Jeg ser ikke sjarmen med barn

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er i midten av 30-årene og føler meg så unormal når det gjelder mine tanker om barn. 

Jeg kan virkelig ikke se poenget med barn, alt ved dem er bare irriterende. De krever så mye oppmerksomhet, hvorfor må de være midtpunktet hele tiden. De er grisete, snørrete, sikler, klissete hender, lukter vondt, skriker, griner, hyler, hopper, løper rundt, de er jo små troll. De er jo dessverre totalt uinteressante. 

Og hvordan mennesker forandrer seg når de får barn, spesielt kvinner. Alt dreier seg om barnet. Plutselig har de ikke andre interesser. Dårlig humor får de også. Har ikke oversikt over hvor mange snapper jeg får av babyer som sover, smiler, griser (😣), går eller bare sitter å glor, hvorfor skal dette være interessant for meg? Det er jo noe alle babyer gjør. Eller en baby som tar et putetrekk på hodet og moren ler seg skakk. Det er jo ikke en gang litt morsomt?? 

Jeg bare forstår meg ikke på hele barngreia. Det virker så kjedelig å ha barn. Jeg skjønner det ikke. 

Men jeg føler meg helt alene om å ha disse tankene. Jeg er i jo alderen hvor kroppen burde skrike etter barn. I stedet er jeg, og har alltid vært, helt frastøtt av barn. Unngår dem som pesten. 

 

Anonymkode: e480b...628

Enig med deg Ts. Det er faktisk kvalmt hvor innbilsk mange mødre er. Selv om de selv synes ungen deres er det vakreste på jord betyr det slett ikke at ungen ER det, tvert i mot. Man blir jo matet av selvopptatte og oppmerksomhetssyke mødre på sosiale medier og jeg blir kvalm av hvor mye de faktisk tror at vi bryr oss om avkommet deres. Det er ikke hysterisk morsomt at en baby ler. Det er ikke sjarmerende med sitatet fra «morsomme» ting barn sier og som foreldrene bare MÅ legge ut på Facebook. Det er ikke søtt med en annen persons nyfødte barn ligge å patte på mora. Det er ikke søtt med et barn som sikler, glor ut i luften eller spiser brødskive for første gang. Det er ingen som bryr seg! Det er bare dem selv som gjør det, men de innser ikke det selv. Eier ikke selvinnsikt og går rundt og lever i troen på at alle andre synes barnet deres er sååååååååååå søtt og morsomt og sjarmerende osv.  Så da blir det ALT for dumt å legge det ut på nett. Rett og slett flaut. 

Jeg har barn jeg. Men legger ikke ut en dritt om dem på nettet. Fordi jeg gidder ikke plage alle andre med baby/barnebilder. Det er faktisk bare jeg som bryr meg like mye som meg selv, jeg har selvinnsikt nok til å forstå det og ikke forpeste sosiale medier med ting som kun jeg bryr meg om. 

Anonymkode: 68214...d97

[Puny]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Fullt så enkelt er det ikke, det er nemlig overraskende mange som absolutt nekter å godta frivillig barnløshet hos andre. 

Anonymkode: b2c98...efd

Eneste som bryr seg om du får barn eller ikke er moren din, alle andre driter i det, trust me🤣

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Puny skrev:

 

Eneste som bryr seg om du får barn eller ikke er moren din, alle andre driter i det, trust me🤣

Helt sant, tror folk lett overdriver hvor mye andre bryr seg om det. Å spørre om noen skal ha barn er smalltalk ikke et intenst ønske.

Anonymkode: faa96...03c

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er i midten av 30-årene og føler meg så unormal når det gjelder mine tanker om barn. 

Jeg kan virkelig ikke se poenget med barn, alt ved dem er bare irriterende. De krever så mye oppmerksomhet, hvorfor må de være midtpunktet hele tiden. De er grisete, snørrete, sikler, klissete hender, lukter vondt, skriker, griner, hyler, hopper, løper rundt, de er jo små troll. De er jo dessverre totalt uinteressante. 

Og hvordan mennesker forandrer seg når de får barn, spesielt kvinner. Alt dreier seg om barnet. Plutselig har de ikke andre interesser. Dårlig humor får de også. Har ikke oversikt over hvor mange snapper jeg får av babyer som sover, smiler, griser (😣), går eller bare sitter å glor, hvorfor skal dette være interessant for meg? Det er jo noe alle babyer gjør. Eller en baby som tar et putetrekk på hodet og moren ler seg skakk. Det er jo ikke en gang litt morsomt?? 

Jeg bare forstår meg ikke på hele barngreia. Det virker så kjedelig å ha barn. Jeg skjønner det ikke. 

Men jeg føler meg helt alene om å ha disse tankene. Jeg er i jo alderen hvor kroppen burde skrike etter barn. I stedet er jeg, og har alltid vært, helt frastøtt av barn. Unngår dem som pesten. 

 

Anonymkode: e480b...628

Vi er jo forskjellige..

Jeg har tre barn, ønsker flere barn, er barnehagelærer så er sammen med barn døgnet rundt. Elsker barn og ser absolutt sjarmen ved de. Voksne derimot..😂

Anonymkode: f5079...02f

[Raven.Writingdesk]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Vi er jo forskjellige..

Jeg har tre barn, ønsker flere barn, er barnehagelærer så er sammen med barn døgnet rundt. Elsker barn og ser absolutt sjarmen ved de. Voksne derimot..😂

Anonymkode: f5079...02f

Signerer denne. Måten voksne utrykker hat og forakt på, og dumper kritikk over andre. Er sneversynt og egoistisk. Majoriteten av barn er det motsatte: glade og kjærlige, åpne mot alt og alle, hengivne og gavmilde. 

Barn er som regel en fryd å være med. Endel voksne derimot er så selvsentrert og full av fordommer at det er til å spy av. Tar heller ti barn for hver «frivillig barnløs», som skal sitte å snakke om forakt mot barn, mæle igjen og igjen om seg selv og sine behov 🙄

[AnonymBruker]

Jeg er overhodet ikke interessert i barn som fenomen. Men jeg er glad i familien miming nære venner. Da jeg fikk barn ble det et menneske til i denne kretsen, som jeg elsker mer enn alle andre, som det unike mennesket det er. Ikke fordi det er et barn!

Anonymkode: ecea6...529

[Marie90]

Det er mange som deg, TS, men det er jo lite akseptabelt å si høyt. Ergo ser du en del av det på nett, og selvsagt når barnløse snakker sammen.

Er forøvrig helt uenig i at det å snakke negativt om barn er sidestilt med å snakke negativt om voksne minoriteter. Barndommen er en forbigående fase, å være kvinne eller mørk i huden er gitt. Vi har også alle vært barn - andre minoriteter kan vi ikke nødvendigvis identifisere oss med. Og selv om barn er ulike er et barn mer likt et annet barn enn en voksen kvinne er lik en annen tilfeldig, voksen kvinne - generaliseringer er derfor noe mer akseptabelt. 

Jeg har full forståelse for at barn blir altoppslukende for de som får dem og slik skal det jo også være da vi trenger mye oppmerksomhet når vi ankommer verden. Det jeg synes er problematisk er de som mister gangsynet fullstendig og ikke evner å se at dette er interessant for dem, ikke andre. Det å ikke være et "barnemenneske" er også noe verre for kvinner enn menn.

[AnonymBruker]

Jeg var som deg, dog med en litt mer moden tilnærming. Skulle ikke ha barn og irriterte meg i grunn bare over dem.

Men så ble jeg uplanlagt gravid som 37...å nå har jeg to. Min største sorg her i verden er at jeg ikke startet tidligere så jeg kunne fått fler. Det beste jeg har gjort i mitt liv er å få barn. Ingenting har gitt meg like mye glede. Kjenner jeg blir helt rørt her jeg sitter..

Det er selvsagt greit å ikke ønske seg barn, men husk mødre har vært barnløse også. Likevel så får mange MER enn ett barn. Fordi unger er awesome og de vil ha fler. Men jeg forstår veldig godt at det ikke er så enkelt for folk uten barn å forstå. Det er noe som må oppleves for å sette seg inn i.

Anonymkode: a506b...aa3

[AnonymBruker]

TS her. Jeg skjønner at innlegget var litt harsh. Dette er kun tanker jeg har, ikke noe jeg deler med andre. Jeg viser lite interesse for venners barn ol, men jeg sier aldri noe negativt med ord eller kroppsspråk. Bare så det er sagt. 

Jeg ønsker å like barn til en viss grad, og skulle ønske jeg gjorde det. Jeg synes barb fra ca 6 års alder er ok. Da kan man føre en grei samtale, og man kan gjøre ting sammen som også er gøy for meg. Ikke bare være på lekeplass, hvis dere skjønner. 

Tenkte vel egentlig bare å høre om noen har vært som meg, helt anti-barn, men likevel endt opp med å elske tilværelsen som mamma. Og av flere av svarene her får jeg inntrykk av at dette er tilfelle. Får også inntrykk av at mange liker sine egne barn, men ikke andres. Så det er vel noe med sin egen. 

Anonymkode: e480b...628

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er i midten av 30-årene og føler meg så unormal når det gjelder mine tanker om barn. 

Jeg kan virkelig ikke se poenget med barn, alt ved dem er bare irriterende. De krever så mye oppmerksomhet, hvorfor må de være midtpunktet hele tiden. De er grisete, snørrete, sikler, klissete hender, lukter vondt, skriker, griner, hyler, hopper, løper rundt, de er jo små troll. De er jo dessverre totalt uinteressante. 

Og hvordan mennesker forandrer seg når de får barn, spesielt kvinner. Alt dreier seg om barnet. Plutselig har de ikke andre interesser. Dårlig humor får de også. Har ikke oversikt over hvor mange snapper jeg får av babyer som sover, smiler, griser (😣), går eller bare sitter å glor, hvorfor skal dette være interessant for meg? Det er jo noe alle babyer gjør. Eller en baby som tar et putetrekk på hodet og moren ler seg skakk. Det er jo ikke en gang litt morsomt?? 

Jeg bare forstår meg ikke på hele barngreia. Det virker så kjedelig å ha barn. Jeg skjønner det ikke. 

Men jeg føler meg helt alene om å ha disse tankene. Jeg er i jo alderen hvor kroppen burde skrike etter barn. I stedet er jeg, og har alltid vært, helt frastøtt av barn. Unngår dem som pesten. 

 

Anonymkode: e480b...628

Men da trenger du ikke få barn da. Det er ingen som tvinger deg hverken til å like barn eller få noen. Hvor unormalt det er vet jeg ikke, folk flest liker instinktiv babyer enten det er dyr eller folk.. men så lenge du behandler dem pent og husker at snørrungene er like mye menneske som deg selv om de er små... Vel, da er det vel ett fett om du synes de er sjarmerende eller ei 

Anonymkode: c0dc0...96a

[AnonymBruker]

Jeg er slik som deg TS. Jeg faktisk hater barn. Jeg vet de er uskyldige vesener og jeg ønsker dem selvfølgelig det beste her i livet. Og er til en viss grad sjalu på mødre som elsker barn og alltid ønsket seg dette da jeg gjerne skulle ønske jeg også tenkte slik om barn 😔 Men jeg tror ikke jeg har mamma genet. 

Når andre kommer med bilder eller snapper av ungene sine så blir jeg bare rar. Syns dem verken er søte eller stas å se på. Har null interesse. Er så lei av mødre som bare slenger ungen i fanget på deg å maser om hvor søt ungen er. Jeg er rett å slett ikke interessert. 

Skulle ønske flere mødre faktisk innså at det faktisk er mennesker her i verden som har null interesse av barn generelt å at de kunne slutte å «slenge» ungene sine i trynet på folk hele tiden. Unger er kjempe spesielle og søte for en mor selv men ikke for alle andre. Men man havner vel i en liten tåke og forstår veldig godt at man blir forhekset av sitt eget barn å tror alle andre er like interessert. 

Jeg forstår at barn er i en fase hvor de utvikler seg men de er ufrivillig irriterende. 

Mulig jeg kommer til å elske eventuelt et eget barn. Og har innerst inne lyst på mitt eget barn men er redd for at jeg skal føle om min egen unge slik jeg gjør med andres og det fortjener ingen barn da de bør bli elsket. Vi får se jeg er i en fase hvor jeg må være sikker på dette før jeg får barn. Men blir man noensinne helt sikker? 

Du er ikke alene TS! Det er også fint å lese om andre med Tilsvarende tanker som har et eget barn. Syns du får mye negativitet i denne tråden her. Ja du uttalte deg hardt, men tror de fleste her klarer å forstå hva du mener, men noen er dessverre veldig hårsåre. 

Anonymkode: 53535...e5b

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

TS her. Jeg skjønner at innlegget var litt harsh. Dette er kun tanker jeg har, ikke noe jeg deler med andre. Jeg viser lite interesse for venners barn ol, men jeg sier aldri noe negativt med ord eller kroppsspråk. Bare så det er sagt.

Anonymkode: e480b...628

TS, det du skriver er ikke bare litt harsh. I hovedinnlegget ditt skriver du at barn er kun er irriterende, ekle, stinkende troll som du ikke forstår at noen (inkludert deres egne foreldre) kan ha interesse for, du blir frastøtt av dem og du unngår dem som pesten. Dette er sterke ord, det høres mer ut som rent hat - husk at dette er andre mennesker du snakker om. Likevel får du masse likes og svar om folk som er helt enig - "jeg skjønner helt hva du mener", "skulle ønske flere tenkte som deg :)", "enig, det er helt kvalmt".

Det er ikke bare å ikke ha interesse for barn, eller ikke finne dem sjarmerende eller ikke ønske å få barn selv, noe som i seg selv er helt greit og forståelig. Barn er ikke for alle. Du trenger ikke få barn, du trenger ikke omgås med barn. Om du har slike tanker er det egentlig bedre om du holder deg unna dem.

Når det gjelder sosiale medier osv er det noen som deler svært mye om samme ting. Det kan være irriterende og være lite interessant for andre. Men dette gjelder ikke bare de med barn, å bli spammet med treningsoppdateringer, over-the-top kjærlighetserklæringer, festebilder, kjæledyr, mat, "kloke ord", osv er heller ikke særlig interessant i lengden. Men litt her og der liker jeg, selv om det ikke er det mest originale alltid. Om noen deler et bilde av barnet sitt er det som oftest ikke fordi de tror "alle må da synes mitt barn er det mest interessante i verden", men de vil dele litt av hverdagen sin med andre.

Anonymkode: f10c1...a38

[blomst12]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er i midten av 30-årene og føler meg så unormal når det gjelder mine tanker om barn. 

Jeg kan virkelig ikke se poenget med barn, alt ved dem er bare irriterende. De krever så mye oppmerksomhet, hvorfor må de være midtpunktet hele tiden. De er grisete, snørrete, sikler, klissete hender, lukter vondt, skriker, griner, hyler, hopper, løper rundt, de er jo små troll. De er jo dessverre totalt uinteressante. 

Og hvordan mennesker forandrer seg når de får barn, spesielt kvinner. Alt dreier seg om barnet. Plutselig har de ikke andre interesser. Dårlig humor får de også. Har ikke oversikt over hvor mange snapper jeg får av babyer som sover, smiler, griser (😣), går eller bare sitter å glor, hvorfor skal dette være interessant for meg? Det er jo noe alle babyer gjør. Eller en baby som tar et putetrekk på hodet og moren ler seg skakk. Det er jo ikke en gang litt morsomt?? 

Jeg bare forstår meg ikke på hele barngreia. Det virker så kjedelig å ha barn. Jeg skjønner det ikke. 

Men jeg føler meg helt alene om å ha disse tankene. Jeg er i jo alderen hvor kroppen burde skrike etter barn. I stedet er jeg, og har alltid vært, helt frastøtt av barn. Unngår dem som pesten. 

 

Anonymkode: e480b...628

Hadde jeg og kun fokusert på det negative med barn så ville jeg nok ikke hatt de selv heller. 

Tror ikke du er så alene som du føler deg. Flere og flere er frivillig barnløse. 

Men jeg forstår ikke helt poenget med dette innlegget? De som ikke ønsker barn og som er like irritert på dem som du er, er selvsagt enig i innlegget. De som selv har barn vil jo ikke gjenkjenne disse følelsene. Så da er man jo like langt. Og ja det er et diskusjonsforum, men hva er det å diskutere her? Enten vil man ha barn eller så vil man ikke. Begge deler er helt opp til den enkelte og like ok

[litago2]

Ingen som tvinger deg til å få barn. Jeg var og er heller ikke veldig fan av andres barn, men blir helt annerledes med mitt eget!

[Tanuki]

Skjønner godt at fler og fler velger bort barn. 2-3 av mine nærmeste venninner ønsker ikke barn, full forståelse for det. Men jeg elsker gutten min over alt på jord, dog ikke sikker på om det blir flere barn da.

[Calypso]

Jeg har heller aldri ønsket barn og er nå 30... har ingenting imot barn, det eneste jeg har noe imot er når de som vil ha/har barn av en eller annen grunn føler et behov for å si masse stygt til oss som er barnfri, se bare i denne tråden.... ironisk at det er de som oppdrar barn her som skriver de styggeste innleggene.

 

7 timer siden, æøå* skrev:

 

Men dere som har behov for å utbasunere dette så voldsomt, føler dere trygghet i valget deres? For hvis dere gjør det, skulle man tro dere ikke hadde behovet for å snakke ned andres valg om å få barn. Det er tross alt en naturlig ting for de aller fleste å ønske seg.

Hvorfor skal ikke vi få snakke om våre valg? Eller er det bare de med barn som skal få lov til å snakke om livene sine? Jeg går ikke rundt og tror at de som kun snakker om barna sine ikke føler "trygghet i valget" som de har tatt.
Du skriver om de som har et behov for å snakke ned andres valg om å få barn men hva med de som snakker ned vårt valg? Klart, det å få barn er naturlig men man er da ikke et romvesen om man velger å ikke få, man har da fri vilje.

6 timer siden, Sylveon skrev:

 

Hva legger du ut på sosiale medier da? Jeg kjenner folk som legger ut mange bilder av hundene sine hver dag og jeg syns ikke det er spennende, sjarmerende eller at noen kan finne de siklende krypene spennende. Del i vei. Det gjør dem sikkert glade, men jeg skal ikke late som om jeg er interessert. Tro at alt er interessant for alle som man har på listen. Morsomt med en snap fra en hund som hopper over et hinder. Ehm, nei. Snaper fra fylleturer er heller ikke spennende. Hvem har da ikke gjort det fra en tid til annen?

....for det er så fryktelig sjeldent at folk får barn? Ikke at jeg er interessert i å se andres fylleturer selv.

6 timer siden, Tusseladen skrev:

 

Blir nok noe annet om du får ditt eget barn. Det kan jeg nesten garantere, såfremt du ikke er antisosial eller noe.

1. Hvis man ikke vil ha barn så er det utrolig tåpelig når andre kommer og sier "når du får barn".
2. Jeg er "antisosial" selv men det har ikke påvirket valget mitt på noe som helst måte og jeg kjenner flere sosiale og "normale" mennesker som heller ikke vil ha barn. Er du virkelig så ignorant?

[AnonymBruker]

Vel, jeg visste at jeg ikke ville ha barn helt siden jeg selv var barn. Møtte drømmemannen med stor D, fikk barn. 

Og angrer. Det er to leire, en for de frivillig barnløse og en for "elsker ungen min overalt på jord, beste tingen i hele verden", og jeg har ikke plass hos noen. 

Anonymkode: abf34...90c

[AnonymBruker]

Trist at du tenker sånn

Anonymkode: c2ba2...766

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg kan virkelig ikke se poenget med barn, alt ved dem er bare irriterende. De krever så mye oppmerksomhet, hvorfor må de være midtpunktet hele tiden. De er grisete, snørrete, sikler, klissete hender, lukter vondt, skriker, griner, hyler, hopper, løper rundt, de er jo små troll. De er jo dessverre totalt uinteressante. 

Har ikke oversikt over hvor mange snapper jeg får av babyer som sover, smiler, griser (😣), går eller bare sitter å glor, hvorfor skal dette være interessant for meg? Det er jo noe alle babyer gjør. Eller en baby som tar et putetrekk på hodet og moren ler seg skakk. Det er jo ikke en gang litt morsomt?? 

Jeg bare forstår meg ikke på hele barngreia. Det virker så kjedelig å ha barn. Jeg skjønner det ikke. 

Anonymkode: e480b...628

Datteren min er morsom. Sånn helt genuin morsom sans for humor. Ikke griser eller klisser hun heller, det skulle bare mangle når hun har hatt baristakurs i forkant at hun begynte som ekstrahjelp på en kaffebar. Smiler gjør hun mye. Lukter vondt? Overhodet ikke. Å kreve mye oppmerksomhet sluttet hun med for flere år siden, det var vel omtrent samtidig med at jeg begynte å bli glad når hun gadd å gi gamle kjedelige meg oppmerksomhet Skriker gjør hun sjelden, men det hender hun hyler av latter (særlig når vi ser på QI sammen), og det er ikke så lenge siden hun hoppet høyt av glede over å ha kommet inn på et studium der nåløyet er særdeles trangt. Hun liker å diskutere politikk, fransk litteratur og film, og å gå på konserter med alt fra lokale band til klassisk musikk. Hun besøker sin gamle bestemor med glede (og uten at jeg må mase!) og kjøper koselige, små julegaver med håndlagde gavelapper til alle i familien, med noen fine ord til hver.

Nå er datteren min riktignok 20, men du snakker om barn, og dette er også en del av det å ha barn. Bare nevner det, siden du kan ha rett i mange ting i innlegget ditt, men kjedelig er det ikke å være mamma til dette intelligente, morsomme vesenet. Det har det heller aldri vært. Slitsomt til tider, men aldri kjedelig. Jeg har en zillion gode (og noen mindre gode) minner fra årene vi har hatt sammen.

Sånn ellers synes jeg det er flott at de som ikke liker barn lar være å få barn, jeg har ingenting med andres valg, jeg har stor forståelse for at det ikke passer alle å gå inn i foreldrerollen. Synes ikke det er rart i det hele tatt, mennesker er forskjellige. Det provoserer meg på ingen måte at ikke alle ser på moderskapet som det O Store Hellige man skal gjøre her i livet, det er bare fint at vi alle tar valg som passer for oss selv og ikke andres eventuelle forventninger. Det jeg har mindre forståelse for, er trangen noen har til å nedsnakke ting de ikke liker høyt og tydelig.

Anonymkode: 8e79a...cc2

[AnonymBruker]

Det er bare rart å mislike barn. De er ikke en form for kjæledyr. Det er ikke nødvendig å finne dem "sjarmerende". De er små mennesker. Individer. Det å mislike barn og uttrykke avsky overfor barn er å utvise mangel på respekt overfor andre. Barnløse snakker gjerne om kjærestene sine eller forholdet til familie og andre venner og forventer at man lytter og viser forståelse, men andres relasjon til barna sine kan de ikke høre om! Hvis du ts, ikke tåler andres barn, så ikke gnål til andre om det du måtte ha av relasjoner heller. 

Anonymkode: b33be...adb