er frekt å avbryte noen i mens de snakker. Hvis du forteller om noe som har skjedd deg, så synes jeg de burde lytte, og ikke avbryte. Snakker man i timesvis, så er det greit å bytte tema, men ikke når du snakket et par minutter som du sier du gjør.

Det virker som at det er en tanke at når man er voksen så skal man ha lagt bak seg traumene man kanskje opplevde som barn. I praksis er det ikke slik det alltid fungerer. Noen mennesker har ikke behov for å snakke, andre trenger lenger tid på å bearbeide. Ingenting er feil. Det finnes ingen riktig måte å føle på nettopp fordi alle mennesker har ulike behov. 

I vennegjengen er nok jeg den som har behov for å snakke om det tunge. Jeg gjør det lite nå, og holder mye inni meg, skriver dagbok og går i behandling. Det som skjer med meg er at jeg på en eller annen måte må få det ut. Det må ventileres, ellers sprekker det. Kanskje du også har det sånn? Andre er slik at de heller vil gjøre noe gøy, eller tenke på noe annet. Folk er forskjellige. 

 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg vil bare si at jeg forstår deg godt TS. Så vondt det må være å bli så avvist og lite lyttet til. Det virker som at flere i tråden ser på det som noe negativt at andre åpner opp om traumer og barndom. Jeg personlig hadde satt enormt pris på at ei venninne eller en person jeg står nær hadde åpnet seg opp. Jeg hadde sett på det som en enorm tillitserklæring, og satt veldig pris på at personen våget å vise seg sårbar sammen med meg. Det styrker vennskap å kunne dele sammen i gode og vanskelige dager. 

Synes det er frekt å avbryte noen i mens de snakker. Hvis du forteller om noe som har skjedd deg, så synes jeg de burde lytte, og ikke avbryte. Snakker man i timesvis, så er det greit å bytte tema, men ikke når du snakket et par minutter som du sier du gjør.

Det virker som at det er en tanke at når man er voksen så skal man ha lagt bak seg traumene man kanskje opplevde som barn. I praksis er det ikke slik det alltid fungerer. Noen mennesker har ikke behov for å snakke, andre trenger lenger tid på å bearbeide. Ingenting er feil. Det finnes ingen riktig måte å føle på nettopp fordi alle mennesker har ulike behov. 

I vennegjengen er nok jeg den som har behov for å snakke om det tunge. Jeg gjør det lite nå, og holder mye inni meg, skriver dagbok og går i behandling. Det som skjer med meg er at jeg på en eller annen måte må få det ut. Det må ventileres, ellers sprekker det. Kanskje du også har det sånn? Andre er slik at de heller vil gjøre noe gøy, eller tenke på noe annet. Folk er forskjellige. 

 

Takk for forståelsen ❤ 

Jeg har liksom ikke noe problem med de tingene som skjedde når jeg var liten sånn sett  men jeg har blitt veldig var på f.eks svik og rus og det å ikke bli hørt f.eks. så jeg klarer helt fint å snakke om selve barndommen uten å føle noe rundt det og har egentlig ikke noe behov for å snakke om den i seg selv, for den har jeg liksom brarbeidet, men det har gjort meg til den personen jeg er, nettop litt sårbar i enkelte situasjoner som mest sannsynlig ligger underbevisst. Så det som skjer hvis en person svikter meg på en eller annen måte, så eksploderer jeg, får angst osv, og da kommer barndommen opp fordi at det er den eneste forklaringen jeg har på disse sterke følelsene jeg får. Eneste sammenhengen jeg ser.Jeg overreagerer og kan bli ekstremt sint på personen. Når jeg kommer til meg selv igjen da, så kan jeg forklare det med ting som skjedde da jeg var barn da i enkelte situasjoner. 

Det hendte en gang at min aller beste venninne låste seg inn på et rom på en fest med eksen min (den gang kjæresten min) og tok kokain nektet å slippe meg inn. Da f.eks så kom barndommen opp når jeg prøvde å forklare dem hvor smertefullt dette var for meg, da m8ren min pleide å låse seg inn oå rom med folk å dope seg og jeg ble sittende alene utenfor. De fleste ville blitt sinte for dette, men jeg blir så sint at jeg vet ikke hva jeg kan finne på å gjøre omtrent. Og hadde veninnen min tatt seg tid til å lære meg å kjenne, så hadde hun aldri gjort det der, for hun visste det jo ikke så detaljert før jeg forklarte henne detaljene. 

Jeg har ingen behov for å snakke om barndommen min generelt, jeg er ferdig men den sånn grunnleggende, men den kommer opp igjen i slike situasjoner og det tror jeg den vil gjøre uansett hvor mye jeg går til psykolog. 

Du kan også lese det siste svaret jeg ga til noen over her. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

Tillegssvar: OG hvis eksen min hadde giddet å ta seg tid til å høre, så hadde heller han aldri gjort det der. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tillegssvar: OG hvis eksen min hadde giddet å ta seg tid til å høre, så hadde heller han aldri gjort det der. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

Er du sikker på det? Hvis han drakk seg full hver dag, så hadde han jo et alkoholproblem, og de slutter ikke å drikke selv om en ber om det eller sier at det er traumatisk for en. 

Anonymkode: 05ced...5ce