Noen som angrer på samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, a l'orange skrev:

Enig med dere i dette. Var blant annet dette jeg mente å peke på når man velger å ta opp samlivsproblemene med «alle andre», som f.eks. venner, KG, terapeut, potensielle nye kjærester, eller pønske seg frem til dette selv, fremfor å ta dette med ektefellen. 

Hvis et samlivsbrudd kommer som et sjokk på den ene parten, er det rett og slett MYE som tyder på at den andre ikke har «oppført seg så veldig ekteskapelig», eller hva jeg nå skal kalle det, når det kommer til problemløsning i samlivet.

Problemer løses sammen. Først når det ikke går, kan man søke råd hos andre.

Ja, jeg synes ikke det var så veldig ekteskapelig problemløsning av eksen å slå opp rett etter at vi hadde tatt parfoto (hans gave til meg) og hadde bestilt time til fertilitetsklinikk (hans initiativ etter at jeg hadde tatt ut spiralen etter avtale). Jeg trodde det skulle bli ei ny tid med fokus på oss og kanskje barn. Men han bare kjøpte seg tid. For jeg hadde jo sagt til ham at jeg syntes han burde være mer hjemme, at han var litt fjern og måtte vise mer engasjement. Jeg trodde på den tida at han bare var daff pga ting på jobb.

I ettertid er det jo lett å se tegnene til at han ville ut. Men jeg tok barneplanlegging som et tegn på at han vil dele livet med meg. For ingen er vel så dum at de prøver å bli gravid med ei dame de vil slå opp med?

Anonymkode: f1afa...949

[Gjest Huder]

Skilsmisse frykt.  Jeg hadde det i 2014, i frykt for hvordan det skulle gå, og hvordan jeg skulle klare meg. Ble 2016 før jeg klarte det, har aldri trega på avgjørelsen, det var mye arbeid men jeg vil heller være alene enn å være i ett forhold der jeg føler meg alene. Først nå, etter 3 år føler jeg at jeg har landa, og eg ovenpå økonomisk. 

[Ella Ellefantella]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var ulykkelig i hvertfall 4 år, men jeg turte var redd for å bryte opp familien, redd for hva barna ville si, hva foreldrene våre ville si osv. Jeg kom meg igjennom det, og nå er jeg sjeleglad for at jeg aldri brøt opp! Vi har det bedre en noensinne, og jeg tror at dette var en periode jeg måtte gå gjennom, som de fleste, og jeg klarte det! Barna mine slapp skilsmisse   Jeg tar meg ofte i å få angst for at jeg faktisk holdt på å forlate mannen min og barna! Uansett, er jeg glad jeg ikke lot det gå så lett. Det er helt normalt å føle slik etter noen år som småbarnsmor, press her og der. Tror min styrke kom fra at jeg har vært samboer før jeg fikk barn, og at jeg så at livet ikke endret seg på en eneste måte etter jeg gikk fra ham! Var veldig kjekt de første årene, men ser jo at alle forhold "stabiliserer" seg etter en stund. Gresset er ikke grønnere på andre siden - det er grønt der man vanner det (selvsagt unntak, men slik det har blitt i dag hvor det nærmest er skilsmissetrend, så er det flaut å se hvor mange som skiller seg, fordi de "var glidd fra hverandre". Barna er ikke så viktig, så lenge mor eller far slipper å være kun 95 % lykkelig).

Anonymkode: 99222...ece

Du er passe dum som tror at grunnen er at "de har vokst fra hverandre". Det er ikke mange som tar lett på skilsmisse, spesielt ikke med barn involvert, så du bør komme deg ned fra din høye hest, bare fordi DU klarte å unngå skilsmisse!

Folk er veldig overrasket over at vi ble skilt, men tror du jeg bretter ut om alle grunnene og alt som ligger bak, hvor syk jeg ble rent fysisk av å holde ut for barnets skyld? Eller tror du jeg sier at vi "har glidd fra hverandre/ vi er så forskjellige"?

Du, som var en hårdbredd fra skilsmisse, burde virkerlig ha litt bedre innsikt. Flaut!

 

[AnonymBruker]

Jeg er livredd forandringer, så valget om å skille meg fra mannen lå langt inne. Men etter 8 år som kun «venner» fikk jeg nok.  

Valgte å skille oss, og det var en skremmende prosess. Ante ikke om jeg ville få råd til egen leilighet osv. Men alt ordnet seg. 

Jeg har heller aldri vært ordentlig alene i hele mitt liv. 

Men herregud så deilig det er!!! Elsker å bo alene (har barna 50 % da). Jeg er min egen sjef. Slipper alle irritasjonsmomentene jeg tidligere hadde i hverdagen. 

Jeg mener at om man har prøvd alt og lenge nok så er det innafor å gjøre det slutt. 

Anonymkode: 57187...9f7

[Gjest CamillaCollett]

Angående det å snakke med venner:

Det er mulig man kan bli påvirket av venner til å bryte. Men om man har gode venner, så er i så fall årsaken at vennene ser at man ikke har det godt i forholdet. Og at man ser at de skilte vennene faktisk har klart seg.

Hvis man har vært i et hanglende forhold i mange år, er det ganske vanlig, tror jeg, at man er så vant til ikke-optimale omstendigheter at man har fått en usunn standard. Man venner seg skremmende fort til ensomhet og dårlig kommunikasjon, og man tenker at man ikke klarer å bryte ut eller at det ikke er verdt det. Apatien kommer sigende, man tenker at det er enklere å bli "for barnas skyld" enn å hoppe i det og bryte.

Da er det faktisk fantastisk med venner som kan si: "Du, dette er ikke et godt forhold. Hvis det ikke funker, skylder du deg selv å gjøre noe med det."

Jeg kjenner ingen som har tatt lett på skilsmisse. Samtlige har brukt lang tid på å komme fram til beslutningen. Så er det sikkert en del som erfarer at livet på den andre siden også har en god del ulemper, men det betyr jo ikke at det var feil å gå.

[AnonymBruker]

Syns det er så trist å lese om alle samlivsbrudd som barn opplever idag.   Det er altfor mange. Tror det er veldig få skilsmisser som egentlig er positivt for hverken barna eller foreldrene. 

For ca.15 siden var jeg taxisjåfør noen år i en storby mens jeg studerte.   Og søndagen var den verste dagen å jobbe.  Da skulle mange av de skilte fedrene levere tilbake barna etter helgen.  Og merket mellom de skilte foreldrene at tonen ikke alltid var god når ungene ble levert tilbake. Ofte når ungene var levert,og vi var på vei tilbake der han bodde eller til puben, satt far i baksete i taxien å gråt.  Kunne se at mange av de hadde det skikkelig vondt.   

En nabo av meg som nå har voksne barn,valgte skilte seg når barna var 8 og 10 år gamle.   Han angret i ettertid på at han ikke ventet 10 år til barna var voksne.   For da kunne de ha fått et rent brudd å kunne gått hver til sitt. Enn å være tvunget til å samarbeide til barna. For det har ikke vært enkelt å samarbeide når den andre parten er fly forbannet på deg, for ho ønsket ikke at forholdet skulle ta slutt. I ettertid angret han på at han gikk fra ho, for han tror at de kunne klart å løst problemene sammen vist han ikke hadde valgt den letteste løsningen. Men når han skilte seg var han så sikkert. Hadde blitt påvirket av kollega og venner at det var det beste. Ho giftet seg på nytt 6 år etter bruddet og er fortsatt gift i dag. Han er singel.   

Jeg har vært  sammen med min kona i 15 år. (Gift i snart 11 år) En ting som overasker meg på jobb.  Vi er ca 20-40 som jobber sammen. Avhengig av hvor travelt det er på jobb og årstid. Men det er ofte nye folk siden så mange kommer og går. Men hvorfor søker så mange som har problemer med ekteskapet i dag og hører på folk som har skilt seg og ikke hos de som er gift og aldri har skilt seg?   Merker også på jobb at det er ofte de som har skilt seg som ofte skal være "eksperter" på forhold.  

Anonymkode: d0f06...9c1

[Engel]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For ca.15 siden var jeg taxisjåfør noen år i en storby mens jeg studerte.   Og søndagen var den verste dagen å jobbe.  Da skulle mange av de skilte fedrene levere tilbake barna etter helgen.  Og merket mellom de skilte foreldrene at tonen ikke alltid var god når ungene ble levert tilbake. Ofte når ungene var levert,og vi var på vei tilbake der han bodde eller til puben, satt far i baksete i taxien å gråt.  Kunne se at mange av de hadde det skikkelig vondt.   

En nabo av meg som nå har voksne barn,valgte skilte seg når barna var 8 og 10 år gamle.   Han angret i ettertid på at han ikke ventet 10 år til barna var voksne.   For da kunne de ha fått et rent brudd å kunne gått hver til sitt. Enn å være tvunget til å samarbeide til barna. For det har ikke vært enkelt å samarbeide når den andre parten er fly forbannet på deg, for ho ønsket ikke at forholdet skulle ta slutt. I ettertid angret han på at han gikk fra ho, for han tror at de kunne klart å løst problemene sammen vist han ikke hadde valgt den letteste løsningen. Men når han skilte seg var han så sikkert. Hadde blitt påvirket av kollega og venner at det var det beste. Ho giftet seg på nytt 6 år etter bruddet og er fortsatt gift i dag. Han er singel.  

Anonymkode: d0f06...9c1

Veldig gode poeng. Man har ingen formening om hvor vondt det er å være uten ungene før man er der selv. Det kan jeg skrive under på. Det er mye tårer. Selv etter 4 år. Og selv om jeg er heldig som har barna så mye som 50%. Skulle gjerne hatt de 100%, men jeg har ingen rett til å kreve at de skal se faren sin mindre enn meg. Selv om jeg virkelig skulle ønske det.

Samarbeid er ikke lett etter samlivsbrudd. Har man slitt med kommunikasjon og uenighet i samlivet må man regne med at dette blir enda verre etter brudd. Det kan fungere greit i perioder, men det er mye som kan rote det til, som feks når det kommer nye partnere inn. Vi hadde tilsynelatende "godt samarbeid", eller har hatt det fram til nå. Men det er fordi jeg har jenket meg og gjort alt jeg kan for at ungene ikke skal lide når eksen endrer menig, har glemt å planlegge ferien osv. Men nå orker jeg ikke mer. Har satt ned foten og krevd at han må forholde seg til avtalen vi har. Og det har vært et sant helvete. Så mye for "samarbeid".

 

[Commander]

1 time siden, CamillaCollett skrev:

Angående det å snakke med venner:

Det er mulig man kan bli påvirket av venner til å bryte. Men om man har gode venner, så er i så fall årsaken at vennene ser at man ikke har det godt i forholdet. Og at man ser at de skilte vennene faktisk har klart seg.

Jeg kjenner ingen som har tatt lett på skilsmisse. Samtlige har brukt lang tid på å komme fram til beslutningen. 

Skilsmisse kan være smittsomt.

Det kommer gjerne i bølger. Venninnen skiller seg og har behov for å fortelle alle hvor fint hun har det nå. Selvsagt kan det virke forlokkende for andre når det gikk bra med henne. Ikke så skummelt allikevel.

Ser samme tendensen med uføretrygd. Noen går foran og andre følger etter.

Har sett folk har skillt seg fra pga av krangling, utroskap, kjedsomhet, økonomi. Noen har gått uten at det har vært noen utløsende årsak. Det var kanskje det værste for henne som gikk.

Hun sa det selv. Hadde han enda vært voldelig utro eller noe annet. Da hadde hun kunne gått med god samvittighet og alle hadde forstått. Det hadde vært enklere.

Men hun var bare lei og tok ut separasjon.

[a l'orange]

⭐

Endret 18. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du sikker på at du hadde angret om han ikke fant seg ei ny ei så fort? Mange får sjokk og panikk når den andre går videre, og tolker det som anger. Du gikk jo fra han for en grunn, men den blekner kanskje når det skjedde noe drastisk som du ikke var forberedt på. 

Anonymkode: 511be...6c9

Jeg mener at hvis man reagerer med sjalusi på partneren, da er ikke forholdet over.. Hvis man reagerer med sjalusi, så er det følelser der mener jeg. Da bør man kanskje prøve forholdet litt til. 

Anonymkode: c39de...d43

[AnonymBruker]

Jeg har ikke angret. Han nektet å akseptere det, men han forsto innerst inne hvorfor.

Anonymkode: 61137...e8b

[exictence]

Om noen angrer, tror jeg de overbeviser seg selv om at de ikke angrer. Og det er bra. En slags overlevelsesteknikk, er det vel.

[AnonymBruker]

Skilsmisse er ingen enkel løsning. Det er derfor jeg har så store problemer med å gjennomføre det.

Vi holder sammen kun for barna. Jeg tror begge hadde hatt det bedre alene. Men ikke barna da.. 

Anonymkode: 69d7f...264

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skilsmisse er ingen enkel løsning. Det er derfor jeg har så store problemer med å gjennomføre det.

Vi holder sammen kun for barna. Jeg tror begge hadde hatt det bedre alene. Men ikke barna da.. 

Anonymkode: 69d7f...264

Der er jeg ikke enig. Å holde sammen for barna er ingen god grunn hvis hjemmet preges av krangling, misnøye, mistrivsel osv. Selvsagt syntes ungene mine det var leit at vi ikke levde sammen lengre, men etterhvert som tingene gikk seg til, ga de uttrykk for at det var mye fredeligere og at jeg var i mye bedre humør. Det de ikke likte, var å reise frem og tilbake mellom oss foreldre, og de likte ikke hans nye kjæreste. 

Anonymkode: c7b22...9b8

[Ella Ellefantella]

7 timer siden, a l'orange skrev:

Ja, det er det samme med mye rart. Både det å utdanne seg, gifte seg og få barn er jo også ting mange gjør, mye fordi andre rundt gjør det.

Og så, noen år senere, så er det plutselig så utrooolig kjedelig å være gift når resten av jentegjengen er skilt og drar på fine ferier sammen - og DA er det lett å finne fem feil i eget hus!

Hadde de i stedet hatt venner som holdt sammen med ektefellen, så hadde det ikke vært like fristende å være den ene som brøt ut. 

Vel, hvis man lar seg friste fordi venninnene drar på singelferie, så kan ikke ekteskapet være særlig godt! Jeg tror de færreste skiller seg av kjedsomhet, altså, uansett hva dere tror som ser det utenfra! Jeg er ganske sikker på at det er omvendt, at folk BLIR nettopp pga omgangskretsen, selv om de ønsker seg ut.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke angret. Han nektet å akseptere det, men han forsto innerst inne hvorfor.

Anonymkode: 61137...e8b

Nektet å aksepter som at han ikke ønsket en skilsmisse, eller som at du måtte bruke advokat for å få bli skilt?

Anonymkode: f1afa...949

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Der er jeg ikke enig. Å holde sammen for barna er ingen god grunn hvis hjemmet preges av krangling, misnøye, mistrivsel osv. Selvsagt syntes ungene mine det var leit at vi ikke levde sammen lengre, men etterhvert som tingene gikk seg til, ga de uttrykk for at det var mye fredeligere og at jeg var i mye bedre humør. Det de ikke likte, var å reise frem og tilbake mellom oss foreldre, og de likte ikke hans nye kjæreste. 

Anonymkode: c7b22...9b8

Vi krangler ikke noe særlig, men snakker nesten ikke sammen. Vi er så forskjellige, ikke på samme bølgelengde, og vi har ikke interesse av å gjøre ting sammen lengre. Vi (jeg) har prøvd, men det funker bare ikke mellom oss. Parterapi og alt. Ungene er det eneste som binder oss sammen. Men ønsker egentlig ikke et 50-50 liv for ungene. Er redd for hva det vil gjøre med dem.

Anonymkode: 69d7f...264

[AnonymBruker]

8 timer siden, a l'orange skrev:

Ja, det er det samme med mye rart. Både det å utdanne seg, gifte seg og få barn er jo også ting mange gjør, mye fordi andre rundt gjør det.

Og så, noen år senere, så er det plutselig så utrooolig kjedelig å være gift når resten av jentegjengen er skilt og drar på fine ferier sammen - og DA er det lett å finne fem feil i eget hus!

Hadde de i stedet hatt venner som holdt sammen med ektefellen, så hadde det ikke vært like fristende å være den ene som brøt ut. 

Jeg ser og samme tendens, at det har en slags «smitteeffekt».

Men jeg ser ikke smitteeffekten dithen at man plutselig finner feil som ikke var der. Det handler vel mer om at man ser at andre overlever, de klarer seg OK, det går ikke til helvete.

Jeg har gift med barn selv, og ser jo en viss trygghet i at andre kan oppleve samlivsbrudd og klare seg greit likevel. Det gjør ikke at jeg vil ha brudd selv, men det gjør at jeg ser at man også har alternativer om man virkelig trenger det. 

Anonymkode: ea333...49e

[AnonymBruker]

8 timer siden, a l'orange skrev:

Ja, det er det samme med mye rart. Både det å utdanne seg, gifte seg og få barn er jo også ting mange gjør, mye fordi andre rundt gjør det.

Og så, noen år senere, så er det plutselig så utrooolig kjedelig å være gift når resten av jentegjengen er skilt og drar på fine ferier sammen - og DA er det lett å finne fem feil i eget hus!

Hadde de i stedet hatt venner som holdt sammen med ektefellen, så hadde det ikke vært like fristende å være den ene som brøt ut. 

De fleste jeg kjenner som er skilt, har mye dårligere økonomi enn før. 

De av dem som vil det, kan pule på noen nye, men det er ikke hele gjenger av nyskilte damer som drar på digge ferieturer sammen. De er bissi av å ta seg av barna, og i de ukene de ikke har barn, ta seg av jobb og/eller studier. 

Noen blir kanskje "smitta" av at andre går, men da har det ligget og brygget lenge, tenker jeg, og man har kanskje tålt manglende samarbeid eller manglende kjærlighet på overtid. 

Eksen min skulle også gått mye før, istedenfor å "holde sammen med ektefellen" lenge etter at han hadde mista alt av romantiske følelser for meg. Jeg vet at han prøvde å gi forholdet vårt en sjanse, men siden han ikke involverte meg i tvilen sin, blir jeg bare kvalm når jeg tenker på de siste årene våre sammen. Men han gjorde det nok mye fordi vi har mange venner som er gift og holder sammen, og han skulle ikke være dårliger enn dem osv.

Anonymkode: f1afa...949

[a l'orange]

⭐

Endret 18. oktober 2020 av a l'orange