Selvmordstanker under fødsel

[Gjest Hummel34]

Tror dødstanker i ulike rettninger er ganske vanlig. Jeg var både på det her med at nå dør jeg, dette klarer jeg ikke, denne smerten overlevere jeg ikke, noe som igjen da åpner for «selvmord» = drep meg så jeg kan slippe. Slik jeg ser det er man jo i en periode under fødselen ute av stand til å ta vare på seg selv og tenke klart. Så ser ikke noe unormalt i slike tanker. Og på tross av disse opplevelsen og tankene vil jeg gjerne føde igjen. 

[AnonymBruker]

Huff kjenner meg så godt igjenn ts. Når jeg hadde min første fødsel lå jeg i sengen å reiv i lakenet, smerten var så stor at jeg fikk panikk å tilta helt. Jeg flippet så mye at jeg mistet kontrollen over meg selv noe som gjorde fødselen mye værre!! Jeg gråt hylte, ba om å få dø🙈 jeg hadde en kjapp fødsel på 4 timer med 0 rie pause, riene føltes ut som veien til døden,det startet rolig men ble bare mer og mer intenst og på det værste klarte jeg nesten ikke å puste omtrent. Jordmødrene prøvde alt for at jeg skulle få en liten pause,men di ville ikke sette spiral siden åpningen gikk så fort. Når pressria kom så var d så jævla (unnskyld) intens at jeg var 100% sikker på at jeg skulle drite ut invollene😂🙈

Anonymkode: 8bcda...9a4

[AnonymBruker]

På 25.8.2018 den 23.03, AnonymBruker skrev:

Jeg misunner litt de her som klarer å le av seg selv i ettertid. Det er jo helst sånn det skal være. En føder, har store smerter, sier dumme ting i kampens hete, glemmer alt etterpå og ler av det hele.

Når jeg dunker lilletåa i stolbeinet og banner i smerte, da sier jeg gjerne at jeg vil sage hele den ubrukelige tåa av. Det kan jeg le av i ettertid når smertene er borte.

Men når man ligger der på fødestua, inne i den 48-ende timen med rier, og oppriktig tror, av hele sitt hjerte, at nå - nå dør jeg. Når man innser at dette er mer smerte enn et menneske er skapt for å tåle. Nå dør babyen, nå dør jeg. Og det er greit. La det skje. For dette er mer enn jeg makter å håndtere. Jeg vil heller dø nå, før den neste rien, for jeg vet at når neste ri kommer, så overlever jeg ikke uansett. Dette er faktisk slutten. Farvel, livet.

De tankene der, de oppriktige tankene om å oppleve å dø, og som blir til et direkte ønske om å få dø - det klarer jeg ikke å le av i ettertid. Jeg blir provosert av at noen våger å kalle det overdrivelser. Hadde det vært overdrivelser, hadde jeg sikkert ikke behøvd terapi i etterkant av fødselen for å klare å glemme det traumet som en fødsel kan være.

Anonymkode: ce017...583

Takk 🙏 Du sier akkurat det jeg ville si, men ikke fikk til ❤️Hadde jeg overdrevet hadde sannsynligvis ikke frykten min for å gå igjennom noe som vagt ligner en slik fødsel, overstyrt mitt biologiske og emosjonelle behov for flere barn. Det ble med ett barn. Klarer ikke å glemme. 

Anonymkode: b66b5...302

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff kjenner meg så godt igjenn ts. Når jeg hadde min første fødsel lå jeg i sengen å reiv i lakenet, smerten var så stor at jeg fikk panikk å tilta helt. Jeg flippet så mye at jeg mistet kontrollen over meg selv noe som gjorde fødselen mye værre!! Jeg gråt hylte, ba om å få dø🙈 jeg hadde en kjapp fødsel på 4 timer med 0 rie pause, riene føltes ut som veien til døden,det startet rolig men ble bare mer og mer intenst og på det værste klarte jeg nesten ikke å puste omtrent. Jordmødrene prøvde alt for at jeg skulle få en liten pause,men di ville ikke sette spiral siden åpningen gikk så fort. Når pressria kom så var d så jævla (unnskyld) intens at jeg var 100% sikker på at jeg skulle drite ut invollene😂🙈

Anonymkode: 8bcda...9a4

Akkurat slik fødsel hadde jeg og. Fra null til full åpning ila 4-5 timer, bare at min fødsel endte i haste-KS rett etter pressriene satte inn. Hadde kun noen minutter med effekt av epidural før det ble besluttet KS, så de 4-5 timene med fødsel var uten smertelindring. Maksimalt 10 sekunders pause mellom hver rie. 

Ja, det føltes ut som veien til døden. Mens veien til himmelen er lys i enden av en tunnel, føltes det ut som å bli dratt ned i en endeløs spiral av mørke.

Folk snakker om høy og lav smerteterskel, men smerteterskel har ingen ting med saken å gjøre når man kjøres millimeter for millimeter gjennom en kjøttkvern. 

TS 

Anonymkode: b66b5...302

[AnonymBruker]

Som førstegangs kan eg altså forventa å ville dø under fødselen og ha lyst å hoppa ut av vinduet. Vel det er jo greitt å vita 😱😭😰

 

Anonymkode: 9e8d0...ec6

[Kokoloko]

Ja, og jeg har enda ikke glemt smertene -etter 3 år.. det gjør vondt langt inn i sjelen, og jeg kan begynne å gråte av å tenke på det. Det kommer aldri til å skje igjen

[netpuppy]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Som førstegangs kan eg altså forventa å ville dø under fødselen og ha lyst å hoppa ut av vinduet. Vel det er jo greitt å vita 😱😭😰

 

Anonymkode: 9e8d0...ec6

Nå er dette en tråd der de som har hatt veldig traumatiske fødsler deler sine historier. Det er klart det er vondt å føde, men så ille opplevelser som du leser om her er det nok heldigvis minoriteten som må gjennomgå. Det kan selvfølgelig hende, men sannsynligvis ikke. Så du kan forberede deg på det, men ikke forvente. Syns en annen bruker tidligere i tråden hadde et godt råd om å, i stedet for å lese slike tråder og bli skikkelig skremt, heller fokusere på å lese om fødsler, om de forskjellige fasene, hva du kan forvente av helsepersonell, forskjellige typer smertelindring osv. Jo mer kunnskap du har, jo tryggere vil du gjerne være på deg selv og det vil sannsynligvis hjelpe deg gjennom fødselen når den tid kommer så du slipper å få panikk eller uroe deg unødvendig fordi du ikke vet hva som skjer eller hva du kan forvente. Og du får jo uansett verdens beste gave når du er ferdig ❤️. Det hjelper på. 

[AnonymBruker]

Jeg elsker denne tråden! Missforstå meg rett, unner ingen en sånn fødsel. Men hver gang jeg skal fortelle om fødselen er det «hysj, stopp, vil ikke høre! Jeg skal også føde en gang» 

Og det har gjort det hele mye vanskeligere i ettertid, for jeg tror helt oppriktig det hadde hjulpet om noen hadde vert villig til å lytte. 

Anonymkode: 2f1b1...564

[AnonymBruker]

Jeg grudde meg ikke til fødselen, så jeg ba venninner være helt ærlige og fortelle meg hvor vondt det var. En trebarnsmor sa til meg at det kjentes omtrent som å bli skjært i to med motorsag! Jeg tenkte at hvis jeg forberedte meg på det verste, ble det sikkert lettere enn jeg trodde.

Men alt jeg hadde øvd på med å puste gjennom riene, eller sett for meg med å gå rundt med riene de første timene, eller hvilken stilling jeg skulle føde i - alt dette var jo helt uaktuelt. Igangsatt fødsel der de bare skrudde opp og opp drypp til riene kom i ett, fire timer med helt ubeskrivelig intens smerte, og et barn som satt fast og måtte hjelpes ut med vakuum. Å gå rundt eller sitte på huk osv kunne jeg jo bare glemme, var låst i senga med måleapparater for rier og blodtrykk og føler på barnets hode.

Jeg var likevel glad jeg hadde forsøkt å skremme meg selv på forhånd, selv om jeg tydeligvis fortsatt hadde litt feil bilder i hodet av folk som hadde en sakte fødsel med forsiktige startrier, vandring i korridorene og variering av stilling underveis

Så noen liker skrekkhistorier...

Anonymkode: 70f72...b98

[Olaug Olsen]

På 24.8.2018 den 20.14, AnonymBruker skrev:

Noe andre som har hatt det? Mener å huske at jeg fantaserte om å henge meg i ledningene på overvåkningsutstyret og "vurderte" å hoppe ut av vinduet. Gjorde det jo åpenlyst ikke, men husker at jeg tenkte at om jeg hadde fått valget, så hadde jeg valgt døden over den smerten jeg følte. Tenkte ikke konsekvenser, ville bare dø.

Jeg var en nesten litt i overkant lykkelig gravid altså, med masse lyst og giv på moderskapet og en god partner tilstede under fødsel. Ingen historie for selvmordstanker hverken før eller etter. Men ja, en fødsel med smerter fra en annen dimensjon. Husker jeg tryglet Gud om å la meg slippe, selv om jeg ikke har noen konkret gudstro. 

Noen som ble i nærheten av like gærne?

Anonymkode: b66b5...302

Ja. det er helt normalt å ønske seg pokkerivold under fødselen!

[AnonymBruker]

Jeg tenkte ikke på å dø av eget valg, men den ene fødselen min var styrtfødsel og da var jeg overbevist om at jeg kom til å dø. Jeg var helt sikker på at kroppen ikke kom til å takle det. Disse tankene hadde jeg i ca to minutter, da jeg gikk fra 7 cm åpning til baby på brystet på den tiden.

Anonymkode: 8e8a3...6e4

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som førstegangs kan eg altså forventa å ville dø under fødselen og ha lyst å hoppa ut av vinduet. Vel det er jo greitt å vita 😱😭😰

 

Anonymkode: 9e8d0...ec6

De aller fleste fødsler forløper normalt med pause mellom riene slik at du får hentet deg inn og tid til å forberede deg til neste rie. Det går gradvis. Du kan gå i korridorene, bytte stilling etc. Men så er det noen få som får såkalte styrtrier hvor riene kommer etter hverandre hele tiden uten noe som helst pause. Uten noe smertelindring, blir det ekstremt intenst og topper smerteskalaen. Da kan disse tankene komme. Jeg gikk gjennom skjemaet og fødselen med jordmoren min dagen etter. Husker hun forklarte meg dette. Jeg hadde nemlig en sånn fødsel med min første. Jeg gikk fra 2 cm til full åpning på 1 time! Kastet opp gjentatte ganger som følge av smertene. Jeg har født to ganger etter dette, og det var ikke på langt nær så vondt som den første. Andre gang var vond, men helt overkommelig. Tredje gang fikk jeg epidural. Da forsvant all smerte! Følte jeg «jukset» 🙈 

Anonymkode: 79422...e6b

[Shias]

Hahaha, jaaa. Med første fødsel greide jeg opp i all smerten å fokusere på vinduet, tanken som slo meg flere ganger var "Skal jeg prøve å reise meg opp så jeg kommer meg bort til vinduet for å hoppe ut?" 

[AnonymBruker]

Jeg måtte bare oppdatere denne posten.

Ts her, i 2022, 6 år etter selvmordsønske-fødselen fødte jeg faktisk på nytt, etter at formeringsbehovet mitt klarte å overbevise hjernen min at det kanskje var igangsettingen som hadde ledet til at fødselen min ble "unormalt smertefull", og at det var gode sjanser for at det ble annerledes denne gangen. 

Vei, la oss bare si at det ble 10 x verre i 2022. Hadde de samme smertene, bare at jeg ikke ble reddet av akutt keisersnitt, og hele festen ble avsluttet med vacum, skulderdystoci og at legen stakk nevene opp i livmoren min, rev ut barnet og rev opp underlivet mitt. 

Jeg vet de sier: "Ja, men det er så verdt det. Du får jo den beste premien!" Bla bla bla. 

Vel, du har trolig ikke vært der og smakt på det syvende nivået i helvete.

Bare en milliprosent sjanse for at jeg kan oppleve en brøkdel av den smerten jeg opplevde, er ikke verd sjansen. 

Ønsker meg egentlig flere barn, men jeg får møte mine ufødte barn i Nangilima eller noe. 

 

Anonymkode: b6516...ced

[AnonymBruker]

Det var såpass ille at jeg fikk dødsangst og fødselsdepresjon, ble traumatisert. 36 timer i helvete. 

Anonymkode: 1a94f...ef5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg måtte bare oppdatere denne posten.

Ts her, i 2022, 6 år etter selvmordsønske-fødselen fødte jeg faktisk på nytt, etter at formeringsbehovet mitt klarte å overbevise hjernen min at det kanskje var igangsettingen som hadde ledet til at fødselen min ble "unormalt smertefull", og at det var gode sjanser for at det ble annerledes denne gangen. 

Vei, la oss bare si at det ble 10 x verre i 2022. Hadde de samme smertene, bare at jeg ikke ble reddet av akutt keisersnitt, og hele festen ble avsluttet med vacum, skulderdystoci og at legen stakk nevene opp i livmoren min, rev ut barnet og rev opp underlivet mitt. 

Jeg vet de sier: "Ja, men det er så verdt det. Du får jo den beste premien!" Bla bla bla. 

Vel, du har trolig ikke vært der og smakt på det syvende nivået i helvete.

Bare en milliprosent sjanse for at jeg kan oppleve en brøkdel av den smerten jeg opplevde, er ikke verd sjansen. 

Ønsker meg egentlig flere barn, men jeg får møte mine ufødte barn i Nangilima eller noe. 

Anonymkode: b6516...ced

Så trist at det ble sånn, og veldig leit at du har fått store skader 😞 

Jeg hadde et intenst dødsønske i min første fødsel fordi smertene var uutholdelige. Trodde også det delvis skyldtes igangsettelsen og etter hvert store mengde drypp for at noe skulle skje. Min andre fødsel tre år senere var vond, men mye mindre vond enn den første, og uten dødsønsker. 

Anonymkode: 1ac5b...2be

[AnonymBruker]

🤯 *meg som venter mitt første barn om ca.6 uker, og som innser at å klikke seg inn på denne tråden var maks idiotisk* 

Anonymkode: 71245...af0

[charlotte0]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

🤯 *meg som venter mitt første barn om ca.6 uker, og som innser at å klikke seg inn på denne tråden var maks idiotisk* 

Anonymkode: 71245...af0

Nei, huff! 😆 Du må ikke tenke så masse på denne tråden. Fødselen kommer nok til å gå helt fint! 💖 

Jeg har født to barn helt uten smertelindring, og det har gått veldig fint! 😊 Første fødselen var normal frem til slutten da babyen satt fast og jeg måtte få sånn drypp som forsterker riene.  

Andre fødsel var styrtfødsel. Det var en spesiell opplevelse. 🤣 Mer vondt enn første gang når det sto på, for ble jo ikke mye pause mellom riene, men var i kjempefin form etterpå siden det gikk så fort.

Ikke et sekund fikk jeg selvmordstanker eller ønsket å dø. Nå er jeg vant med sterke menssmerter da, og rier er ikke sååå mye verre. I tillegg får man jo den fineste "premien" for å holde ut smertene. 🥰

Det er heller ikke nødvendig å ha altfor vondt, og det er absolutt ikke noe nederlag å ta feks epidural eller annen smertelindring hvis du ønsker det! 🥰 Jeg valgte å føde "naturlig"  fordi jeg på forhånd hadde bestemt meg for det, og pga epidural høres kjempeskummelt ut. 🙈

Endret 18. mai 2024 av charlotte0

[Kinder]

Ja, først ønsket jeg å dø og etterhvert var jeg helt sikker på at jeg kom til å dø. 

[charlotte0]

Synes det er trist at så mange her har ønsket å dø under fødslene. 😓 Og veldig rart at ikke dere fikk tilbud om epidural eller noe annet!