Jump to content
Sign in to follow this  
Sparkling_Pink

Sparkling_Pink; Dagbok fra 30 mars 2019

Recommended Posts

Sparkling_Pink

Ja, kvinneguiden. Dere vet. Sykusene som går:  1. september, 13. oktober, 4. november, 4 desember, 1. januar, 1.februar, 1.mars

Jeg blir deprimert på p-piller. Jeg er allergisk mot latex. Jeg reagerer på metaller. Jeg er for sensitiv for smurningen på latexfrie. Da er det svingen igjen. Svinging har jeg sluttet med.

Så landet han. Mykt i senga mi. Han luktet som "ikke forlat meg" - lukt. Jeg tror jeg dirret mer enn han. Vi klamret oss fast til hverandre, pelsverket til side, for å mette hud, kvadratmeter med hud. Æresord, det var nærheten, se hverandre dypt inn i øynene som drev oss. En viss ærefrykt, som å stige inn i en katedral, fyllte meg.

Så husker jeg ikke rekkefølgen på sakene. Det må ha vært noe vi hadde gjort før, samme sted, samme vinkel i senga. Samme lys som strøk skygger over huden hans. Sjegget var lengre. Det så jeg i en pause, et åndedrag av tilfredshet. Vendt om 180 grader, fremdeles i armene hans løsnet det. En gang. To ganger. Tre ganger.

Sevja som tyknet til og kunne dras ut mellom fingrene til seigt - langsgående surklende, klart slim. Rytmen i dypet av meg. Jeg ser han inn i øynene. -Shit, sier jeg. - Dette kan være eggløsning.

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Sparkling_Pink

Den intense tilfredsheten som trappetrollerer ned ryggraden min mens han forventer at jeg tar stilling til ting ved å bruke hodemuskelene mine. Som beinløft med armene fulle av en våt pose jord for å nå høyden på krukka. Som å stable sammen en nesten skjult logikk til noe synlig. Som motbør for alle minner med menn som snur ved spor av intentligens.

Jeg får gi han et navn vi kan følge; Snuskulken

...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sparkling_Pink

Noen dager over. Bare noen dager. Hjemme med kvalme på andre døgnet. Det tar ikke av til sjau. Jeg puster meg gjennom det mens sola titter inn gjennom vinduene fra forskjellige sider. Tørker plantene. Vanner plantene. Puster. I dypet av magen en følelse som en mens som snart skal løsne brutalt. Peser.

Huden min som selv som nyvasket lukter musk, dyp krydret musk. Det fester seg i klærne med en gang, jeg forsøker å bytte klær, men det henger ved. Jeg gnir meg inntil dørkarmene og hjørnene og knurrer mot forestillte inntrengere. Ser meg rundt i huset mitt med dyp tilfredshet. Snuser i lufta etter trekk. Distraherer meg selv mens smertene river og huden sprekker opp i hissige, små flak. Et dryss legger seg på innsiden av brillene, over datamaskinen og hvor enn jeg sitter.

I noen glimt snør fremtida mi ned i en evigvarende døs mellom utmattelse og hudbygene som kommer og går. Jeg bygger bariakader i fransk stil under slagrop som "leve folket" og "rett til utdanning for alle", og forestiller meg en hel vegg med mine oppnådde ferdigheter, prosjekter og seire. "Dette skal jeg klare"!

Når jeg har tenkt meg om, setter jeg på poteter og minner meg selv om at det meste går over.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sparkling_Pink

12 april

I en vase utforbi soverrommet ligger det en gravidetstest. Den er gått ut på dato. Fredagsmorgen hadde ikke noe gyldent preg, og jeg sølte den første urinen rett i do uten å ha plukket med meg testen.

På ettermiddagen fikk jeg det travelt. På do hadde det slått igjennom trusa og truet med å legge et mørkebrunt belegg i buksa. Som en annen stafettløper, tok jeg av i full fart og spurtet med en gnissende toalettpapirklump i buksene til og fra der hvor bindene var å få tak i.

Da jeg fikk igjen pusten og pulsen, kjente jeg. Spor av sorg. Det gikk raskt over til mental bomull og intense smerter. Helga kom således sigende noen timer før tida.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sparkling_Pink

Transe. Techno. Jeg er intsturmentet, musikken når meg fra underdimensjonerte høytalere på en overoppskrytt Dell i mellomklassesjiktet med ssd og disk. Som varme og kulde på en gang flimrende over ryggsøyla mi. De usynlige duttene mellom mobiltelefon og matster som vaier i smeltevindene, men aldri når fram.

Ryggtavla mi som bølger i gul og rødt med blå i motfase, alene på rommet mitt. Fargene som forsvinner når jeg kjenner kroppene til andre mennesker som er tilstede. Katalogene over lukt som er drefset ut over tilværelsens skrivebord. Jeg vet det ligger regninger her også.

Gravitasjonsbølgene som skyver på meg, lager bremsespor i huden min, skraper opp ansiktet mitt, stolen jeg sitter på som vipper i bevistheta mi. Jeg ser den sitter stille. Flekkene som fester seg langs kinnbeina mine, balonghuden over magen. Begjæret etter han, det brenner i bakgrunnen av et intenst flerrende lys fra hjertet.

Snuskulken har foretatt en av sine forsvinningsnumre.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sparkling_Pink

Det er en av de mer usansynelige jeg har fått høre. Han hadde forlagt mobilen. Den indre letinga pågikk ettersigende hele helga. Han var i pine, ville prate med meg. Skype, via datamaskinen forteller ei anna historie.

Jeg er glad og vennlig som jeg pleier når han ringer. Han får fyllt opp med kanaler han kan nå meg på uten telefon. Det er som et sakte nett som strammer seg. Glippene hans, heftes sakte sammen fra min side.

Jeg holder nøye tal på kravene. Jeg vet det er enklere uten. Og så er det ikke sikkert jeg kan noe annet enn å sette disse kravene. Om jeg er økonomisk selvstendig, vil det tidsmessige regnskapet, prioriteringene, kunne skape disonanser hvor det er jeg som er den som først og fremst lider.

Hvorfor skal alltid tilværelsens sure oppstøt gjøre seg gjeldende i skriftlig form?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Sparkling_Pink

Ett år.

Snuskulken passer ikke navnet sitt. "Hunk" svarer tøsa da hun får snap fra meg med bilde av han. Hunken sitter med solbriller icognito og undervuerder enven min til å se hans skrå blikk ned på meg når vi rusler ilag ute. Giftemål har vært fleipet med to ganger. Ingen i min familie fleiper med sånt, så det er heller angstfyllt fra min side. Jeg går rett og slett i vrangen og stiver til. Sånt jeg kan gjøre når det er mye følelser i meg.

Oppløsninga kommer i form av latter og gråt i helt andre settinger. Tap og vinning som har satt seg langs tankebane-følelsene. Jeg har hørt begrepet integrering. Dette er en slags totalintegrering. Det er bare en smerte. Det er bare et håp. Det er bare en kjærlighet. Det er bare et tap.

Hunken brenner i meg. Dag og natt. Det er en altoppslukende greie som jeg ikke aner hvordan jeg skal uttrykke. Elskende, har jeg lyst å viske i øret hans. - Elskede, er du min? Og så ønsker jeg meg et svar i myke lepper som ikke former ord. Kysset skulle føltes som soloppgang og krystaller og sjøbris og vann.

Jeg forsøker å koble på de tankene som vurderer ting litt tørt. Er han et godt gifte? Hva trenger jeg? Eneste tørre konlusjonene jeg kommer til er at det er over tid jeg får svar. Inntil videre, nyter jeg hvert øyeblikk jeg har med han. Hvert streif av huden hans. Gleder meg over samtalene som gjør meg helt rolig og glad.

Hvordan skal jeg få trent meg i å ha alle disse følelsene... og slippe de fri?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...