Vanskelig fortid/ingen interesse for det.

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke helt om jeg skulle sette dette på vennskap og sosiale relasjoner eller kjærlighetsrelasjoner, for det omhandler jo begge deler... altså alle slags relasjoner. 

Jeg lurer bare på om det er jeg eller folk flest som er unormale i denne situasjonen jeg nå skal forklare om. 

Jeg har hatt en ekstremt turbulent og traumatisk barndom og har veldig veldig mye historie i livet mitt som jeg føler å dele med de jeg får close på meg, som kjærester,venner og familie... har heller ikke noe stort problem med å snakke om det til folk jeg akkurat har blitt kjent med, men da må det være pga at samtalen forhandler seg frem til at det blir naturlig å fortelle om det... f.eks hvis noen spør: ja hvor har du vokst opp og hva driver foreldrene dine med osv, så blir det jo til at jeg forteller at jo nei jeg har vokst opp 100 forskjellige steder og foreldrene mine er desverre ikke i live. Så stiller de vidre spørsmål rundt det, også svarer jeg på det også når man kommer til et punkt så er det veldig mange som sier at de ikke vil høre mer, og da blir jeg så overrasket... spesielt hvis venner og familie og eventuell kjæreste begynner å grave og spørre også begynner de å stoppe meg midt i samtalen sånn at jeg ikke får snakket ferdig.

For meg er det viktig at de nærmeste, spesielt en kjæreste vet det meste om fortiden min, men er jo ingen som er interessert i å høre mer når det kommer til et visst punkt og det syntes jeg er sårt for da føles det ut som at de svikter min tilitt til dem på en måte og at de ikke har noe interesse av å vite hva jeg har vært igjennom. Jeg har ikke blitt slått, voldtatt eller slike ting, så de tingene jeg forteller er ikke noe som kan ødlegge et sexliv f.eks eller noe som helst egentlig.

Jeg føler at spesielt en kjæreste må vite litt ting om fortiden min for å kunne forstå seg bedre på meg. Men med eksen min som jeg var sammen med i 3 år så bunnet det bare i at han visste kortversjonen av hele livet mitt, for kom vi inn på temaet så ble jeg bare stoppet. Jeg syntes det er frekt og usympatiskt og jeg ble lei meg av at han ikke hadde interesse av å lære meg å kjenne på et dypere plan. Noe som kunne gjort mange situasjoner i vårt forhold 100 ganger lettere. Prøvde å si det å men... 

(Må sies at til folk jeg akkurat har blitt kjent med så forteller jeg bare kortversjon av alt som jeg får spørsmål på, for jeg orker ikke å sitte å lyve om fortiden min heller bare for å unngå en ubehagelig situasjon (for dem) ) men allikevel så kan de faktisk være så brutale at de da stopper meg midt i en setning som de faktisk har spurt om å få høre og sier at de ikke orker å høre mer! Selvom det ikke er noe voldsomme greier! 

Familien min er også sånn: husker du det som skjedde den og den gangen, du var jo der, hva skjedde egenentlig ? Så begynner jeg å forklare, så stopper de meg opp og bare: "nei huff, skal vi snakke om noe hyggligere istede" før jeg har fått snakket ferdig. 

Er folk ekstremt sårbare??? Hvorfor??? Jeg har vurdert å begynne å bare lyve om alt til fremtidige kjærester og folk jeg blir kjent med og bare legge et rosenrødt slør over livet mitt, for folk tåler jo tydligvis ikke en dritt og jeg blir bare såra av at spesielt de nærmeste som bare velger å belage seg på hvem jeg er idag og ikke grunnen til at jeg er den personen jeg er idag, man kan faktisk ikke bli 100% kjent med meg uten å vite om bakgrunnen min. Det er så MYE bakgrunn... 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

Merkelig.. Du sier det ikke er voldsomme ting du snakker om, men likevel blir folk som står nær deg uvel og ber deg slutte å snakke? Ut fra hva du har skrevet, så må enhver person du har snakket med vært over gjennomsnittet følsom og sosialt tilbakestående. 

Jeg har også hatt en turbulent oppvekst, med blodig vold, selvmordsforsøk, selvskading og mer. Dette er noe jeg prøver å fortelle de jeg dater så tidlig som mulig (når vi kjenner hverandre godt nok, men før vi er kjærester). Jeg sliter naturlig nok med PTSD, depresjon, angst ++, så det er viktig for meg å forklare at dette forholdet kan bli vanskelig for han, og hvorfor jeg er sånn. Da har han mulighet til å backe ut om det er for mye. Samtidig bruker jeg vennene mine for alt de er verdt i tunge perioder, og da kommer barndommen min ofte opp under f.eks. rettsaker mot foreldrene mine etc. 

Jeg har ALDRI opplevd at noen har stoppet meg midt i en setning mens jeg har snakket om min vonde fortid. Jeg har til og med snakket med bekjente på fest om da jeg prøvde å ta selvmord og endte opp med å ligge på baderomsgulvet i mitt eget spy i 10 timer istedet. 

Jeg tror du burde finne deg nye venner. 

Anonymkode: 6e7a5...919

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Merkelig.. Du sier det ikke er voldsomme ting du snakker om, men likevel blir folk som står nær deg uvel og ber deg slutte å snakke? Ut fra hva du har skrevet, så må enhver person du har snakket med vært over gjennomsnittet følsom og sosialt tilbakestående. 

Jeg har også hatt en turbulent oppvekst, med blodig vold, selvmordsforsøk, selvskading og mer. Dette er noe jeg prøver å fortelle de jeg dater så tidlig som mulig (når vi kjenner hverandre godt nok, men før vi er kjærester). Jeg sliter naturlig nok med PTSD, depresjon, angst ++, så det er viktig for meg å forklare at dette forholdet kan bli vanskelig for han, og hvorfor jeg er sånn. Da har han mulighet til å backe ut om det er for mye. Samtidig bruker jeg vennene mine for alt de er verdt i tunge perioder, og da kommer barndommen min ofte opp under f.eks. rettsaker mot foreldrene mine etc. 

Jeg har ALDRI opplevd at noen har stoppet meg midt i en setning mens jeg har snakket om min vonde fortid. Jeg har til og med snakket med bekjente på fest om da jeg prøvde å ta selvmord og endte opp med å ligge på baderomsgulvet i mitt eget spy i 10 timer istedet. 

Jeg tror du burde finne deg nye venner. 

Anonymkode: 6e7a5...919

Det er kanskje voldsomt for folk som har hatt det trygt og godt hele livet og ikke har noe erfaring iforhold til sånne ting. Jeg har noen få venner som har vært igjennom litt forskjellig og disse har ingen problem med å høre på og er interessert i å lytte fordi de kan kjenne seg igjen i ting osv.

Men uansett om grunnen til at de ikke vil høre er fordi at de eventuelt ikke tåler noen ting og lever i en rosa boble, så blir jeg såret, for de er da voksne mennesker og burde tåle såpass. Jeg tåler det jo, jeg som har stått oppi det og har ingen problemer med å snakke om det, jeg trenger at folk nær meg vet. Og det sårer meg så sykt at de på en måte avfeier tilliten jeg har til dem, jeg står å prøver å fortelle om ting som er viktig for meg også blir jeg avbrutt, men allikevel så vil de ha meg i livene sine, men tydligvis bare på godt og ikke på vondt.

Dette gjelder tilogmed min biologiske familie som burde interessere seg, de vil bare se og høre det gode om meg, blinder seg selv for alt som er vondt. Og sånn som med eksen som faktisk har hatt en forferdelig oppvekst selv ville ikke høre, men han ville heller ikke snakke om sitt eget. Det gjorde jo forholdet svært turbulent fordi vi ikke kunne få muligheten til å forstå hverandre fordi han ikke ville verken høre eller snakke eller forklare hvorfor han gjorde sånn og sånn, og jeg fikk aldri muligheten til å forklare hvorfor jeg gjorde sånn og sånn. Hver gang jeg prøvde å gi en forklaring på ting så ble han bare sur og ville ikke høre. 

Nei jeg vet ikke jeg... alt dette gjør jo så jeg føler meg ekstremt dum når jeg har vist så mye tillit til noen som bare avfeier det. Får sånn angst følelse fordi at jeg begynner på noe også får jeg ikke fotklart ferdig og da kan alt ha blitt misforstått fordi den fulle historien ikke ble avsluttet. Hver gang så føles det ut som om jeg ripper opp i noe uten å få lukket det igjen, så det kan sitte i flere dager. Alt går bra hvis jeg får forklart ferdig.

Men jeg tør jo ikke ta dette opp med dem heller, fordi jeg føler at jeg tvinger på dem en historie de ikke vil høre. Huff... 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

jeg ville bare løyet. Dessuten er det bra for deg at du trenger å snakke om det som er vanskelig, men istedenfor lyve en bedre versjon av deg selv, som også bidrar at selvtilliten din vokser. Dessuten har du lært traumatiske ting har ikke en hver anlegg til å lytte på, så hvorfor skal du sette på repeat knappen på munnen din. Har du kommet vekk fra det destruktive, så kan du forme en ny tilværelse, også sammen med en fremtidig kjæreste. 

 

Anonymkode: 611bb...e4d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg ville bare løyet. Dessuten er det bra for deg at du trenger å snakke om det som er vanskelig, men istedenfor lyve en bedre versjon av deg selv, som også bidrar at selvtilliten din vokser. Dessuten har du lært traumatiske ting har ikke en hver anlegg til å lytte på, så hvorfor skal du sette på repeat knappen på munnen din. Har du kommet vekk fra det destruktive, så kan du forme en ny tilværelse, også sammen med en fremtidig kjæreste. 

 

Anonymkode: 611bb...e4d

Jeg snakker ikke med dem om det fordi det er vanskelig, jeg snakker med dem om det for at det dukker opp situasjoner der der blir ekstrem vanskelig å lyve og jeg har blitt den personen jeg er idag pga alt jeg har opplevd og føler at spesielt partnere må vite dette. Dette er jo ikke noe jeg forteller til "enhver" les inleggen gang til. 

Men gi meg gjerne tips til hvordan jeg kan bygge opp en ny identitet og nye" liksom" foreldre osv. Det som er dumt da er at jeg må kvitte meg med alle jeg kjenner for ellers blir det jo avslørt på et eller annet tidspunkt. Må finne opp en totalt ny historie om meg selv. Men siden du ville gjort det så regner jeg med at du har noen smarte løsninger på dette også. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

Kan du gi noen eksempler på hva det er du forteller som folk stopper deg i? Jeg synes dette høres helt merkelig ut for jeg har også mye dritt fra oppveksten som jeg stadig forteller til de rundt meg, men har aldri opplevd at folk stopper meg fra å fortelle om det. 

Kan det være at du tar det opp alt for mye, i upassende sammenhenger, at du uten å tenke på det avbryter andre når de prater om ting som engasjerer dem eller noe sånt?

Anonymkode: 52b98...9aa

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

jeg ville bare løyet. Dessuten er det bra for deg at du trenger å snakke om det som er vanskelig, men istedenfor lyve en bedre versjon av deg selv, som også bidrar at selvtilliten din vokser. Dessuten har du lært traumatiske ting har ikke en hver anlegg til å lytte på, så hvorfor skal du sette på repeat knappen på munnen din. Har du kommet vekk fra det destruktive, så kan du forme en ny tilværelse, også sammen med en fremtidig kjæreste. 

 

Anonymkode: 611bb...e4d

Herregud for et ignorant svar. Vær så snill og ikke hør på svada som det her, TS. 

 

51 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er kanskje voldsomt for folk som har hatt det trygt og godt hele livet og ikke har noe erfaring iforhold til sånne ting. Jeg har noen få venner som har vært igjennom litt forskjellig og disse har ingen problem med å høre på og er interessert i å lytte fordi de kan kjenne seg igjen i ting osv.

... 

Anonymkode: ab1b6...5a7

Det der er ingen unnskyldning. Kunne du forestilt deg å avvise en venn eller et familiemedlem om de begynte å snakke om noe som er veldig tungt for dem? Hadde du vært istand til å avbryte dem midt i en setning og si at "nei uff, dette ble for mye for MEG". Hva slags person ville gjort det? Om en komplett fremmed begynte å snakke med meg om sin vanskelige fortid, så hadde jeg sittet der tålmodig og lyttet hele veien. Det ville enhver person som ikke er helt sosialt tilbakestående gjort. DU er ikke uhøflig fordi du snakker om vonde ting - DE er uhøflige, ufølsomme og frekke som ikke gidder å høre deg. De sier praktisk talt at du ikke er verdt det lille ubehaget de får av å høre vonde ting. Det er helt sinnsykt. 

Anonymkode: 6e7a5...919

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du gi noen eksempler på hva det er du forteller som folk stopper deg i? Jeg synes dette høres helt merkelig ut for jeg har også mye dritt fra oppveksten som jeg stadig forteller til de rundt meg, men har aldri opplevd at folk stopper meg fra å fortelle om det. 

Kan det være at du tar det opp alt for mye, i upassende sammenhenger, at du uten å tenke på det avbryter andre når de prater om ting som engasjerer dem eller noe sånt?

Anonymkode: 52b98...9aa

Det kan være seg alt ifra at jeg forteller om hva foreldrene mine døde av, hva jeg har vært vitne til som barn ift rus og sånne ting, hvor mange forsterhjem jeg har bodd i og hvordan de behandlet meg (et av dem psykisk misshandlet meg) hvor mange skoler jeg har gått på.

Jeg snakker egentlig veldig veldig sjeldent om bakgrunnen min, det er kun der jeg føler det er nødvendig og/eller faller seg naturlig Og det dypeste er det bare de nermeste jeg vil/orker/gidder å fortelle til. 

Jeg kan ikke sette fingern på når jeg blir avbrutt. Jeg vet ikke om det kan være fordi at de tror at jeg selv ikke liker å snakke om det, men jeg føler ikke at jeg gir noe intrykk av det, jeg er veldig sånn åpen og lettsindig når jeg først forteller. 

 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

Kanskje du heller burde fortelle detaljer om din fortid til en psykolog? I den virkelige verden så har alle sitt, så når du øser ut av deg om alt det traumatiske du har opplevd så sitter kanskje mottakeren med enda verre historier fra sin barndom, men uten at personen nevner det til deg. I tillegg, hvis man sitter i besøk eller på fest og folk er innstilt på å kose seg, så er det sjelden en innertier å øse ut av seg om traumatiske opplevelser som om man var i gruppeterapi. Mitt råd vil være, spar detaljene til psykologen, og ikke bruk venner og bekjente som psykologer. 

Anonymkode: 05ced...5ce

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du heller burde fortelle detaljer om din fortid til en psykolog? I den virkelige verden så har alle sitt, så når du øser ut av deg om alt det traumatiske du har opplevd så sitter kanskje mottakeren med enda verre historier fra sin barndom, men uten at personen nevner det til deg. I tillegg, hvis man sitter i besøk eller på fest og folk er innstilt på å kose seg, så er det sjelden en innertier å øse ut av seg om traumatiske opplevelser som om man var i gruppeterapi. Mitt råd vil være, spar detaljene til psykologen, og ikke bruk venner og bekjente som psykologer. 

Anonymkode: 05ced...5ce

Jeg går til qpyskolog og jeg øser ikke dette ut til fremmede i det heletatt!!! IHVERTFALL ikke på fest!!! Jeg har da søren meg noen sosiale antenner. Blir alltid sånn når man skriver et innlegg her at man blir gjort så dum. Men jeg syntes du skal lese innlegget en gang til jeg. Du har misforstått skikkelig. !!! Ikke bare litt heller.

Anonymkode: ab1b6...5a7

[Duff]

Antakelig snakker du mere enn du selv er klar over. Jeg har en slik venn som tar helt av når muligheten byr seg og hun merker det ikke selv fordi hun lever jo med det og det som for henne er en kortversjon er en lang versjon for oss. Jeg lytter på henne når jeg har overskudd og en god dag men det har hendt at jeg har måtte stoppe henne fordi mitt eget liv har vert mere enn nok i perioder. 

[AnonymBruker]

Jeg tror at når du blir kjent med nye mennesker at du kanskje må lodde personligheten deres litt. Spørre hva slags ting som virkelig engasjerer dem å snakke om, lette eller dype ting. Dersom de ikke helt skjønner nivået av dybden i temaet ville jeg stoppet samtalen og gått over til et annet tema, for da vet jeg at her er det et menneske man ikke kan ta den dype praten med lenger enn dette. 

Selv er jeg den typen som liker å gå veldig dypt i samtaler, men at det også må skje naturlig og litt etter litt på tomannshånd. Og det må gå begge veier skal det g bra. Motparten må også være på samme nivå som meg. Ellers blir det slik du beskriver i hi.

Anonymkode: fe7df...b0d

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går til qpyskolog og jeg øser ikke dette ut til fremmede i det heletatt!!! IHVERTFALL ikke på fest!!! Jeg har da søren meg noen sosiale antenner. Blir alltid sånn når man skriver et innlegg her at man blir gjort så dum. Men jeg syntes du skal lese innlegget en gang til jeg. Du har misforstått skikkelig. !!! Ikke bare litt heller.

Anonymkode: ab1b6...5a7

 "og har veldig veldig mye historie i livet mitt som jeg føler å dele med de jeg får close på meg, som kjærester,venner og familie... har heller ikke noe stort problem med å snakke om det til folk jeg akkurat har blitt kjent med,"

Det høres ut som du snakker MYE om deg selv og dine traumer, men samtidig glemmer du at de færreste har lyst å være hobby-psykolog. I tillegg har de fleste sitt, mange med traumer i sin bakgrunnshistorie, så det blir slitsomt å da være " psykolog" for andre.Helt normalt å snakke med andre når man feks har det vanskelig, men detaljene synes jeg man skal spare for psykologen. 

Anonymkode: 05ced...5ce

[AnonymBruker]

Jeg har selv en svært traumatisk barndom, her er det snakk om grovt seksuelt misbruk, vold og psykisk mishandling. Og begge foreldrene utførte det. Men jeg prater svært lite om det. Og i en fase hvor jeg blir kjent med nye mennesker, og si vi kommer inn på forhold til foreldre. Så sier jeg bare at det forholdet er ikke bra. Jeg sier ikke hvorfor, spør de, så bare sier jeg at det trenger vi ikke å prate om nå. Jeg prater sjelden med venner om dette, og så og si aldri med familien. Får jeg meg kjæreste, så får han tidlig vite at jeg ikke hadde en bra barndom. Men jeg forteller ikke detaljene. Det kan ta veldig lang tid før han får vite at jeg ble misbrukt.

Og mennesker som tidlig forteller meg alt om livet sitt, de holder jeg på en armlengdes avstand. For jeg har nok med meg, jeg ønsker ikke å være psykologen til noen. 

For meg er det virkelig ikke naturlig å fortelle om en traumatisk barndom med nye mennesker. 

Anonymkode: 7130e...2d6

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv en svært traumatisk barndom, her er det snakk om grovt seksuelt misbruk, vold og psykisk mishandling. Og begge foreldrene utførte det. Men jeg prater svært lite om det. Og i en fase hvor jeg blir kjent med nye mennesker, og si vi kommer inn på forhold til foreldre. Så sier jeg bare at det forholdet er ikke bra. Jeg sier ikke hvorfor, spør de, så bare sier jeg at det trenger vi ikke å prate om nå. Jeg prater sjelden med venner om dette, og så og si aldri med familien. Får jeg meg kjæreste, så får han tidlig vite at jeg ikke hadde en bra barndom. Men jeg forteller ikke detaljene. Det kan ta veldig lang tid før han får vite at jeg ble misbrukt.

Og mennesker som tidlig forteller meg alt om livet sitt, de holder jeg på en armlengdes avstand. For jeg har nok med meg, jeg ønsker ikke å være psykologen til noen. 

For meg er det virkelig ikke naturlig å fortelle om en traumatisk barndom med nye mennesker. 

Anonymkode: 7130e...2d6

Sexuelt missbruk og vold er noe HELT annet enn det jeg har vært igjennom. Nei, det står man ikke å forteller om som om det skulle vært hverdagslig nei. - ts. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sexuelt missbruk og vold er noe HELT annet enn det jeg har vært igjennom. Nei, det står man ikke å forteller om som om det skulle vært hverdagslig nei. - ts. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

Hvorfor skal man ikke kunne det hvis man ikke føler at det gjør noe? Jeg forholder meg til min fortid som jeg vil. De som ikke tåler det har ikke noe i livet mitt å gjøre.

Anonymkode: a2c1d...0f2

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 "og har veldig veldig mye historie i livet mitt som jeg føler å dele med de jeg får close på meg, som kjærester,venner og familie... har heller ikke noe stort problem med å snakke om det til folk jeg akkurat har blitt kjent med,"

Det høres ut som du snakker MYE om deg selv og dine traumer, men samtidig glemmer du at de færreste har lyst å være hobby-psykolog. I tillegg har de fleste sitt, mange med traumer i sin bakgrunnshistorie, så det blir slitsomt å da være " psykolog" for andre.Helt normalt å snakke med andre når man feks har det vanskelig, men detaljene synes jeg man skal spare for psykologen. 

Anonymkode: 05ced...5ce

Snakker ikke mye om det, det er sjeldent jeg snakler om det. Min beste venninnde igjennom 16 år visste nesten ingenting om min oppvekst før når vi var på ferie sammen i sommer. Det har aldri oppstått noe situasjon der det har vært verken nødvendig eller naturlig å fortelle henne om det. Hun visste det grunnleggende så klart, men hun lurte på hva dette egenrlig innebar, derforsi fortalte jeg henne det etter 16 års vennskap. 

Nå nei, det er ikke noe jeg snakker mye om. Jeg snakker om det hvis det på en måte må gjøres som hvis familien min spør om ting som skjedde da og da fordi DE er nysgjerrige og jeg begynner å forklare, så avbryter de meg. Eller kjæresten min som jeg bodde med i 3 år som ikke ville høre på historien min iforhold til ting som kunne gjøre det mye lettere å forstå seg på meg. F.eks at jeg ikke taklet at han var sørpe full når jeg kom hjem fra jobb på en hverdag, at jeg kunne få litt panikk av det. Jeg fikk ikke lov til å fortelle hvorfor jeg ikke likte det og han bare fortsatte med det. Masse sånne små ting.. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt en traumatisk oppvekst. Er så glad for å endelig være FERDIG med det voldsomme behovet for å prate om det. Mye bedre å bygge forhold på felles interesser, humor el sånt, enn å ni-analysere elendighet. Det fungerte dårlig for meg, ihvertfall. Og i disse dager tar jeg det som et varseltegn om noen legger ut detaljert om traumatiske hendelser før vi er godt kjent over lang tid. 

Anonymkode: 43aa6...d02

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal man ikke kunne det hvis man ikke føler at det gjør noe? Jeg forholder meg til min fortid som jeg vil. De som ikke tåler det har ikke noe i livet mitt å gjøre.

Anonymkode: a2c1d...0f2

Fordi det er mange som ikke tåler akkurat sånne ting, de har kanskje vært offer for det selv, så nei man snakker ikke om det til fremmede og gud og hvermann. Det hadde i hvertfall jeg følt som ekstremt privat- ts. 

Anonymkode: ab1b6...5a7

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Kanskje du heller burde fortelle detaljer om din fortid til en psykolog? I den virkelige verden så har alle sitt, så når du øser ut av deg om alt det traumatiske du har opplevd så sitter kanskje mottakeren med enda verre historier fra sin barndom, men uten at personen nevner det til deg. I tillegg, hvis man sitter i besøk eller på fest og folk er innstilt på å kose seg, så er det sjelden en innertier å øse ut av seg om traumatiske opplevelser som om man var i gruppeterapi. Mitt råd vil være, spar detaljene til psykologen, og ikke bruk venner og bekjente som psykologer. 

Anonymkode: 05ced...5ce

Dette!! Jeg er i stor grad ikke interessert i å høre på sånt som det her. Mye fordi det er fortid - jeg er ikke interessert i å høre livshistorien og å få vite hvordan noen har blitt som de har blitt, jeg er interessert i nåtid, hvordan de er i dag, og hvordan et vennskap potensielt kan bli. Jeg har nok med meg selv, orker ikke ta inn over meg andres forferdelige historie også.

Anonymkode: a1e10...3eb