Argument, «ta deg sammen. Slutt og syt»

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Nei, men du kan jobbe med det, babysteps. 

Jeg hadde /har PTSD etter terrorisering av en eks gjennom flere år. Jeg skriver også hadde, selv om enkelte ting fremdeles sitter i, men selv på mitt verste var jeg fast bestemt på at jeg skulle ta livet mitt tilbake. Den jævlen skulle ikke få ødelegge hele livet mitt! 

Det tok flere år, men jeg jobbet bevisst med det hele tiden, og nå er jeg altså kommet så langt at jeg kan skrive hadde. 

Det var beintøft, men jeg brukte den tiden det tok, og så små skritt som var nødvendig. Jeg gjemte meg i huset når jeg var alene, og fikk angst bare en bil stoppet utenfor, men våget å gå ut dersom jeg hadde noen jeg stolte på med meg. Det brukte jeg. Gikk opp gate for gate i nærområdet mitt sammen med en venninne, til jeg følte jeg kjente dem så godt at de ikke var skumle lenger, men ble innlemmet i mine "trygge soner", så i litt og litt større sirkler rundt hjemmet alene. Alle andre steder, som byen, kino og kjøpesenter ble tatt tilbake på samme måte. Først så mange ganger med en trygg person at jeg begynte å slappe av, og så litt og litt alene. 

Det tok 9 år før jeg våget å gå på teater med mine barn alene. 9 år, MEN JEG KLARTE DET! Fordi jeg presset meg selv litt og litt. Ikke for mye, men akkurat nok til å utvide min verden igjen. Ta verden tilbake litt og litt. 

Nå har det gått 14 år siden jeg var fullstendig låst av angst, og jeg går fritt i verden. Jeg kan kjenne et stikk av angst innimellom, men ikke verre enn at jeg takler det. 

Det som provoserer meg er at folk sier "Umulig!". At de ikke engang vil forsøke babysteps for å få det bedre, for det er bare "Umulig!" 

Ikke fortell meg at det er umulig! Det ER mulig! Jeg er et bevis på det! 

Anonymkode: e9601...d7f

Du er en fighter! Virkelig. Du burde være stolt av deg selv❤️

Jeg sier ikke at det er umulig. Jeg sier at det ikke er mulig å bare skjerpe meg. Jeg må selvsagt jobbe, og det gjør jeg også- men det går ikke på en, to, tre som det virker som om at enkelte mennesker på forumet sier.

Anonymkode: 90c73...1a9

[AnonymBruker]

Eg synest faktisk ikkje det er så bra når folk med utfordringar berre gir opp og tilate seg sjølv å forfalla lenger inn i lidelse og nød. Det er eit komponent av frivillighet og moglegheit for eigen påvirkningskraft enten folk liker å høyra det eller ikkje. Det variere i stor krad kor mykje folk er i stand til å hjelpa seg sjølv, eg skjønner veldig godt at mange blir sjukemeldte og uføre. Det som eg stusse litt over er folk som BLIR diagnosa si. Eg kan ikkje x og y fordi eg har [diagnose]. Det er ikkje bra å legga opp livet sitt etter ein merkelapp, folk er så mykje meir enn diagnosa si! Poenget er at folk må ta ting på sine permiss, i sitt tempo og gjerne ha hjelp til å komma vidare, men det er ikkje umulig!

Anonymkode: 5a95d...d2b

[AnonymBruker]

Folk som lirer av seg slike fraser, uten noen videre/legitim argumentasjon, vet ikke hva de snakker om. Men de liker gjerne å tro at de gjør det. Slike utsagn er irriterende når de ikke følges opp av noe nyttig eller logisk. Noen hevder til og med at de ved å bruke slike banale "visdomsord", har kommet seg gjennom utallige kriser og blitt en sterk og fremragende person. Disse har da misforstått så totalt, at det nesten blir på grensen til tragikomisk. I beste fall har man vagt kjent konturene av ett eller annet, men ofte er dette bare en oppdiktet historie for å fremme sitt personlige ego. Noen stor dybdeforståelse har man åpenbart ikke, ved å opptre på en så bastant, ensidig og delvis fordømmende måte.

Bare fordi noe tilsynelatende "funket" for deg, så er det ikke dermed sagt at den tilnærmingen er like positiv for alle andre. Folk er ulike, og responderer av den grunn ulikt på diverse taktikker og tilstander.

Mange sier ting som "prøv å tenk positivt" eller "skjerp deg din late dust". At det bare er å tenke positivt er en kraftig forenkling av selve problemet. Hvis det hadde vært så enkelt, ville ingen slitt med alvorlige depresjoner, PTSD, angst, spiseforstyrrelser osv. Tenke positivt er nok en velutprøvd taktikk blant de fleste, men det alene kompenserer ikke for all smerten mange opplever. Den oppfordringen om å skjerpe seg, med tilhørende høyst tvilsomme adjektiver, er et klart tegn på intoleranse, manglende empati og kunnskapsløshet. Det er bare så useriøst og nedrig at jeg blir helt svett.

Anonymkode: a7891...2c6

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du er en fighter! Virkelig. Du burde være stolt av deg selv❤️

Jeg sier ikke at det er umulig. Jeg sier at det ikke er mulig å bare skjerpe meg. Jeg må selvsagt jobbe, og det gjør jeg også- men det går ikke på en, to, tre som det virker som om at enkelte mennesker på forumet sier.

Anonymkode: 90c73...1a9

Takk for det! ♥️ Jeg er stolt! Han vil for alltid være en jævl, men jeg er fri til å være lykkelig nå. Han tok mye, men jeg føler at jeg vant til slutt. Han klarte ikke å ødelegge livet mitt, slik han ønsket.

Men nei, på 1-2-3 er det ikke gjort, men det som provoserer meg- og sikkert mange - er dem som ikke vil forsøke å jobbe med det engang. Det er en del som virker å trives med å være den stakkarslige. Det er en rolle de er komfortabel i. At andre skal forstå og ta hensyn. Det er det de ønsker, ikke å bli bedre. 

For å bli bedre må man innse at den eneste som faktisk kan gjøre noe med problemet er en selv. Man kan hente trygghet og styrke hos andre, men man kan ikke lene seg tungt på dem. 

Min venninne som gikk opp gate for gate med meg visste faktisk aldri hva hun gjorde for meg. I hennes øyne gikk vi turer, som vi begge hadde godt av. Pratet og gikk. Heldigvis var vi begge såpass nye i området at hun aldri reagerte på at jeg var "nysgjerrig" på hver eneste lille gatestump. Vi gikk liksom på oppdagelsesferd sammen. Min søster og mine foreldre syntes også at det var utrolig koselig at jeg alltid ba dem med på ting. De visste mer, men jeg ville ikke belaste dem med hvor dypt det stakk. At når de ikke kunne bli med, så ble jeg hjemme. At jeg ikke våget uten dem. 

Noen har et veldig stort behov for å klage sin nød. Jeg hadde også behov for å snakke om det, men det gjorde jeg mest med fagpersoner. Jeg tror det var lurt, i forhold til å ikke overbelaste mine kjære. At vi faktisk kunne ha det hyggelig sammen. 

Bevissthet om at dette var et problem jeg hadde, som kun jeg kunne jobbe med og forhåpentligvis løse, det tror jeg var viktig. At jeg tok ansvar for det, og ikke lot problemet bli en sovepute, for å slippe å jobbe med det. Det hadde vært mer behagelig der og da å si "Umulig!", men på den måten blir ingenting bedre. 

Anonymkode: e9601...d7f

[AnonymBruker]

Må bare legge til at jeg er fullstendig enig med dem som sier at "Det som ikke tar livet av deg/knuser deg, det gjør deg sterkere!" de har nok aldri opplevd såpass stor motgang/så store påkjenninger at de skjønner at dette kanskje stemmer KUN inntil et visst punkt. 

Når noen sier slikt til meg, spesielt dersom det er noen som står meg så nært at de vet hva som skjedde de årene, så får jeg lyst til å frese og hyle. Det som skjedde meg gjorde meg IKKE sterkere!!!!! Jeg skulle gitt min høyre arm for å få tilbake den sterke og trygge tillitsfulle kvinnen jeg engang var. Hun som trodde på det beste i mennesker, og ikke fryktet å bli skuffet over at noen ikke var så bra, fordi hun hadde så stor trygghet i seg selv og alle rundt seg. 

Nå er jeg tilsynelatende sterk igjen, men jeg bærer dype arr i meg, og jeg har endret meg mye. Ikke en positiv endring, for jeg er mer usikker, mer skeptisk til folk, ler fremdeles mindre, og mange andre ting som gjør at jeg ennå føler sorg over den jenta jeg var, som ikke er mer. Jeg savner henne! Savner å være henne! Så når folk sier slikt føler jeg at de tråkker på meg. Feier bort mine opplevelser som noe ubetydelig. Noe bra til og med. Som om den jævlen gjorde meg en tjeneste. 

Jeg har frest opp også. Sagt akkurat det jeg mener om å si noe så idiotisk, og sett hvor lei seg mine snille kjære har blitt for å ha sagt noe så galt.

Med årene har jeg forstått bedre. Det er ikke meg de forsøker å trøste med å si dette, det er seg selv. Det de forsøker å lappe på er hvor utilstrekkelig de selv følte seg da alt sto på, og de sier ikke dette for å avfeie eller minimere mine opplevelser. De sier det fordi de trenger å håpe og tro på det selv. De elsker meg, og derfor trenger de å tro at det går bra med meg. Vil gå bra med meg. For tanken på noe annet er for vond. 

Det går bra med meg nå, men nei, sterkere ble jeg ikke! Jeg ble svakere! En annen person! 

Anonymkode: e9601...d7f

[AnonymBruker]

Om man har en lidelse, sykdom eller diagnose så bør man henvende seg til kvalifisert personell med sine problemer og ikke til kjente eller ukjente personer på internett. 

Det å få høre "ta deg sammen, jeg synes du overreagerer" eller som Per Fugelli råder: "gi litt mer faen" kan være nøyaktig det enkelte personer trenger å høre i enkelte situasjoner, og også noe man må forvente å høre av ufaglærte. Jeg mener helt ærlig at enkelte med diagnoser også trenger å høre det, men forstår at det kan feiltolkes selv om rådene er gitt i beste mening. 

Og når det gjelder TS sitt utsagn "Når skal folk forstå at folk de deprimerte fordi de er syke- ikke fordi de ikke tar tak?" - om man er deprimert trenger man ikke å være syk. Alt for mange driver selvdiagnostisering og bruker ord som angst og PTSD uten å ha blitt utredet eller nevnt problemene med et ord til fastlegen. Dersom man velger å brette ut depresjonen sin på nett må man forvente at ikke alle vet hva det innebærer, og at man får råd/kommentarer da det fremstår som et rop om hjelp å legge ut depressive innlegg på f.eks Facebook eller Kvinneguiden. 

Anonymkode: c4ecc...aa2

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Nå er jeg ikke psykolog, men har allikevel mine tanker rundt temaet. Tror at absolutt alle kan få en depresjon under de rette omstendighetene, men hvis man samtidig er født med et pessimistisk temperament, så tror jeg det er større sjanse for at man får depresjoner, igjen og igjen. Positiv tankegang er et pluss når man møter motgang, rett og slett fordi man da ikke har en naturlig hang til å tenke negativt rundt diverse situasjoner. Tror de fleste har møtt mennesker med en negativ tankegang, mennesker som ikke er i en depresjon,det virker mer som deres personlighet,hvis man opplever kriser vil ikke en slik tankegang være til hjelp, heller det motsatte.

Anonymkode: 51d5a...b15

Nja.  Tenker mer at de som ikke erkjenner og kjenner på kjipe ting, er de som blir psykotiske når tragediene tårner seg litt for høyt opp.

Anonymkode: d1744...34b

[AnonymBruker]

Depresjon er mer enn å bare være litt nedfor en dag, det er ikke sånn at man bare kan "skjerpe seg" så er man ikke lenger deprimert. Det tror jeg også de fleste skjønner.

Men det er likevel et komponent av egenvilje og eget arbeid i dette. Man kan gå til psykolog og få verktøy, man kan ha hjelp, støtte og ører som lytter av venner og familie, man kan ha medisiner som gjør hverdagen lettere - men til syvende og sist så må man selv ta tak og gjøre en beinhard jobb for å bli bedre. Og DER kan man "skjerpe seg", dvs faktisk gjøre jobben.

Det betyr jo ikke at det er lett. Jeg tror det er mottakeren selv som leser "det er så lett" inn i slike setninger, for det har jeg aldri sett eller hørt blitt sagt/skrevet av noen. Men man MÅ selv ta det valget, man MÅ selv gjøre den jobben, selv om den er vanskelig. 

Anonymkode: 44a4d...da8

[Nasse1]

Jeg sliter selv med mye angst (ocd) og føler egentlig jeg sjeldent hører noen si at det bare er å skjerpe deg, ta deg sammen osv. lenger.  Men realiteten er, med angstlidelser hvertfall, så må du selv gjøre jobben dersom du ønsker å bli bedre. Foretrukket i samråd med profesjonelle, men det er fortsatt du som må gjøre jobben. Den kommer ikke til å være enkel og ja til tider så vil man føle at man kommer til å eksplodere. Så selv om det å bare skjerpe seg osv er for enkelt, så ligger det noe i at det (som regel) i hvert fall ikke hjelper å ikke gjøre noe med det.  

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Depresjon er mer enn å bare være litt nedfor en dag, det er ikke sånn at man bare kan "skjerpe seg" så er man ikke lenger deprimert. Det tror jeg også de fleste skjønner.

Men det er likevel et komponent av egenvilje og eget arbeid i dette. Man kan gå til psykolog og få verktøy, man kan ha hjelp, støtte og ører som lytter av venner og familie, man kan ha medisiner som gjør hverdagen lettere - men til syvende og sist så må man selv ta tak og gjøre en beinhard jobb for å bli bedre. Og DER kan man "skjerpe seg", dvs faktisk gjøre jobben.

Det betyr jo ikke at det er lett. Jeg tror det er mottakeren selv som leser "det er så lett" inn i slike setninger, for det har jeg aldri sett eller hørt blitt sagt/skrevet av noen. Men man MÅ selv ta det valget, man MÅ selv gjøre den jobben, selv om den er vanskelig. 

Anonymkode: 44a4d...da8

Gud, her kom det selvsagt enda et «ta deg sammen»-innlegg.

 

Anonymkode: 2415e...7ce

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Gud, her kom det selvsagt enda et «ta deg sammen»-innlegg.

 

Anonymkode: 2415e...7ce

Hvem andre enn en selv kan gjøre jobben med å bli frisk?

Anonymkode: 51d5a...b15

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

 

Hvem andre enn en selv kan gjøre jobben med å bli frisk?

Anonymkode: 51d5a...b15

Hvis du virkelig tror og mener at man kan fikse alle psykiske problemer på egen hånd må jeg si at du fremstår som svært uerfaren.

Mulig du har opplevd et dødsfall eller to, men utover det tror jeg du har levd et liv på solsiden. Og godt er det, jeg ønsker ingen noe vondt. Men kan du ikke PRØVE å reflektere litt rundt temaet?

Anonymkode: 2415e...7ce

[Nasse1]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Gud, her kom det selvsagt enda et «ta deg sammen»-innlegg.

 

Anonymkode: 2415e...7ce

Her er jeg sterkt uenig med deg. AB påpeker en sannhet, selv om det kanskje er tungt å høre at man må jobbe for å bli bedre. For det hadde jo vært greit om det fantes en enklere løsning. Å påpeke at man selv må gjøre jobben, er overhode ikke det samme som å si at det bare er å ta seg sammen eller at det er lett. Da velger du å legge noe helt annet i det som faktisk blir skrevet. 

Samtidig tenker jeg det er viktig for de rundt å forstå hvor hardt arbeid det faktisk er og at den som står i det selv må bestemme og føle på når man er klar til å gjøre den jobben. Noen ganger tar det kanskje år før man kommer dit og det er helt greit. 

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hvis du virkelig tror og mener at man kan fikse alle psykiske problemer på egen hånd må jeg si at du fremstår som svært uerfaren.

Mulig du har opplevd et dødsfall eller to, men utover det tror jeg du har levd et liv på solsiden. Og godt er det, jeg ønsker ingen noe vondt. Men kan du ikke PRØVE å reflektere litt rundt temaet?

Anonymkode: 2415e...7ce

Og der tok du grundig feil.

Anonymkode: 51d5a...b15

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hver gang symptomene kom så sa jeg til meg selv at de satt i hodet. Ignorterte symptomene i en 2 måneders tid og fokuserte på andre ting når de kom. Jeg gjennomførte en treningsøkt en gang med disse symptomene. Etter en stund stoppet det bare. Jeg nektet å sitte hjemme og la sykdommen kontrollere livet mitt. Sier ikke det hjelper for alle, men det hjalp meg. 

Anonymkode: 1160a...40a

Hvis du ble frisk på 2 mnd så vil jeg også si at du var heldig. Noen kan jobbe med seg selv hele livet, uten å bli friske.

Anonymkode: 90c73...1a9

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hvis du ble frisk på 2 mnd så vil jeg også si at du var heldig. Noen kan jobbe med seg selv hele livet, uten å bli friske.

Anonymkode: 90c73...1a9

Det kommer nok også an på hvor dypt ting sitter og hvor lang tid man har hatt det.

------------------

Det er såpass individuelt med psykiske lidelser at man ikke kan gi noe tidsestimat. Jeg har jobbet med mine utfordringer i 7-8 år nå og det er bare de siste årene at ting har begynt å løsne litt, men fortsatt er det endel å ta tak i.

Jeg trodde selv at jeg skulle bli frisk på under ett år. Noe som i dag virker ganske rart å tenke på. Det som er viktig er at man prøver å gjøre noe med det, så fremt det er mulig, og at man gjør det i sitt tempo.

Anonymkode: bee46...f27

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

 

 

Det tok flere år, men jeg jobbet bevisst med det hele tiden, og nå er jeg altså kommet så langt at jeg kan skrive hadde. 

 

Ikke fortell meg at det er umulig! Det ER mulig! Jeg er et bevis på det! 

Anonymkode: e9601...d7f

Og for hver person som klarer det er det 3 som ikke klarer det. 

Anonymkode: 9f64a...286

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Og for hver person som klarer det er det 3 som ikke klarer det. 

Anonymkode: 9f64a...286

Ikke så mye en kan gjøre da. 

Anonymkode: 80b1d...454

[AnonymBruker]

Hater syting. Intenst 😑

Har forøvrig hatt sosial angst og depresjon meg ut av det med å ta meg sammen å jobbe beinhardt for å bli frisk.

Ingenting godt kommer ut av å rulle seg i selvmedlidenhet.

Anonymkode: 65694...d10

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Hater syting. Intenst 😑

Har forøvrig hatt sosial angst og depresjon meg ut av det med å ta meg sammen å jobbe beinhardt for å bli frisk.

Ingenting godt kommer ut av å rulle seg i selvmedlidenhet.

Anonymkode: 65694...d10

For alle hjelper det ikke bare å ta seg sammen. Hva når man har kognitive, sosiale, motoriske, emosjonelle, relasjonelleproblemer- i tillegg til søvnvansker? Hva med de som har psykiske vansker før de begynner å snakke? De som har innlærte forsvarsmekanismer styrt av underbevisstheten?

Anonymkode: 90c73...1a9