Helt ærlig, er det flere her som ikke har venner?

[AnonymBruker]

På 17.8.2018 den 22.11, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig, er det flere her som vil si at de ikke har noen venner? Dere som ikke har venner, hvorfor tror du livet ble slikt?

Jeg er en 27år gammel venneløs kvinne. Hvorfor det ble slik er vanskelig å si. På hjemplassen var jeg mobbeofferet. De få vennene jeg hadde forsvant etterhvert som de kom nærmere mobberne, i frykt for å bli mobbet igjen for å vise seg med meg.

Tidlig 20 årene ble brukt på å gjøre noe med venneløs situasjon. Jeg flyttet for å studere. Var med i fadderuken, meldte meg i røde kors, frivilling på studenthuset. Inviterte klassen hjem til meg på vors, pizza, filmkveld. De kom og vi hadde det hyggelig, men jeg fikk aldri innovasjon tilbake. Det ble med bekjente. Alle hadde nok med sine kan man si.

Jeg hadde i 6-7 måneder to venninner. Vi hadde det kjempe koselig sammen og jeg følge meg inkludert. Men alt stoppet da en kompis av hun ene falt for meg (jeg var ikke forelska i han), og la meg for hat. Hun andre tok parti med henne. Så da stoppet de relasjonene. 

 

Nå er jeg ferdig utdannet og har flyttet til enda et nytt sted og vært her i 3 år. Har fast jobb, samboer og en baby. Men forsatt bare bekjente ellers. Ingen som spør meg hvordan jeg har det, ingen å ta jentetur med.  Ingen nære relasjoner.

Min erfaring er at det ikke er vondt ment av menneskene rundt, men at de har nok med seg og sine. Å få venner når man ikke har grunnvenner fra barndommen er vanskelig 😕 

 

er der flere i samme kjedelige båt som meg uten venner?

 

Anonymkode: a0498...017

Nei men fetteren min er som regel venneløs hvis ikke han har meg da. Jeg er omtrent den eneste han har utenom familie som han ikke har noe kontakt med. Aner ikke hvordan han føler det men sikkert ikke noe gøy. Her om dagen skulle han på gocart og måtte dra alene. Han skulle på kino og måtte dra alene. Har du vært ufin mot noen eller?  

Anonymkode: 12ee7...1c4

[AnonymBruker]

De fleste har noen, som foreldrene for eks. Søsken.

Men er nok vanlig å ikke ha venner utenom familien, men familien bør jo være nr.1.

Anonymkode: 23d67...991

[AnonymBruker]

Jeg er ikke helt venneløs, men nesten. Har to venninner, men ei bor på andre siden av landet, så kontakten er begrenset og vi møtes kanskje en gang i året. Har ei nærmere, men hun er alltid så opptatt med alt mulig annet, at det blir noen få treff i året. Jeg savner å ha noen ordentlig nære venner. Har hatt et par tidligere, men alle vennskap har endt av ulike grunner. Og jeg skjønner hvorfor vennskap gikk dukken da jeg var sammen med eksen, men hvorfor de enda gjør sånn, forstår jeg ikke helt. Kanskje jeg er litt for usikker sosial, snakker for mye, sier for mye dumt, og er for åpen. Men samtidig er jeg veldig lojal mot de jeg faktisk har i livet mitt. Jeg er avholds da, det merker jeg skaper mye avstand. For når jeg ikke liker fest og fyll, så gidder ikke folk. Jeg er forresten 40. 

Anonymkode: 00d8b...9d5

[Gjest frankie85]

Jeg ble etterhvert venneløs selv etter at jeg sluttet på skolen, de jeg hadde vil ikke ut på noe lengre

[Trøndere1]

På 17.8.2018 den 22.11, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig, er det flere her som vil si at de ikke har noen venner? Dere som ikke har venner, hvorfor tror du livet ble slikt?

Jeg er en 27år gammel venneløs kvinne. Hvorfor det ble slik er vanskelig å si. På hjemplassen var jeg mobbeofferet. De få vennene jeg hadde forsvant etterhvert som de kom nærmere mobberne, i frykt for å bli mobbet igjen for å vise seg med meg.

Tidlig 20 årene ble brukt på å gjøre noe med venneløs situasjon. Jeg flyttet for å studere. Var med i fadderuken, meldte meg i røde kors, frivilling på studenthuset. Inviterte klassen hjem til meg på vors, pizza, filmkveld. De kom og vi hadde det hyggelig, men jeg fikk aldri innovasjon tilbake. Det ble med bekjente. Alle hadde nok med sine kan man si.

Jeg hadde i 6-7 måneder to venninner. Vi hadde det kjempe koselig sammen og jeg følge meg inkludert. Men alt stoppet da en kompis av hun ene falt for meg (jeg var ikke forelska i han), og la meg for hat. Hun andre tok parti med henne. Så da stoppet de relasjonene. 

 

Nå er jeg ferdig utdannet og har flyttet til enda et nytt sted og vært her i 3 år. Har fast jobb, samboer og en baby. Men forsatt bare bekjente ellers. Ingen som spør meg hvordan jeg har det, ingen å ta jentetur med.  Ingen nære relasjoner.

Min erfaring er at det ikke er vondt ment av menneskene rundt, men at de har nok med seg og sine. Å få venner når man ikke har grunnvenner fra barndommen er vanskelig 😕 

 

er der flere i samme kjedelige båt som meg uten venner?

 

Anonymkode: a0498...017

Har en kompis som jeg fikk når jeg var 22 Tror jeg har vært slem å utålelig som barn. 😱Kjenner ingen fra barndommen.   Har kollegaer som nødvendigvis må omgås meg. Det virker som det går bra det da. Jeg har innfunnet meg med at jeg er nok ikke en hyggelig person enkelt nok. 

[AnonymBruker]

Jeg er 34 år og har ingen venner.  Heldigvis så har jeg mann og barn.

Grunnen til at jeg ikke har venner er min egen personlighet, jeg er fryktelig negativ og klager mye. Jeg har mange dårlige personlighets trekk som gjør at jeg mister venner fort. 

Anonymkode: dda50...3ad

[Oddy]

har en del venner. På ungdomskolen var jeg den som alltid tok kontakt med de som var alene. Laget deretter en gjeng med alle oss som var alene slik at de alltid hadde noen å gå til. 

 

 

Har mistet kontakt med noen venner også siden vi har flyttet fra hverandre.

[AnonymBruker]

Jeg er 24 år. Har virkelig ingen venner. Det er noen ganger en trist tilværelse, og noen ganger blir jeg ensom, men så innser jeg at jeg vil egentlig ha så lite som overhodet mulig med mennesker å gjøre. Liker ikke når de kommer for tett innpå. 

Anonymkode: 974fd...104

[AnonymBruker]

Jepp i samme bås også, er 29 år og venneløs. Men jeg vet hvorfor, jeg er bare rett og slett for kjedelig. Har liksom ingenting interesant å komme med i samtaler + at jeg ikke har et liv -- fjellgjeit, partymenneske eller hobbyer. You reap what you sow 😣

Anonymkode: 8d3ae...895

[AnonymBruker]

På 6.9.2018 den 16.28, Inwe skrev:

Jeg snapper med et par stykker innimellom og hender jeg blir invitert på en fest eller lignende. Folk misliker meg jo ikke, jeg tror faktisk veldig mange liker meg, men ikke godt nok til å bli en skikkelig venn. Jeg har bekjente, men ikke venner. Jeg snapper kanskje med noen 1-3 ganger i uken, forskjellige hver gang. Ser du på alle du snakker med eller møter som venner? For jeg skulle gjerne hatt en venn jeg kunne betrodd meg til, en jeg kan ringe når jeg har det vanskelig. Er det ikke det som er å ha venner? Jeg har ei som jeg kunne det med, men hver gang hun får kjæreste dropper hun alle vennene sine. Og det er ikke snakk om et halvt år som man kanskje bør regne med, hun har nå vært sammen med fyren i over 2 år og kan fortsatt ikke sette av tid til en telefonsamtale når han er hjemme. De møttes forresten gjennom meg og kjæresten hennes var også en jeg anså som en perifer venn før dette. Hun kaller meg bestevenninne, men jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange snapper hun har sendt det siste året, dette til tross for at jeg bor i utlandet. Jeg kommer ikke til å fortsette det "vennskapet" når jeg kommer hjem om hun ikke skjerper seg. Men om du mener at det er å ha venner, så har jeg venner. 

Dette har jeg også opplevd hele tiden, alle vennene jeg har hatt, både gutter og jenter har ikke et sekund til å gi fra seg lyd engang så fort de får kjæreste 🤷‍♀️ Det er ikke normalt eller sunt å henge på partneren sin 24/7. Verken jeg eller mine partnere har hatt behov for å være på hverandre hele tiden. Synd man finner ut at man ikke var viktig for vennene sine allikevel. Har blokket og fjernet noen stykk for ikke så lenge siden, er så deppa.

Anonymkode: fa83f...8e2

[AnonymBruker]

Jeg er 28 år, med mann og to barn. Har en del venner på papiret, men vi har lite kontakt i det daglige. Vi inviterer hverandre til feiringer (bursdager, barneselskap, juleselskap, babyshower, utdrikningslag etc.) men utover dette møter jeg de fleste kanskje 2 ganger i året. Jeg har lite innsikt i hvordan de har det, og hva de driver med om dagen, så det føles litt som vi alle er gjensidige «rekvisitter» for hverandre. Ville ikke føltes naturlig å ringe noen av dem for å skravle, eller om jeg var lei meg en dag.

At det har blitt sånn skyldes vel mye tidsklemma, at vi alle egentlig har nok med egne liv og at jeg er introvert og ikke tar initiativ.

Tette venninner har egentlig ikke vært noe stort savn, men jeg er heller ikke noe god på å skaffe nye vennskap, så må innrømme at det er litt sårt når jeg ser andre foreldre i barnehagen knytter vennskap og finner på ting sammen, mens jeg aldri kommer fordi «bekjent-stadiet». Da føler jeg meg veldig utenfor og alene.

Anonymkode: 22341...f62

[AnonymBruker]

På 18.8.2018 den 19.35, AnonymBruker skrev:

Jeg har også prøvd mye forskjellig. Så det er ikke sånn at alle av oss bare sitter hjemme med hendene i fanget, og uansett om man gjør det så er det kanskje grunner til det. Det virker som det er veldig lett for folk med venner å si at man bare skal gjøre ditt og datt, men når det ikke fungerer da?

Jeg går til psykolog og dette har blitt tatt opp der også, og psykolgen sa at jeg kanskje måtte gjennom flere sånne "mislykkede" vennskap før jeg traff noen det klaffet skikkelig med, men jeg synes ikke det er lett å bare fortsette. Folk virker ikke særlig lojale. Finner de noen bedre så er man uinteressant. Lurer jo på om det er meg det er noe galt. Kanskje jeg er så kjedelig og rar at folk bare bruker meg som en mellomstasjon før det dukker opp noe bedre. Den følelsen har jeg hatt hele livet egentlig.

Anonymkode: 62c46...897

Hvordan er du så sikker på at de bare bruker deg til de finner noen bedre? Hvorfor sier alle på kg det ? Må være trist å se så negativt på livet. Jeg har begynt å tenke sånn selv etter mann på mann som jeg datet eller møtte bare en gang dumpet meg og at alle bare var ute etter å ha sex og egt ikke ville ha meg. Til og med guttevenner holdt på sånn, det er ikke min skyld at de ikke kan styre den jævla pikken sin og oppføre seg som amøber. Det samme med venninner osv. Alt bare dabber av, når jeg startet å konfrontere folk og mene at de bare brukte meg fordi de ikke hadde noe bedre, ble de sinte og mente at jeg fortjener hat osv. Datet en fyr fjor sommer som sa han ville bli sammen med meg, plutselig ble han sint fordi han ikke fikk sex og kaller meg for hva som helst og at han aldri ville ha meg. Og alle menn jeg har vært sammen med er bitre og hater kvinner og misbruker makt eller sex for å straffe.

Anonymkode: fa83f...8e2

[AnonymBruker]

På 18.8.2018 den 0.38, Grandiosaergreit skrev:

Selvsagt er det lettere sagt enn gjort. sånn er det jo med det meste. Men det betyr jo ikke at rådene er gale. Skal man få seg jobb så må man søke på jobber. Det betyr jo ikke at alt kommer til å ordne seg etter første søknad man sender.  Men man må sende søknader og man må fortsette selv om man får avslag på de første om man skal få jobb. 

Dette med at man skal være evig venneløs uansett hva man foretar seg tror jeg virkelig ikke på! Hvorfor skulle det være sånn at bare fordi man har mistet sine tidligere venninner så skal man ikke kunne få nye? Det gir ingen mening i mitt hode. 

Edit: Derimot så tror jeg på noe som kalles depresjon. En følelse av håpløshet  når man har det dårlig. Det er menneskelig. Men det betyr jo ikke at de depressive tankene er rasjonelle! 

Så du tror at folk flest forventer å få til alt på første forsøk? At de depper bare fordi de fikk avslag på EN jobb og blitt avvist et par ganger av venner og folk osv? 

Tror det ligger mer bak dessverre. Selv har jeg stått på utrolig mye med, skole, jobb, venner, kjærester, prøver å ta vare på alt rundt meg og vedlikeholde det. Men møter mest motstand og avslag. Hele tiden stortsett, er deprimert uansett hva jeg gjør og finner ikke løsning på noe. Vet ikke om jeg klarer fullføre skolen, komme tilbake til jobb osv. Venner mister jeg fordi de har et liv og ikke tid til meg, de er med sin partner stortsett. Jeg ønsker selv sårt et varig forhold med en som virkelig vil ha meg og dele hverdagen med meg og stifte familie. 

Anonymkode: fa83f...8e2

[Ingeniør1989]

På 17.5.2019 den 23.07, AnonymBruker skrev:

Jepp i samme bås også, er 29 år og venneløs. Men jeg vet hvorfor, jeg er bare rett og slett for kjedelig. Har liksom ingenting interesant å komme med i samtaler + at jeg ikke har et liv -- fjellgjeit, partymenneske eller hobbyer. You reap what you sow 😣

Anonymkode: 8d3ae...895

Det stemmer helt sikkert ikke.  Sannsynligvis har du noen sider og trekk som mange vil synes er kjempespennende. I verste fall kan du skaffe deg det. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke venner. Har avsluttet de siste vennskapene jeg hadde. Den ene kom med giftige kommentarer, og alt var på hennes premisser. Den andre var så stresset og slitsom. Hun måtte alltid være best, og skrøt sånn. Veldig opptatt av materielle ting. Kanskje jeg er lite tolerant, men jeg synes det ble så negativ kontakt. nå har jeg ihvertfall ingen venner lengre. Det kan være kjedelig, og ensomt, men jeg er vant til være alene. Har vært mye alene i mitt liv! Jeg har barn da. Når de blir store, kanskje jeg vil reise litt.., alene. Før var det vanskelig for meg at jeg ikke hadde noen å feks gå på cafe med. Men jeg er vant til det nå. Sitter mye hjemme. Det er jo et valg jeg tar selv da. 

Anonymkode: 2ef06...b9f

[AnonymBruker]

På 18.5.2019 den 18.42, AnonymBruker skrev:

Så du tror at folk flest forventer å få til alt på første forsøk? At de depper bare fordi de fikk avslag på EN jobb og blitt avvist et par ganger av venner og folk osv? 

Tror det ligger mer bak dessverre. Selv har jeg stått på utrolig mye med, skole, jobb, venner, kjærester, prøver å ta vare på alt rundt meg og vedlikeholde det. Men møter mest motstand og avslag. Hele tiden stortsett, er deprimert uansett hva jeg gjør og finner ikke løsning på noe. Vet ikke om jeg klarer fullføre skolen, komme tilbake til jobb osv. Venner mister jeg fordi de har et liv og ikke tid til meg, de er med sin partner stortsett. Jeg ønsker selv sårt et varig forhold med en som virkelig vil ha meg og dele hverdagen med meg og stifte familie. 

Anonymkode: fa83f...8e2

Datingside. Sukker, eller hva de nå heter. U go girl!

Anonymkode: 2ef06...b9f

[AnonymBruker]

På 17.5.2019 den 23.23, AnonymBruker skrev:

Dette har jeg også opplevd hele tiden, alle vennene jeg har hatt, både gutter og jenter har ikke et sekund til å gi fra seg lyd engang så fort de får kjæreste 🤷‍♀️ Det er ikke normalt eller sunt å henge på partneren sin 24/7. Verken jeg eller mine partnere har hatt behov for å være på hverandre hele tiden. Synd man finner ut at man ikke var viktig for vennene sine allikevel. Har blokket og fjernet noen stykk for ikke så lenge siden, er så deppa.

Anonymkode: fa83f...8e2

Jeg har også blokkert noen . Jeg ble så nedprioritert st jeg ikke orket mer. 

Anonymkode: 2ef06...b9f

[AnonymBruker]

Du har i hvert fall mann. Ikke verst det. Selv synes jeg venner tar for mye tid. Men det er meg.

Anonymkode: dc2ed...376

[Tibbie]

Jeg har masse venner nå, i tillegg til en flott og populær kjæreste. Sånn har det ikke alltid vært. Det er faktisk litt nytt. Tror ikke jeg fikk venner før jeg var rundt 20 år, og gode venner før jeg var sånn 24 år (jeg blir snart 28).

Det verste har egentlig vært somrene når det er steikvarmt ute, og alle gjør sosiale ting med vennene sine. Ingenting er så kjipt som å være ensom og inne med Youtube når det er 20 varmegrader ute.

Helt ærlig, så tror jeg at alt dette kommer fra at jeg ikke var så populær eller hadde noen venner på grunnskolen. Det gjorde at jeg ikke naturlig utviklet de samme ferdighetene som alle andre, som gjorde meg sjenert og usikker. Det er jo to veldig dårlige egenskaper når man som ungdom og voksen skal få seg nye venner.

Grunnen til at jeg tror det snudde seg for meg, var at jeg fikk mye selvtillit (ble fornøyd med eget utseende), øvde meg på å bli utadvendt i tillegg til at jeg prøvde å fjerne alle de dårlige sosiale antennene mine, som gjorde at jeg ikke fikk gode venner. Det er vanskelig å finne feilene man har (naturligvis, hvis ikke hadde man ikke hatt dem), men veldig verdt å jobbe med hvis man ikke har nok venner!

Nå får jeg nye venner hele tiden, og er populær blant det motsatte kjønn. Skulle selvfølgelig ønske at det alltid hadde vært sånn, men fortiden kan man ikke gjøre så mye med.

Jeg vet ikke hva som er årsaken til ditt problem, men jeg liker å skylde på at man går glipp av mye hvis man er venneløs på grunnskola.

[AnonymBruker]

23 timer siden, Tibbie skrev:

Jeg har masse venner nå, i tillegg til en flott og populær kjæreste. Sånn har det ikke alltid vært. Det er faktisk litt nytt. Tror ikke jeg fikk venner før jeg var rundt 20 år, og gode venner før jeg var sånn 24 år (jeg blir snart 28).

Det verste har egentlig vært somrene når det er steikvarmt ute, og alle gjør sosiale ting med vennene sine. Ingenting er så kjipt som å være ensom og inne med Youtube når det er 20 varmegrader ute.

Helt ærlig, så tror jeg at alt dette kommer fra at jeg ikke var så populær eller hadde noen venner på grunnskolen. Det gjorde at jeg ikke naturlig utviklet de samme ferdighetene som alle andre, som gjorde meg sjenert og usikker. Det er jo to veldig dårlige egenskaper når man som ungdom og voksen skal få seg nye venner.

Grunnen til at jeg tror det snudde seg for meg, var at jeg fikk mye selvtillit (ble fornøyd med eget utseende), øvde meg på å bli utadvendt i tillegg til at jeg prøvde å fjerne alle de dårlige sosiale antennene mine, som gjorde at jeg ikke fikk gode venner. Det er vanskelig å finne feilene man har (naturligvis, hvis ikke hadde man ikke hatt dem), men veldig verdt å jobbe med hvis man ikke har nok venner!

Nå får jeg nye venner hele tiden, og er populær blant det motsatte kjønn. Skulle selvfølgelig ønske at det alltid hadde vært sånn, men fortiden kan man ikke gjøre så mye med.

Jeg vet ikke hva som er årsaken til ditt problem, men jeg liker å skylde på at man går glipp av mye hvis man er venneløs på grunnskola.

Hva definerer du som en venn? De fleste blander nok begrepet venn og bekjent.

Heldigvis er det mange som trives uten nære venner, men har mange bekjente. Som meg.

Å sitte inne med youtube handler jo mer om deg selv, ikke andre. Trenger ikke venner for å komme seg utendørs å omgås andre.

Anonymkode: 23d67...991