Min drøm om en baby

[hotfudge]

Hei og velkommen til min dagbok ❤️

Jeg er en 21 år gammel jente som sliter med å bli gravid sammen med min samboer på 24 år. Tidligere har jeg vært gravid to ganger, men mistet begge gangene. Her i min dagbok vil det handle for det meste om tanker og følelser rundt prøvingen, men forhåpentligvis også etterhvert om graviditeten. Jeg ønsker å dele min reise med dere både på godt og vondt. Mitt ønske er å dele slik at andre i samme situasjon kan kjenne seg igjen og ikke føle seg ensomme, slik jeg en god stund har gjort. 

Endret 31. oktober 2018 av hotfudge

[hotfudge]

For 14 måneder siden bestemte samboeren min og jeg oss om å prøve å få en baby. Lite visste vi om at det skulle ta så lang tid og at vi selv den dag i dag skulle være så langt unna mål. For å være helt ærlig trodde jeg det skulle skje raskt og at jeg hvertfall innen nå skulle sitte noen måneder på vei. Slik er det altså ikke.. Det som gjør mest vondt er å være uviten om når det skjer eller om det kommer til å skje i det hele tatt. Jeg tror det hadde vært lettere å akseptere ventetiden hvis man visste at om 6 måneder ble man gravid, men slik fungerer ikke verden dessverre.

På disse 14 månedene har jeg vært gravid to ganger, men dessverre endte det i spontanabort begge gangene. Det gjorde oss helt knust, og verst av alt var følelsen av å bli dratt helt tilbake til start igjen. Etter den siste spontanaborten min i mars har syklusen min vært helt på tur, noe som passer seg svært dårlig siden jeg tross alt ønsker å bli gravid. Derfor har jeg de siste månedene valgt å ta eggløsningstester for å se om jeg har eggløsning og hvor i syklusen den befinner seg. Med dette gjør det lettere for oss å legge inn aksjer på riktig tid i syklusen. I dag er jeg på syklusdag 15, men jeg er også 5 dpo. Det vil altså si at jeg denne måneden hadde eggløsning fem dager etter mensen. Krysser fingrene for at en spire klamrer seg fast denne måneden.

Drømmen om en liten baby føles så langt unna. Jeg håper virkelig at noe skjer snart, for denne prøvingen begynner virkelig å ta på. Hvorfor skal det være så vanskelig å få til noe som man så inderlig ønsker å få til? Livet føles urettferdig av og til..

Endret 31. oktober 2018 av hotfudge

[hotfudge]

Det er som oftes på kvelden at tankene rundt prøvingen er værst, eller når jeg ser andre gravide. Da kjenner jeg at jeg blir ordentlig ukomfortabel og ikke vet helt hvor jeg skal se. Men gud så vakre gravide er! Jeg gleder meg til den dagen jeg skal gå med en stor mage selv. Det jeg syns er litt rart er at det kun er gravide som får meg til å føle slikt, ikke babyer.. 

Endret 31. oktober 2018 av hotfudge

[hotfudge]

I går fikk vi vite at enda et vennepar av oss har blitt gravide. Så fort samboeren min fortalte dette til meg ble det helt stille mellom oss. Jeg kan med ganske sikkert si at vi begge kjente et stikk i magen. Likevel er det ikke alltid så lett å vite hva den andre tenker, spesielt ikke når samboeren min helst ikke vil prate om det. Da vi lå i sengen ville jeg prate med samboeren min, men han var ikke så interessert. Vi begynte å krangle rundt hele prøvingen og det ble ganske dårlig stemning, før han bestemte seg for å åpne seg. Det at han ikke har pratet om følelsene sine rundt prøvingen har gjort så jeg har følt han ikke bryr seg. Sannheten er at han bryr seg så mye mer enn jeg har trodd, og han kommer lenger og lenger ned for hver måned som går som vi ikke får det til. Det var godt å få bekreftet at han bryr seg så mye, likevel er jeg redd for at stresset kan være med på at vi ikke får det til.

Det som gjorde at den nyheten ble ekstra tung i går er for jeg tidligere på dagen hadde begynt å blø. Syklusene mine er skikkelig ustabile og det plager meg skikkelig. Denne måneden har jeg hatt en syklus på 17 dager! Jeg fikk eggløsning 5 dager etter mensen og begynte å blø en uke etter eggløsning. Jeg blir så sint og fortvilet over hele situasjonen.. Og det værste av alt nå er skyldfølelsen jeg føler. Jeg føler det er min skyld at samboeren min har det sånn, og at det er min skyld at vi ikke får det til. 

Vi skal heldigvis til gynekologen for å bli henvist videre om en ukes tid. Jeg hadde håpet at vi hadde fått det til før den tid, men det ser ganske mørkt ut. Jeg tenker hver gang jeg skal til gynekologen at jeg håper han sier "men du er jo gravid!", men det har aldri skjedd. Jeg håper vi kan få noe hjelp ganske raskt nå, for nå er vi begge ganske langt nede. Jeg hater at vi er i denne situasjonen! Prøveperioden skal jo være fin, men når den begynner å nærme seg 15 måneder gjør det bare vondt. Jeg er lei av sex på kommando fordi eggløsningstesten er positiv, lei av alle symptomene som ikke er noe annet enn mensen og lei av at samboeren min og jeg skal komme langt ned fordi mensen kommer, eller enda værre - noen andre blir gravide. 

Kanskje vi bare skal la vær å prøve? Legge vekk eggløsningstester og apper. Fokusere på oss to sånn at vi kan få det skikkelig bra igjen og ha sex når vi selv har lyst - kanskje det blir bedre da, og vi får det til? Likevel er det jo så vanskelig å legge vekk testene og appen, for dette er jo vår største drøm som vi så inderlig vil få til!

[hotfudge]

I stad snakket samboeren min og jeg mer om hva vi skal gjøre fremover. Vi skal jo til gynekologen om en lang uke for å bli henvist videre sånn at vi skal få hjelp, det er noe vi fremdeles skal gjøre. Men sånn til vanlig skal vi legge bort apper og tester, og fokusere på oss sånn at vi kan få det bra sammen. Denne prøveperioden er så tung når alt går imot, så vi ønsker å legge stresset bak oss og få et avslappet forhold til sex igjen. Selv om vi nå har blitt enige om dette syns jeg det er litt vanskelig å legge alt dette vekk, samtidig så tenker jeg; hva om dette er det som skal til? Hva har noen måneder til og fra å si, når det likevel ikke føles noe bra og ingenting skjer. Vi skal hvertfall gi det et forsøk, så ser vi! 

Endret 2. november 2018 av hotfudge

[hotfudge]

Jeg er så dritt lei av ustabile sykluser! Etter spontanaborten i uke 6 i mars har syklusene mine vært på alt fra 16 - 42 dager, samtidig som at eggløsningen bare kommer når den selv vil. Denne måneden hadde jeg en syklus på 16 dager!! Når sånt skjer blir jeg så lei meg og frustrert over kroppen min. Jeg føler at kroppen min straffer meg og at det er karmaen som slår til for noe, siden alle andre rundt meg får det til - men ikke jeg.

For noe dritt altså! Jeg er så dritt lei prøvingen og alt som følger med, samtidig som at dette er jo det eneste jeg vil. Vi ble jo enige om at vi skulle la vær å prøve, likevel kjenner jeg nå at jeg syns det er litt vanskeligere enn jeg trodde. Nå som samboeren min har blitt avslappet har jeg begynt å stresse igjen. Jeg gir snart opp hele babydrømmen. 

I morgen skal jeg ta en graviditetstest for å forsikre meg om at jeg ikke er gravid, bare sånn tilfelle. Vi har jo tross alt sex jevnlig rundt eggløsning, så det kan ikke utelukkes siden mensen kom så tidlig denne måneden? Mensen denne gangen var mye kortere og mindre enn vanlig. Jeg regner ikke med at det er tilfellet, men likevel har jeg et lite håp..

[hotfudge]

En ting som har plaget meg er at vennene våres som blir gravide ikke forteller det til oss selv, vi får alltid vite det gjennom andre. Jeg syns det gjør ekstra vondt at de prøver å holde det skjult fra oss. Hvorfor gjør de det? Jeg har tenkt at de kanskje velger å ikke si noe siden de vet vi sliter med å bli gravide, men det sårer jo bare mer når man hører det fra andre. Det gjør liksom hele situajonen mye vondere og værre for min del.. 

[hotfudge]

En liten påminnelse til meg selv, og alle andre prøvere der ute ❤️

[Frøkenhåpefull]

Så koselig bilde, viktig å huske på ❤️ Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, langtidsprøving er ikke for pyser! Er veldig vanskelig mentalt. Veldig trist å høre om spontantabortene. Mager trøst er jo at det betyr du KAN bli gravid. Håper virkelig at det ordner seg når dere blir henvist videre, 😊🤞🏼

[bondekone]

Kjenner meg igjen i det du skriver om at det er uvissheten som er værst. Det å ikke vite om man kan bli gravid i neste syklus, eller om det aldri skjer liksom! Krysser fingrene for at dere lykkes snart? Når skaø dere til gynekolog? 

[hotfudge]

4 timer siden, Frøkenhåpefull skrev:

 

Så koselig bilde, viktig å huske på ❤️ Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, langtidsprøving er ikke for pyser! Er veldig vanskelig mentalt. Veldig trist å høre om spontantabortene. Mager trøst er jo at det betyr du KAN bli gravid. Håper virkelig at det ordner seg når dere blir henvist videre, 😊🤞🏼

Ja, det syns jeg også - selv om det er ubeskrivelig vanskelig å tenke når man er lengst nede.. Nei, det er helt sikkert og visst! Det tar skikkelig p å prøve i så lang tid, for både jeg og samboeren får en skikkelig knekk når mensen kommer isteden for to streker på graviditetstesten.. Ja, du har helt rett i at jeg vet at jeg kan bli det, men det skjer jo ingenting 😟 Det er 8 måneder siden jeg mistet sist nå og jeg har kun hatt blendahvite tester. Tusen takk ❤️

Endret 5. november 2018 av hotfudge

[hotfudge]

1 time siden, bondekone skrev:

 

Kjenner meg igjen i det du skriver om at det er uvissheten som er værst. Det å ikke vite om man kan bli gravid i neste syklus, eller om det aldri skjer liksom! Krysser fingrene for at dere lykkes snart? Når skaø dere til gynekolog? 

Uvissheten er helt forferdelig.. For den gir håp om at man kanskje er det neste syklus eller at det "sikkert skjer før da", men så skjer ingenting. Tusen takk, det samme til dere 😊 Vi skal dit om en uke, så håper jeg blir satt på noe da som kan hjelpe syklusene mine hvertfall..

Endret 5. november 2018 av hotfudge

[hotfudge]

Det første jeg gjorde da jeg sto opp i dag var å tisse på pinnen... og den viste som forventet kun en strek. Den blødningen jeg hadde var mensen 😔 Det var jo det jeg forventet, men det stakk fremdeles. Og nå sitter jeg egentlig bare her og angrer på at jeg brukte opp en graviditetstest når jeg var så sikker på at den ble negativ. Fader altså! Nå er det heldigvis kun en ukes tid før vi skal til gynekologen, jeg håper at jeg får noe allerede der som kan hjelpe meg med de ustabile syklusene mine. Jeg føler egentlig at det er de som gjør at ingenting klaffer.. Men hvem vet - kanskje problemet ligger et annet sted?

[hotfudge]

Ja, ja.. Nå nærmer mensen seg over og jeg kan snart begynne å teste for å finne eggløsningen. Jeg tester naturligvis ganske tidlig i syklus for å få med meg om eggløsningen kommer tidlig eller sent, den pleier å komme på alt fra syklusdag 7 - 19. Nå gleder jeg meg bare til å få positiv eggløsningstest så jeg kan komme meg i dpo land. Siden vi etterhvert (forhåpentligvis) vil få hjelp så syns jeg det er greit å fortsette å ha kontroll på når eggløsningen er sånn at vi hvertfall ikke vil bli noe forsinket fordi jeg må bli kjent med syklusen min. Jeg kan jo ikke si jeg er kjent med syklusen min siden den er som den er, men jeg kan hvertfall si når jeg har eggløsning, hvor lange syklusene mine har vært og hvor mye jeg blør. Blødningene mine er forresten ganske like hver måned, sånn ca. 5-6 dager hver måned. Det er vel det eneste som er "stabilt" med meg egentlig.

[hotfudge]

Jeg er så vinglete om hva jeg vil gjøre fremover. På en måte vil jeg fortsette å ta eggløsningstester for å være sikker på at vi treffer hver måned, men også fordi vi etterhvert skal få hjelp. Samtidig vil jeg bare drite i alt og la hjelpen komme når den kommer, og i mellomtiden bare slappe helt av. Jeg vet at sistenevnte har fungert for mange, samtidig holder jeg så fast til de testene.. Jeg har ikke snakket med samboer om dette, men vi har jo egentlig blitt enig om at jeg skal ta tester for å kunne vise til når jeg har eggløsning til de som skal hjelpe oss, men ikke si noe til samboeren min når den blir positiv. Blir det ikke vanskelig å se en positiv eggløsningstest og ikke si noe til samboeren? Da vil jo jeg naturligvis få lyst til å ha sex for å treffe, men hvis han ikke vil da blir jo jeg fortvilet.. Dette er tydelig noe vi må snakke sammen om.

[hotfudge]

Jeg vet så godt jeg snakker mye om syklus, mensen, eggløsning, ustabile sykluser osv, men det er faktisk det eneste jeg tenker på om dagen. Kjære vene, jeg er jo helt rar.. Kan det hver så snill bli vår tur til å få en spire til å vokse og gro i livmoren min?? 

[hotfudge]

Hmm..

Endret 6. november 2018 av hotfudge

[hotfudge]

Nå er endelig mensen ferdig! Den varte en dag lenger enn vanlig, men det gjør ingenting. Tok en eggløsningstest i morges som var negativ, men det var som forvetet. Jeg kommer til å ta tester hver dag frem til positiv test, for eggløsningen kommer når den selv vil. Vi ser veldig frem til timen neste uke, det blir godt å komme ett steg nærmere målet vårt. Selv om vi vil bli henvist videre kommer vi vel til å prøve selv også, men ikke på samme nivå som før. Det blir deilig å senke skuldrene 😊

[hotfudge]

Nå er det en liten stund siden jeg har vært her inne for å oppdatere, det er ganske enkelt kun for å få ting litt mer på avstand. Det har vært deilig og jeg kjenner at jeg er mer avslappet enn tidligere. Vi har ikke stresset med å ha sex, faktisk så har vi kun hatt sex to ganger siden mensen var ferdig. Jeg har tatt eggløsningstester hver dag, og alle sammen har vært negative. Jeg lurer faktisk på om jeg bare skal legge vekk eggløsningstestene for en god stund.

I går ble vi også henvist videre av gynekologen for å få hjelp til å bli gravid. Han sa at det ca. er 3 mnd ventetid for å komme inn på første time og ca. 3 mnd ventetid for å komme i gang med eventuell behandling. Men han sa at ofte i ventetiden mellom første time og den eventuelle behandlingen etter 3 mnd pleier man f.eks å prøve ut forskjellige ting i ventetiden, så jeg håper det han sa der er sant. Jeg fikk også vite i går at jeg har litt tynn slimhinne i livmoren, noe som kan være med på at det blir vanskeligere å bli gravid, samtidig som at jeg har så korte sykluser - noe han ikke forstod så mye av, så han håpet vi fikk mer svar av spesialistene. Ellers fant han en cyste på eggstokken min som var liten som ikke var der sist, men han sa det ikke var noe å tenke på nå hvertfall siden den mest sannsynlig blir borte igjen. 

Det føles hvertfall bra å endelig være ett steg nærmere målet! Jeg håper så klart vi får det til på egenhånd så raskt som mulig, men jeg er positiv med at vi har blitt henvist videre. Nå er jeg bare spent på hva sædprøven til samboeren min viser (tror og håper den er fin, har jo tross alt blitt gravid før.. men kanskje vi hun har vært heldige?) og den første timen. Blir en spennende tid fremover nå! 

[Mainecoon]

Hei! Spennende å lese dagboken din, da vi er på samme alder. Jeg har også mistet tidligere, en gang. Og jeg synes det var god trøst i og vite at jeg hvertfall kan bli gravid. Så du kan kan bli gravid, det må jo være fantastisk å vite. Kjenner meg godt igjen i det du skriver om at man ikke klarer å tenke på noe annet og at ønsket om å bli gravid liksom tar over hele livet. Jeg tror du gjør lurt i å legge bort eggeløsningstestene for en stund og slapper av. Kanskje dere til og med blir gravide på egenhånd før dere rekker å få hjelp til det. Høres uansett smart ut å ha kommet i gang med utredning av dere begge. Lykke til! Håper det klaffer snart:) jeg skal følge med videre:)