Jeg ser ikke sjarmen med barn

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av 30-årene og føler meg så unormal når det gjelder mine tanker om barn. 

Jeg kan virkelig ikke se poenget med barn, alt ved dem er bare irriterende. De krever så mye oppmerksomhet, hvorfor må de være midtpunktet hele tiden. De er grisete, snørrete, sikler, klissete hender, lukter vondt, skriker, griner, hyler, hopper, løper rundt, de er jo små troll. De er jo dessverre totalt uinteressante. 

Og hvordan mennesker forandrer seg når de får barn, spesielt kvinner. Alt dreier seg om barnet. Plutselig har de ikke andre interesser. Dårlig humor får de også. Har ikke oversikt over hvor mange snapper jeg får av babyer som sover, smiler, griser (😣), går eller bare sitter å glor, hvorfor skal dette være interessant for meg? Det er jo noe alle babyer gjør. Eller en baby som tar et putetrekk på hodet og moren ler seg skakk. Det er jo ikke en gang litt morsomt?? 

Jeg bare forstår meg ikke på hele barngreia. Det virker så kjedelig å ha barn. Jeg skjønner det ikke. 

Men jeg føler meg helt alene om å ha disse tankene. Jeg er i jo alderen hvor kroppen burde skrike etter barn. I stedet er jeg, og har alltid vært, helt frastøtt av barn. Unngår dem som pesten. 

 

Anonymkode: e480b...628

[Nerine_]

Barn er ikke for alle, sånn er det bare. Bedre å innse det nå før du får barn. 

[AnonymBruker]

Javel.

Anonymkode: 7b097...91b

[Gjest hind]

Det er meget fornuftig av deg å avstå fra barn når du misliker dem så intenst. 

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva du vil med innlegget, men det er ikke så uvanlig og mange er frivillig barnløse. Jeg har aldri hatt interesse sv barn, men aldri sett på dette som et problem. Det er jo bare å forbli barnløs. Finn deg andre barnløse venner

Anonymkode: 8a1c6...d26

[AnonymBruker]

Jeg var (og er) egentlig litt som deg. Ble uplanlagt gravid, og fikk et barn som jeg elsker over alt på denne jord. Andre barn er fortsatt egentlig bare irriterende. Men jeg elsker altså mitt eget. 

Anonymkode: 38b8f...69e

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg var (og er) egentlig litt som deg. Ble uplanlagt gravid, og fikk et barn som jeg elsker over alt på denne jord. Andre barn er fortsatt egentlig bare irriterende. Men jeg elsker altså mitt eget. 

Anonymkode: 38b8f...69e

Kanskje det er håp for meg også da. 

Men hvordan forholder du deg til andre barn? 

Anonymkode: e480b...628

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Kanskje det er håp for meg også da. 

Men hvordan forholder du deg til andre barn? 

Anonymkode: e480b...628

Tja, viser litt (fake) interesse, holder høflig avstand der det går (småbarn er for det meste glad i å springe rundt uansett), babyer holder jeg bare en liten stund om jeg blir direkte spurt. Er selvfølgelig imøtekommende og snill mot de som oppsøker meg og vil noe, men alt i alt trenger jeg egentlig ikke å forholde meg noe særlig til andre barn. 

Anonymkode: 38b8f...69e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er i midten av 30-årene og føler meg så unormal når det gjelder mine tanker om barn. 

Jeg kan virkelig ikke se poenget med barn, alt ved dem er bare irriterende. De krever så mye oppmerksomhet, hvorfor må de være midtpunktet hele tiden. De er grisete, snørrete, sikler, klissete hender, lukter vondt, skriker, griner, hyler, hopper, løper rundt, de er jo små troll. De er jo dessverre totalt uinteressante. 

Og hvordan mennesker forandrer seg når de får barn, spesielt kvinner. Alt dreier seg om barnet. Plutselig har de ikke andre interesser. Dårlig humor får de også. Har ikke oversikt over hvor mange snapper jeg får av babyer som sover, smiler, griser (😣), går eller bare sitter å glor, hvorfor skal dette være interessant for meg? Det er jo noe alle babyer gjør. Eller en baby som tar et putetrekk på hodet og moren ler seg skakk. Det er jo ikke en gang litt morsomt?? 

Jeg bare forstår meg ikke på hele barngreia. Det virker så kjedelig å ha barn. Jeg skjønner det ikke. 

Men jeg føler meg helt alene om å ha disse tankene. Jeg er i jo alderen hvor kroppen burde skrike etter barn. I stedet er jeg, og har alltid vært, helt frastøtt av barn. Unngår dem som pesten. 

 

Anonymkode: e480b...628

Er ei på 31 år og jeg er motsatt av deg. Jeg elsker barn og ser virkelig ikke poenget i å leve et helt liv uten å benytte seg av muligheten til å få bli en mamma eller pappa. Det er den beste følelsen man kan få. Det skjønner du ikke før du er der. 

Når det er sagt, så er jo dette min mening, så det er ikke før trampe på deg. Hadde du vært en person som ville få barn, men ikke fikk det til - ville jeg aldri sagt dette. Bare så du vet det. 

Jeg ble mamma som tjue-åring og siden vært småbarnsmamma. Barna mine er alt. Tenk å ha noen som ser opp til deg alltid vil elske dec, uansett, gjennom hele livet. 

Godt vi er forskjellige. 

Anonymkode: 49b32...0e0

[AnonymBruker]

Jeg er over førti og tenker som deg, TS. Så du er ikke alene.

Anonymkode: 6ef9f...a05

[Stjernestøv]

Jeg forstår hva du mener. Jeg vil heller ha dyr og få uforbeholden kjærlighet fra dem.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om det. Jeg er heller ikke spesielt glad i barn, og sliter med å forstå at andre vil ha det. De som har barn er gjerne omvendt da, de sliter med å forstå at jeg ikke vil ha, vært i nok av sånne diskusjoner. Det er alltid frivillig barnløse som må forsvare valget med gode argumenter, imens de som vil ha barn liksom er normen og ikke trenger å ha tenkt over valget engang. 

Da søsken og venner begynte å få barn så ble deres barn veldig interessante da, men helst i små doser likevel. Selv om jeg opplevde kjærlighet til barn da så ble jeg enda mer sikker på at jeg ikke skulle ha selv. Å være tante er helt topp, men mor - aldri i livet.

Unngår ellers barn og klarer det ganske greit, jeg handler ikke på lørdager, jeg ignorerer/skjuler innlegg fra kjedelige mødre på sosiale medier, holder meg også unne kjedelige mødre-kolleger osv. Men er jo noen ganger det ikke kan unngås, noen familieselskap eller lignende. Det verste jeg vet er når foreldre har med barn på jobb, alle andre er så hyggelige og spør om de er vikar i dag eller leker og tuller med dem, jeg er Cruella de Vil som ignorerer dem totalt og prøver å jobbe i fred.

Verste er at jeg er en barne-magnet, barn vil alltid komme til meg.

Anonymkode: a9c3f...8ae

[BerntHulken]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er i midten av 30-årene og føler meg så unormal når det gjelder mine tanker om barn. 

Jeg kan virkelig ikke se poenget med barn, alt ved dem er bare irriterende. De krever så mye oppmerksomhet, hvorfor må de være midtpunktet hele tiden. De er grisete, snørrete, sikler, klissete hender, lukter vondt, skriker, griner, hyler, hopper, løper rundt, de er jo små troll. De er jo dessverre totalt uinteressante. 

Og hvordan mennesker forandrer seg når de får barn, spesielt kvinner. Alt dreier seg om barnet. Plutselig har de ikke andre interesser. Dårlig humor får de også. Har ikke oversikt over hvor mange snapper jeg får av babyer som sover, smiler, griser (😣), går eller bare sitter å glor, hvorfor skal dette være interessant for meg? Det er jo noe alle babyer gjør. Eller en baby som tar et putetrekk på hodet og moren ler seg skakk. Det er jo ikke en gang litt morsomt?? 

Jeg bare forstår meg ikke på hele barngreia. Det virker så kjedelig å ha barn. Jeg skjønner det ikke. 

Men jeg føler meg helt alene om å ha disse tankene. Jeg er i jo alderen hvor kroppen burde skrike etter barn. I stedet er jeg, og har alltid vært, helt frastøtt av barn. Unngår dem som pesten. 

 

Anonymkode: e480b...628

Da får du ikke barn. Er ikke verre enn det.

[Raven.Writingdesk]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Kanskje det er håp for meg også da. 

Men hvordan forholder du deg til andre barn? 

Anonymkode: e480b...628

Men for Guds skyld om du avskyr barn hvorfor i h.... skal du ha dem??  

[Puny]

Så ikke få barn da, og hold kjeft om alle de stygge tankene dine. Det er ikke noe hyggelig for noen. Tenk om du hadde byttet ut ordet barn med en annen gruppe i samfunnet ( jøder, kvinner etc.) og tenk deg om før du lirer av deg all den dritten. 

[AnonymBruker]

Jeg er i trettiårene jeg også og du er ikke alene om det. Vil også understreke at de som er barnløse ikke bare er egoister. Det som føles rett for andre er ikke rett for alle. Man er forskjellig. Det bør respekteres. Liker heller ikke at noen er pågående om at man forandrer syn på ting så fort man er mor selv osv. Ikke alle er like moderlige. Jeg foretrekker å være omsorgsfull og være sammen med dyr. De er herlige.

Anonymkode: f900f...aa2

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke dette behovet noen frivillige barnløse har for å rope det ut i verden at de synes barn er ekkelt og noe de aldri vil ha. 

Neivel, så ikke få barn da. Er helt greit det. Du lever heldigvis i en tid hvor du bestemmer dette selv. 

Anonymkode: a9cae...b89

[AnonymBruker]

Forstår deg TS, vi er flere på KG 😊 Men kjenner selv at jeg kunne ønske jeg hadde flere venner som følte det samme som meg. 

Anonymkode: 8c00c...121

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg forstår ikke dette behovet noen frivillige barnløse har for å rope det ut i verden at de synes barn er ekkelt og noe de aldri vil ha. 

Neivel, så ikke få barn da. Er helt greit det. Du lever heldigvis i en tid hvor du bestemmer dette selv. 

Anonymkode: a9cae...b89

Vi må også få en tråd, mens dere har mamma tråder der dere gnåler om skrik og bæsje bleier 😉

Anonymkode: 8c00c...121

[Raven.Writingdesk]

8 minutter siden, Puny skrev:

 

Så ikke få barn da, og hold kjeft om alle de stygge tankene dine. Det er ikke noe hyggelig for noen. Tenk om du hadde byttet ut ordet barn med en annen gruppe i samfunnet ( jøder, kvinner etc.) og tenk deg om før du lirer av deg all den dritten. 

Helt enig!

Egosamfunnet lenge leve.

Det er liksom greit å utbasunere sin avsky og forrakt mot barn i 2018, men spør du en barnløs om de har barn bare for å smalltalke skal Gudene vite at du får så ørene flagrer fordi du har trampet på noen overfølsomme tær. 

Fyfaen enkelte «frivillig barnløse» er så innmari selvsentrert og kommer med utsagn som er helt forkastelig.