Noen som angrer på samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

On 3/4/2019 at 12:00 AM, AnonymBruker said:

Min eks fant og ny. Så ja det er vondt. Har ikke datet eller vært utsvevende pga jeg bare vil ha han. Nå er det for sent. 

Anonymkode: 52de0...9f9

Min eks også, han fant tilbake til "gammeldama". De har min største velsignelse, og hun fortjener kongens fortjenestemedalje i gull. Savner han ikke et sekund.

Anonymkode: f4c21...caf

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Trolltunge skrev:

Jo jeg sørget, det er klart. Jeg sørget over at et langt forhold og ekteskap var over. Det føltes også som et stort nederlag. Det var ikke mitt ønske at det skulle gå slik, men som nevnt var jeg helt tom. Jeg hadde forsøkt så lenge, strukket meg for langt, men en person kan ikke fikse et forhold alene, og slik han så det var eneste problemet at jeg var blitt masete og lite artig å være med. Han tok overhodet ikke innover seg at han var årsaken til at jeg "maste" og ikke var glad lenger. Kunne si "jada, jada, jada" for å få slutt på "maset" mitt der og da, men han gjorde absolutt ingenting for at ting skulle bli bedre. 

Han var ikke en partner, han var et ekstra barn. En belastning. Ikke bare det, han var det mest bortskjemte og ufine barnet. Utakknemlig, sur, gretten, lat, egoistisk... helt ufyselig totalt sett.

Hadde barna oppført seg så ille som ham hadde de fått tilsnakk, men han tålte det ikke. Sa jeg så mye som "Det var et ufint svar" så var JEG vrang, vanskelig og for hårsår. Han kunne liksom tillate seg alt, mens jeg som gjorde mitt beste i å holde god tone, få alt til å gå rundt, forsøkte å være imøtekommende og forståelsesfull, takken for det var å bli behandlet dårlig. Sure svar, himling med øynene, beskyldt for å mase og at jeg laget dårlig stemning. 

For å si det rett ut var han en drittsekk, og det var vel fortjent å bli forlatt. Han fortjente heller ingen ny sjanse etter måneder og år med slikt, men tilfeldige omstendigheter gjorde at han fikk det. 

Det hadde likevel endt opp med at jeg hadde forlatt ham igjen om han fortsatte slik. Jeg hadde gått på ny, straks jeg var bedre, og hadde krefter til å ta den kampen. Jeg forstår egentlig ikke at jeg ga ham en sjanse, men der og da var jeg nærmest helt borte, for jeg var så dårlig. 

Nå kan jeg jo være glad for det, for det er tydeligvis mulig å endre seg. Han hadde tydeligvis tenkt og konkludert med at bruddet var hans skyld, og var innstilt på å vise at han hadde forstått det. 

Det er 2 1/2 år siden, og han holder god kurs. 

Som nevnt hadde jeg ingen kontakt med ham. Det overrasket ham nok. Jeg tror han trodde at jeg ville angre meg, og be ham komme tilbake. Jeg ringte ikke en eneste gang, jeg sendte melding kun om nødvendige ting angående barna, jeg oppsøkte ham ikke, og jeg regelrett unngikk ham. 

Hadde jeg lyst til å gjøre det av og til? Ja klart! Det var mye usagt mellom oss, men jeg trodde ikke på at jeg ville møte noe forståelse, så det var jo ikke vits i å forsøke, konkluderte jeg med. Jeg risikerte mer at det ble enda en krangel, som det var helt unødvendig å utsette seg for. Jeg hadde ikke lenger tro eller håp om at han hadde verken evne eller vilje til å forstå min side. Hvordan kunne jeg tro det, når jeg måneder hadde forsøkt alt, uten å nå inn? 

Jeg hadde null kontakt for å verne meg selv fra mer av det jeg hadde forlatt. Trodde ikke det var annet å hente. 

Så joda, jeg sørget, men jeg trodde ikke et sekund på at det var noe positivt å hente i det å ha kontakt. Bare mer smerte. Jeg orket ikke mer av det. Hadde fått nok. 

Jeg tror ikke at han hadde fått så god anledning til å gå i seg selv heller dersom vi hadde hatt kontakt. Det var nok min nullkontakt - innstilling som medvirket til at han fullt ut forsto at jeg hadde fått NOK, og at det at min kjærlighet, som han nok hadde stolt for blind på at var dyp nok til å tåle dritt, faktisk var noe han hadde spolert så grundig at jeg ikke engang ville hilse på ham lenger, eller se ham overhodet. 

Hadde han gått så i seg selv dersom jeg hadde pratet med ham videre? Jeg tror ikke det. 

Ofte er det imidlertid slik at to har skylden når ting går galt. Da er situasjonen litt annerledes. Vi strandet ene og alene på hans egoisme, vranghet og surhet, mens jeg hadde strukket meg for langt. Joda, det er sikkert ting jeg kunne ha gjort bedre og annerledes, som hvordan jeg etter at vi kom sammen igjen har jobbet med å kommunisere tydeligere, men likevel var det i vår situasjon slik at jeg hadde vært villig til å gjøre absolutt alt for å fikse forholdet, han ikke en ting, så her var det faktisk ene og alene han vi strandet på. Jeg kunne ikke gjort mer. Jeg hadde gjort for mye for lenge. Han ga absolutt ingenting. 

Jeg vet ikke hvordan deres situasjon er, og om det er like lurt å ha null kontakt dersom begge to har ting de må jobbe med. Dersom jeg hadde følt at det var noe jeg kunne gjøre hadde jeg kanskje også hatt kontakt, og forsøkt å rydde opp i ting, men alt jeg kunne forsøke hadde jeg allerede forsøkt før jeg gikk. Jeg var tom, det var ingenting jeg kunne si eller gjøre lenger, og det jeg trengte at han skulle si eller gjøre trodde jeg ikke kunne skje. For min del var det ikke mer å si, mer dritt ville jeg ikke ha, og jeg trodde altså ikke lenger på at kontakt mellom oss ville gi annet utfall enn at jeg ville bli ytterligere fortvilet. Få mer dritt om at jeg var den vanskelige, selv om jeg var den som smilte og forsøkte å være positiv, tross dritt fra ham, som sto på for familien til jeg stupte, tross sur lat mann i sofaen som bare klaget, som forsøkte å holde sexlivet levende, tross usexy negativ fyr, som forsøkte å skape hyggelig stemning, tross stadig hakking og sabotasje. 

Jeg sier ikke at forholdet strandet på ham fordi jeg mangler selvinnsikt, men det gjorde det. Det var ikke mer jeg kunne verken gjøre eller si. Det var ikke flere veier jeg kunne vri og vende på meg selv for å få ting bedre. Jeg hadde allerede forsøkt alt, og ingenting hadde hjulpet noe. For hver eneste tilbakemelding jeg hadde fått fra ham hadde jeg forsøkt å endre meg, uten at det medførte noe bedring av noe. 

I den situasjonen var det nok lurest å bare ha nullkontakt. Jeg kan ikke svare på hva som er lurest for deg, men ofte er det nok uansett lurt å tre tilbake litt for å se ting klarere. Ikke fortsette med å stange mot hverandre. Man får liksom ikke skikkelig oversikt over hvordan ting gikk galt om man forblir i en situasjon der man hele tiden opprettholder kampen mentalt, selv om man liksom har gått fra hverandre.

Det som er litt vittig i vår situasjon er at det å få avstand for min del gjorde at det gikk opp for meg hvor urimelig han hadde vært, og jeg ble tryggere i at det hadde vært helt rett å gå. Jeg klarte faktisk ikke å se hvor ille han hadde oppført seg før jeg slapp unna det, for så lenge jeg var i forholdet ønsket jeg å forstå ham og unnskylde ham. Det var fortvilelse som fikk meg til å gå, at jeg ikke orket mer dritt, men jeg måtte ha avstand før jeg forsto at jeg hadde funnet meg i for mye for lenge, og jeg skammet meg over det. Han på sin side kom frem til samme konklusjon, men fikk ikke engang mulighet til å kommunisere det til meg. 

Om jeg ikke hadde blitt syk og "viljeløs" hadde han nå vært en eks jeg ville ha vært lettet over at jeg hadde forlatt. Jeg hadde aldri tvilt på at det var rett med brudd. Han hadde aldri fått muligheten til å vise hva han hadde innsett, eller mulighet til å vise at han kan være en bedre mann. Jeg hadde ikke visst om de tankene engang, og jeg ville ikke ha tiltrodd ham å ha slike tanker. 

Så tilfeldig kan livet være. 

 

Tusen tusen takk for et så utfyllende og langt svart. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive for du har forklart så godt og så detaljert om ditt forhold til din mann. Og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen, I  det du skriver og hvordan min samboer var mot meg. Det er som at jeg skulle skrevet det selv, men jeg ville ikke klart og beskrive det så godt som du gjør. 

Jeg merker jo nå, hvis jeg snakker med min eks at utfallet aldri er positivt. Og jeg sitter igjen med dårlig samvittighet og er lei meg, hver gang vi har hat kontakt. 

Han kan sende en melding og etter noe teksting frem og tilbake, klarer han alltid på en eller annen måte og skape krangel/drama, som det da er jeg som har begynt. Flere ganger det siste året har jeg prøvd og få han til og sette seg ned med meg og ta en prat for og få klarhet i ting. Jeg har selv vurdert og avslutte forholdet vårt, men har ikke klart det, fordi jeg har håpet at han en dag kan høre og forstå meg. At man kan kommunisere godt nok. Men det har aldri skjedd. Jeg har gjort alt for den mannen uten og få noe igjen de siste årene. Jeg har blitt utslitt, sykemeldt fra jobb pga egen helse og rett og slett vært utmattet. Jeg vet at jeg vil få det bra med han på litt avstand men det gjør alikavel så ufattelig vondt. Jeg vil snakke med han så og si hver dag. Han har jo tatt kontakt, så da har jeg prøvd og ta kontakt tilbake, men blir møtt med en kald skulder. For det passer ikke han da. 

Og vi er nok to om at ting har gått skeis, men jeg kommer alltid til og stå på mitt at jeg har gitt mer av meg selv. Jeg har blitt sur, forbanna, lei meg og oppgitt når jeg ikke har kommet noen vei med han. Han var/er som din mann var, lat, satt seg i sofaen så fort han kom fra jobb, jeg gjorde alt i huset. Han kunne finne på og rydde en gang i skuddåret og da skulle det se ut som han ville, så var det jeg som uansett måtte fortsette og rydde dagen etterpå, for han fikk bare innfall den ene dagen og det var det. Da satt jeg kanskje ting anderledes, så da kunne han si, hva er vitsen med at jeg rydder når du ikke lar meg få ha det sånn jeg vil. Jo fordi du rydder 2 ganger i året, jeg lager middag hver dag, så da syns jeg at jeg kan ha litt mer stemmerett over hvor jeg vil ha ting på kjøkkenet feks. Mulig jeg var urimelig der, men når han ikke gjorde stort så hvorfor skal det ligge sånn han vil. Ryddet ikke jeg, så ble det seende ut som en svinesti, for han holdt ikke sin rydding vedlike. 

Jeg fikk skylden for og være sur, smilte aldri, jeg gjorde ting vanskelig. Altså, det er så likt som det du beskriver. Det kan kanskje hjelpe meg å lese igjennom ditt innlegg de dagene jeg er nede, eller de gangene jeg vil kontakte han. Det er som du sier, du tok ikke kontakt for du orker ikke mer dritt, fordi det blir enda en krangel og man blir uansett ikke hørt. Jeg har strukket meg langt om ikke lenger, mens han har sittet i sofaen og tenkt kun på seg selv og sitt eget beste. 

Jeg fikk en melding tidligere ikveld, den har jeg ikke svart på, for jeg vet at hvis jeg svarer, så er hans melding starten på en krangel. Og jeg får en søvnløs vond natt. Jeg har det vondt nok fra før, enn at jeg skal skrive med han, når jeg vet hva utfallet blir. Uansett om jeg skriver "ok" så er det noe og ta meg på. Jeg vet ikke om min eks noengang vil gå inn i seg selv og se hvordan han har vært i dette forholdet. Og jeg blir aldri sammen med han igjen hvis han fortsetter og være den samme sure, kranglete, egoistiske, late mannen han er. Han spør alltid om vi skal gå i parterapi når det er slutt, men det er bare ord, fordi når vi prøver igjen så blir det aldri noe sånt. Han lover bare at han skal bidra mer, være blid, met takknemlig, stille opp. Men det skjer aldri. Jeg vet ikke om han trenger 5 mnd eller et 1 år på å gå inn i seg selv. Men jeg må ta meg selv i nakken gå videre og ikke bruke så mye tid på han nå som det er slutt og all kontakt alltid ender negativt. Vi har heler ikke barn, så det finnes ingen grunn for og ha kontakt. Men jeg beundrer deg og andre som klarer og opprettholde null kontakt, det står så stor respekt av det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke klarer det selv, når jeg vet hva som skjer hver gang vi snakker sammen. 

♥ 

Anonymkode: 6f2d4...cfa

[Supermammsen75]

Absolutt ikke:)

[Trolltunge]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen tusen takk for et så utfyllende og langt svart. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive for du har forklart så godt og så detaljert om ditt forhold til din mann. Og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen, I  det du skriver og hvordan min samboer var mot meg. Det er som at jeg skulle skrevet det selv, men jeg ville ikke klart og beskrive det så godt som du gjør. 

Jeg merker jo nå, hvis jeg snakker med min eks at utfallet aldri er positivt. Og jeg sitter igjen med dårlig samvittighet og er lei meg, hver gang vi har hat kontakt. 

Han kan sende en melding og etter noe teksting frem og tilbake, klarer han alltid på en eller annen måte og skape krangel/drama, som det da er jeg som har begynt. Flere ganger det siste året har jeg prøvd og få han til og sette seg ned med meg og ta en prat for og få klarhet i ting. Jeg har selv vurdert og avslutte forholdet vårt, men har ikke klart det, fordi jeg har håpet at han en dag kan høre og forstå meg. At man kan kommunisere godt nok. Men det har aldri skjedd. Jeg har gjort alt for den mannen uten og få noe igjen de siste årene. Jeg har blitt utslitt, sykemeldt fra jobb pga egen helse og rett og slett vært utmattet. Jeg vet at jeg vil få det bra med han på litt avstand men det gjør alikavel så ufattelig vondt. Jeg vil snakke med han så og si hver dag. Han har jo tatt kontakt, så da har jeg prøvd og ta kontakt tilbake, men blir møtt med en kald skulder. For det passer ikke han da. 

Og vi er nok to om at ting har gått skeis, men jeg kommer alltid til og stå på mitt at jeg har gitt mer av meg selv. Jeg har blitt sur, forbanna, lei meg og oppgitt når jeg ikke har kommet noen vei med han. Han var/er som din mann var, lat, satt seg i sofaen så fort han kom fra jobb, jeg gjorde alt i huset. Han kunne finne på og rydde en gang i skuddåret og da skulle det se ut som han ville, så var det jeg som uansett måtte fortsette og rydde dagen etterpå, for han fikk bare innfall den ene dagen og det var det. Da satt jeg kanskje ting anderledes, så da kunne han si, hva er vitsen med at jeg rydder når du ikke lar meg få ha det sånn jeg vil. Jo fordi du rydder 2 ganger i året, jeg lager middag hver dag, så da syns jeg at jeg kan ha litt mer stemmerett over hvor jeg vil ha ting på kjøkkenet feks. Mulig jeg var urimelig der, men når han ikke gjorde stort så hvorfor skal det ligge sånn han vil. Ryddet ikke jeg, så ble det seende ut som en svinesti, for han holdt ikke sin rydding vedlike. 

Jeg fikk skylden for og være sur, smilte aldri, jeg gjorde ting vanskelig. Altså, det er så likt som det du beskriver. Det kan kanskje hjelpe meg å lese igjennom ditt innlegg de dagene jeg er nede, eller de gangene jeg vil kontakte han. Det er som du sier, du tok ikke kontakt for du orker ikke mer dritt, fordi det blir enda en krangel og man blir uansett ikke hørt. Jeg har strukket meg langt om ikke lenger, mens han har sittet i sofaen og tenkt kun på seg selv og sitt eget beste. 

Jeg fikk en melding tidligere ikveld, den har jeg ikke svart på, for jeg vet at hvis jeg svarer, så er hans melding starten på en krangel. Og jeg får en søvnløs vond natt. Jeg har det vondt nok fra før, enn at jeg skal skrive med han, når jeg vet hva utfallet blir. Uansett om jeg skriver "ok" så er det noe og ta meg på. Jeg vet ikke om min eks noengang vil gå inn i seg selv og se hvordan han har vært i dette forholdet. Og jeg blir aldri sammen med han igjen hvis han fortsetter og være den samme sure, kranglete, egoistiske, late mannen han er. Han spør alltid om vi skal gå i parterapi når det er slutt, men det er bare ord, fordi når vi prøver igjen så blir det aldri noe sånt. Han lover bare at han skal bidra mer, være blid, met takknemlig, stille opp. Men det skjer aldri. Jeg vet ikke om han trenger 5 mnd eller et 1 år på å gå inn i seg selv. Men jeg må ta meg selv i nakken gå videre og ikke bruke så mye tid på han nå som det er slutt og all kontakt alltid ender negativt. Vi har heler ikke barn, så det finnes ingen grunn for og ha kontakt. Men jeg beundrer deg og andre som klarer og opprettholde null kontakt, det står så stor respekt av det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke klarer det selv, når jeg vet hva som skjer hver gang vi snakker sammen. 

♥ 

Anonymkode: 6f2d4...cfa

For å være ærlig tror jeg det hjalp meg veldig å ha vært gjennom en fæl kjærlighetssorg tidligere i livet. Det var jeg som gikk da også, etter et svik og etter å måtte innse at vi ikke var bra for hverandre. Den gangen trodde jeg fullt og helt på at jeg aldri ville elske igjen, aldri bli lykkelig igjen, men sviket hadde også vært for grovt til at det var mulig å tilgi, så jeg hadde heller ingen vei tilbake. (Ikke utroskap, men minst like ille. Verre vil jeg faktisk si.) 

Jeg ble lykkelig igjen, og jeg elsket igjen. Det minnet jeg meg selv på da jeg gikk gjennom tilsvarende sorg, da jeg gikk fra min mann. Sorgen var like vond, men jeg var ikke like naiv i det å tro at jeg aldri ville komme over det. Jeg visste at jeg bare måtte gjennom den sorgen, og så ville jeg med tiden legge den bak meg. Det ga meg styrke. Samt at jeg også er veldig stolt og sta. Jeg nektet meg selv å gi etter for trangen til å ha kontakt, eller til å tro på at det kunne gi positive utfall. 

Det er egentlig litt rart, for jeg er generelt veldig følelsesstyrt, men i begge bruddsituasjonene som var så vonde klarte jeg å la fornuften lede og vinne. I begge tilfeller var det imidlertid også slik at ting hadde gått for langt da jeg endelig gikk. Jeg burde antagelig ha gått tidligere i begge tilfeller, men jeg klarte ikke det før jeg følte at jeg hadde forsøkt absolutt alt, og at det ikke var mer å gjøre.

Akkurat det å vite det var nok det som fikk meg til å klare å holde full avstand og taushet. Hadde jeg følt at det var noe jeg kunne og burde ha forsøkt, en mulighet jeg ikke hadde prøvd ut, så hadde det nok vært vanskelig å ikke strekke ut en hånd. Det å vite at jeg hadde forsøkt absolutt alt, til og med strukket meg urimelig langt, det ga styrke til vissheten om at det ikke var noe å hente i å ha kontakt. At det bare ville være å påføre meg selv mer smerte. Siden jeg nå hadde erfaring med at slik smerte går over visste jeg også, virkelig visste, at det bare var å akseptere smerten, leve med den, la den være vond, og så la tiden jobbe for meg. Jeg stolte på at ikke bare ville smertene dø ut med tiden, men at jeg med tiden ville være lettet og glad for at jeg kom meg bort. Da jeg forlot eksen trodde jeg som nevnt at jeg aldri ville bli lykkelig igjen. Denne gangen tvilte jeg faktisk aldri på at jeg ville bli lykkelig igjen. Jeg måtte bare komme meg gjennom sorgen først. Å fortsette med å ha kontakt, og fortsette med å stampe i det vonde, ville bare forlenge den prosessen. Da ville det være vondt enda lenger. 

Jeg kunne nærmest takke min eks.

Kanskje du kan klare å fokusere på det samme? Nå vet jeg ikke om du har erfart slik sorg tidligere, og derfor også har erfart at den går over, men jeg tror at det er mulig også for deg å endre fokus fra

1... hva du ønsker å si ham, til at du forstår at han ikke evner å lytte til det, så det er uansett meningsløst .

2... hva du så inderlig ønsker at han skal si, til at du erkjenner for deg selv at det er ikke det han kommer til å si. 

3... å fokusere på hvor mye du her og nå savner ham, til å ha fokus på at for å komme ut av det savnet må du slutte med å mate det savnet. 

Dersom du klarer å erkjenne i deg selv at du må slippe unna ham, og ikke ha kontakt med ham, for å verne deg selv og gi deg selv mulighet til å bli lykkelig igjen, så kan du også slutte med å mate sorgen. 

Jeg er nok ikke sterkere enn deg, jeg klarte bare å si de riktige tingene til meg selv når jeg savnet og følte meg fristet. Klarte å minne meg selv på at det ikke ville gjøre meg bedre, og ikke ville gjøre sorgen mindre, det å snakke /melde med ham. Det var 99% sjanse for at det bare ville gjøre meg mer vondt, og dessuten forlenge smertene. Jeg leverer en lottokupung på dårlige odds innimellom, men jeg spiller ikke frivillig med hjertet mitt på så dårlige odds. 

Å vite, virkelig ta innover meg, at det bare ville føles verre etter kontakt... ja da var det ikke så vanskelig å styre unna. 

Den personen som er viktigst i ditt liv er faktisk deg. Ikke glem det! ♥️ 

Endret 7. desember 2019 av Trolltunge

[AnonymBruker]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Så dere er sammen nå? Tenker på det siste du skrev, at du var syk og redusert så du orket ikke kjempe imot. Jeg har også følt meg tom og ferdig med forholdet, fordi kommunikasjonen mellom oss var så utrolig dårlig når det veieklig gjaldt, så man ble aldri ferdig med noe. Og selv om han dumpet meg som lyn fra klar himmel, så tar jeg det kjempe tungt, jeg føler jo at man kunne reddet det, men det er mulig han faktisk ville ut og derfor valgte og ikke snakke noe serlig om oss eller generelt ting i livet. 

Så han har sagt at han vil se med tiden, men det er selvskading for meg å vente på hva han vil, så igår avsluttet jeg all kontakt. Og det gjør så sinnsykt vondt. Jeg har fått en sms med at han savner meg for 1 ukes tid siden. Ellers fikk jeg noen sms som for meg var ganske likegyldig for det var bare svada. Vi har heler ingen barn, så derfor har jeg ingen grunn til og ha kontakt med han, eller vente på hva han vil. For alt jeg vet går han videre mens jeg skal sitte og vente. 

Jeg ble også dumpet og prøver og tenke den tanken når jeg blir lei meg, men jeg har fortsatt så mye følelser for han og elsker han av hele mitt hjerte. Men forholdet deres var kanskje ikke så sunt? Siden du ble deg igjen, fikk selvtillit og følte det levende? 

Anonymkode: 6f2d4...cfa

Forstår det, jeg elsker han også av hele mitt hjerte og har like mye følelser for han som jeg alltid har hatt. Men det var så usunt og ensidig forhold at jeg hadde det veldig vondt, så har det likevel bedre alene. 

Anonymkode: ca5b1...380

[AnonymBruker]

På 4.3.2019 den 0.00, AnonymBruker skrev:

Min eks fant og ny. Så ja det er vondt. Har ikke datet eller vært utsvevende pga jeg bare vil ha han. Nå er det for sent. 

Anonymkode: 52de0...9f9

mange menn har flere kvinner klar som venter når dem går ut av forhold til ett nytt. Menn er aldri på barfot, derimot er de fleste kvinner det fordi dem vil være lojal og trofast. Det er disse mørke sidene som finnes hos menn. Dermed har dem milevis forsprang kontra ei kvinne som ønsker å avslutte forholdet, og har ikke vært på utkikk etter ny mann før hun sier nok er nok... 

Anonymkode: 21098...d6f

[AnonymBruker]

Dette høres rart ut, men jeg angrer på at eksen gjorde det slutt med meg. 

Det var så mye jeg kunne gjort annerledes for å forhindre det, selv om jeg aldri gjorde noe galt egentlig. 😓

Anonymkode: 57b96...c4a

[AnonymBruker]

13 timer siden, Trolltunge skrev:

For å være ærlig tror jeg det hjalp meg veldig å ha vært gjennom en fæl kjærlighetssorg tidligere i livet. Det var jeg som gikk da også, etter et svik og etter å måtte innse at vi ikke var bra for hverandre. Den gangen trodde jeg fullt og helt på at jeg aldri ville elske igjen, aldri bli lykkelig igjen, men sviket hadde også vært for grovt til at det var mulig å tilgi, så jeg hadde heller ingen vei tilbake. (Ikke utroskap, men minst like ille. Verre vil jeg faktisk si.) 

Jeg ble lykkelig igjen, og jeg elsket igjen. Det minnet jeg meg selv på da jeg gikk gjennom tilsvarende sorg, da jeg gikk fra min mann. Sorgen var like vond, men jeg var ikke like naiv i det å tro at jeg aldri ville komme over det. Jeg visste at jeg bare måtte gjennom den sorgen, og så ville jeg med tiden legge den bak meg. Det ga meg styrke. Samt at jeg også er veldig stolt og sta. Jeg nektet meg selv å gi etter for trangen til å ha kontakt, eller til å tro på at det kunne gi positive utfall. 

Det er egentlig litt rart, for jeg er generelt veldig følelsesstyrt, men i begge bruddsituasjonene som var så vonde klarte jeg å la fornuften lede og vinne. I begge tilfeller var det imidlertid også slik at ting hadde gått for langt da jeg endelig gikk. Jeg burde antagelig ha gått tidligere i begge tilfeller, men jeg klarte ikke det før jeg følte at jeg hadde forsøkt absolutt alt, og at det ikke var mer å gjøre.

Akkurat det å vite det var nok det som fikk meg til å klare å holde full avstand og taushet. Hadde jeg følt at det var noe jeg kunne og burde ha forsøkt, en mulighet jeg ikke hadde prøvd ut, så hadde det nok vært vanskelig å ikke strekke ut en hånd. Det å vite at jeg hadde forsøkt absolutt alt, til og med strukket meg urimelig langt, det ga styrke til vissheten om at det ikke var noe å hente i å ha kontakt. At det bare ville være å påføre meg selv mer smerte. Siden jeg nå hadde erfaring med at slik smerte går over visste jeg også, virkelig visste, at det bare var å akseptere smerten, leve med den, la den være vond, og så la tiden jobbe for meg. Jeg stolte på at ikke bare ville smertene dø ut med tiden, men at jeg med tiden ville være lettet og glad for at jeg kom meg bort. Da jeg forlot eksen trodde jeg som nevnt at jeg aldri ville bli lykkelig igjen. Denne gangen tvilte jeg faktisk aldri på at jeg ville bli lykkelig igjen. Jeg måtte bare komme meg gjennom sorgen først. Å fortsette med å ha kontakt, og fortsette med å stampe i det vonde, ville bare forlenge den prosessen. Da ville det være vondt enda lenger. 

Jeg kunne nærmest takke min eks.

Kanskje du kan klare å fokusere på det samme? Nå vet jeg ikke om du har erfart slik sorg tidligere, og derfor også har erfart at den går over, men jeg tror at det er mulig også for deg å endre fokus fra

1... hva du ønsker å si ham, til at du forstår at han ikke evner å lytte til det, så det er uansett meningsløst .

2... hva du så inderlig ønsker at han skal si, til at du erkjenner for deg selv at det er ikke det han kommer til å si. 

3... å fokusere på hvor mye du her og nå savner ham, til å ha fokus på at for å komme ut av det savnet må du slutte med å mate det savnet. 

Dersom du klarer å erkjenne i deg selv at du må slippe unna ham, og ikke ha kontakt med ham, for å verne deg selv og gi deg selv mulighet til å bli lykkelig igjen, så kan du også slutte med å mate sorgen. 

Jeg er nok ikke sterkere enn deg, jeg klarte bare å si de riktige tingene til meg selv når jeg savnet og følte meg fristet. Klarte å minne meg selv på at det ikke ville gjøre meg bedre, og ikke ville gjøre sorgen mindre, det å snakke /melde med ham. Det var 99% sjanse for at det bare ville gjøre meg mer vondt, og dessuten forlenge smertene. Jeg leverer en lottokupung på dårlige odds innimellom, men jeg spiller ikke frivillig med hjertet mitt på så dårlige odds. 

Å vite, virkelig ta innover meg, at det bare ville føles verre etter kontakt... ja da var det ikke så vanskelig å styre unna. 

Har hat kjærlighetssorg fra tidligere ekser, men de forholdene har ikke vart like lenge og jeg har faktisk ikke elsket de like høyt som jeg elsker min nåværende eks. Jeg syns dine råd er veldig fine. Jeg er også redd for at jeg aldri finner kjærligheten igjen, at jeg ikke kan elske noen, kanskje jeg ikke klarer og stole på noen igjen.

Jeg har fått noen meldinger idag, men jeg har valgt og la være å svare på de. Jeg ser på det som blir skrevet at det ender med krangel, og merker at jeg holder humøret mye mer oppe uten og snakke med han. Siden det alltid ender dårlig når vi har kontakt. Det har vært litt av og på med kontakt etter bruddet. Så tenker jeg at han avsluttet dette forholdet med meg, så jeg har ingen plikt med og gi han svar, og trenger ikke svare i det hele tatt hvis jeg ikke vil. Men det er veldig vanskelig og la være å svare, jeg går inn på meldinger leser de x antall ganger, og så ser jeg at, "dette er faktisk ikke noe og svare på". 

1. Det er som du skriver, det jeg ønsker og si til ham, lytter han ikke til og setter seg i forsvarsmodus eller offerrollen. Så da er det også meningsløst og svare han. 

2. Og som du sier der, det jeg ønsker at han skal si-kommer jeg ikke til og høre med det første. Det kan hende han tenker og grubler over ting når han ikke hører noe fra meg, og kanskje sier han det jeg ønsker og høre. Men, om jeg kan stole på at det er sant, det er jeg i tvil om. Gått i den fella før. 

3. Det er som idag, savne er ikke så stort som det ville vært hvis jeg svarte han. Selvfølgelig savner jeg han masse, men jeg klarer å fokuserer på andre ting, når jeg ikke lar meg bli helt oppslukt av han, og lar meg rive med for og ta kontakt med han. 

For det er som du sier og flere, at jo mer kontakt vi har, og hvis jeg svarer på alt han kommer med, så stopper hele sorg prosessen opp, og det er som og begynne på dag 1 igjen. 

Hører jeg ikke noe mer ifra ham idag, så hører jeg nok noe senere uansett. Så jeg må bare være sterk nok til og fokusere på andre ting og sette meg selv først. 

Det kan være fint og lese dine svar innimellom hvis trangen til å ta kontakt dukker opp. For det er så mye av det du skriver om hvordan deres forhold var før, er sånn vårt også har vært. Og at jeg må huske at jeg må sette meg selv i første rekke fremfor alt annet nå ♥. 

Anonymkode: 6f2d4...cfa

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

mange menn har flere kvinner klar som venter når dem går ut av forhold til ett nytt. Menn er aldri på barfot, derimot er de fleste kvinner det fordi dem vil være lojal og trofast. Det er disse mørke sidene som finnes hos menn. Dermed har dem milevis forsprang kontra ei kvinne som ønsker å avslutte forholdet, og har ikke vært på utkikk etter ny mann før hun sier nok er nok... 

Anonymkode: 21098...d6f

Uff det er så grusom tanke. Jeg vet at min eks har vært super sosial på SoMe, så om han finner seg en rebound kommer ikke som ett sjokk. Går han inn i et forhold før meg, er ikke det noe sjokk heler. Jeg syns det er en stygg og egoistisk handling av mannfolk og ha damer på vent hvis de går igjennom et evt brudd. 

Men som forskere sier, damer sørger mer enn menn og blir også ferdig med sorgen, men menn kan skyndte seg inn i et nytt forhold som kanskje ikke varer så lenge og ble aldri ferdig med det første bruddet de gikk igjennom. 

Anonymkode: 6f2d4...cfa