Noen som angrer på samlivsbrudd?

[exictence]

Jeg angrer veldig, men prøver å se nå flere år etter at jeg var heldig som hadde ham i livet mitt den gang. At jeg er heldig som har opplevd ham i mitt liv en gang.

[AnonymBruker]

Jeg angret sykt mye i starten. Det tok faktisk et par år med sorg før jeg begynte å føle at livet sakte men sikkert gikk videre. 

Nå når ting har lagt seg så føles det helt fjernt å angre. Jeg kommer alltid til å se på min eks som en vakker og flott person som jeg var så heldig å få oppleve, men så stopper det liksom med det. 

Klarte etterhvert å huske på hvorfor det ble slutt. Det var helt borte for meg i sorgprosessen. 

Anonymkode: 2ca92...489

[AnonymBruker]

1 time siden, exictence skrev:

Jeg angrer veldig, men prøver å se nå flere år etter at jeg var heldig som hadde ham i livet mitt den gang. At jeg er heldig som har opplevd ham i mitt liv en gang.

Se under!

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg angret sykt mye i starten. Det tok faktisk et par år med sorg før jeg begynte å føle at livet sakte men sikkert gikk videre. 

Nå når ting har lagt seg så føles det helt fjernt å angre. Jeg kommer alltid til å se på min eks som en vakker og flott person som jeg var så heldig å få oppleve, men så stopper det liksom med det. 

Klarte etterhvert å huske på hvorfor det ble slutt. Det var helt borte for meg i sorgprosessen. 

Anonymkode: 2ca92...489

Lett å ikke huske, men det er jo en grunn til at man går!

Anonymkode: f5080...56d

[exictence]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Se under!

Lett å ikke huske, men det er jo en grunn til at man går!

Anonymkode: f5080...56d

I mange tilfeller gjør man det dessverre slutt, fordi man har et problem med seg selv. Ønsker oss noe annet, er ikke fornøyd med livet, tror at gresset er grønnere et annet sted. Noe i omgivelsene som gjør at man ikke klarer å se så "fornuftig" på ting.

Det var det jeg gjorde da jeg var ung. Hadde en fantastisk kjæreste jeg hadde det fantastisk med. Etter som tiden gikk ble jeg likevel usikker på om ikke det var noe enda bedre der ute? Stilte meg spørsmål som var jeg egentlig fornøyd.

Jeg gjorde det slutt. Har innsett i ettertid at lykken hadde ikke vært vanskelig å finne der, om jeg bare hadde visst at lykken ikke var noe en venter på skal komme en gang, men at den faktisk var der og da hvis jeg bare hadde "åpnet øynene" og sett det.

Men det samme prøver jeg å tenke nå. Prøver å se det fine som er her og nå, være takknemlig.

Og jeg tenker på den tiden med min exkæreste som et vakkert kapittel i livet mitt som jeg har vært heldig å få oppleve.

[Ella Ellefantella]

5 minutter siden, exictence skrev:

I mange tilfeller gjør man det dessverre slutt, fordi man har et problem med seg selv. Ønsker oss noe annet, er ikke fornøyd med livet, tror at gresset er grønnere et annet sted. Noe i omgivelsene som gjør at man ikke klarer å se så "fornuftig" på ting.

Det var det jeg gjorde da jeg var ung. Hadde en fantastisk kjæreste jeg hadde det fantastisk med. Etter som tiden gikk ble jeg likevel usikker på om ikke det var noe enda bedre der ute? Stilte meg spørsmål som var jeg egentlig fornøyd.

Jeg gjorde det slutt. Har innsett i ettertid at lykken hadde ikke vært vanskelig å finne der, om jeg bare hadde visst at lykken ikke var noe en venter på skal komme en gang, men at den faktisk var der og da hvis jeg bare hadde "åpnet øynene" og sett det.

Men det samme prøver jeg å tenke nå. Prøver å se det fine som er her og nå, være takknemlig.

Og jeg tenker på den tiden med min exkæreste som et vakkert kapittel i livet mitt som jeg har vært heldig å få oppleve.

Men de aller fleste er ikke unge og dumme når de skiller seg, og går igjennom veldig mange runder. Vi tenker ikke at det er grønnere over hekken, vi ser ikke en ridder på hvit hest, men vi er ulykkelige.

Jeg gikk også fra en kjæreste når jeg var 15 av samme grunn som deg, og jeg angret. Det er på ingen måte sammenlignbart med en skilsmisse i 40-årsalderen, med barn involvert.

[exictence]

8 minutter siden, Ella Ellefantella skrev:

Men de aller fleste er ikke unge og dumme når de skiller seg, og går igjennom veldig mange runder. Vi tenker ikke at det er grønnere over hekken, vi ser ikke en ridder på hvit hest, men vi er ulykkelige.

Jeg gikk også fra en kjæreste når jeg var 15 av samme grunn som deg, og jeg angret. Det er på ingen måte sammenlignbart med en skilsmisse i 40-årsalderen, med barn involvert.

Det er sant. Fint at du påpeker det. 

[AnonymBruker]

Det spørs jo på hvorfor man drar. Men jeg angret dypt på at vi ikke prøvde parterapi først.

Anonymkode: abdb5...90c

[AnonymBruker]

På 4.3.2019 den 0.21, Trolltunge skrev:

Nei jeg har aldri angret. Ikke på det siste engang, selv om vi fant tilbake til hverandre. Da kan det jo virke unødvendig, og som vi ikke jobbet godt nok før vi gikk fra hverandre, men jeg følte da at jeg hadde gjort alt jeg kunne, og ikke kom noen vei, fordi han ikke forsto at jeg ikke kunne leve slik lenger. En kan ikke løse problemer i et forhold alene! Han TRENGTE bruddet for å forstå! Månedene fra hverandre vekket ham. 

Jeg har bare hatt samlivsbrudd med en annen mann før, og det var en ren befrielse. Jeg var så lettet så lettet da jeg endelig kom meg ut av det forholdet. Det var laaangt på overtid, siden han truet med å ta livet av seg om jeg gikk fra ham. Han lever den dag i dag. 🤔

 

Hvor lang tid tok det før dere fant tilbake til hverandre? Hvem av dere avsluttet forholde også? 

Anonymkode: 6f2d4...cfa

[Gjest Sweet Ingrid]

Jeg hadde angst akkurat når beslutningen om skilsmisse ble tatt, og var redd jeg skulle angre. Men det var bare fordi alt var så nytt og usikkert. Det var jo en grunn til at jeg ville skilles - og nå en stund etterpå er jeg veldig glad for at jeg ikke "ga opp" og gikk tilbake.

[AnonymBruker]

Jeg søkte øyeblikkelig skilsmisse etter utroskap. Det var heller ikke mange tegn til anger. Blokkerte og så på ektefellen gjennom mange år som død. En traumatisk greie jeg gikk gjennom. Angrer jeg? Nei det var ikke noen annen mulig løsning. Men livet var ikke en glede hele tiden. Tunge år etterpå ble det uansett. Sliter med å stole på nye mennesker etter noe slikt. Blir vel bare så uendelig trist når jeg tenker tilbake på det nå. Føler ikke veldig glede, ikke veldig sorg lenger heller. Bare så trist over at ektefellen min gjennom mange år valgte det sviket, ikke bare ovenfor meg også ovenfor barna.

Livet uten slike partnere er iallefall mye bedre enn å bli hos slike som sviker på den måten. Ville gjort det samme igjen uten noen justeringer. Det tok noen mnd å fikse det praktiske, men det gikk egentlig helt greit.

Anonymkode: 9b04d...2d4

[AnonymBruker]

Ser at tråden er fra mars. Hvordan gikk det TS? Gikk du eller ble du? Hvordan har du det i dag?

Anonymkode: f0c10...503

[Trolltunge]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor lang tid tok det før dere fant tilbake til hverandre? Hvem av dere avsluttet forholde også? 

Anonymkode: 6f2d4...cfa

Jeg avsluttet forholdet. Vi var fra hverandre litt over 7 måneder. 

Jeg var egentlig helt tom og ferdig med forholdet, og ville verken prate med ham eller treffe ham. Vi har så store barn at de avtalte ting direkte. I de månedene vekslet jeg knapt et par setninger med ham, og jeg så ham såvidt et par ganger. Eneste kontakt var egentlig at han sendte gaver til meg gjennom barna, så jeg visste jo at han ba om godt vær, og ønsket kontakt, men jeg tror ikke vi hadde hatt en sjanse om jeg ikke hadde fått ro og avstand de månedene. 

Jeg har absolutt ikke noe oppskrift til deg på hvordan det kan løse seg. Det var ganske spesielle omstendigheter som gjorde at han likevel fikk en ny sjanse. Mitt utgangspunkt og min holdning var at vi var ferdige som par. Han hadde fått utallige muligheter før jeg forlot ham, men tok det ikke på alvor før jeg forlot ham. 

Beste måten å redde et forhold på er å ta ting alvorlig før det er for sent. Når det først er blitt brudd er det mest sannsynlig for sent. De omstendighetene som første til at min mann fikk en ny sjanse var helt tilfeldige, og han hadde aldri fått en ny sjanse uten at dette skjedde.

(Jeg ble alvorlig syk, og var så redusert at jeg egentlig ikke orket å kjempe imot da han tryglet om ny sjanse. Jeg var så dårlig og sliten at jeg var nærmest likegyldig. I form hadde jeg ikke vurdert det et sekund. Jeg trodde ikke på hans løfter lenger.) 

[Pia Sofia]

Tror nok det er mange flere som skulle ønske at de hadde gått enn de som ønsker at de IKKE hadde gått! 

[Lorieen]

Jeg har aldri angret. Det var helt riktig å gå, han var en 90 kilos klamp om foten og det eneste han gjorde var å lage problemer, særlig økonomisk. Før jeg traff ham hadde jeg aldri fått så mye som en purring. De 12 årene vi var gift var et økonomisk helvete fordi jeg måtte rydde opp i alt hans økonomiske rot. Etter bruddet ble jeg alene med tre unger og hus og bil - og det gikk alldeles strålende. Har faktisk sittet en periode på 6 mnd med to boliglån aleine pga kjøp av ny bolig før salg av den gamle - og fortsatt hatt penger til overs hver måned. 

[AnonymBruker]

Jeg er glad mannen dumpet og ikke omvendt. Hver gang jeg føler savn vet jeg at dette var på hans kappe, ingenting jeg kan angre på. Livet er ekstremt annerledes, men jeg har det mye bedre, ble liksom «meg» igjen, og jeg hadde glemt hvem «meg» var, og at jeg faktisk var istand til å ha høy selvtillit og føle meg levende.

Anonymkode: ca5b1...380

[AnonymBruker]

1 time siden, Trolltunge skrev:

Jeg avsluttet forholdet. Vi var fra hverandre litt over 7 måneder. 

Jeg var egentlig helt tom og ferdig med forholdet, og ville verken prate med ham eller treffe ham. Vi har så store barn at de avtalte ting direkte. I de månedene vekslet jeg knapt et par setninger med ham, og jeg så ham såvidt et par ganger. Eneste kontakt var egentlig at han sendte gaver til meg gjennom barna, så jeg visste jo at han ba om godt vær, og ønsket kontakt, men jeg tror ikke vi hadde hatt en sjanse om jeg ikke hadde fått ro og avstand de månedene. 

Jeg har absolutt ikke noe oppskrift til deg på hvordan det kan løse seg. Det var ganske spesielle omstendigheter som gjorde at han likevel fikk en ny sjanse. Mitt utgangspunkt og min holdning var at vi var ferdige som par. Han hadde fått utallige muligheter før jeg forlot ham, men tok det ikke på alvor før jeg forlot ham. 

Beste måten å redde et forhold på er å ta ting alvorlig før det er for sent. Når det først er blitt brudd er det mest sannsynlig for sent. De omstendighetene som første til at min mann fikk en ny sjanse var helt tilfeldige, og han hadde aldri fått en ny sjanse uten at dette skjedde.

(Jeg ble alvorlig syk, og var så redusert at jeg egentlig ikke orket å kjempe imot da han tryglet om ny sjanse. Jeg var så dårlig og sliten at jeg var nærmest likegyldig. I form hadde jeg ikke vurdert det et sekund. Jeg trodde ikke på hans løfter lenger.) 

Så dere er sammen nå? Tenker på det siste du skrev, at du var syk og redusert så du orket ikke kjempe imot. Jeg har også følt meg tom og ferdig med forholdet, fordi kommunikasjonen mellom oss var så utrolig dårlig når det veieklig gjaldt, så man ble aldri ferdig med noe. Og selv om han dumpet meg som lyn fra klar himmel, så tar jeg det kjempe tungt, jeg føler jo at man kunne reddet det, men det er mulig han faktisk ville ut og derfor valgte og ikke snakke noe serlig om oss eller generelt ting i livet. 

Så han har sagt at han vil se med tiden, men det er selvskading for meg å vente på hva han vil, så igår avsluttet jeg all kontakt. Og det gjør så sinnsykt vondt. Jeg har fått en sms med at han savner meg for 1 ukes tid siden. Ellers fikk jeg noen sms som for meg var ganske likegyldig for det var bare svada. Vi har heler ingen barn, så derfor har jeg ingen grunn til og ha kontakt med han, eller vente på hva han vil. For alt jeg vet går han videre mens jeg skal sitte og vente. 

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er glad mannen dumpet og ikke omvendt. Hver gang jeg føler savn vet jeg at dette var på hans kappe, ingenting jeg kan angre på. Livet er ekstremt annerledes, men jeg har det mye bedre, ble liksom «meg» igjen, og jeg hadde glemt hvem «meg» var, og at jeg faktisk var istand til å ha høy selvtillit og føle meg levende.

Anonymkode: ca5b1...380

Jeg ble også dumpet og prøver og tenke den tanken når jeg blir lei meg, men jeg har fortsatt så mye følelser for han og elsker han av hele mitt hjerte. Men forholdet deres var kanskje ikke så sunt? Siden du ble deg igjen, fikk selvtillit og følte det levende? 

Anonymkode: 6f2d4...cfa

[Trolltunge]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så dere er sammen nå? Tenker på det siste du skrev, at du var syk og redusert så du orket ikke kjempe imot. Jeg har også følt meg tom og ferdig med forholdet, fordi kommunikasjonen mellom oss var så utrolig dårlig når det veieklig gjaldt, så man ble aldri ferdig med noe. Og selv om han dumpet meg som lyn fra klar himmel, så tar jeg det kjempe tungt, jeg føler jo at man kunne reddet det, men det er mulig han faktisk ville ut og derfor valgte og ikke snakke noe serlig om oss eller generelt ting i livet. 

Så han har sagt at han vil se med tiden, men det er selvskading for meg å vente på hva han vil, så igår avsluttet jeg all kontakt. Og det gjør så sinnsykt vondt. Jeg har fått en sms med at han savner meg for 1 ukes tid siden. Ellers fikk jeg noen sms som for meg var ganske likegyldig for det var bare svada. Vi har heler ingen barn, så derfor har jeg ingen grunn til og ha kontakt med han, eller vente på hva han vil. For alt jeg vet går han videre mens jeg skal sitte og vente. 

Jeg ble også dumpet og prøver og tenke den tanken når jeg blir lei meg, men jeg har fortsatt så mye følelser for han og elsker han av hele mitt hjerte. Men forholdet deres var kanskje ikke så sunt? Siden du ble deg igjen, fikk selvtillit og følte det levende? 

Anonymkode: 6f2d4...cfa

Ja vi er sammen fremdeles. Han har faktisk endret seg. Fikk god tid til å tenke og til selvransakelse, og kom tydeligvis frem til at jeg ikke har vært urimelig, men at han har vært det. Nå vet han jo også at jeg er villig til å gå. Han trodde nok at det var tomme trusler og "mas" til jeg faktisk gikk. 

Jeg har for all del også måtte gå i meg selv. I vårt tilfelle var det helt klart han som hadde vært urimelig, svært egoistisk og tok lite ansvar, men jeg har måtte jobbe med hvordan jeg kommuniserer hva jeg trenger av ham. Være mer tydelig på hva som forventes. Ikke tro at han selv bare skal forstå. Jeg har også måtte slutte tvert med å gjøre ting som er hans ansvar. Før gjorde jeg det selv når han trenerte, med irritasjon. Ødela mye gode følelser for ham, men han så ikke hvor mye slikt slet på meg. For han var det jo bare en grei løsning å la være å å gjøre ting, så forsvant problemet "magisk". Han slapp å gjøre det. Nå vet han at det han skal gjøre ikke skjer om han faktisk ikke gjør det, for er det hans ansvar så rører jeg det ikke. Problemet forsvinner ikke "magisk". Så ikke bare har han selv innsett at han må ta mer ansvar, å ikke ta det medfører også konsekvenser, ved at vi mangler ting, eller at ting ikke blir ordnet. 

Vi måtte begge endre oss, men resultatet er at nå fungerer vi langt bedre, og har det generelt hyggelig. Det sier han selv også, at det å faktisk ta sitt ansvar koster ham mindre enn det å være en egoistisk drittsekk. Uhygge og "mas" det genererte var også mer belastende for ham enn tiden og krefter det tar han å faktisk være en god partner. 

[AnonymBruker]

På 4.3.2019 den 19.53, AnonymBruker skrev:

Skilsmisse er ingen enkel løsning. Det er derfor jeg har så store problemer med å gjennomføre det.

Vi holder sammen kun for barna. Jeg tror begge hadde hatt det bedre alene. Men ikke barna da.. 

Anonymkode: 69d7f...264

Og en venninne av meg, på høyskole, syntes det var bra foreldrene endelig skilte seg. 

De har visst vært litt feige. Og det har selvfølgelig barna ikke satt pris på. 

Tror det du sier er en dårlig unnskyldning for å dekke over hvor feig du er. 

Anonymkode: 61137...e8b

[AnonymBruker]

4 timer siden, Trolltunge skrev:

Ja vi er sammen fremdeles. Han har faktisk endret seg. Fikk god tid til å tenke og til selvransakelse, og kom tydeligvis frem til at jeg ikke har vært urimelig, men at han har vært det. Nå vet han jo også at jeg er villig til å gå. Han trodde nok at det var tomme trusler og "mas" til jeg faktisk gikk. 

Jeg har for all del også måtte gå i meg selv. I vårt tilfelle var det helt klart han som hadde vært urimelig, svært egoistisk og tok lite ansvar, men jeg har måtte jobbe med hvordan jeg kommuniserer hva jeg trenger av ham. Være mer tydelig på hva som forventes. Ikke tro at han selv bare skal forstå. Jeg har også måtte slutte tvert med å gjøre ting som er hans ansvar. Før gjorde jeg det selv når han trenerte, med irritasjon. Ødela mye gode følelser for ham, men han så ikke hvor mye slikt slet på meg. For han var det jo bare en grei løsning å la være å å gjøre ting, så forsvant problemet "magisk". Han slapp å gjøre det. Nå vet han at det han skal gjøre ikke skjer om han faktisk ikke gjør det, for er det hans ansvar så rører jeg det ikke. Problemet forsvinner ikke "magisk". Så ikke bare har han selv innsett at han må ta mer ansvar, å ikke ta det medfører også konsekvenser, ved at vi mangler ting, eller at ting ikke blir ordnet. 

Vi måtte begge endre oss, men resultatet er at nå fungerer vi langt bedre, og har det generelt hyggelig. Det sier han selv også, at det å faktisk ta sitt ansvar koster ham mindre enn det å være en egoistisk drittsekk. Uhygge og "mas" det genererte var også mer belastende for ham enn tiden og krefter det tar han å faktisk være en god partner. 

Så koselig og høre at dere er sammen må ♥ og får til og samarbeide og har det fint.

Jeg og eksen har vært av og på de 2 siste årene, men det er snakk om at det har vært slutt 1 uke til maks 1mnd. Og man lover begge veier at man skal endre på det ene og det andre, hjelpe mer til osv. Men det fungere aldri i lengden så da kommer man inn i den samme gamle 'onde' sirkelen. Vi har litt kontakt nå, men det går opp og ned, også blokkere han meg hvis han blir sur eller det jeg sier ikke passer han. Så det føles litt håpløst. 

Han har sagt at jeg er den eneste for han og han ønsker ingen andre, men det er jo selvfølgelig noe man sier til noen man er sammen med. Hans søster har sagt til meg under 4 øyne at han virkelig elsker meg. Men det er liksom, hva de to har delt og hva som er sant. 

Vi snakker sammen idag, selv om jeg satt en strek. Ogås sendte jeg en melding ha en fin helg ish. Da fikk jeg tilbake noe som, la meg være idag, enda en dag skal ikke brukes på deg, nok er nok. 

Fordi det er ofte sånn at det er greit og snakke så lenge HAN tar kontakt, er det omvendt så ikke på tale. Men da hadde han faktisk ringt meg først, så ringte jeg tilbake uten svar, sendte meldingen🤔. 

Vi var sammen i 12 år. Han foreslår alltid parterapi når det er slutt men når vi er sammen igjen så er det ikke på tale. 

Så det er vel som jeg sier, jeg må vel bare gå videre, også litt med tanke på måten han er mot meg på når jeg prøver å ta kontakt. 

Det er veldig trist at det blir som det blir jeg håper ting går bedre etterhvert. 

 

Men dere var fra hverandre i 7mnd, hva slags kontakt hadde dere imens? Eller var det ingen kontakt over lenger tid? Sørget du ikke fordi det var slutt? 

Jeg tar dette så utrolig tungt.. 

 

Anonymkode: 6f2d4...cfa

[Trolltunge]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så koselig og høre at dere er sammen må ♥ og får til og samarbeide og har det fint.

Jeg og eksen har vært av og på de 2 siste årene, men det er snakk om at det har vært slutt 1 uke til maks 1mnd. Og man lover begge veier at man skal endre på det ene og det andre, hjelpe mer til osv. Men det fungere aldri i lengden så da kommer man inn i den samme gamle 'onde' sirkelen. Vi har litt kontakt nå, men det går opp og ned, også blokkere han meg hvis han blir sur eller det jeg sier ikke passer han. Så det føles litt håpløst. 

Han har sagt at jeg er den eneste for han og han ønsker ingen andre, men det er jo selvfølgelig noe man sier til noen man er sammen med. Hans søster har sagt til meg under 4 øyne at han virkelig elsker meg. Men det er liksom, hva de to har delt og hva som er sant. 

Vi snakker sammen idag, selv om jeg satt en strek. Ogås sendte jeg en melding ha en fin helg ish. Da fikk jeg tilbake noe som, la meg være idag, enda en dag skal ikke brukes på deg, nok er nok. 

Fordi det er ofte sånn at det er greit og snakke så lenge HAN tar kontakt, er det omvendt så ikke på tale. Men da hadde han faktisk ringt meg først, så ringte jeg tilbake uten svar, sendte meldingen🤔. 

Vi var sammen i 12 år. Han foreslår alltid parterapi når det er slutt men når vi er sammen igjen så er det ikke på tale. 

Så det er vel som jeg sier, jeg må vel bare gå videre, også litt med tanke på måten han er mot meg på når jeg prøver å ta kontakt. 

Det er veldig trist at det blir som det blir jeg håper ting går bedre etterhvert. 

 

Men dere var fra hverandre i 7mnd, hva slags kontakt hadde dere imens? Eller var det ingen kontakt over lenger tid? Sørget du ikke fordi det var slutt? 

Jeg tar dette så utrolig tungt.. 

 

Anonymkode: 6f2d4...cfa

Jo jeg sørget, det er klart. Jeg sørget over at et langt forhold og ekteskap var over. Det føltes også som et stort nederlag. Det var ikke mitt ønske at det skulle gå slik, men som nevnt var jeg helt tom. Jeg hadde forsøkt så lenge, strukket meg for langt, men en person kan ikke fikse et forhold alene, og slik han så det var eneste problemet at jeg var blitt masete og lite artig å være med. Han tok overhodet ikke innover seg at han var årsaken til at jeg "maste" og ikke var glad lenger. Kunne si "jada, jada, jada" for å få slutt på "maset" mitt der og da, men han gjorde absolutt ingenting for at ting skulle bli bedre. 

Han var ikke en partner, han var et ekstra barn. En belastning. Ikke bare det, han var det mest bortskjemte og ufine barnet. Utakknemlig, sur, gretten, lat, egoistisk... helt ufyselig totalt sett.

Hadde barna oppført seg så ille som ham hadde de fått tilsnakk, men han tålte det ikke. Sa jeg så mye som "Det var et ufint svar" så var JEG vrang, vanskelig og for hårsår. Han kunne liksom tillate seg alt, mens jeg som gjorde mitt beste i å holde god tone, få alt til å gå rundt, forsøkte å være imøtekommende og forståelsesfull, takken for det var å bli behandlet dårlig. Sure svar, himling med øynene, beskyldt for å mase og at jeg laget dårlig stemning. 

For å si det rett ut var han en drittsekk, og det var vel fortjent å bli forlatt. Han fortjente heller ingen ny sjanse etter måneder og år med slikt, men tilfeldige omstendigheter gjorde at han fikk det. 

Det hadde likevel endt opp med at jeg hadde forlatt ham igjen om han fortsatte slik. Jeg hadde gått på ny, straks jeg var bedre, og hadde krefter til å ta den kampen. Jeg forstår egentlig ikke at jeg ga ham en sjanse, men der og da var jeg nærmest helt borte, for jeg var så dårlig. (Jeg visste ennå ikke at jeg var fysisk syk da, men hadde nok vært det lenge.) 

Nå kan jeg jo være glad for det, for det er tydeligvis mulig å endre seg. Han hadde tydeligvis tenkt og konkludert med at bruddet var hans skyld, og var innstilt på å vise at han hadde forstått det. 

Det er 2 1/2 år siden, og han holder god kurs. 

Som nevnt hadde jeg ingen kontakt med ham. Det overrasket ham nok. Jeg tror han trodde at jeg ville angre meg, og be ham komme tilbake. Jeg ringte ikke en eneste gang, jeg sendte melding kun om nødvendige ting angående barna, jeg oppsøkte ham ikke, og jeg regelrett unngikk ham. 

Hadde jeg lyst til å gjøre det av og til? Ja klart! Det var mye usagt mellom oss, men jeg trodde ikke på at jeg ville møte noe forståelse, så det var jo ikke vits i å forsøke, konkluderte jeg med. Jeg risikerte mer at det ble enda en krangel, som det var helt unødvendig å utsette seg for. Jeg hadde ikke lenger tro eller håp om at han hadde verken evne eller vilje til å forstå min side. Hvordan kunne jeg tro det, når jeg måneder hadde forsøkt alt, uten å nå inn? 

Jeg hadde null kontakt for å verne meg selv fra mer av det jeg hadde forlatt. Trodde ikke det var annet å hente. 

Så joda, jeg sørget, men jeg trodde ikke et sekund på at det var noe positivt å hente i det å ha kontakt. Bare mer smerte. Jeg orket ikke mer av det. Hadde fått nok. 

Jeg tror ikke at han hadde fått så god anledning til å gå i seg selv heller dersom vi hadde hatt kontakt. Det var nok min nullkontakt - innstilling som medvirket til at han fullt ut forsto at jeg hadde fått NOK, og at det at min kjærlighet, som han nok hadde stolt for blind på at var dyp nok til å tåle dritt, faktisk var noe han hadde spolert så grundig at jeg ikke engang ville hilse på ham lenger, eller se ham overhodet. 

Hadde han gått så i seg selv dersom jeg hadde pratet med ham videre? Jeg tror ikke det. 

Ofte er det imidlertid slik at to har skylden når ting går galt. Da er situasjonen litt annerledes. Vi strandet ene og alene på hans egoisme, vranghet og surhet, mens jeg hadde strukket meg for langt. Joda, det er sikkert ting jeg kunne ha gjort bedre og annerledes, som hvordan jeg etter at vi kom sammen igjen har jobbet med å kommunisere tydeligere, men likevel var det i vår situasjon slik at jeg hadde vært villig til å gjøre absolutt alt for å fikse forholdet, han ikke en ting, så her var det faktisk ene og alene han vi strandet på. Jeg kunne ikke gjort mer. Jeg hadde gjort for mye for lenge. Han ga absolutt ingenting. 

Jeg vet ikke hvordan deres situasjon er, og om det er like lurt å ha null kontakt dersom begge to har ting de må jobbe med. Dersom jeg hadde følt at det var noe jeg kunne gjøre hadde jeg kanskje også hatt kontakt, og forsøkt å rydde opp i ting, men alt jeg kunne forsøke hadde jeg allerede forsøkt før jeg gikk. Jeg var tom, det var ingenting jeg kunne si eller gjøre lenger, og det jeg trengte at han skulle si eller gjøre trodde jeg ikke kunne skje. For min del var det ikke mer å si, mer dritt ville jeg ikke ha, og jeg trodde altså ikke lenger på at kontakt mellom oss ville gi annet utfall enn at jeg ville bli ytterligere fortvilet. Få mer dritt om at jeg var den vanskelige, selv om jeg var den som smilte og forsøkte å være positiv, tross dritt fra ham, som sto på for familien til jeg stupte, tross sur lat mann i sofaen som bare klaget, som forsøkte å holde sexlivet levende, tross usexy negativ fyr, som forsøkte å skape hyggelig stemning, tross stadig hakking og sabotasje. 

Jeg sier ikke at forholdet strandet på ham fordi jeg mangler selvinnsikt, men det gjorde det. Det var ikke mer jeg kunne verken gjøre eller si. Det var ikke flere veier jeg kunne vri og vende på meg selv for å få ting bedre. Jeg hadde allerede forsøkt alt, og ingenting hadde hjulpet noe. For hver eneste tilbakemelding jeg hadde fått fra ham hadde jeg forsøkt å endre meg, uten at det medførte noe bedring av noe. 

I den situasjonen var det nok lurest å bare ha nullkontakt. Jeg kan ikke svare på hva som er lurest for deg, men ofte er det nok uansett lurt å tre tilbake litt for å se ting klarere. Ikke fortsette med å stange mot hverandre. Man får liksom ikke skikkelig oversikt over hvordan ting gikk galt om man forblir i en situasjon der man hele tiden opprettholder kampen mentalt, selv om man liksom har gått fra hverandre.

Det som er litt vittig i vår situasjon er at det å få avstand for min del gjorde at det gikk opp for meg hvor urimelig han hadde vært, og jeg ble tryggere i at det hadde vært helt rett å gå. Jeg klarte faktisk ikke å se hvor ille han hadde oppført seg før jeg slapp unna det, for så lenge jeg var i forholdet ønsket jeg å forstå ham og unnskylde ham. Det var fortvilelse som fikk meg til å gå, at jeg ikke orket mer dritt, men jeg måtte ha avstand før jeg forsto at jeg hadde funnet meg i for mye for lenge, og jeg skammet meg over det. Han på sin side kom frem til samme konklusjon, men fikk ikke engang mulighet til å kommunisere det til meg. 

Om jeg ikke hadde blitt syk og "viljeløs" hadde han nå vært en eks jeg ville ha vært lettet over at jeg hadde forlatt. Jeg hadde aldri tvilt på at det var rett med brudd. Han hadde aldri fått muligheten til å vise hva han hadde innsett, eller mulighet til å vise at han kan være en bedre mann. Jeg hadde ikke visst om de tankene engang, og jeg ville ikke ha tiltrodd ham å ha slike tanker. 

Så tilfeldig kan livet være. 

 

Endret 7. desember 2019 av Trolltunge