Selvmordstanker under fødsel

[AnonymBruker]

19 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Oi, hjelpes! Jeg har ikke født selv ei heller er jeg gravid. Nå ble jeg veldig usikker på hvorvidt jeg kommer til å klare dette eller ikke. Jeg har ikke spesielt høy smerteterskel. Er det noen av dere som har besvimt egt? Eller er ikke det vanlig?

Ha,ha, det er nå alle kommer med skrekkhistoriene sine, og sikkert overdriver en del også   Selv syntes jeg de siste timene med åpningsrier var verst, men absolutt til å leve med. Pressriene og selve fødselen var den enkleste delen for meg. Og alle smerter var glemt med en gang fødselene var over, pussige greier.  Jeg kjenner forresten ingen som ikke har fått epidural hvis de synes smertene er uholdbare!  

Anonymkode: 58476...32e

[AnonymBruker]

22 timer siden, Duff skrev:

 den var god

Ja det syns legen også, men jeg var gravalvorlig og mente det i høyeste grad bokstavelig 😂 Han gav meg heldigvis ikke morfin da, epiduralen gjorde susen den også 🙈

19 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Oi, hjelpes! Jeg har ikke født selv ei heller er jeg gravid. Nå ble jeg veldig usikker på hvorvidt jeg kommer til å klare dette eller ikke. Jeg har ikke spesielt høy smerteterskel. Er det noen av dere som har besvimt egt? Eller er ikke det vanlig?

Jeg har til vanlig veldig høy smerteterskel, men det hjalp ikke gitt. Smerteterskel til vanlig har ingenting å si for hvordan man opplever fødselssmerter - for de blir påvirket av så mye mer enn bare objektiv smerte! Er man redd og jobber mot kroppen, er det vondere. Hvordan er omstendighetene rundt, din form og energinivå og så videre. Jeg syns fødsel var horribelt, men min søster (og vi er svært svært like) syns ikke det var noe heft i det hele tatt. Og hvis det blir for ille - kan man få epidural! Så ikke la deg skremme. 

Anonymkode: d5fd5...fed

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ha,ha, det er nå alle kommer med skrekkhistoriene sine, og sikkert overdriver en del også   Selv syntes jeg de siste timene med åpningsrier var verst, men absolutt til å leve med. Pressriene og selve fødselen var den enkleste delen for meg. Og alle smerter var glemt med en gang fødselene var over, pussige greier.  Jeg kjenner forresten ingen som ikke har fått epidural hvis de synes smertene er uholdbare!  

Anonymkode: 58476...32e

Men nå er det ikke alle som syntes det. For meg og mange andre i denne tråden var det nettopp ikke det. Det var til å dø av. Du kan jo lage din egen tråd om hvor håndterbart det er å føde? 

Har også en helt annen oppfattelse enn deg om at smertene forsvinner med en gang etterpå. Verdens største løgn! 

Anonymkode: a797f...9fd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men nå er det ikke alle som syntes det. For meg og mange andre i denne tråden var det nettopp ikke det. Det var til å dø av. Du kan jo lage din egen tråd om hvor håndterbart det er å føde? 

Har også en helt annen oppfattelse enn deg om at smertene forsvinner med en gang etterpå. Verdens største løgn! 

Anonymkode: a797f...9fd

Hvorfor skal hun lage en egen tråd for å svare noen som blir bekymret for hvordan hun selv skal håndtere fødsel? 

Anonymkode: 319c4...943

[netpuppy]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor skal hun lage en egen tråd for å svare noen som blir bekymret for hvordan hun selv skal håndtere fødsel? 

Anonymkode: 319c4...943

Fordi hun invaliderer jo på en måte alle de andre som har svart her. At det er ikke så ille, alle bare overdriver, liksom. Litt lite hensynsfullt i en tråd der folk deler ganske traumatiske opplevelser og tanker de har hatt under fødsel. Nei, det er ikke så ille for alle, men for en del av oss var det faktisk det. 

Endret 25. august 2018 av netpuppy

[Forundret..]

2 minutter siden, netpuppy skrev:

Fordi hun invaliderer jo på en måte alle de andre som har svart her. At det er ikke så ille, alle bare overdriver, liksom. Litt lite hensynsfullt i en tråd der folk deler ganske traumatiske opplevelser og tanker de har hatt under fødsel. Nei, det er ikke så ille for alle, men for en del av oss var det faktisk det. 

Hun gjør jo ikke det. Folk er forskjellige, noe alle vet. 

Smertemessig så har jeg vært råheldig med mine fødsler, de har passert kjapt og uten smertelindring. 

Skulle jeg bli gravid så ville jeg grått i 9 mnd, ikke med tanke på fødsel men med tanke på svangerskapet. Det å gå gravid er et mareritt, kan ikke fordra det å være en vandrende kvalm, deprimert, diger kokong. 

Jeg kunne glatt født 20 ganger til fremfor å gå gjennom et nytt svangerskap! 

[AnonymBruker]

20 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Oi, hjelpes! Jeg har ikke født selv ei heller er jeg gravid. Nå ble jeg veldig usikker på hvorvidt jeg kommer til å klare dette eller ikke. Jeg har ikke spesielt høy smerteterskel. Er det noen av dere som har besvimt egt? Eller er ikke det vanlig?

Det er det som er greia. Man klarer egentlig ikke, men må. Hadde det vært mulig å avbryte hadde man gjort det. Men så klarer man det jo.

Anonymkode: 67da9...a5f

[AnonymBruker]

Jeg misunner litt de her som klarer å le av seg selv i ettertid. Det er jo helst sånn det skal være. En føder, har store smerter, sier dumme ting i kampens hete, glemmer alt etterpå og ler av det hele.

Når jeg dunker lilletåa i stolbeinet og banner i smerte, da sier jeg gjerne at jeg vil sage hele den ubrukelige tåa av. Det kan jeg le av i ettertid når smertene er borte.

Men når man ligger der på fødestua, inne i den 48-ende timen med rier, og oppriktig tror, av hele sitt hjerte, at nå - nå dør jeg. Når man innser at dette er mer smerte enn et menneske er skapt for å tåle. Nå dør babyen, nå dør jeg. Og det er greit. La det skje. For dette er mer enn jeg makter å håndtere. Jeg vil heller dø nå, før den neste rien, for jeg vet at når neste ri kommer, så overlever jeg ikke uansett. Dette er faktisk slutten. Farvel, livet.

De tankene der, de oppriktige tankene om å oppleve å dø, og som blir til et direkte ønske om å få dø - det klarer jeg ikke å le av i ettertid. Jeg blir provosert av at noen våger å kalle det overdrivelser. Hadde det vært overdrivelser, hadde jeg sikkert ikke behøvd terapi i etterkant av fødselen for å klare å glemme det traumet som en fødsel kan være.

Anonymkode: ce017...583

[Gjest Bøff Eløff]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg misunner litt de her som klarer å le av seg selv i ettertid. Det er jo helst sånn det skal være. En føder, har store smerter, sier dumme ting i kampens hete, glemmer alt etterpå og ler av det hele.

Når jeg dunker lilletåa i stolbeinet og banner i smerte, da sier jeg gjerne at jeg vil sage hele den ubrukelige tåa av. Det kan jeg le av i ettertid når smertene er borte.

Men når man ligger der på fødestua, inne i den 48-ende timen med rier, og oppriktig tror, av hele sitt hjerte, at nå - nå dør jeg. Når man innser at dette er mer smerte enn et menneske er skapt for å tåle. Nå dør babyen, nå dør jeg. Og det er greit. La det skje. For dette er mer enn jeg makter å håndtere. Jeg vil heller dø nå, før den neste rien, for jeg vet at når neste ri kommer, så overlever jeg ikke uansett. Dette er faktisk slutten. Farvel, livet.

De tankene der, de oppriktige tankene om å oppleve å dø, og som blir til et direkte ønske om å få dø - det klarer jeg ikke å le av i ettertid. Jeg blir provosert av at noen våger å kalle det overdrivelser. Hadde det vært overdrivelser, hadde jeg sikkert ikke behøvd terapi i etterkant av fødselen for å klare å glemme det traumet som en fødsel kan være.

Anonymkode: ce017...583

Absolutt 100% enig!

 

[netpuppy]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ha,ha, det er nå alle kommer med skrekkhistoriene sine, og sikkert overdriver en del også   Selv syntes jeg de siste timene med åpningsrier var verst, men absolutt til å leve med. Pressriene og selve fødselen var den enkleste delen for meg. Og alle smerter var glemt med en gang fødselene var over, pussige greier.  Jeg kjenner forresten ingen som ikke har fått epidural hvis de synes smertene er uholdbare!  

Anonymkode: 58476...32e

 

40 minutter siden, Forundret.. said:

Hun gjør jo ikke det. Folk er forskjellige, noe alle vet. 

Hun gjør jo det. Med "haha", "sikkert overdriver en del" og en blinkesmiley på slutten.. 

Endret 25. august 2018 av netpuppy

[AnonymBruker]

Jeg husker at jeg spurte mannen min om å si til legen at nå hadde jeg gitt opp, at nå ville jeg ikke føde mer. Tenkte jo at jeg skulle dø flere ganger. Skrek som en gal. Hadde så vondt at jeg ikke ble en gang glad for å se babyen. Var bare der og gledet meg for at smerten hadde gitt seg. Var ikke interessert i å se babyen. Vet at andre (noen) gråter av glede når dem ser babyen, jeg følte absolutt ingenting, hadde hatt så vondt at jeg ikke kunne føle mer

Anonymkode: 421ed...9ee

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg misunner litt de her som klarer å le av seg selv i ettertid. Det er jo helst sånn det skal være. En føder, har store smerter, sier dumme ting i kampens hete, glemmer alt etterpå og ler av det hele.

Når jeg dunker lilletåa i stolbeinet og banner i smerte, da sier jeg gjerne at jeg vil sage hele den ubrukelige tåa av. Det kan jeg le av i ettertid når smertene er borte.

Men når man ligger der på fødestua, inne i den 48-ende timen med rier, og oppriktig tror, av hele sitt hjerte, at nå - nå dør jeg. Når man innser at dette er mer smerte enn et menneske er skapt for å tåle. Nå dør babyen, nå dør jeg. Og det er greit. La det skje. For dette er mer enn jeg makter å håndtere. Jeg vil heller dø nå, før den neste rien, for jeg vet at når neste ri kommer, så overlever jeg ikke uansett. Dette er faktisk slutten. Farvel, livet.

De tankene der, de oppriktige tankene om å oppleve å dø, og som blir til et direkte ønske om å få dø - det klarer jeg ikke å le av i ettertid. Jeg blir provosert av at noen våger å kalle det overdrivelser. Hadde det vært overdrivelser, hadde jeg sikkert ikke behøvd terapi i etterkant av fødselen for å klare å glemme det traumet som en fødsel kan være.

Anonymkode: ce017...583

Dette! Jeg ble oppriktig livredd når jeg ble gravid med nr 2. Måtte ha utallige samtaler med både jordmor og lege på sykehuset. Gikk inn i fødselsdepresjon etter første fødsel pga traumen fødselen gav. Jordmor mener jeg burde klage inn min første fødsel og kreve en forklaring på alt som ble gjort feil, men det orker jeg ikke. Vil aldri sette min fot på det sykehuset igjen! 

Heldigvis fikk jeg en mye bedre opplevelse med min andre fødsel, på ett annet sykehus. Dette er nok en fødsel mange ville kalt en mareritt fødsel, men for meg var det en fin fødsel i forhold til første. 

Å tro at man skal dø, og innse at nå dør jeg. Den følesen unner jeg ingen! For det er en helt forferdelig følelse, hvertfall i etterkant når man får tid til å tenke gjennom alt som skjedde. Og jeg hadde dødd hvis ikke de hadde tatt haste keisersnitt. 

Så ikke gjør narr av andre sine fødsler, man blir ikke redd eller overdriver for gøy. Jeg missunner virkelig de som kan ha ukompliserte fødsler. 

Anonymkode: 2f1b1...564

[Liven_]

Ikke selvmordstanker men ba dem om å drepe meg fordi jeg anklaget de for å torturere siden de nektet å ta ks etter 20 timers fødsel 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gatekeeper du seriøst selvmordstanker nå? Selvmordstanker kan være noe som ligger å ulmer over tid, og det kan være akutt. Tidligere har jeg hatt ønske om å ta mitt eget liv over lengre tid, men gjorde det ikke fordi jeg ikke ville forårsake så mye smerte hos de som var glad i meg. Så i følge deg hadde jeg ikke selvmordstanker. Eller var det godkjent fordi det var over lengre tid enn en traumatisk situasjon? 

Anonymkode: 8b825...323

Ingen har nevnt tidsperspektivet her. Men det er en stor forskjell likevel. Har hatt slike tanker selv, pluss født to barn. Det er ikke det samme.

Anonymkode: b47c0...25e

[anniewal]

Nei, jeg hadde ingen tanker om å dø under fødselen. Hadde en veldig grei fødsel. Men husker jeg ble sint fordi jeg ikke fikk ta spenntak med beina i senga. Jeg måtte ta spenntak i pleierne isteden, og de var jo myke. Lurer på hvordan det gikk med dem...

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men nå er det ikke alle som syntes det. For meg og mange andre i denne tråden var det nettopp ikke det. Det var til å dø av. Du kan jo lage din egen tråd om hvor håndterbart det er å føde? 

Har også en helt annen oppfattelse enn deg om at smertene forsvinner med en gang etterpå. Verdens største løgn! 

Anonymkode: a797f...9fd

Du verden, fant du innlegget mitt støtende?  Når det kommer inn folk her som enda ikke har født og som blir skremt, så syntes jeg det var greit å fortelle at ikke alle faktisk tror de skal dø/ ønsker å dø under fødselen.  Dessuten er ikke norske fødestuer torturkamre, er du veldig redd eller ikke klarer å takle smertene, så får du Epidural.  Du sier også at det er en løgn at smertene forsvinner med en gang etterpå, men sånn var det for meg! Jeg syntes det var utrolig rart, og jeg vet at det var veldig vondt en del av tiden, men jeg "husket ikke" smertene etterpå.

Anonymkode: 58476...32e

[AnonymBruker]

På 24.8.2018 den 20.14, AnonymBruker skrev:

Noe andre som har hatt det? Mener å huske at jeg fantaserte om å henge meg i ledningene på overvåkningsutstyret og "vurderte" å hoppe ut av vinduet. Gjorde det jo åpenlyst ikke, men husker at jeg tenkte at om jeg hadde fått valget, så hadde jeg valgt døden over den smerten jeg følte. Tenkte ikke konsekvenser, ville bare dø.

Jeg var en nesten litt i overkant lykkelig gravid altså, med masse lyst og giv på moderskapet og en god partner tilstede under fødsel. Ingen historie for selvmordstanker hverken før eller etter. Men ja, en fødsel med smerter fra en annen dimensjon. Husker jeg tryglet Gud om å la meg slippe, selv om jeg ikke har noen konkret gudstro. 

Noen som ble i nærheten av like gærne?

Anonymkode: b66b5...302

Jeg sa til jordmor etter fødsel at jeg forstod hvorfor det ikke gikk an å åpne vinduene på føden (i 4etg) 😂 var inne på tanken om å hoppe ut av vinduet da det var på sitt verste (uten at jeg faktisk ville gjort det altså) 

Anonymkode: f3cb0...5aa

[Alvario]

21 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg forstår. Grunnen til at jeg tenker at jeg ikke kommer til å takke smertene er fordi jeg har hørt at det er 100 ganger vondere enn mensensmerter, og jeg har hatt så sterke smerter at jeg har kastet opp og nesten ikke klart å bevege meg. 

Før min første graviditet hadde jeg så vondt ved første dag mens at jeg lå i fosterstilling i senga hele dagen, til tross for at jeg var godt vaksinert. Fødslene mine har derimot gått veldig lett i forhold til hva som beskrives her, og bonus etter graviditet er at menssmertene er mye mildere.

[AnonymBruker]

Glad jeg ikke leste denne tråden da jeg var gravid. Så hvis noen gjør det, og blir livredde; det er ikke sånn for alle. Husk det. Veldig mange har fødsler med smerter de takler fint. 

Anonymkode: b31aa...692

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg husker at jeg spurte mannen min om å si til legen at nå hadde jeg gitt opp, at nå ville jeg ikke føde mer. Tenkte jo at jeg skulle dø flere ganger. Skrek som en gal. Hadde så vondt at jeg ikke ble en gang glad for å se babyen. Var bare der og gledet meg for at smerten hadde gitt seg. Var ikke interessert i å se babyen. Vet at andre (noen) gråter av glede når dem ser babyen, jeg følte absolutt ingenting, hadde hatt så vondt at jeg ikke kunne føle mer

Anonymkode: 421ed...9ee

Sånn var det for meg også. Jeg mistenker at den traumatiske fødselen og disse dødstankene var med på å gjøre at det var vanskelig for meg å knytt meg til babyen i ettertid. Det tok mange måneder før jeg virkelig følte at jeg hadde knyttet meg til barnet. Jeg var så overbevist om at både jeg og babyen skulle dø, at jeg var nok i ettertid litt redd ofr å binde meg. Redselen satt for godt i. 

Alt jeg følte etter fødsel var lettelse, ingen lykke, ingen kjærlighet, bare likegyldighet. 

Anonymkode: a797f...9fd