Når kjæresten har "manflu" - hvor går grensen på hva man skal tåle?

[AnonymBruker]

Regresjon. 

Anonymkode: 1ef9d...8ba

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner at du aldri har hatt ordentlig influensa. 

Jeg hadde det nylig, lå og skalv i mørket (orka ikke en gang være på mobilen) og spiste ikke mat på to-tre dager. Ikke orka jeg å dra på butikken heller så da måtte jeg bestille pizza og skal love deg pizzabudet var stille da jeg stilte med bleik hud, fett hår, svette og tre dager gammelt tøy... jeg så nok like jævlig ut som jeg følte meg. 

Mammaen min er over 70 år og ikke helt i form til å pleie dattera si. Uansett er det en kjærestes jobb når man bor sammen. De fleste gjør sånt med glede. 

Anonymkode: 34981...dee

 

Ser du har svart flere ganger. 

Jeg tar selvsagt vare på kjæresten min når han er syk. Jeg prøver å hjelpe så godt jeg kan. Han trenger ikke løfte en finger, for å bruke det uttrykket. 

For å bruke deg som eksempel, siden du skrev om det. Det er jo selvfølgelig "lov" å være så dårlig! Hadde han ligget slik hadde jeg selvfølgelig vært der for han og prøvd å pleie han. 

Forskjellen er at han aldri ligger inne på et mørkt rom og skjelver. Han ligger på sofaen og dermed på det eneste "oppholdsrommet" vi har der vi bor. Jeg blir altså vitne til at han er dårlig hele tiden. Det er jo greit, men når det ynkes og stønnes konstant i flere dager begynner tålmodigheten å ta slutt. Dessverre. Om det gjør meg til en dårlig kjæreste? Jeg har aldri sagt dette til han, men han merker det kanskje på kroppsspråket mitt selv om jeg prøver å skjule det. 

Hadde han vært så dårlig som du beskriver hadde jeg nok tatt han med til legen. 

Og for å komme til dette med brunosten. Jeg er helt enig med deg at han burde si i fra hva han vil ha. Hadde han bedt opp to brødskiver med ost og skinke hadde jeg laget det uten å mukke. Problemet, føler jeg, er denne forventningen om at jeg må vite alt dette. Jeg må vite at det og det betyr det og det. Spør jeg om hva han mener blir jeg nærmest bjeffet til. Som om han svarer "det burde du jo vite". Det er den passiv-aggressiviteten som jeg synes er vanskelig å forholde seg til. 

Anonymkode: 27fdf...f69

[CamillaCollett]

Jeg er helt lik som deg, TS. Det har ikke med å ha lite empati å gjøre, det har noe med toleranse for sutring å gjøre. Da barna mine var mindre lærte de seg fort at sutring hadde lite effekt på meg. Å si at man har det vondt, at man trenger hjelp og be om ting - det er noe helt annet, men sutring gjør meg bare irritert.

Når man er voksen ser man selvsagt også forskjell på alvorlig og mindre alvorlig sykdom. Som en her skriver - man BLIR skikkelig dårlig av influensa (blir man ikke det er det som regel noe annet og mildere man har fått), og det er klart man trenger pleie da! Men jeg har vært sammen med en mann som ligger og sukker og sier "åååååå, åååååå" bare feberen såvidt bikker 38. Han kunne smatte med munnen, stønne og klage, og likevel var det helt åpenbart at det var en puslesykdom det var snakk om. Og dét takler jeg ikke. Jeg mener at man bør håndtere en forkjølelse og 38,1 grader uten de store faktene, ærlig talt. En gang hadde han det slik mens jeg lagde middag til to slitne unger på 1 og 3 år, og han ropte på meg og sa: "Du... Kan du gå på butikken og kjøpe cola?" - og mente jeg var lite følsom da jeg sa at det ikke passet, men at han kunne få saft. Noen er bare sånn. (Ekstra interessant var det, at denne innstillingen til egen sykdom på ingen måte materialiserte seg som omsorg for andre når DE var syke.)

Det som hjalp veldig, var da jeg en gang, etter en klagerunde av dimensjoner, sa mildt og sarkastisk: "Jeg tror du bør dra hjem til din mor. Det er bare hun som kan hjelpe deg i tilstanden du er i nå." 

Og før alle har stemplet meg som ufølsom bitch her, så kan jeg jo også si at det var en selvfølge å varte ham opp, kjøpe god mat og drikke, servere, skaffe lesestoff og trøste da han var sengeliggende med prolaps i ukesvis. 

[Chantielle]

Han høres ut til å være mye 'dårlig'.Når man klager over smerter både her og der flere ganger i uka,så bør han enten bli skikkelig utredet hos en lege,eller slutte å syte sånn.Man kan bli i uggen form av influensa ja,men men det får da være måte på til syting da også. Et voksent menneske,kvinne/mann,ligger ikke og stønner og klager i det lange og det brede,influensa eller ei.
Er han sååååå dårlig,si ifra til han at det åpenbart er på tide å ringe legevakta.Høres ut som om du stiller opp nok,lager mat til han,kommer med fuktig klut osv.

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var noe av det mindre empatiske jeg har lest. Jeg er en kvinne som får "manflu", i den forstand at jeg blir fryktelig dårlig ved vanlige forkjølelser for ikke å snakke om influensa. Hvis noen hadde kritisert meg for å "puste tungt" da, hadde vedkommende fått løpepass. Det er allerede irriterende nok med alle som kommer på jobb og sier "det er jo bare forkjølelse"; eller til og med "bare en liten influensa". For de blir jo ikke så syke. Men det blir jeg, når de smitter meg. Jeg tåler derimot fint feber uten å bli alt for dårlig, og får aldri omgangssyke og denslags. Skulle jeg da sette meg til doms over andre som blir veldig dårlige av dette? Man kjenner kun sine egne symptomer og smerter, og vet ikke hvordan andre har det med samme sykdom. Noen går jo rundt med brukne bein, mens andre (feks fotballspillere) triller 13 runder rundt på gresset av et skrubbsår. 

Anonymkode: 5acea...403

Hvordan vet du at de ikke blir like dårlige som deg? Jeg tenker at det kan være at de bare klager mindre...

Anonymkode: 51e1c...bd3

[AnonymBruker]

Jeg skal komme med et konkret eksempel, mens jeg fortsatt har det friskt i minne.

I løpet av helgen ble kjæresten min dårlig. Jeg våknet midt på natten av at han lette i nattbordskuffen (der har vi medisiner og temperaturmåler). Jeg visste at han var dårlig siden han fortalte dette kvelden før vi la oss. Jeg sier noe av typen "huff, er du så dårlig?". "Ja", svarer han og sier han skal ta temperaturen. Jeg spør om jeg skal hente noe vann og gjør dette mens han sjekker temperaturen. Når jeg kommer tilbake gir jeg han vannglasset og han sier at temperaturen viste 39 grader. Jeg har ikke så god kontroll på dette med temperaturer, men sier at jeg syntes det var høyt. Han drikker vannet og legger seg i sengen igjen. Jeg henter en kald klut og legger det på pannen hans. 

Jeg legger meg så ved siden av han. Han ligger der med kald klut på pannen og lager disse lydene som jeg har nevnt. Hvert åndedrag akompagneres av en lyd. Jeg spør om det er noe jeg kan gjøre. "Nei" svarer han. Så ble jeg liggende der da. Jeg prøvde å stryke han på armen, vise at jeg brydde meg. Minuttene går. Jeg spør om jeg skal hente PC'en siden hvis han ikke får sove. "Joda, det kan du gjøre" sier han. Jeg henter laptopen og setter på en serie for han. Jeg legger meg ved siden av og sovner fort. 

Dagen etter "klager" han over at han har sovet dårlig. Knapt nok to timer. Jeg sier at jeg skjønner det. "Du er jo dårlig. Jeg håper du får sove i løpet av dagen". Så går jeg på jobb.

Når jeg kommer hjem nevner han flere ganger i løpet av kvelden at jeg fikk tross alt sove forrige natt. 

Hva skal jeg svare på dette? Er det en forventing om at jeg må holde meg våken når han er syk? Parat til å hente noe? Han sa aldri at det var dårlig gjort, men når det ble nevnt så mange ganger kjente jeg det stakk litt.  

Anonymkode: 27fdf...f69

[AnonymBruker]

Glad det ikke er min mann! Det jeg reagerer mest på er uhøfligheten hans, det å være syk er ingen grunn til å være ufin (unntaget er ved fødsel, om man har falt og brukket noe og ennå ikke har blitt lappet sammen osv, da skal jeg bite i meg litt).  Så dette hadde jeg tatt en alvorlig prat med han om en dag han er frisk. 

Jeg hadde snakket med han om stønningen også, med mindre han virkelig er syk (men oppfatter deg som det ikke er så alvorlig), og spurt hva han ønsker å oppnå med det (uten å være anklagende). Og så hadde jeg enten gått på et annet rom/ut av huset, etter å ha spurt en gang om han trengte noe, og fortalt at det høres ut som han vil ha litt fred og ro .

Det at han prater mye om sykdom må du nok bare leve med, om det er vanlig i hans familie så tror jeg det er vanskelig å endre dette. 

Anonymkode: 09385...7a4

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker said:

Bare for å si noe om hvorfor jeg brukte ordet "manflu". Ja, det var kanskje litt dumt av meg. For meg betyr det ordet at menn "lider" mer enn damer når de er syke. Denne myten (kall det hva du vil) om at menn krever mer stell og pleie enn damer når de er syke. Og at damer i forholdet ikke får like mye tilbake når de selv er syke. Ja det er generaliserende. Tenkte meg ikke så mye om da jeg skrev det. 

En feilslutning. Menn går ikke ofte nok til legen og de snakker generelt sett for lite om helseproblemer. "Manflu" er bare en variant av slutt og syt og ta det som en mann.

Anonymkode: 5fe19...317

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Glad det ikke er min mann! Det jeg reagerer mest på er uhøfligheten hans, det å være syk er ingen grunn til å være ufin (unntaget er ved fødsel, om man har falt og brukket noe og ennå ikke har blitt lappet sammen osv, da skal jeg bite i meg litt).  Så dette hadde jeg tatt en alvorlig prat med han om en dag han er frisk. 

Jeg hadde snakket med han om stønningen også, med mindre han virkelig er syk (men oppfatter deg som det ikke er så alvorlig), og spurt hva han ønsker å oppnå med det (uten å være anklagende). Og så hadde jeg enten gått på et annet rom/ut av huset, etter å ha spurt en gang om han trengte noe, og fortalt at det høres ut som han vil ha litt fred og ro .

Det at han prater mye om sykdom må du nok bare leve med, om det er vanlig i hans familie så tror jeg det er vanskelig å endre dette. 

Anonymkode: 09385...7a4

 

Takk for svar. 

Det er akkurat det jeg spør meg selv når han lager disse lydene. Hva er det han vil oppnå med det? Jeg ser andre har nevnt ordet sutring her. Ja, jeg føler nok at han sutrer. Det som er litt vanskelig med sutring er at folk har så ulike grenser på hva som er sutring og ikke. Hjemme hos oss var det nulltoleranse for sutring. Selvsagt var det lov til å ha en dårlig dag og fortelle om hvordan man hadde det osv. Men det var ikke lov å ta dette ut på andre. Kranglet man med noen var det ikke lov til å "ta det utover" noen andre i familien. 

For meg er sutring vanskelig fordi jeg er klar over at jeg har så liten toleranse for det. Det hjelper jo ingenting å lage lyder, tenker jeg. Man blir vel ikke fortere frisk av det. 

Samtidig kan det jo være at det hjelper for han! Og da må vel jeg bare godta det. Eller? Vi er jo forskjellige. Jeg vet jo selv hvor sårende det kan være å ikke bli "møtt" hvis man har det vanskelig. Det kan være frustrerende hvis parteren din alltid kommer til problemløsning når du selv bare vil lufte noe. 

Og da er igjen spørsmålet hvordan jeg kan være søttende. Jeg vet som sagt at jeg er kjempestreng (med meg selv og andre) når det kommer til såkalt sutring. Men hvis det er noe jeg som kjæreste bare må tåle, så spør jeg på hvilken måte skal jeg tåle det? Er det frekt å bare la han og disse lydene være i fred? Eller må det følges opp? 

Anonymkode: 27fdf...f69

[AnonymBruker]

Oioioi, du er sykt tålmodig! 😱 Jeg hadde dratt ut av huset tror jeg, heller enn å stå på pinne for sutring. Er man ordentlig dårlig blir det noe annet, men jeg har lav terskel for bullshit. Og her var det mye av den slags. 

Anonymkode: fca87...ce9

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Glad det ikke er min mann! Det jeg reagerer mest på er uhøfligheten hans, det å være syk er ingen grunn til å være ufin (unntaget er ved fødsel, om man har falt og brukket noe og ennå ikke har blitt lappet sammen osv, da skal jeg bite i meg litt).  Så dette hadde jeg tatt en alvorlig prat med han om en dag han er frisk. 

Jeg hadde snakket med han om stønningen også, med mindre han virkelig er syk (men oppfatter deg som det ikke er så alvorlig), og spurt hva han ønsker å oppnå med det (uten å være anklagende). Og så hadde jeg enten gått på et annet rom/ut av huset, etter å ha spurt en gang om han trengte noe, og fortalt at det høres ut som han vil ha litt fred og ro .

Det at han prater mye om sykdom må du nok bare leve med, om det er vanlig i hans familie så tror jeg det er vanskelig å endre dette. 

Anonymkode: 09385...7a4

 

Glemte å svare på det siste du skrev!

Ja, jeg tror det er vanskelig å endre på dette med "helseprat". Som sagt er ikke dette noe stort problem for meg. Jeg blir bare usikker på hvordan jeg skal reagere. 

Hver gang, nesten uten unntak, vi har vært ute og spist sier han "magen min" når vi er kommet hjem. Jeg er vandt til at han sier det og vet at det betyr noe av typen "jeg har vondt i magen" eller "nå er jeg virkelig mett". Så går han på do og sier "magen min" igjen. Hva skal man svare på sånt? "Hvordan var bæsjen?". 

Jeg kjenner meg som en fisk på land. Jeg har ikke noe språk når det kommer til andres dobesøk. Jeg har prøvd å spørre om han kanskje burde ta en tur til legen siden han så ofte har problemer med magen. "Neida" svarer han og da tenker jeg at det ikke er noe alvorlig problem. Men likevel nevnes dette til stadighet. Og da lurer jeg rett og slett på hva man skal si. 

Anonymkode: 27fdf...f69

[AnonymBruker]

Er faktisk enig med AB over, du har aldri hatt skikkelig influensa :P

Anonymkode: 2eb1c...e51

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for svar. 

Det er akkurat det jeg spør meg selv når han lager disse lydene. Hva er det han vil oppnå med det? Jeg ser andre har nevnt ordet sutring her. Ja, jeg føler nok at han sutrer. Det som er litt vanskelig med sutring er at folk har så ulike grenser på hva som er sutring og ikke. Hjemme hos oss var det nulltoleranse for sutring. Selvsagt var det lov til å ha en dårlig dag og fortelle om hvordan man hadde det osv. Men det var ikke lov å ta dette ut på andre. Kranglet man med noen var det ikke lov til å "ta det utover" noen andre i familien. 

For meg er sutring vanskelig fordi jeg er klar over at jeg har så liten toleranse for det. Det hjelper jo ingenting å lage lyder, tenker jeg. Man blir vel ikke fortere frisk av det. 

Samtidig kan det jo være at det hjelper for han! Og da må vel jeg bare godta det. Eller? Vi er jo forskjellige. Jeg vet jo selv hvor sårende det kan være å ikke bli "møtt" hvis man har det vanskelig. Det kan være frustrerende hvis parteren din alltid kommer til problemløsning når du selv bare vil lufte noe. 

Og da er igjen spørsmålet hvordan jeg kan være søttende. Jeg vet som sagt at jeg er kjempestreng (med meg selv og andre) når det kommer til såkalt sutring. Men hvis det er noe jeg som kjæreste bare må tåle, så spør jeg på hvilken måte skal jeg tåle det? Er det frekt å bare la han og disse lydene være i fred? Eller må det følges opp? 

Anonymkode: 27fdf...f69

Nei, det er ikke frekt å la han være i fred 😉 som sagt,  jeg ville spurten gang, "er det noe du behøver". Om svaret da er nei, så hadde jeg sagt "så bra. Da går jeg ut en tur/besøker .../setter meg på rommet, for på stønningen din så høres det ut som du har behov for å være i fred. Gi meg beskjed om det er noe".

Om han er ofte syk så er det jo litt kjipt å føle man må ut av huset/gjemme seg på rommet titt og ofte. Men bikkja mi hadde sikkert satt pris på ekstra tur og trening 😂

Når jeg hadde kommet hjem så hadde jeg spurt "hvordan går det", men ikke noe mer enn det. Å dulle/gjette hva folk behøver når de skaper seg gidder jeg ikke. Er jeg skikkelig syk, så vil jeg helst være i fred, og jeg klarer å svare pent/takke hvis folk hjelper meg med noe, det samme forventer jeg av andre.

Anonymkode: 09385...7a4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er faktisk enig med AB over, du har aldri hatt skikkelig influensa

Anonymkode: 2eb1c...e51

Sist gang jeg hadde skikkelig influensa var da jeg var 20, hvis jeg husker riktig. Da var jeg ordentlig dårlig og lå bare i sengen. Kvalm var jeg også og selv vann kom rett opp igjen. 

Jeg husker det var veldig vondt og hele kroppen verket. Men jeg hadde ingen "behov" for å lage masse lyder eller svare aggressivt hver gang min daværende kjæreste spurte om jeg trengte noe. Alt jeg ville var å ligge i fred.

Mulig jeg ikke var så dårlig siden kroppen ikke lagde disse lydene. Det var ingen lyder som kom uten at jeg kunne kontrollere dem. Og spurte kjæresten om han skulle hente noe ble jeg veldig glad for det. Merket aldri at jeg fikk lyst til å bjeffe et svar tilbake. 

 

Anonymkode: 27fdf...f69

[Rosmarin(ert)]

40 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Ser du har svart flere ganger. 

Jeg tar selvsagt vare på kjæresten min når han er syk. Jeg prøver å hjelpe så godt jeg kan. Han trenger ikke løfte en finger, for å bruke det uttrykket. 

For å bruke deg som eksempel, siden du skrev om det. Det er jo selvfølgelig "lov" å være så dårlig! Hadde han ligget slik hadde jeg selvfølgelig vært der for han og prøvd å pleie han. 

Forskjellen er at han aldri ligger inne på et mørkt rom og skjelver. Han ligger på sofaen og dermed på det eneste "oppholdsrommet" vi har der vi bor. Jeg blir altså vitne til at han er dårlig hele tiden. Det er jo greit, men når det ynkes og stønnes konstant i flere dager begynner tålmodigheten å ta slutt. Dessverre. Om det gjør meg til en dårlig kjæreste? Jeg har aldri sagt dette til han, men han merker det kanskje på kroppsspråket mitt selv om jeg prøver å skjule det. 

Hadde han vært så dårlig som du beskriver hadde jeg nok tatt han med til legen. 

Og for å komme til dette med brunosten. Jeg er helt enig med deg at han burde si i fra hva han vil ha. Hadde han bedt opp to brødskiver med ost og skinke hadde jeg laget det uten å mukke. Problemet, føler jeg, er denne forventningen om at jeg må vite alt dette. Jeg må vite at det og det betyr det og det. Spør jeg om hva han mener blir jeg nærmest bjeffet til. Som om han svarer "det burde du jo vite". Det er den passiv-aggressiviteten som jeg synes er vanskelig å forholde seg til. 

Anonymkode: 27fdf...f69

Nei, det gjør deg ikke til en dårlig kjæreste, det gjør deg til et menneske.

Jeg har "forvist" samboeren min til soverommet før, med en beskjed á la "hvis du er SÅ dårlig, da får du gå og legge deg". Rett og slett fordi jeg ikke fikser å ha sykdomsstønn inn i øret til enhver tid, når symptomene knapt høres verre ut enn en vanlig mensenuke for meg. Unntaket er kanskje dersom han er vanvittig tett i nesen, men da er fortsatt første forslag "nesespray". For meg handler det også om at jeg blir et bedre omsorgsmenneske dersom jeg får litt pusterom. Heldigvis tror jeg vi er litt like der, jeg opplever i hvert fall at vi stort sett tar hensyn til hverandre når den andre er syk.

Da samboeren min hadde skikkelig influensa, var ordentlig dårlig, så briljerte jeg i rollen som Florence Nighthingale, og det er jeg sikker på at du ville gjort også, TS. Men det høres jo ikke ut som om det er ordentlig influensa, det høres ut som om det er småting. 

Angående dette med helseprat, så synes jeg det høres veldig rart ut å kommentere før og etter toalettbesøk. Jeg er såpass prippen at jeg ville blitt skikkelig satt ut. Hvis det er noe som til stadighet skjer, så ville jeg svart - hver eneste gang - jeg synes du skal ta en tur til legen. Etter noen runder med "jeg synes du skal ta en tur til legen", så er det lov å si "nå tar du en tur til legen, eller så får vi slutte å spise ute".

Sytete mennesker har jeg virkelig null til overs for, men jeg ser ikke på meg selv som en usympatisk psykopat med manglende empati likevel. Min mor er klin lik, klaget jeg på hodepine som barn, så var første stopp Paracet. Ble det ikke bedre, så var hun verdens beste omsorgsperson. Klaging er ekstremt usjarmerende.

[QueenOfTheSidewalk]

Den pustingen gjør jeg når jeg er helt alene også . Det kan være mye, tett i nesa og/eller feber. Kan også puste sånn av smerter som noen andre nevnte. Siden han sier du ikke kan gjøre noe for han når han gjør det, tror jeg ikke det er noe han gjør for oppmerksomhet.

[AnonymBruker]

Jeg har en mann som stønner, peser, offer og affer så fort han er det minste tett i nesa, har luft i magen eller lignende. Jeg er selv kronisk syk, og vi snakker om sykdom her hjemme. Det er heller ikke problemet. Problemet for meg er som for deg, alle disse lydene som følger med. Det er ikke vits i å stønne som en fødende kvinne hver gang man er litt tett i nesa. Så lenge vi ikke hadde barn, så lot jeg han bare være. Etter vi fikk barn, så eksploderte jeg fullstendig da vi hadde omgangsyken en gang. Vi var alle syke, men siden jeg var på bedringens vei tok jeg ungen da han gikk ned for telling. Han lå på rommet og peste og stønna i vei, hvorpå jeg til slutt sa litt krasst at hvis du er SÅ dårlig, så får du dra på legevakta, for dette er ikke normalt. Da begynte han med at jeg hadde latterliggjort han og ikke gjort nok for han mens han var syk. Jeg tippa helt rundt og ba han se til helvete å skjerpe seg! Ikke lenge etter slo han en tå rett før foreldrene kom på besøk. Jeg hadde sett på den, så den var forslått men ikke noe å lage svært drama ut av. De kom inn, dytta meg til side, hauset og styra rundt den tåa, kjørte til apoteket og kjøpte ymse bandasjer og tull og snurra inn halve mannen før de satt og pjuska med han resten av besøket. Da skjønte jeg hvorfor han var så ekstremt selvmedlidende når han er syk. Oppmerksomhetssyke mannfolk er verre enn selve sykdommen.

Anonymkode: 8a9ca...353

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er ikke frekt å la han være i fred 😉 som sagt,  jeg ville spurten gang, "er det noe du behøver". Om svaret da er nei, så hadde jeg sagt "så bra. Da går jeg ut en tur/besøker .../setter meg på rommet, for på stønningen din så høres det ut som du har behov for å være i fred. Gi meg beskjed om det er noe".

Om han er ofte syk så er det jo litt kjipt å føle man må ut av huset/gjemme seg på rommet titt og ofte. Men bikkja mi hadde sikkert satt pris på ekstra tur og trening 😂

Når jeg hadde kommet hjem så hadde jeg spurt "hvordan går det", men ikke noe mer enn det. Å dulle/gjette hva folk behøver når de skaper seg gidder jeg ikke. Er jeg skikkelig syk, så vil jeg helst være i fred, og jeg klarer å svare pent/takke hvis folk hjelper meg med noe, det samme forventer jeg av andre.

Anonymkode: 09385...7a4

Takker igjen for svar! 

Mener ikke å krangle med deg her! Er 100 % enig med deg!

Jeg ser bare for meg at han kunne følt at jeg ikke var en "omtenksom" kjæreste hvis jeg gjorde det du nå beskriver (som sagt er jeg helt enig med deg!)

Hvis jeg hadde svart "OK! Da gjør jeg bare litt kontorarbeid" tror jeg han kunne blitt enda mer sutrete og furten enn det jeg føler han allerede er. At for han hadde det betydd at jeg ikke brydde meg en dritt.

Jeg skal bruke meg selv som eksempel for å forklare hva jeg mener. Da jeg var student husker jeg at jeg kunne bli svært nervøs i eksamenstiden. Husker jeg lå i sofaen i leiligheten og bare ventet til nervene hadde gitt seg før jeg begynte å lese igjen. Hver dag, når min daværende kjæreste spurte hvordan det gikk, sa jeg at "joda, det går bra. Gruer meg til eksamen bare". "Klaget" ikke noe mer enn det, men delte bare at jeg var nervøs. Hadde min daværende kjæreste sagt "vet du, jeg synes du klager veldig på dette med eksamen. Det er bare å slutte og syte!" tror jeg at jeg hadde blitt veldig lei meg. 

Ser du hva jeg mener? Jeg hadde følt jeg ikke ble møtt hvis han ba meg skjerpe meg. Jeg er redd min kjæreste ikke føler seg møtt hvis jeg sier hva jeg egentlig mener. 
 

Anonymkode: 27fdf...f69

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker said:

Dagen etter "klager" han over at han har sovet dårlig. Knapt nok to timer.

Anonymkode: 27fdf...f69

Det er nok litt typisk. Riktignok kan man føle at man har fått lite søvn, i forhold til hva som er de faktiske forhold, men dog.

Jeg lå på rom på sykehus med ei megge av sutretypen, og hun klaget (til andre, ikke til meg) over at hun ikke hadde sovet overhodet natten før, mens jeg ble holdt våken av snorkingen en forholdsvis stor del av tiden.

Anonymkode: c875a...942

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er nok litt typisk. Riktignok kan man føle at man har fått lite søvn, i forhold til hva som er de faktiske forhold, men dog.

Jeg lå på rom på sykehus med ei megge av sutretypen, og hun klaget (til andre, ikke til meg) over at hun ikke hadde sovet overhodet natten før, mens jeg ble holdt våken av snorkingen en forholdsvis stor del av tiden.

Anonymkode: c875a...942

 

Han må gjerne "klage" over lite søvn. Det er forståelig. Det som er problemet er at han har et "problem" med at jeg fikk sove! Jeg ble svært irritert. Jeg følte han prøvde å gi meg dårlig samvittighet fordi jeg faktisk fikk sove til slutt. Enda jeg skulle på jobb dagen etter...

Anonymkode: 27fdf...f69