Gå til innhold

Sparkling_Pink; Dagbok fra 30 mars 2019


Sparkling_Pink

Anbefalte innlegg

Ja, kvinneguiden. Dere vet. Sykusene som går:  1. september, 13. oktober, 4. november, 4 desember, 1. januar, 1.februar, 1.mars

Jeg blir deprimert på p-piller. Jeg er allergisk mot latex. Jeg reagerer på metaller. Jeg er for sensitiv for smurningen på latexfrie. Da er det svingen igjen. Svinging har jeg sluttet med.

Så landet han. Mykt i senga mi. Han luktet som "ikke forlat meg" - lukt. Jeg tror jeg dirret mer enn han. Vi klamret oss fast til hverandre, pelsverket til side, for å mette hud, kvadratmeter med hud. Æresord, det var nærheten, se hverandre dypt inn i øynene som drev oss. En viss ærefrykt, som å stige inn i en katedral, fyllte meg.

Så husker jeg ikke rekkefølgen på sakene. Det må ha vært noe vi hadde gjort før, samme sted, samme vinkel i senga. Samme lys som strøk skygger over huden hans. Sjegget var lengre. Det så jeg i en pause, et åndedrag av tilfredshet. Vendt om 180 grader, fremdeles i armene hans løsnet det. En gang. To ganger. Tre ganger.

Sevja som tyknet til og kunne dras ut mellom fingrene til seigt - langsgående surklende, klart slim. Rytmen i dypet av meg. Jeg ser han inn i øynene. -Shit, sier jeg. - Dette kan være eggløsning.

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Den intense tilfredsheten som trappetrollerer ned ryggraden min mens han forventer at jeg tar stilling til ting ved å bruke hodemuskelene mine. Som beinløft med armene fulle av en våt pose jord for å nå høyden på krukka. Som å stable sammen en nesten skjult logikk til noe synlig. Som motbør for alle minner med menn som snur ved spor av intentligens.

Jeg får gi han et navn vi kan følge; Snuskulken

...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen dager over. Bare noen dager. Hjemme med kvalme på andre døgnet. Det tar ikke av til sjau. Jeg puster meg gjennom det mens sola titter inn gjennom vinduene fra forskjellige sider. Tørker plantene. Vanner plantene. Puster. I dypet av magen en følelse som en mens som snart skal løsne brutalt. Peser.

Huden min som selv som nyvasket lukter musk, dyp krydret musk. Det fester seg i klærne med en gang, jeg forsøker å bytte klær, men det henger ved. Jeg gnir meg inntil dørkarmene og hjørnene og knurrer mot forestillte inntrengere. Ser meg rundt i huset mitt med dyp tilfredshet. Snuser i lufta etter trekk. Distraherer meg selv mens smertene river og huden sprekker opp i hissige, små flak. Et dryss legger seg på innsiden av brillene, over datamaskinen og hvor enn jeg sitter.

I noen glimt snør fremtida mi ned i en evigvarende døs mellom utmattelse og hudbygene som kommer og går. Jeg bygger bariakader i fransk stil under slagrop som "leve folket" og "rett til utdanning for alle", og forestiller meg en hel vegg med mine oppnådde ferdigheter, prosjekter og seire. "Dette skal jeg klare"!

Når jeg har tenkt meg om, setter jeg på poteter og minner meg selv om at det meste går over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

12 april

I en vase utforbi soverrommet ligger det en gravidetstest. Den er gått ut på dato. Fredagsmorgen hadde ikke noe gyldent preg, og jeg sølte den første urinen rett i do uten å ha plukket med meg testen.

På ettermiddagen fikk jeg det travelt. På do hadde det slått igjennom trusa og truet med å legge et mørkebrunt belegg i buksa. Som en annen stafettløper, tok jeg av i full fart og spurtet med en gnissende toalettpapirklump i buksene til og fra der hvor bindene var å få tak i.

Da jeg fikk igjen pusten og pulsen, kjente jeg. Spor av sorg. Det gikk raskt over til mental bomull og intense smerter. Helga kom således sigende noen timer før tida.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Transe. Techno. Jeg er intsturmentet, musikken når meg fra underdimensjonerte høytalere på en overoppskrytt Dell i mellomklassesjiktet med ssd og disk. Som varme og kulde på en gang flimrende over ryggsøyla mi. De usynlige duttene mellom mobiltelefon og matster som vaier i smeltevindene, men aldri når fram.

Ryggtavla mi som bølger i gul og rødt med blå i motfase, alene på rommet mitt. Fargene som forsvinner når jeg kjenner kroppene til andre mennesker som er tilstede. Katalogene over lukt som er drefset ut over tilværelsens skrivebord. Jeg vet det ligger regninger her også.

Gravitasjonsbølgene som skyver på meg, lager bremsespor i huden min, skraper opp ansiktet mitt, stolen jeg sitter på som vipper i bevistheta mi. Jeg ser den sitter stille. Flekkene som fester seg langs kinnbeina mine, balonghuden over magen. Begjæret etter han, det brenner i bakgrunnen av et intenst flerrende lys fra hjertet.

Snuskulken har foretatt en av sine forsvinningsnumre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en av de mer usansynelige jeg har fått høre. Han hadde forlagt mobilen. Den indre letinga pågikk ettersigende hele helga. Han var i pine, ville prate med meg. Skype, via datamaskinen forteller ei anna historie.

Jeg er glad og vennlig som jeg pleier når han ringer. Han får fyllt opp med kanaler han kan nå meg på uten telefon. Det er som et sakte nett som strammer seg. Glippene hans, heftes sakte sammen fra min side.

Jeg holder nøye tal på kravene. Jeg vet det er enklere uten. Og så er det ikke sikkert jeg kan noe annet enn å sette disse kravene. Om jeg er økonomisk selvstendig, vil det tidsmessige regnskapet, prioriteringene, kunne skape disonanser hvor det er jeg som er den som først og fremst lider.

Hvorfor skal alltid tilværelsens sure oppstøt gjøre seg gjeldende i skriftlig form?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 måneder senere...

Annonse

Ett år.

Snuskulken passer ikke navnet sitt. "Hunk" svarer tøsa da hun får snap fra meg med bilde av han. Hunken sitter med solbriller icognito og undervuerder enven min til å se hans skrå blikk ned på meg når vi rusler ilag ute. Giftemål har vært fleipet med to ganger. Ingen i min familie fleiper med sånt, så det er heller angstfyllt fra min side. Jeg går rett og slett i vrangen og stiver til. Sånt jeg kan gjøre når det er mye følelser i meg.

Oppløsninga kommer i form av latter og gråt i helt andre settinger. Tap og vinning som har satt seg langs tankebane-følelsene. Jeg har hørt begrepet integrering. Dette er en slags totalintegrering. Det er bare en smerte. Det er bare et håp. Det er bare en kjærlighet. Det er bare et tap.

Hunken brenner i meg. Dag og natt. Det er en altoppslukende greie som jeg ikke aner hvordan jeg skal uttrykke. Elskende, har jeg lyst å viske i øret hans. - Elskede, er du min? Og så ønsker jeg meg et svar i myke lepper som ikke former ord. Kysset skulle føltes som soloppgang og krystaller og sjøbris og vann.

Jeg forsøker å koble på de tankene som vurderer ting litt tørt. Er han et godt gifte? Hva trenger jeg? Eneste tørre konlusjonene jeg kommer til er at det er over tid jeg får svar. Inntil videre, nyter jeg hvert øyeblikk jeg har med han. Hvert streif av huden hans. Gleder meg over samtalene som gjør meg helt rolig og glad.

Hvordan skal jeg få trent meg i å ha alle disse følelsene... og slippe de fri?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Det måtte jo skje. Før eller siden. Eller kanskje aldri.

Så skjedde det. Som livets mirakel er. Som flommer over av melk og honning. Før realismen og pesimismen tok meg.

Jeg møtte på tarmer av små grå som gryntet og det ikke akkurat stillferdig. Så jeg tok til arbeidet. Hva er konsekvensene?

Det var et mørkt, ukjent univers som foldet seg ut og ingen av Hunkens myke ord nådde inn til meg.

Lettelsen stivnet til i frosten som rev i meg. Personellet som buktet seg fram og tilbake og avtalene som kom i ei opphopning.

Så, nå har jeg fått det på det rene. Jeg ble syk av det hele. Jeg hadde kanskje blitt syk uansett?

Et pent bunnpunkt i livet mitt. Og Hunken sitt liv. Ivertfall sier han nå at han er min sin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Sikre perioder har fungert godt for meg. Men nå, vet jeg ikke hvor jeg er. Derav pressar. Statestikken er spennende. Pressar er vanskelig å bruke korrekt og slik blir det 18 samleier som er usikre av 100. Sikre perioder er like "sikkert". Nå er det å vente og telle i månedene som kommer, så kanskje jeg kan vite igjen hvor jeg er. Og da vil jeg heller ha pressar 1. halvdel av syklusen, kondom de sentrale dagene og fri flyt den siste uka før mensen.

Bunnpunktet gled forøvrig umerkbart forbi. Armene til Hunken hjalp. Jeg har noen fått noen støkk av dårlige vurderinger fra meg selv i det siste. Eventuelt, er det normalt for meg, men jeg har prestert å modnes slik at jeg først nå legger merke til det. Jeg glir ut og inn av hvile, vimsing og målrettet arbeide. Har livet noe på stell igjen. Frisk nok til hverdagen.

Dypt lengtende til et samliv med Hunken, selv om anslaget på dårlige dager for meg grunnet han ligger på mellom 70 og 80 i året. Vi tester ut alternativer for å mildne dette for meg, vi har fått noen forslag fra oss selv.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, Sparkling_Pink skrev:

Sikre perioder har fungert godt for meg. Men nå, vet jeg ikke hvor jeg er. Derav pressar. Statestikken er spennende. Pressar er vanskelig å bruke korrekt og slik blir det 18 samleier som er usikre av 100. Sikre perioder er like "sikkert". Nå er det å vente og telle i månedene som kommer, så kanskje jeg kan vite igjen hvor jeg er. Og da vil jeg heller ha pressar 1. halvdel av syklusen, kondom de sentrale dagene og fri flyt den siste uka før mensen.

Bunnpunktet gled forøvrig umerkbart forbi. Armene til Hunken hjalp. Jeg har noen fått noen støkk av dårlige vurderinger fra meg selv i det siste. Eventuelt, er det normalt for meg, men jeg har prestert å modnes slik at jeg først nå legger merke til det. Jeg glir ut og inn av hvile, vimsing og målrettet arbeide. Har livet noe på stell igjen. Frisk nok til hverdagen.

Dypt lengtende til et samliv med Hunken, selv om anslaget på dårlige dager for meg grunnet han ligger på mellom 70 og 80 i året. Vi tester ut alternativer for å mildne dette for meg, vi har fått noen forslag fra oss selv.

 

Det heter vel pessar? Ikke pRessar. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

35 minutter siden, Safirblå skrev:

Det heter vel pessar? Ikke pRessar. 

Jau. Og det er et under at jeg kan stave norsk i det hele tatt. Du skulle sett meg i engelsk! Dyslektiker her 👋

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Sparkling_Pink skrev:

Jau. Og det er et under at jeg kan stave norsk i det hele tatt. Du skulle sett meg i engelsk! Dyslektiker her 👋

 

Jau. Da lærte du noe nytt i dag 👋 Dyslektikere kan stave norsk de som andre. Du har ikke så mange andre skrivefeil, uten at jeg leste så nøye da. Så kanskje du rett og slett bare har trodd feil, da det uansett ikke er r i ordet. 

Endret av Safirblå
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 20.10.2019 den 19.56, Safirblå skrev:

Jau. Da lærte du noe nytt i dag 👋 Dyslektikere kan stave norsk de som andre. Du har ikke så mange andre skrivefeil, uten at jeg leste så nøye da. Så kanskje du rett og slett bare har trodd feil, da det uansett ikke er r i ordet. 

Dysleksi som handicap kan være godt skjult og jeg har høy fungering på alle andre måter. Jeg har problemer med å høre ordlydene helt korrekt i ord og lite brukte ord kan jeg godt ha oppfattet galt. Noe utviklete talenter på andre områder som er overførbart til språk og formiddling hjelper meg noe.

Jeg hadde flaks på ungdomskolen og hadde en norsklærer som brukte en halv time på å vise meg hvordan jeg skulle memmorisere ordene for å lære de raskere. (Var ikke mer som skulle til, da jeg evnet å ta det i bruk med en gang. Siden på VGS fikk jeg systematisk terping fra spesiallærer på de ordene jeg enda ikke hadde lært meg riktig).

Slik vil denne teknikken se ut på ordet du har påpekt;   p e s - s a r

Ekstra luft mellom bokstavene gjør de enklere å oppfatte, og så deles ordene inn i tydelige distinkte og riktige stavelser med binneledd mellom. Muntlig, er det å si ordene i stavelser slik de skrives (ikke uttales) eneste måten jeg kan få med meg skrivemåten. Staving bokstav for bokstav er som å kladde 20 forskjellige farger og former rett opp på hverandre, og helle en bøtte lim på til slutt. Det er rett og slett håpløst, forvirrende og frustrerende.

Så min konklusjon er at jeg ikke er enig med deg at dyslektikere kan stave som alle andre. Vellykket rettskrivning fra dyslektikere gjøres på andre måter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

4 timer siden, Sparkling_Pink skrev:

Dysleksi som handicap kan være godt skjult og jeg har høy fungering på alle andre måter. Jeg har problemer med å høre ordlydene helt korrekt i ord og lite brukte ord kan jeg godt ha oppfattet galt. Noe utviklete talenter på andre områder som er overførbart til språk og formiddling hjelper meg noe.

Jeg hadde flaks på ungdomskolen og hadde en norsklærer som brukte en halv time på å vise meg hvordan jeg skulle memmorisere ordene for å lære de raskere. (Var ikke mer som skulle til, da jeg evnet å ta det i bruk med en gang. Siden på VGS fikk jeg systematisk terping fra spesiallærer på de ordene jeg enda ikke hadde lært meg riktig).

Slik vil denne teknikken se ut på ordet du har påpekt;   p e s - s a r

Ekstra luft mellom bokstavene gjør de enklere å oppfatte, og så deles ordene inn i tydelige distinkte og riktige stavelser med binneledd mellom. Muntlig, er det å si ordene i stavelser slik de skrives (ikke uttales) eneste måten jeg kan få med meg skrivemåten. Staving bokstav for bokstav er som å kladde 20 forskjellige farger og former rett opp på hverandre, og helle en bøtte lim på til slutt. Det er rett og slett håpløst, forvirrende og frustrerende.

Så min konklusjon er at jeg ikke er enig med deg at dyslektikere kan stave som alle andre. Vellykket rettskrivning fra dyslektikere gjøres på andre måter.

Med rett læremåte og læreteknikk klarer du det. Du er jo et levende bevis på det. Du hadde bare lagt til en r som ikke skulle være der. Takk for meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor gjør det vondt, de formuleringene jeg fikk fra besøket ovenfor? Noe som tilsynelatende, tatt ut av kontekst kan sies å være oppmuntrende tilrop. Det føles ikke slikt. Det kan ha noe å gjøre med akkumulert smerte, usynlig og uannerkjente handicap. R-en som ikke skulle være der. At jeg er et levende bevis på noe...

Jeg har superkrefter også i samme slengen som dysleksi. Er noe med kreativiteten, helhetsforståelsen, visualiteten og evnen til å huske. Det er tilgrensende rotet, og kaos ligger alltid og lurer. En kilde til evige sammenstillinger og plutselige innsikter, så mange av dem at jeg aldri selv vil komme til å rekke over dem.

Hunken og jeg. Han liker den endeløse strømmen av små overraskelser som kommer fra meg. Stadig et spørsmål, stadige innfall som jeg prater om. Han evner på en eller annen måte å trekke min virkelighet inn til seg, inn i varmen hans, og sier ikke så mye, bare retter ordene som ikke stemmer, sittende med mitt tastatur i fanget.

Ber jeg om hjelp, sier han enkelt, - fjern den bokstaven, så stemmer det. Han er for det meste på plussiden av alle ting. For det meste. Det jeg ønsker meg er at han noen ganger tar seg sammen, legger det han holder på med litt til side og sier at han hører meg og så sier hva han hører. Jeg får ikke til å konfrontere han direkte når jeg har behov som blir oversett eller ikke blir forstått i opptatte stunder.

I morgen tenker jeg at jeg skal skrive om det å være i et avstandsforhold.

Endret av Sparkling_Pink
klargjørende småord som manglet i ei setning
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ei egen historie hvordan vi møttes. Over tid, kanskje ett tiår, ville våre liv potensielt tangert i nettopp slike situasjoner: konserter. Det er sånn to mennesker med ellers helt forskjellig bakgrunn og geografi kan finne hverandre. Vi er på nett begge to, men ikke på de samme sidene. Det var vårt andre streif av hverandre som førte fram. Det første ble punktert av X-en min.

Han kom nordover med første anledning, tre uker etterpå. Jeg kom på besøk sørover så snart vindene tok meg. Først var jeg under utdanning, så var det karriærebygging. Nå er han under utdanning. Jeg har blitt en moderne jobbnomade. Du vet, en sånn løsarbeider som havner som nummer to, tre og fire på jobbintervju og må ta til takke med midlertidig stilling. Jeg er er ikke dårligere enn andre, bare akkurat litt annerledes og så kvinnfolk i den derre rugeperioden andre tror vi får.

Jeg har vært innom det å ha avstandsforhold før. Som 15 åring avsluttet jeg et forhold da vi ikke greide å møtes eller holde kontakten. Som 19 åring, hadde jeg en som klamret seg krampaktig fast i meg, mens jeg med en viss lettelse dro på folkehøyskole. Så flyttet jeg etter i ungdommelig mot, med en jeg egentlig viste jeg ikke passe med. Så kom jeg inn på skolen jeg ville, og fikk til min overraskelse kjæresten sørpå også. Han flyttet etterhvert inn i kollektiv med en kompis av meg, men jeg forlot han og stakkar kompisen min ble rent et skillsmissebarn i en alder av noen og 20. Siden ble det slik at jeg ble sittende alene i Oslo med en barnefar som jaktet en karriære og hadde flyttet til andre enden av landet.

Etter å ha fått full familieoppløsning, ja rett intravinøst eller noe, av typen som en ikke vet om en overlever, begynte jeg på nytt med noen dårlige kort og stor entusiasme. Etterhvert fikk byttet vekk noen av de dårlige kortene og fikk meg type sørpå, du vet, typen som lyver til foreldrene sine om hvor han er, og holder adressen sin hemmelig og insisterer på at vi er i et åpent forhold. Hver gang, sånn to - tre uker før han og jeg skulle møtes, gnagde noe han helt i stykker og han ba om pause - gjentatte ganger. Dette ble naturlig nok noe ugreit for meg. Det kalles vel å sette ned foten, men ærlig talt føltes det mer som å baske seg gjennom en og halv meter med nysnø, halvdruknet og utslitt, sånn helt matt. Beskjeden jeg ga var, "dette er siste gangen du tar pause, neste gang er det slutt". Og slik ble det.

Her skulle jeg hatt ett, to kanskje tre år med studier, jobb og venner. Sånne fine år hvor jeg sakte kommer meg av kjærlighetssorgen og tapet av tillit etter å ha møtt hans frynstete stil. Men, nei, da Hunken var i nærheten, fem timer etter at siste samtale var gjort i avsluttninga av forholdet, innså jeg tilværelsens begrensete muligheter og satset det jeg kunne på å få hilst på denne ny mannen. Det greide jeg, trass handicap.

Og slik har det seg at jeg sitter med hjertet i halsen og gulper engstelse de siste ukene før jeg og Hunken møtes. Disse ukene har vel også vært noe plagsomme for han, uten at jeg tror jeg har drevet og bidratt. Det er en slik ventetid. Lengslene som driver i oss, fra glede til frustrasjon. Med hjertet vrengt mot ønsket om å møtes. Dagene som hikker, sleper og tikker seg forbi. Og min usikkerhet, pålært fra sist, som et jordslått hjørne.

Det er gjerne når en slik periode begynner at vi får en dag eller noe da det blikker over for en eller begge av oss. En slånn liten trall av mannevondhet hos meg sprunget ut av dyp følelsesmessig smerte og hormoner i sig, et elegant påslag av følelsesnummenhet og full likegyldighet hos han. Et stikk av negativitet som etser og damper giftig. En eller begge som får adskillelsesangsten lysende ut av irisen og med påfølgende klenging.

Det virker nok voldsomt når jeg skriver om det, og det er absolutt noe jeg kjenner der og da. Det er ikke slik at forholdet vårt blir turbulent, det er strømmer som vi må ro i, og det gjør vi ilag. Vi tjener mye på mine kunnskaper og min modenhet, men kommer ingen vei uten hans selvinnsikt, tilstedeværelse og vilje til å ordne opp i ettertid. Repareingsvilje og evne, tror jeg vi kan kalle det.

Jeg er ikke slik at jeg har valgt den perfekte, jeg har valgt han som er verdig, god nok og med det største potensialet jeg noengang har følt hos et annet menneske. Jeg får snart besøk, og denne ventetida tilbyr muligheter for vekst for oss begge. Jeg er veldig stolt over noen av valgene han har tatt, og kjenner noe på at det involverer forandring hos meg og.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Sist helg eller deromkring kjente jeg forkjølelsen. Helt lett. Tok lett på det hele. Flinke meg går på jobb, og gjør alt annet og styrte på.

I går krasjet jeg. Det er alltid fristende å skylde på noen. Kanskje kattepusen som strøk seg mykt langs leggene mine, og veldig intenst insisterte på å bli kjælt med. Allergiker på besøk og så kom nå katten seg inn sånn etterhvert. Ingenting er så mykt som kattepels, og kattene liker meg. Endatil jeg kan kattespråk og ser rett på de, rett i øynene. Jeg vet ikke hva de ser, for de ser tilbake og retter halen lykkelig opp og sleiker og stryker seg inntil. Jeg får meg ikke til å frese og knurre, jeg liker katter. Det jeg ikke liker er når brystet tettner og jeg begynner å gispe etter luft. Når hodet fylles av bomul og nese øyne hud klør.

Det er alltid fristende å skylle på noen. Kanskje lyset rett og slett er for sterkt for øyene mine? At mørketidesøyene er tilvendt skumringslyset og at lampene da kan dempes helt ned. Til tussmørke. Helt passe tussmørke. Eller totalmørke i natta. Og så ser jeg, så ser jeg, og så ser jeg ikke. Som hinner over øyene, ufokusert. Det har vart siste en og en halv uke.

Og så kanskje jeg fikk i meg melk, skyllebøtte. Yogurthrester på en øse. Sist helg. Da er betennelsen i kroppen forklart. Vondtene som hverken slipper meg inn i søvnen, eller ut av senga. Prognosen er tre uker fram om jeg har flaks, tre måneder om jeg har uflaks.

Senene som virker som de skal ryke i hele kroppen. Tømmermannsskaden som har gått opp igjen i bekkenet. Leddene som må varmes opp og brekkes i gang. Og hudflakene som produseres bak ørene, over noe av neserota og i begynnelsen av øyenbrynene. Nei, nei, nei, jeg skal ikke til lege. De har hørt alt før og der får jeg bare med meg hjem det ferskeste i byen, fra venterommets hostende, bleke og åpenbart uisolerte sykdomstilfeller.

Fælt jeg klager, tenker du kanskje. Det stemmer, det er fælt. Enda værre at jeg utelater mange av plagene mine i dag.

Om jeg ikke er på bena igjen i morgen, tar jeg hintet. Jeg har feilet med å holde meg i normale dager under en forkjølelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Krydderkake. Allergibjella ringte, og jeg misstenkte krydderet, da jeg hadde puttet i meg røre underveis i laginga og ikke kjent noe. I går fant jeg mitt nye tilskudd til allergi. Vanilje. Krydderboksen med malelokk inneholder biter av vaniljestenger. Den har stått i skapet ei stund. Jeg håper det er fordi den er gammel at jeg reagerer.

Den sæddrepende kremen jeg har til pesaret inneholder vanilje. Dette er potensielt krise!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 2.11.2019 den 12.46, Sparkling_Pink skrev:

Hvorfor gjør det vondt, de formuleringene jeg fikk fra besøket ovenfor? Noe som tilsynelatende, tatt ut av kontekst kan sies å være oppmuntrende tilrop. Det føles ikke slikt. Det kan ha noe å gjøre med akkumulert smerte, usynlig og uannerkjente handicap. R-en som ikke skulle være der. At jeg er et levende bevis på noe...

Jeg har superkrefter også i samme slengen som dysleksi. Er noe med kreativiteten, helhetsforståelsen, visualiteten og evnen til å huske. Det er tilgrensende rotet, og kaos ligger alltid og lurer. En kilde til evige sammenstillinger og plutselige innsikter, så mange av dem at jeg aldri selv vil komme til å rekke over dem.

Hunken og jeg. Han liker den endeløse strømmen av små overraskelser som kommer fra meg. Stadig et spørsmål, stadige innfall som jeg prater om. Han evner på en eller annen måte å trekke min virkelighet inn til seg, inn i varmen hans, og sier ikke så mye, bare retter ordene som ikke stemmer, sittende med mitt tastatur i fanget.

Ber jeg om hjelp, sier han enkelt, - fjern den bokstaven, så stemmer det. Han er for det meste på plussiden av alle ting. For det meste. Det jeg ønsker meg er at han noen ganger tar seg sammen, legger det han holder på med litt til side og sier at han hører meg og så sier hva han hører. Jeg får ikke til å konfrontere han direkte når jeg har behov som blir oversett eller ikke blir forstått i opptatte stunder.

I morgen tenker jeg at jeg skal skrive om det å være i et avstandsforhold.

Synd du tar det sånn. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg strakk armen frem, skjøv genseren opp til albuen og tok spissen på den åpne kremtuben ned mot huden. Den blanke og litt puddingaktige og myke kremen luktet sterkt av vanilje. Det var en åpenbaring først da jeg åpnet kremen. Lukta hadde innhyllet meg i et lett slør av mystikk, kommende glede og krydder. Nå rev det værre. Som surstrømming. Som potetskall. Som nyskrellte appelsiner.

Nå smurte jeg tre små kvadratcentimeter på armen min med sæddrepende krem. Og ventet. Luktet på det hele. Fikk allergivarslet mitt gjennom luktesansen, kjente poppina i ørene, kløen som begynte rundt neserota. Ventet, luktet på den igjen. Etter 10 minutter vasket jeg den begynnende tørkende kremen av. Kantene var krakelert, mens dungen var enda myk og føyelig. Huden under feiret frigjøringa med en heftig mangenta. En velkjent dirrende kløe mot smerte var bare å bemerke noen minutter etterpå.

Tenkeboksen min var innhyllet i måneskinn og de fjerne gatelysene gjennom trærne. Yndlingspleddet pustet varsomt over meg, og lenestolen under meg stønnet lavt når jeg kjørte korsryggen helt bak for å få støtte. Ingen lys var tent i stua, og det var mørkt hos meg og. Etterhvert venner en seg til situasjonen, og jeg måtte innrømme at det var tussmørke som strålte fra meg. En time senere hadde jeg andet meg gjennom tankene, tålmodig eltet for å ikke loope gjennom de samme banene.

Nå, et halvt døgn etterpå, med varm hud og snorkende tendenser ligger Hunken i senga mi, salig av kjærlighet. Han dunster sukkertøy og mann. Reisestøvet er vasket av han og vi har fem dager ilag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...