Jeg blir misunnelig på Utøya-overlevende

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 11.11.2018 den 14.27, Tears in heaven skrev:

Hva er vel verre en at noen jakter på deg og du vet du skal dø?

Det er veldig ille, men det er også grusomt å bli forlatt av eget opphav; mishandlet, misbrukt og uønsket. 

Men nå mener jeg at det er feil å sammenligne. Smerte kan ikke måles. 

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Mystic woman]

16 timer siden, Tears in heaven skrev:

Tydelig at du ikke vet når du skal stoppe,du må tåle at ikke alle er enig med deg heller,men slutt å bagatellisere uttøyaofrene

I innlegg 178 skriver du følgende:

For det begynner å bli usmakelig,uansett jeg trekker meg ut fra denne tråden.

Enda fortsetter du å gnåle. Øya heter Utøya. Du skriver hele tiden "uttøya". Det betyr noe ganske annet.

Hvorfor har du slettet mange av dine innlegg?

 

[AnonymBruker]

1 time siden, Tears in heaven skrev:

Hva er vel verre en at noen jakter på deg og du vet du skal dø?

Nå sier jeg ikke at det verre,for smerte kan ikke sammenlignes. Men jeg ble utsatt for grove overgrep fra far fra jeg var under året frem til 5 års alder og ble blandt annet truet med at hvis jeg sa noe ville noe det komme noen å ta meg når det ble mørkt,så jeg var livredd for å sove i mørket frem til jeg var 13. Jeg var redd for livet. Og 30 år etter at overgrepet tok slutt har jeg voldsomme mareritt,daglig Flashbacks og tør ikke gå ut når det er mørkt osv. Så det finnes flere som har det minst like jævelig som de på utøya.

 

og de visste ikke at de skulle død. De fryktet det heter det 

Anonymkode: 764ec...eed

[AnonymBruker]

6 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Det er veldig ille, men det er også grusomt å bli forlatt av eget opphav; mishandlet, misbrukt og uønsket. Jeg tror sviket fra egne foreldre skaper så store sår, og dette sitter så dypt når det skjer i tidlig alder- at det er vanskelig å sammenligne det. 

Men nå mener jeg at det er feil å sammenligne. Smerte kan ikke måles. 

Har en 2-åring i familien, når jeg ser på ham, og tenker på barn som blir traumatisert av sine egne foreldre, så blør hjertet mitt . Og særlig når traumene begynner de 3 første årene, de superviktige årene i et menneskets liv, så har jeg lyst å gråte. De er så utrolig hjelpeløse, har ingenting å stille opp med mot mennesker som vil skade dem. Tror nok at mennesker som har opplevd store traumer i de hjelpeløse barneårene, dessverre får et hardt voksenliv og, dessverre.

Anonymkode: 2ff87...036

[Gjest Jegskulleønskeat]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har en 2-åring i familien, når jeg ser på ham, og tenker på barn som blir traumatisert av sine egne foreldre, så blør hjertet mitt . Og særlig når traumene begynner de 3 første årene, de superviktige årene i et menneskets liv, så har jeg lyst å gråte. De er så utrolig hjelpeløse, har ingenting å stille opp med mot mennesker som vil skade dem. Tror nok at mennesker som har opplevd store traumer i de hjelpeløse barneårene, dessverre får et hardt voksenliv og, dessverre.

Anonymkode: 2ff87...036

Kan skrive under på at det er fælt

[Rainbowdash_90]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Edit: havnet visst i feil tråd. 

Endret 11. november 2018 av Rainbowdash_90

[AnonymBruker]

På 2.11.2018 den 18.25, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig. De var redde i 1,5 time. Så er det barn som har vært redde gjennom hele oppveksten, og får absolutt ikke samme hjelp eller forståelse som disse. 

Anonymkode: e497f...cf1

Men med livslange psykiske følger, eller? 

Anonymkode: d6a12...a92

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt hva du mener ts, og har tenkt i lignende baner selv. Selv har jeg ikke opplevd store traumer, men levd tett på noen med traumer og jobbet mange år med barn med store traumer. Når jeg så hvor fleksibelt systemet kunne være når det bare var politisk vilje til det, så ble jeg både veldig veldig glad og veldig trist.
Glad på vegne av Utøya ofrene, glad for at vi forhåpentligvis klarte å forebygge livslang dårlig psykisk helse. Og få de ofrene ut av det utrolig tunge sporet som mange andre som har opplevd traumer må gå i. De som var best rustet opplevde kanskje aldri å gå i det sporet i det hele tatt. Ikke vet jeg, det får vi aldri vite heller. Siden dette kan komme opp på nytt og på nytt. Om mange år, eller det kan ha blitt bearbeidet nok. Svaret får generasjonene etter oss. Og de eneste ofrene jeg kjenner har  foreløpig klart seg godt.

Men jeg ble også sint, og trist når all denne romsligheten i systemet dukket opp. Fordi jeg har sett andre be om forståelse for sine strev, sett andre sine møter med systemet. Der har det ikke vært noen støtte å hente, ingen forståelse og så rigid tolkning av regelverk at man undres på om noen opparbeider bonus hvis de klarer å undertrykke hvert snev av medmennesklighet.
Og ja, jeg kan forstå at noen heller vil oppleve sitt livs helvete i noen timer, enn over måneder og år. Jeg kan faktisk det. 
Det er faktisk sånn at noen som er lam fra nakken og ned kan misunne noen som er lam fra livet og ned og omvendt. Ønske at de var i deres sko istede for sine egne, uten å i utgangspunktet ønske at noen skal bli skadet i det hele tatt. Det er i mine øyne bare mennesklig. Og det handler ikke om traumet, men om tilretteleggingen. Det handler om at skjønnsmessige avgjørelser går i din favør, at kunnskap om traumet ditt finnes i befolkningen, at folk flest skjønner at terror er en fryktelig opplevelse. At man får helsehjelp når man trenger det og ikke år etter man først skulle hatt det, at man får erstatning for tort og svie, at man møter velvilje og at man opplever støtte.
For vi er mange som ønsker ofrene for Utøya alt vel, som blir forbannet når noen kaller det et kort. Som heier på de unge menneskene som opplevde dette meningsløse. Så er vi desverre ikke like mange som heier på de som flykter hit fra krig og elendighet, hun som ble utsatt for overgrep gjennom hele barndommen, eller han som ble mobbet og utsatt for vold gjennom hele skolegangen, for de som måtte være voksne når de voksne ikke klarte å ta vare på seg selv en gang, for de som opplever at familien faller i knas, de som mister partneren sin, ungene sine eller hva det måtte være.
Den behandlingen som mange av Utøya ofrene har fått, skulle alle med traumer fått. Nå finnes det et snev av håp, disse unge menneskene som opplevde sitt livs mareritt er/var  unge mennekser engasjert i politikk. Jeg håper at de kommer til makt, at de får innflytelse og at de gjennom sine opplevelser kommer til å kjempe for at andre får det samme som de. Eller aller helst, et enda bedre tilbud. 

Anonymkode: 5b6b0...494

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men med livslange psykiske følger, eller? 

Anonymkode: d6a12...a92

Jeg tror ikke det er sagt på forhånd at de som var på Utøya vil få livslange traumer. Hvis de har hatt stabile barneår med kjærlige omgivelser, så tror jeg mange vil takle det fint etter hvert .

Anonymkode: 2ff87...036

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår godt hva du mener ts, og har tenkt i lignende baner selv. Selv har jeg ikke opplevd store traumer, men levd tett på noen med traumer og jobbet mange år med barn med store traumer. Når jeg så hvor fleksibelt systemet kunne være når det bare var politisk vilje til det, så ble jeg både veldig veldig glad og veldig trist.
Glad på vegne av Utøya ofrene, glad for at vi forhåpentligvis klarte å forebygge livslang dårlig psykisk helse. Og få de ofrene ut av det utrolig tunge sporet som mange andre som har opplevd traumer må gå i. De som var best rustet opplevde kanskje aldri å gå i det sporet i det hele tatt. Ikke vet jeg, det får vi aldri vite heller. Siden dette kan komme opp på nytt og på nytt. Om mange år, eller det kan ha blitt bearbeidet nok. Svaret får generasjonene etter oss. Og de eneste ofrene jeg kjenner har  foreløpig klart seg godt.

Men jeg ble også sint, og trist når all denne romsligheten i systemet dukket opp. Fordi jeg har sett andre be om forståelse for sine strev, sett andre sine møter med systemet. Der har det ikke vært noen støtte å hente, ingen forståelse og så rigid tolkning av regelverk at man undres på om noen opparbeider bonus hvis de klarer å undertrykke hvert snev av medmennesklighet.
Og ja, jeg kan forstå at noen heller vil oppleve sitt livs helvete i noen timer, enn over måneder og år. Jeg kan faktisk det. 
Det er faktisk sånn at noen som er lam fra nakken og ned kan misunne noen som er lam fra livet og ned og omvendt. Ønske at de var i deres sko istede for sine egne, uten å i utgangspunktet ønske at noen skal bli skadet i det hele tatt. Det er i mine øyne bare mennesklig. Og det handler ikke om traumet, men om tilretteleggingen. Det handler om at skjønnsmessige avgjørelser går i din favør, at kunnskap om traumet ditt finnes i befolkningen, at folk flest skjønner at terror er en fryktelig opplevelse. At man får helsehjelp når man trenger det og ikke år etter man først skulle hatt det, at man får erstatning for tort og svie, at man møter velvilje og at man opplever støtte.
For vi er mange som ønsker ofrene for Utøya alt vel, som blir forbannet når noen kaller det et kort. Som heier på de unge menneskene som opplevde dette meningsløse. Så er vi desverre ikke like mange som heier på de som flykter hit fra krig og elendighet, hun som ble utsatt for overgrep gjennom hele barndommen, eller han som ble mobbet og utsatt for vold gjennom hele skolegangen, for de som måtte være voksne når de voksne ikke klarte å ta vare på seg selv en gang, for de som opplever at familien faller i knas, de som mister partneren sin, ungene sine eller hva det måtte være.
Den behandlingen som mange av Utøya ofrene har fått, skulle alle med traumer fått. Nå finnes det et snev av håp, disse unge menneskene som opplevde sitt livs mareritt er/var  unge mennekser engasjert i politikk. Jeg håper at de kommer til makt, at de får innflytelse og at de gjennom sine opplevelser kommer til å kjempe for at andre får det samme som de. Eller aller helst, et enda bedre tilbud. 

Anonymkode: 5b6b0...494

Politikere er ofte veldig glad i makt. Bare se på Erna Solberg, med engang det var snakk om at hun kunne miste statsminister-posten så var visst ikke kvinners rettigheter til abort så viktig allikevel, for å sette det litt på spissen. Uansett, mennesker med store traumer har fått alt for lite midler i mange år,men med engang folket engasjerer seg i en spesiell sak ( Utøya ) , så blir plutselig traumebehandling særs viktig for politikerne, men da bare traumebehandling for de utsatte på Utøya, de tusener av andre traumepasienter er fortsatt nærmest glemt.

Anonymkode: 2ff87...036