Selvmordstanker under fødsel

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen har nevnt tidsperspektivet her. Men det er en stor forskjell likevel. Har hatt slike tanker selv, pluss født to barn. Det er ikke det samme.

Anonymkode: b47c0...25e

For deg.. Slutt å ta egne erfaringer over op andre! 

Jeg har vært så suicidal at jeg var innlagt. 

Selvmordtankene jeg gadde under fødselen var helt like, om enn noe med intense, og jeg fikk angst for å føde igjen etter stormrier, stort blodtap og sying i 2timer.. 

Nå skal det sies at jeg, et år etter, ønsker å føde igjen, fordi jeg vet at ingen fødsler er like og jeg mest sannsynlig ikke får stormrier igjen. 

Anonymkode: 4c60b...27f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du verden, fant du innlegget mitt støtende?  Når det kommer inn folk her som enda ikke har født og som blir skremt, så syntes jeg det var greit å fortelle at ikke alle faktisk tror de skal dø/ ønsker å dø under fødselen.  Dessuten er ikke norske fødestuer torturkamre, er du veldig redd eller ikke klarer å takle smertene, så får du Epidural.  Du sier også at det er en løgn at smertene forsvinner med en gang etterpå, men sånn var det for meg! Jeg syntes det var utrolig rart, og jeg vet at det var veldig vondt en del av tiden, men jeg "husket ikke" smertene etterpå.

Anonymkode: 58476...32e

Det er ganske støtende å tulle med og bagatellisere andres traumer. Å le av andres historier når folk velger å åpne seg er frekt som fy!

Anonymkode: a797f...9fd

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mår man har et sterkt ønske om å dø, så er det en selvmordstanke. Hva annet skulke det være? 

Anonymkode: a797f...9fd

Et akutt ønske om å dø kan du kalle det. Jeg synes heller ikke at et ønske om å dø for å unnslippe en håpløs forbigående situasjon er helt likt det å være suicidal og ha selvmordstanker. En annen brukers sammenligning mellom sorg og depresjon var veldig bra. Mange ønsker å dø når de sørger også, men det er ikke genuine selvmordstanker. Men det er en følelse av håpløshet og maktesløshet. Å bruke slike ord om "vanlige" følelser vanner ut uttrykk og bidrar til å ta vekk alvorlighetsgraden i dem.

11 timer siden, netpuppy skrev:

Fordi hun invaliderer jo på en måte alle de andre som har svart her. At det er ikke så ille, alle bare overdriver, liksom. Litt lite hensynsfullt i en tråd der folk deler ganske traumatiske opplevelser og tanker de har hatt under fødsel. Nei, det er ikke så ille for alle, men for en del av oss var det faktisk det. 

Hvis du ser bort i fra den første setningen med bagatellisering så deler hun jo bare sin opplevelse som ikke var så ille. En tråd med denne tittelen vil selvfølgelig tiltrekke seg folk som har hatt de jævligste fødslene. Da er det bra at noen svarer "nei, jeg hadde faktisk ikke det, ikke alle fødsler er så fæle og det går sikkert helt fint med din også". Hvis ikke blir det kun en skremmetråd, hvor andelen fæle fødsler er overdrevent høye ifht. virkeligheten. 

Anonymkode: becc3...2e2

[AnonymBruker]

Nå er det faktisk sånn at dette er en generell tråd om fødselsopplevelser med fokus på selvmordstanker/dødstanker. Da er det like mye min rett til å fortelle om hvordan det oppleves å «innse» at man dør, som dem som hadde styrtfødsler, keisersnitt eller stormrier. Hadde TS innledet HI med at vedkommende hadde fødselsangst og trengte gode råd, så er vi vel flere her som ikke hadde deltatt.

Anonymkode: ce017...583

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det faktisk sånn at dette er en generell tråd om fødselsopplevelser med fokus på selvmordstanker/dødstanker. Da er det like mye min rett til å fortelle om hvordan det oppleves å «innse» at man dør, som dem som hadde styrtfødsler, keisersnitt eller stormrier. Hadde TS innledet HI med at vedkommende hadde fødselsangst og trengte gode råd, så er vi vel flere her som ikke hadde deltatt.

Anonymkode: ce017...583

Selvfølgelig har du lov til å svare at det stemte for deg at du trodde og ønsket å dø, når ts spør om det. Men litt perspektiv har da aldri skadet noen. 

Anonymkode: becc3...2e2

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Et akutt ønske om å dø kan du kalle det. Jeg synes heller ikke at et ønske om å dø for å unnslippe en håpløs forbigående situasjon er helt likt det å være suicidal og ha selvmordstanker. En annen brukers sammenligning mellom sorg og depresjon var veldig bra. Mange ønsker å dø når de sørger også, men det er ikke genuine selvmordstanker. Men det er en følelse av håpløshet og maktesløshet. Å bruke slike ord om "vanlige" følelser vanner ut uttrykk og bidrar til å ta vekk alvorlighetsgraden i dem.

Hvis du ser bort i fra den første setningen med bagatellisering så deler hun jo bare sin opplevelse som ikke var så ille. En tråd med denne tittelen vil selvfølgelig tiltrekke seg folk som har hatt de jævligste fødslene. Da er det bra at noen svarer "nei, jeg hadde faktisk ikke det, ikke alle fødsler er så fæle og det går sikkert helt fint med din også". Hvis ikke blir det kun en skremmetråd, hvor andelen fæle fødsler er overdrevent høye ifht. virkeligheten. 

Anonymkode: becc3...2e2

Hvem er du til å bedømme det.? En akutt selvmordstanke kan like gjerne føre til selvmord som en vedvarende tanke. En tanke om selvmord er en selvmordstanke uavhengig av årsaken som gjør at den oppstår.

Å snakke sånn om anders opplevelser bagataliscrer et traume og du har ingen rett til å komme her å si at det ikke var "ille nok" til å kalles selvmordstanker. 

Der du ser en "skremmetråd" ser jeg en tråd som er med på å normalisere et tabubelagt fenomen. Før denne tråden ante jeg ikke at andre også hadde følt det slik. Jeg har aldri snakket med noen om at jeg hadde selvmordstanker under fødselen, og noe av det første som slo meg etter at det hadde roet seg litt etter den kaotiske forløsningen var skam. Skam ovenfor helsepersonell og barnefar over at jeg var et så svakt menneske som ønsket å dø heller enn å føde. Så kommer det selvfølgelig brukere som deg inn som skal latterliggjøre og bagatalisere anders følelser, men for meg har denne tråden virkelig åpnet øynene mine.

Jeg er ikke alene og jeg er ikke gal. Takk til KG  

Anonymkode: a797f...9fd

[AnonymBruker]

På 24.8.2018 den 20.14, AnonymBruker skrev:

Noe andre som har hatt det? Mener å huske at jeg fantaserte om å henge meg i ledningene på overvåkningsutstyret og "vurderte" å hoppe ut av vinduet. Gjorde det jo åpenlyst ikke, men husker at jeg tenkte at om jeg hadde fått valget, så hadde jeg valgt døden over den smerten jeg følte. Tenkte ikke konsekvenser, ville bare dø.

Jeg var en nesten litt i overkant lykkelig gravid altså, med masse lyst og giv på moderskapet og en god partner tilstede under fødsel. Ingen historie for selvmordstanker hverken før eller etter. Men ja, en fødsel med smerter fra en annen dimensjon. Husker jeg tryglet Gud om å la meg slippe, selv om jeg ikke har noen konkret gudstro. 

Noen som ble i nærheten av like gærne?

Anonymkode: b66b5...302

Ja, med førstemann hadde jeg ubeskrivelige intense stormrier! Kastet opp og ville bare slippe. Samtidig var smerten så vond at jeg ikke klarte å si det med ord. Jeg bare skrek av smerte. Ingen smertelindring (av prinsipp). Det var helt grusomt. Andre og tredje fødsel var noe helt annet. Det var vondt, men smerten var overkommelig. Fikk ikke de samme tankene, kastet ikke opp og hadde pause mellom riene slik at jeg fikk hentet meg inn. Jeg har altså erfart at det er utrolig stor forskjell på fødsler 

Anonymkode: 79422...e6b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvem er du til å bedømme det.? En akutt selvmordstanke kan like gjerne føre til selvmord som en vedvarende tanke. En tanke om selvmord er en selvmordstanke uavhengig av årsaken som gjør at den oppstår.

Å snakke sånn om anders opplevelser bagataliscrer et traume og du har ingen rett til å komme her å si at det ikke var "ille nok" til å kalles selvmordstanker. 

Der du ser en "skremmetråd" ser jeg en tråd som er med på å normalisere et tabubelagt fenomen. Før denne tråden ante jeg ikke at andre også hadde følt det slik. Jeg har aldri snakket med noen om at jeg hadde selvmordstanker under fødselen, og noe av det første som slo meg etter at det hadde roet seg litt etter den kaotiske forløsningen var skam. Skam ovenfor helsepersonell og barnefar over at jeg var et så svakt menneske som ønsket å dø heller enn å føde. Så kommer det selvfølgelig brukere som deg inn som skal latterliggjøre og bagatalisere anders følelser, men for meg har denne tråden virkelig åpnet øynene mine.

Jeg er ikke alene og jeg er ikke gal. Takk til KG  

Anonymkode: a797f...9fd

🙏🏻🙏🏻🙏🏻

Helt enig! Jeg ante ikke at andre også hadde hatt disse tankene, så godt å vite at jeg ikke er alene. 

Ikke bry deg om slike brukere som bare vil skape kvalme og trykke deg ned. Dine opplevelser er dine opplevelser. Denne brukeren har ikke definisjonsmakt om begrepet selvmordstanker. En tanke/ønske  om selvmord er en selvmordstanke per def.

Anonymkode: 828c8...a79

[Maleficenta]

På 24.8.2018 den 20.14, AnonymBruker skrev:

Noe andre som har hatt det? Mener å huske at jeg fantaserte om å henge meg i ledningene på overvåkningsutstyret og "vurderte" å hoppe ut av vinduet. Gjorde det jo åpenlyst ikke, men husker at jeg tenkte at om jeg hadde fått valget, så hadde jeg valgt døden over den smerten jeg følte. Tenkte ikke konsekvenser, ville bare dø.

Jeg var en nesten litt i overkant lykkelig gravid altså, med masse lyst og giv på moderskapet og en god partner tilstede under fødsel. Ingen historie for selvmordstanker hverken før eller etter. Men ja, en fødsel med smerter fra en annen dimensjon. Husker jeg tryglet Gud om å la meg slippe, selv om jeg ikke har noen konkret gudstro. 

Noen som ble i nærheten av like gærne?

Anonymkode: b66b5...302

Ikke helt samme. Men jeg trodde seriøst at jeg var iferd med å dø på et tidspunkt

[netpuppy]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvis du ser bort i fra den første setningen med bagatellisering så deler hun jo bare sin opplevelse som ikke var så ille. En tråd med denne tittelen vil selvfølgelig tiltrekke seg folk som har hatt de jævligste fødslene. Da er det bra at noen svarer "nei, jeg hadde faktisk ikke det, ikke alle fødsler er så fæle og det går sikkert helt fint med din også". Hvis ikke blir det kun en skremmetråd, hvor andelen fæle fødsler er overdrevent høye ifht. virkeligheten. 

Anonymkode: becc3...2e2

Det er jeg helt enig i, men det gjorde jeg ikke. Jeg leste den første setningen, jeg, og den reagerte jeg på og syns var ganske respektløs. Jeg syns faktisk at man skal prøve å være litt mer hensynsfull i slike typer tråder, der de som svarer faktisk forteller om ganske vanskelige følelser og traumatiske opplevelser, enn i mange andre typer tråder. Derfor reagerte jeg. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, netpuppy skrev:

Det er jeg helt enig i, men det gjorde jeg ikke. Jeg leste den første setningen, jeg, og den reagerte jeg på og syns var ganske respektløs. Jeg syns faktisk at man skal prøve å være litt mer hensynsfull i slike typer tråder, der de som svarer faktisk forteller om ganske vanskelige følelser og traumatiske opplevelser, enn i mange andre typer tråder. Derfor reagerte jeg. 

Enig. Fødsler er vidt forskjellige og kan være på hver sin ende av skalaen, det blir så dumt å si at noen overdriver. Samme andre veien. Min siste fødsel var grusom vond, mens en venninne av meg hadde en veldig enkel fødsel. Jeg sitter ikke da å sier at hun pynter på sannheten, like lite som hun mener jeg må overdrive siden hennes fødsel var helt Ok. 

Og til de som ikke har født enda: du vet ikke hvordan det blir. Les heller masse om fødsel fra et fagperspektiv: de ulike fasene, hjelpemidler som kan være aktuelt, smertelindring, osv. Kunnskap kan gi trygghet i seg selv. Prat med jordmor. Fokuser på tiden etterpå med barnet  

Anonymkode: bc7ae...24e

[BettyCooper]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du ser en "skremmetråd" ser jeg en tråd som er med på å normalisere et tabubelagt fenomen. Før denne tråden ante jeg ikke at andre også hadde følt det slik. Jeg har aldri snakket med noen om at jeg hadde selvmordstanker under fødselen, og noe av det første som slo meg etter at det hadde roet seg litt etter den kaotiske forløsningen var skam. Skam ovenfor helsepersonell og barnefar over at jeg var et så svakt menneske som ønsket å dø heller enn å føde. Så kommer det selvfølgelig brukere som deg inn som skal latterliggjøre og bagatalisere anders følelser, men for meg har denne tråden virkelig åpnet øynene mine.

Jeg er ikke alene og jeg er ikke gal. Takk til KG  

Anonymkode: a797f...9fd

Takk! Kjenner meg igjen med tanke på skammen. Følte jeg måtte unnskylde meg ovenfor jordmor etter fødselen.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke slike tanker, men husker jeg ropte noe ala: «jeg burde søkt om keisersnitt! Jeg burde skjønt at jeg ikke taklet dette» osv 😅

ropte og sa generelt mye rart, så jeg var flau da jeg møtte igjen jordmødrene.

Anonymkode: 6938d...2ae

[AnonymBruker]

TS her.

Utrolig mange flotte og ærlige svar på denne tråden ❤️ Hadde ikke ventet så stor respons. Tenkte at det i beste fall fantes et par andre like "gærne"damer som meg der ute, men nå skjønner jeg at dette er mye mer normalt enn jeg har trodd, og at det sannsynligvis er rimelig tabubelagt. Har hørt mange fortelle om sinnsyke fødselssmerter, men aldri at de ønsket oppriktig å dø eller at de vurderte å ta livet av selg selv, og slik også på en måte ta livet av barnet, som en naturlig konsekvens av egen død.

Blir lettet over å høre at det ikke bare var jeg som nådde et punkt med så bunnløs apati, at jeg ikke lenger en gang klarte å bry meg om mitt eget barn. Min fødsel varte kun i få timer (det var nok for meg), og endte i haste-KS pga dårlig fosterlyd. Folk spør meg i ettertid om jeg ikke var redd for barnet da jeg skjønte at det var fare på ferde, men om sant skal sies så kjente jeg vel først og fremst på en enorm lettelse over at jeg var satt fri fra helvetes dypeste kjellere (dette har jeg ikke turt å si til noen - skam). Det å få kjennskap til slik smerte har gjort noe med meg som menneske, og i mitt tilfelle er det absolutt ikke sant som de sier at det er fort glemt etter at barnet er ute. Selvmordstankene, ja, men smerten glemmer jeg aldri! Jeg ønsket meg i utgangspunktet flere barn, men har nå etter 4 år ikke en gang turt å tenke tanken. 

En annen klar tanke jeg hadde: jeg forstår hvor idéen om  arvesynd kommer fra. Jeg er vokst opp i et liberalt og lite religiøst miljø, men plutselig sto det klart for meg hvor den kommer fra, denne bibelseke idéen om at barnefødsel er Guds straff over kvinnen og det der. Husker jeg tenkte at ingen ond handling kan være så ond at et menneske kan fortjene slik straff. Så om man tror på Gud og synd og så opplever en barnefødsel som min, forstår jeg at man tenker at dette må være straff for synd akkumulert av mennesker gjennom årtusener. Det var slik det føltes, og det var altså her i tankerekken jeg startet å trygle Gud om nåde...

Så til deg her i tråden som mener vi andre "overdriver": les dette nøye. Tenk mer på hva du kan lære enn hva du kan belære. I denne tråden ser jeg traumatiserte kvinner som forteller historiene ingen vil høre om og som de kanskje ikke har turt å fortelle før.

Til den som mente at jeg ikke hadde selvmordstanker: Jeg hadde tanker om å myrde meg selv. Noe jeg vil kalle selvmordstanker. Jeg er helt enig i at et liv med depresjon og tanker om at man er verdiløs og gjør jorden en tjeneste ved å forsvinne er tristere enn tanken på en fødsel. Det er vi vel alle. Men igjen, prøv å se hva du kan lære av disse erfaringene mer enn hva du kan belære. For meg er det utrolig skremmende å tenke på at det finnes smerte som er så grusom at resultatet blir det samme. For meg skulle det ca 3 timer med slik nådeløs smerte til før jeg hadde samme ønske om død som et menneske i dyp depresjon og fortvilelse. Jeg har hatt et godt liv og visste at jeg hadde mange fantastiske øyeblikk i vente i livet videre, men jeg tenkte at ikke en gang 1000 slike lykkelige øyeblikk var verdt ett sekund mer av denne smerten. Den tanken har gjort noe med meg i ettertid, å vite at det eksisterer smerte så ekstrem at den på en måte trumfer alle mine lykkelige stunder...

Anonymkode: b66b5...302

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Utrolig mange flotte og ærlige svar på denne tråden ❤️ Hadde ikke ventet så stor respons. Tenkte at det i beste fall fantes et par andre like "gærne"damer som meg der ute, men nå skjønner jeg at dette er mye mer normalt enn jeg har trodd, og at det sannsynligvis er rimelig tabubelagt. Har hørt mange fortelle om sinnsyke fødselssmerter, men aldri at de ønsket oppriktig å dø eller at de vurderte å ta livet av selg selv, og slik også på en måte ta livet av barnet, som en naturlig konsekvens av egen død.

Blir lettet over å høre at det ikke bare var jeg som nådde et punkt med så bunnløs apati, at jeg ikke lenger en gang klarte å bry meg om mitt eget barn. Min fødsel varte kun i få timer (det var nok for meg), og endte i haste-KS pga dårlig fosterlyd. Folk spør meg i ettertid om jeg ikke var redd for barnet da jeg skjønte at det var fare på ferde, men om sant skal sies så kjente jeg vel først og fremst på en enorm lettelse over at jeg var satt fri fra helvetes dypeste kjellere (dette har jeg ikke turt å si til noen - skam). Det å få kjennskap til slik smerte har gjort noe med meg som menneske, og i mitt tilfelle er det absolutt ikke sant som de sier at det er fort glemt etter at barnet er ute. Selvmordstankene, ja, men smerten glemmer jeg aldri! Jeg ønsket meg i utgangspunktet flere barn, men har nå etter 4 år ikke en gang turt å tenke tanken. 

En annen klar tanke jeg hadde: jeg forstår hvor idéen om  arvesynd kommer fra. Jeg er vokst opp i et liberalt og lite religiøst miljø, men plutselig sto det klart for meg hvor den kommer fra, denne bibelseke idéen om at barnefødsel er Guds straff over kvinnen og det der. Husker jeg tenkte at ingen ond handling kan være så ond at et menneske kan fortjene slik straff. Så om man tror på Gud og synd og så opplever en barnefødsel som min, forstår jeg at man tenker at dette må være straff for synd akkumulert av mennesker gjennom årtusener. Det var slik det føltes, og det var altså her i tankerekken jeg startet å trygle Gud om nåde...

Så til deg her i tråden som mener vi andre "overdriver": les dette nøye. Tenk mer på hva du kan lære enn hva du kan belære. I denne tråden ser jeg traumatiserte kvinner som forteller historiene ingen vil høre om og som de kanskje ikke har turt å fortelle før.

Til den som mente at jeg ikke hadde selvmordstanker: Jeg hadde tanker om å myrde meg selv. Noe jeg vil kalle selvmordstanker. Jeg er helt enig i at et liv med depresjon og tanker om at man er verdiløs og gjør jorden en tjeneste ved å forsvinne er tristere enn tanken på en fødsel. Det er vi vel alle. Men igjen, prøv å se hva du kan lære av disse erfaringene mer enn hva du kan belære. For meg er det utrolig skremmende å tenke på at det finnes smerte som er så grusom at resultatet blir det samme. For meg skulle det ca 3 timer med slik nådeløs smerte til før jeg hadde samme ønske om død som et menneske i dyp depresjon og fortvilelse. Jeg har hatt et godt liv og visste at jeg hadde mange fantastiske øyeblikk i vente i livet videre, men jeg tenkte at ikke en gang 1000 slike lykkelige øyeblikk var verdt ett sekund mer av denne smerten. Den tanken har gjort noe med meg i ettertid, å vite at det eksisterer smerte så ekstrem at den på en måte trumfer alle mine lykkelige stunder...

Anonymkode: b66b5...302

Kunne ikke sagt det bedre! Takk og takk🙏🏻🙏🏻🙏🏻

Anonymkode: a797f...9fd

[AnonymBruker]

Moren min hadde en slik fødsel, hun har fortalt at hun trodde jeg (babyen) var død og at hun selv var i ferd med å dø og var lettet over å slippe mer. Jeg gruet meg veldig til å føde etter å ha hørt om det, men var heldig og fikk en helt annen opplevelse. Jeg har hørt ganske mange snakke om at de hadde lyst til å hoppe ut av vinduet. På et tidspunkt skulle ønske jeg kunne satt fødselen på pause, og fortsatt dagen etter, men det ble aldri verre enn det for meg.

På 25.8.2018 den 12.54, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg forstår. Grunnen til at jeg tenker at jeg ikke kommer til å takke smertene er fordi jeg har hørt at det er 100 ganger vondere enn mensensmerter, og jeg har hatt så sterke smerter at jeg har kastet opp og nesten ikke klart å bevege meg. 

Jeg har sånne menssmerter enkelte sykluser, og jeg opplevde egentlig fødselssmertene som bedre. Ikke mildere, men bedre å forholde seg til, fordi jeg visste at de skulle være der. Fram til helt mot slutten var det dessuten pauser mellom riene, det er ingen pauser i menssmertene. Jeg hadde kraftig forstoppelse ved en anledning i svangerskapet, og fikk kramper som var så vonde at jeg kastet opp og besvimte. Det var verre enn min fødsel.

Anonymkode: c5a64...708

[AnonymBruker]

På 24.8.2018 den 23.02, Lycka skrev:

Jeg fødte begge mine i USA og der får man så mye epidural at man ikke føler beina sine en gang.

De synes at vi er barbarer her oppe i nord som føder uten bedøvelse 😂

Så nei, hadde ingen selvmordstanker. Var lykkelig bedøvd 🤪

Det fikk jeg i England også. Etter fødsel måtte de kjøre meg i rullestol. Kjente ingenting fra livet og ned. 

Anonymkode: c2d8e...506

[Lycka]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det fikk jeg i England også. Etter fødsel måtte de kjøre meg i rullestol. Kjente ingenting fra livet og ned. 

Anonymkode: c2d8e...506

Haha 😂 Høres kjent ut 😉

[AnonymBruker]

På 26.8.2018 den 8.41, AnonymBruker skrev:

Du verden, fant du innlegget mitt støtende?  Når det kommer inn folk her som enda ikke har født og som blir skremt, så syntes jeg det var greit å fortelle at ikke alle faktisk tror de skal dø/ ønsker å dø under fødselen.  Dessuten er ikke norske fødestuer torturkamre, er du veldig redd eller ikke klarer å takle smertene, så får du Epidural.  Du sier også at det er en løgn at smertene forsvinner med en gang etterpå, men sånn var det for meg! Jeg syntes det var utrolig rart, og jeg vet at det var veldig vondt en del av tiden, men jeg "husket ikke" smertene etterpå.

Anonymkode: 58476...32e

Dette er jo heller ikke riktig. Det er ikke alltid anestesilege er tilgjengelig, eller de venter for lenge med å sette epiduralen. Jeg fikk epidural, men de konstaterte lakonisk etter en stund at "den virket nok ikke på deg" - takk, jeg merket det!

Anonymkode: 70f72...b98

[Maleficenta]

På 26.8.2018 den 10.36, AnonymBruker skrev:

Et akutt ønske om å dø kan du kalle det. Jeg synes heller ikke at et ønske om å dø for å unnslippe en håpløs forbigående situasjon er helt likt det å være suicidal og ha selvmordstanker. En annen brukers sammenligning mellom sorg og depresjon var veldig bra. Mange ønsker å dø når de sørger også, men det er ikke genuine selvmordstanker. Men det er en følelse av håpløshet og maktesløshet. Å bruke slike ord om "vanlige" følelser vanner ut uttrykk og bidrar til å ta vekk alvorlighetsgraden i dem.

Hvis du ser bort i fra den første setningen med bagatellisering så deler hun jo bare sin opplevelse som ikke var så ille. En tråd med denne tittelen vil selvfølgelig tiltrekke seg folk som har hatt de jævligste fødslene. Da er det bra at noen svarer "nei, jeg hadde faktisk ikke det, ikke alle fødsler er så fæle og det går sikkert helt fint med din også". Hvis ikke blir det kun en skremmetråd, hvor andelen fæle fødsler er overdrevent høye ifht. virkeligheten. 

Anonymkode: becc3...2e2

Det er da ikke opp til deg å avgjøre hvor ille noe oppleves for andre