Helt ærlig, er det flere her som ikke har venner?

[SVK]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Det spørs hvor sterk personlighet man har. 

Jeg vet med megselv at hadde andre vært i mine sko, så hadde de ikke klart seg noe bedre. Man velger ikke sitt opphav. Hadde jeg ene og alene vært grunnen til hvorfor ting er som de er i dag, hadde jeg nok forholdt meg anderledes til det tror jeg. Vært mer skamfull og brydd meg desto mer om hva andre tenker og tror fordi jeg visste de hadde «rett» på en måte. Men slik er det ikke, derfor tillater jeg megselv å gi meg den støtten og klarer å møte verden på en annen måte. Skam har jeg klart å legge bak meg og jeg gjør hva jeg kan, mer kan jeg ikke gjøre. Jeg bryr meg om andre, men jeg er også min egen «herre» som svært få kan tråkke på. Jeg er nok litt sær kanskje, men da får jeg heller bare være det. Vi er alle likeverdige og livet har så mye forskjellig å by på at man alle blir «sårbar» før eller siden. Jeg har heldigvis mye erfaring ift når ting butter imot, og da kan jeg være en ressurs for andre når de kommer i en slik situasjon f.eks. Det blir hva man gjør det til.

Anonymkode: 9f52c...0fb

Flott sagt! 

[Maleficenta]

3 timer siden, SVK skrev:

Trist. Men kunne du ikke spurt naboene? Det er jo ikke bare nære venner som kan være barnevakt. 

Er mange som ikke kjenner naboene sine

[AnonymBruker]

Jeg drakk i noen år, og hadde bare drikke kompiser som holdt meg med selskap dag og natt til slutt. 
Da jeg tok et oppgjør med meg selv, la meg inn på avrusning og så dro jeg til et langt opphold for å få behandling for traumer og depresjonen, da kuttet jeg ut ALLE vennene jeg hadde. De ringte meg en etter en. Men jeg forklarte at jeg ikke kunne på noen måter ha kontakt med dem, for jeg måtte nå starte en helbredningsprosess med meg selv, få tillit tilbake til mine barn og skape meg et helt nytt liv. Fra scratch. I en alder av 40 år. Jeg klarte oppholdet med glans og ble utrolig mye bedre, fikk munterhet, glede og styrke. Jeg fikk et av barna mine tilbake hos meg og ting gikk som det skulle. Unntatt at jeg var enormt ensom. Ante ikke hvor en på min alder skulle gå til å få noen gode venner. Jeg gikk på dagavdeling for kvinnelige rusmisbrukere. Og det hjalp. Men etterhvert så trengte jeg ikke dem lenger. 

Jeg stilte helt alene opp på et aktivitetssenter for mennesker med psykiske lidelser. Det hjalp helt enormt. Det var igjennom kommunen. Jeg stilte opp frivillig her og der, hjalp til og det tok lang TID, men nå har jeg venner overalt rundt meg. Jeg har et par virkelig gode venner og så har jeg venner som passer inn i forskjellige kategorier i livet mitt. Noen nære og noen litt mindre nære. 

Dette tok som sagt tid. Men poenget er at det er kun du som kan gjøre noe med det. Oppsøk steder der andre møtes. 
Nå bor jeg og min sønn enda sammen. Og han ser jo den enorme forandringen i meg. Jeg startet på flere aktiviteter som jeg aldri kunne forestilt meg at jeg ville gjøre. 
 

Jeg merker jo at det er tider jeg er en del alene, men om jeg ønsker, så kan jeg ta en telefon og møte en av de fra det nye nettverket jeg klarte å skape rundt meg. Ingen drikker eller ruser seg på noen ting. Føler livet mitt har fått en helt ny start. Men ensomhet, kommer og går. Bare nå har jeg valget, den gang hadde jeg ingenting. Dette med å få gode venner og ikke bare bekjente, det krever en god del av deg. Folk kommer ikke dettende til deg, du må nok stå litt på og invitere de til forskjellige ting, evt hjem til deg. 

Anonymkode: 2f36d...fb4

[Trikken]

På 17.8.2018 den 22.11, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig, er det flere her som vil si at de ikke har noen venner? Dere som ikke har venner, hvorfor tror du livet ble slikt?

Jeg er en 27år gammel venneløs kvinne. Hvorfor det ble slik er vanskelig å si. På hjemplassen var jeg mobbeofferet. De få vennene jeg hadde forsvant etterhvert som de kom nærmere mobberne, i frykt for å bli mobbet igjen for å vise seg med meg.

Tidlig 20 årene ble brukt på å gjøre noe med venneløs situasjon. Jeg flyttet for å studere. Var med i fadderuken, meldte meg i røde kors, frivilling på studenthuset. Inviterte klassen hjem til meg på vors, pizza, filmkveld. De kom og vi hadde det hyggelig, men jeg fikk aldri innovasjon tilbake. Det ble med bekjente. Alle hadde nok med sine kan man si.

Jeg hadde i 6-7 måneder to venninner. Vi hadde det kjempe koselig sammen og jeg følge meg inkludert. Men alt stoppet da en kompis av hun ene falt for meg (jeg var ikke forelska i han), og la meg for hat. Hun andre tok parti med henne. Så da stoppet de relasjonene. 

 

Nå er jeg ferdig utdannet og har flyttet til enda et nytt sted og vært her i 3 år. Har fast jobb, samboer og en baby. Men forsatt bare bekjente ellers. Ingen som spør meg hvordan jeg har det, ingen å ta jentetur med.  Ingen nære relasjoner.

Min erfaring er at det ikke er vondt ment av menneskene rundt, men at de har nok med seg og sine. Å få venner når man ikke har grunnvenner fra barndommen er vanskelig 😕 

 

er der flere i samme kjedelige båt som meg uten venner?

 

Anonymkode: a0498...017

Samboeren har ingen venner, når man ser tilbake i tid har hun heller aldri hatt det. Sårt tema for henne, men tror hun syns jeg er nok. Men feks om man skulle gifte seg eller babyshower osv vil hun ikke ha noen til å være der, da omgangskretsen vår er «min». 

Vanskelig. Men hun blir jo med på ca alt sosialt jeg gjør. 

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser mange her sier ikke har noen venner, men de har noen de treffer her og der, litt på fest og sånn.. mange bekjente. 

Jeg har ingen. Absolutt ingen venner. Og det er faktisk jævlig hardt å skrive merker jeg. Jeg har mann og barn, så livet mitt er ikke tomt akkurat. Men her er det ingen på besøk. Ingen å dra ut med. Ingen å dra på fest med.. Jeg har ikke vært på fest på over 10 år. Da vi skulle ha barn nummer to måtte jeg føde alene da jeg ikke hadde noen jeg kunne spørre om å være barnevakt for eldste. Det er sårt. 

Jeg aner ikke hvordan det ble sånn en gang. Jeg hadde mange venner og gode bestevenner da jeg gikk på skolen, men alt dabbet av pga flytting. Internett var ikke det samme da. Og så fikk jeg barn tidlig og vipps.. hele 20-åra har jeg følt meg utenfor. Når man alltid er minst 10 år yngre enn de andre foreldrene i barnas omgangskrets, så er det ikke enkelt å finne noen man matcher med. Jobber også på et sted hvor man knapt snakker med noen så jeg kjenner ingen der. 

Dette plager meg egentlig ikke i hverdagen, men nå måtte jeg gå for meg selv for å gråte. Følte meg plutselig veldig ensom av denne tråden. 

Anonymkode: 64277...f95

Kjenner meg igjen i dette, men jeg hadde ikke akkurat mange venner da jeg gikk på skolen. Jeg hadde liksom èn om gangen, som skiftet litt på, til de ikke gadd meg mer, eller flyttet, eller fant noen bedre. Det ble verre og verre, og siste dagen på videregående var det ikke en eneste som gadd å komme bort for å si farvel. Nå er jeg midt i 30-årene, jeg har gått på mange kurs, tiltak, diverse grupper, vært frivillig etc, og det er sårt å se de andre skape relasjoner på kryss og tvers mens jeg selv blir sittende alene igjen og igjen. Jeg er ganske sjenert og bruker lang tid på å bli trygg, det hjelper ikke akkurat på. Det er litt sånn at jeg ikke kan komme på noen som ville sagt hei til meg hvis vi møttes på gata.. 

Anonymkode: 9e7f3...3d2

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 711aa...dd9

20.

Anonymkode: 6fbcc...339

[SVK]

11 hours ago, Maleficenta said:

Er mange som ikke kjenner naboene sine

Godt mulig, men trodde alle prøvde å bli kjent med naboene. Greit å ha noen som kan ta inn posten når man er borte, mate katten eller kunne være barnevakt. 

[AnonymBruker]

På 25.8.2018 den 21.59, AnonymBruker skrev:

"Stakkar meg, jeg har ingen venner.. men jeg har samboer da". Altså, du har da en venn i samboeren din. En du kan snakke med, gjøre ting med, dele opplevelser med, en venn!

Synes slike som deg, fortjener ikke å kalle seg selv for venneløs, for det er du absolutt ikke. 

Anonymkode: ec7e3...6d0

Helt enig! Er så lei av folk som klager på at de er så ensomme når de har samboer eller er gift! Og har barn eller har i det minste mulighet til det. Jeg kjenner virkelig savnet etter noen å sitte i armkroken til på en kald og grå dag som dette 😞 det er virkelig alt og ikke vennskap slår det engang. Var venneløs når jeg var med eksen for et år siden og det ble helt jævlig når det ble slutt og jeg rotet meg borti mye dårlige menn... den dag i dag sliter jeg med å finne en, han stikker, blir lei, oppfører seg dårlig og er useriøs... men har venner sånn ellers enn så lenge...

Anonymkode: fa83f...8e2

[AnonymBruker]

På 25.8.2018 den 21.55, AnonymBruker skrev:

Jeg er 20 år og har ingen venner. Har vært psykisk syk siden tenårene, noe som gjorde det vanskelig å opprettholde vennskap og skape nye. I dag er jeg mye friskere, men har fortsatt ikke venner. Når man er på min alder og ikke drikker, er det ikke så lett å få seg venner (er min erfaring).

Har hyggelige bekjente som jeg kanskje slår av en prat med hvis jeg møter på skolen, eller når jeg er hjemme hos familien i feriene. Men det er ingen som er glad i meg og som jeg kan sende en melding og bare finne noe på med. Hadde én svært god venn fra 1. klasse på barneskolen, men med årene vokste vi fra hverandre. Sluttet helt å være med hverandre rundt førsteeåret på vgs. Da fikk hun seg en ny bestevenn som på mange måter var lik meg, så det var sårt. Vi delte så mye, så mange opplevelser sammen og så mange interne greier. Savner henne og det vi hadde enormt mye. Hun er iallfall lykkelig nå, det vet jeg, og jeg ønsker henne alt godt.

Savner å ha noen jeg kan besøke eller få besøk av, og bare se en film/serie sammen. Bake, lage mat eller gjøre skolearbeid. Ha gode samtaler om alt og ingenting, gå turer, dra på kino, gå på café - kanskje til og med reise sammen med. Slike ting drømmer jeg om å gjøre hver eneste dag. 

Spiser middag alene hver dag, mens jeg ser på film/serie eller morsomme videoer på YouTube og forsøker å kose meg i eget selskap. Og det gjør jeg jo, egentlig, men jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne dele opplevelser med noen. At ikke nesten alle minnene fra videregående og alle minnene fra studietiden, var alene. Det er noe ved det å dele opplevelser med noen, særlig hvis man har gjort dette siden barndommen. 

Det er spesielt tungt i helgene. "Alle" har planer og noe å glede seg til. Så sitter man der alene. Jeg har så mange land jeg har lyst å reise til, men det er ikke aktuelt å dra alene. 

Anonymkode: 6fbcc...339

Wow, dette var akkurat som om det skulle vært meg. Kunne skrevet dette selv. Er også 20 år gammel. 

Håper du får noen gode venner snart!!

Anonymkode: e2492...e41

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Wow, dette var akkurat som om det skulle vært meg. Kunne skrevet dette selv. Er også 20 år gammel. 

Håper du får noen gode venner snart!!

Anonymkode: e2492...e41

Håper det samme for deg.  

Anonymkode: 6fbcc...339

[Maleficenta]

7 timer siden, SVK skrev:

Godt mulig, men trodde alle prøvde å bli kjent med naboene. Greit å ha noen som kan ta inn posten når man er borte, mate katten eller kunne være barnevakt. 

Velkommen til norge. Nei folk i dette landet prøver ekstremt sjelden å bli kjent med naboene. Ikke er det lett heller. Hva skal man gjøre? Ringe på døra til folk og si hei. Jeg flyttet nettopp inn i nabolaget?

[SVK]

7 minutter siden, Maleficenta said:

Velkommen til norge. Nei folk i dette landet prøver ekstremt sjelden å bli kjent med naboene. Ikke er det lett heller. Hva skal man gjøre? Ringe på døra til folk og si hei. Jeg flyttet nettopp inn i nabolaget?

Man møter vel naboene sine? Er jo bare å si hei når man møtes. Så har man vel kanskje styremøte og dugnad? En ordning hvor man er julenisse hvor hverandres barn, osv? 

Er jo bare å si noe sånn som "Hei, om du reiser på ferie så er de bare å si ifra så skal jeg ta inn posten for deg" Også svarer naboen sikkert: "Tusen takk og samme tilbake!"

Skjønner at man ikke alltid blir bestevenn med naboen, men såpass nær at man gjør hverandre noen tjenester det synes nå jeg er naturlig. 

[Maleficenta]

5 minutter siden, SVK skrev:

Man møter vel naboene sine? Er jo bare å si hei når man møtes. Så har man vel kanskje styremøte og dugnad? En ordning hvor man er julenisse hvor hverandres barn, osv? 

Er jo bare å si noe sånn som "Hei, om du reiser på ferie så er de bare å si ifra så skal jeg ta inn posten for deg" Også svarer naboen sikkert: "Tusen takk og samme tilbake!"

Skjønner at man ikke alltid blir bestevenn med naboen, men såpass nær at man gjør hverandre noen tjenester det synes nå jeg er naturlig. 

Jeg har møtt naboene mine mange ganger. Ingen hilser. De sier kanskje hei om jeg sier det først men det er det. Ikke noe styremøte eller dugnad der jeg bor.. som jeg vet om

[SVK]

3 minutter siden, Maleficenta said:

Jeg har møtt naboene mine mange ganger. Ingen hilser. De sier kanskje hei om jeg sier det først men det er det. Ikke noe styremøte eller dugnad der jeg bor.. som jeg vet om

Mulig det er jeg som har vært heldig, men aldri opplevd  at naboene ikke vil bli kjent eller at man ikke gjør hverandre tjenester. Det koster såpass lite og man får jo mye igjen for det så skjønner ikke hvorfor ikke alle vil hjelpe naboen.  

[Gjest Anonym Bruker]

På 17.8.2018 den 22.11, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig, er det flere her som vil si at de ikke har noen venner? Dere som ikke har venner, hvorfor tror du livet ble slikt?

Jeg er en 27år gammel venneløs kvinne. Hvorfor det ble slik er vanskelig å si. På hjemplassen var jeg mobbeofferet. De få vennene jeg hadde forsvant etterhvert som de kom nærmere mobberne, i frykt for å bli mobbet igjen for å vise seg med meg.

Tidlig 20 årene ble brukt på å gjøre noe med venneløs situasjon. Jeg flyttet for å studere. Var med i fadderuken, meldte meg i røde kors, frivilling på studenthuset. Inviterte klassen hjem til meg på vors, pizza, filmkveld. De kom og vi hadde det hyggelig, men jeg fikk aldri innovasjon tilbake. Det ble med bekjente. Alle hadde nok med sine kan man si.

Jeg hadde i 6-7 måneder to venninner. Vi hadde det kjempe koselig sammen og jeg følge meg inkludert. Men alt stoppet da en kompis av hun ene falt for meg (jeg var ikke forelska i han), og la meg for hat. Hun andre tok parti med henne. Så da stoppet de relasjonene. 

 

Nå er jeg ferdig utdannet og har flyttet til enda et nytt sted og vært her i 3 år. Har fast jobb, samboer og en baby. Men forsatt bare bekjente ellers. Ingen som spør meg hvordan jeg har det, ingen å ta jentetur med.  Ingen nære relasjoner.

Min erfaring er at det ikke er vondt ment av menneskene rundt, men at de har nok med seg og sine. Å få venner når man ikke har grunnvenner fra barndommen er vanskelig 😕 

 

er der flere i samme kjedelige båt som meg uten venner?

 

Anonymkode: a0498...017

Vet ikkje helt hva  du legger i begrepet venner . ?   Du hevder at du m.a.  tok ofte initiativet til å invitere,klassen hjem på pizzakvelder troleg iden hensikt å bli bedre kjent og forhåpentlegvis lå det noen forventninger  i bånn som aldri er blitt innfridd.  Du er idag i fast jobb og har fått deg en samboer /  venn, og   eit barn så  slik sett har du langt på veg fått innfridd ditt dine forventninger til eit vennskap.   

Ein må forsøke i skille mellom eit vennskap og eit bekjentskap.   Vennskap handler kun idag  om personer som ektefelle /samboere,og eller  pårørende  / familie,men også her opplever mange endringer.  Ensomhet i befolkningen er blitt landets største folkesykdom og en av de største utfordringene Norsk helsevesen står overfor.   Det sitter idag  mange både unge og eldre rundt om i mange tusen hjem som føler på ensomheten.   Noen trivest best som einstøinga og i sitt eget selskap medan andre igjenn føler mangelfult sosialt fellesskap.   

Mitt råd til dem er du saman med din samboer melder dere på eit dansekurs,og forsøker å sette  av noen helger til å dra på dansegalla, dansecrusie  o.l såfremt dere finner avlasting til barnepass.  Der vil dere kanskje omsider finne noen som har felles intrs. å bygge tillit  for eit videre bekjentskap.  Venner var ofte noe ein helst  snakket om i barndomen,og ungdomstiden,men i voksen alder så er det blitt eit fjærnt begrep for mange ettersom  de fleste ikkje lenger  ønsker å målbinde seg til andre da de ser på det om en slags frihetsberøvelse.              

Endret 27. august 2018 av Anonym Bruker

[AnonymBruker]

Jeg har en bestevenninne som er like nær som en søster, samt 3 andre nære venninner helt fra barndommen, så skal ikke klage eller sammenligne situasjonen min din. Men forstår hva du mener at det er vanskelig å få venner i voksen alder. Har forsøkt å bli kjent med flere på høyere utdanning, men opplever å bli oversett og skviset ut, som regel av de jentene som er veldig utadvendte og tar stor plass, og så «følger» de andre jeg klaffer mer med etter de. Det svir selv i voksen alder. Hadde jeg ikke hatt barndomsvenninnene hadde jeg nok vært totalt Viggo venneløs. 

Anonymkode: 70cd2...69b

[4barnsmor]

Ofte kommer mange venner gjennom barna. Hvis du har baby så hva med barselgruppe?

Jo fler barn en får desto mindre tid til venner uansett, så det vil ofte begrense seg selv. 

I dag har jeg nesten ikke tid eller energi til annet enn familieliv.

 

[AnonymBruker]

På 26.8.2018 den 12.58, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ikke hørt om støttekontakt før jeg leste denne tråden, og kommer nå til å søke for sosial trening. Kommer naturligvis ikke til å fortelle noen om det. 

Anonymkode: bf72b...a0c

Jeg glemte å svare på denne, men tror ikke hvem som helst kan få støttekontakt.

Jeg har en diagnose og det er på grunn av den jeg trenger sosial øving. Man kan forresten også høre med Røde kors om besøksvenn. De kan også hjelpe med slike ting.

Anonymkode: 62c46...897

[AnonymBruker]

19 hours ago, Maleficenta said:

Velkommen til norge. Nei folk i dette landet prøver ekstremt sjelden å bli kjent med naboene. Ikke er det lett heller. Hva skal man gjøre? Ringe på døra til folk og si hei. Jeg flyttet nettopp inn i nabolaget?

Skal man liksom bli venn med naboene sine?

Anonymkode: edb76...2f7

[AnonymBruker]

På 27.8.2018 den 13.59, SVK skrev:

Godt mulig, men trodde alle prøvde å bli kjent med naboene. Greit å ha noen som kan ta inn posten når man er borte, mate katten eller kunne være barnevakt. 

Hehe, vi bor i Norge. Ikke så vanlig å bli godt kjent med naboen da 😊

Anonymkode: 23d67...991