Helt ærlig, er det flere her som ikke har venner?

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

38

Fordi jeg faller ut av alle sosiale situasjoner.

Anonymkode: edb76...2f7

Har du sjekket med psykolog? Kan det være så alvorlig at du burde prøve støttekontakt? Kan kanskje være det hjelper deg med å trene opp de sosiale ferdighetene?

Anonymkode: 5d3ea...b0e

[Maleficenta]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du sjekket med psykolog? Kan det være så alvorlig at du burde prøve støttekontakt? Kan kanskje være det hjelper deg med å trene opp de sosiale ferdighetene?

Anonymkode: 5d3ea...b0e

Om noen da får vite at hun har hatt støttekontakt så er det iallefall sosialt selvmord. Alle tenker på henne som hun rare som hadde støttekontakt

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du sjekket med psykolog?

Ja, har div personlighets forstyrrelser, angst, depresjon og asperger.

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan det være så alvorlig at du burde prøve støttekontakt?

Beklager men en støttekontakt ville vært så nedverdigende at det er det siste jeg vil ha. Det er bare pinlig og kleint.

Anonymkode: edb76...2f7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, har div personlighets forstyrrelser, angst, depresjon og asperger.

Beklager men en støttekontakt ville vært så nedverdigende at det er det siste jeg vil ha. Det er bare pinlig og kleint.

Anonymkode: edb76...2f7

Mange som synes det er nedverdigende å takke ja til hjelp. Men tror det eneste man angrer på er at man ikke takket ja tidligere.  Burde ikke være noe med pinlig å få hjelp med det sosiale enn å få hjelp med fysiske plager. 

8 minutter siden, Maleficenta said:

Om noen da får vite at hun har hatt støttekontakt så er det iallefall sosialt selvmord. Alle tenker på henne som hun rare som hadde støttekontakt

Er ingen som trenger å få vite noe som helst om at hun får hjelp. Og om de får vite så tror jeg de bare tenker "der er en som turte å ta tak i problemene sine".  Hva har man egentlig å tape på å få hjelp? De som får hjelp får det jo fordi de ikke har venner og ikke klarer å få venner. 

Ingen som sier "Der er hun rare som bruker rullestol". Synes ikke det er noe annerledes med støttekontakt. Stesøsteren min har støttekontakt og jeg synes det bare er flott!

Anonymkode: 5d3ea...b0e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange som synes det er nedverdigende å takke ja til hjelp. Men tror det eneste man angrer på er at man ikke takket ja tidligere.  Burde ikke være noe med pinlig å få hjelp med det sosiale enn å få hjelp med fysiske plager. 

Er ingen som trenger å få vite noe som helst om at hun får hjelp. Og om de får vite så tror jeg de bare tenker "der er en som turte å ta tak i problemene sine".  Hva har man egentlig å tape på å få hjelp? De som får hjelp får det jo fordi de ikke har venner og ikke klarer å få venner. 

Ingen som sier "Der er hun rare som bruker rullestol". Synes ikke det er noe annerledes med støttekontakt. Stesøsteren min har støttekontakt og jeg synes det bare er flott!

Anonymkode: 5d3ea...b0e

Og de som ev. skulle gjøre det, er så korttenkte at de nok ikke hadde vært interessante som venner uansett. Folk «prater» klarer hvertfall ikke jeg.

Anonymkode: 9f52c...0fb

[Maleficenta]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange som synes det er nedverdigende å takke ja til hjelp. Men tror det eneste man angrer på er at man ikke takket ja tidligere.  Burde ikke være noe med pinlig å få hjelp med det sosiale enn å få hjelp med fysiske plager. 

Er ingen som trenger å få vite noe som helst om at hun får hjelp. Og om de får vite så tror jeg de bare tenker "der er en som turte å ta tak i problemene sine".  Hva har man egentlig å tape på å få hjelp? De som får hjelp får det jo fordi de ikke har venner og ikke klarer å få venner. 

Ingen som sier "Der er hun rare som bruker rullestol". Synes ikke det er noe annerledes med støttekontakt. Stesøsteren min har støttekontakt og jeg synes det bare er flott!

Anonymkode: 5d3ea...b0e

Nei men fysisk funksjonshemming er jo noe annet. Er det en funksjonsfrisk person som har støttekontakt vil jo folk tro dette er en med psykisk utviklingshemming eller noe 

[Maleficenta]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og de som ev. skulle gjøre det, er så korttenkte at de nok ikke hadde vært interessante som venner uansett. Folk «prater» klarer hvertfall ikke jeg.

Anonymkode: 9f52c...0fb

De fleste foll er sånn

[AnonymBruker]

Jeg vurderte også støttekontakt for å få sosial øving, men på grunn av det sosiale stigmaet så droppet jeg det.

At folk ikke bryr seg om slike ting det tror jeg ikke noe på. Ja, noen gir deg kanskje en sjanse, men mange vil nok dømme en for å være rar og unormal.

Spesielt på små steder der alle vet hvem alle er. I en større by er det jo lettere og folk trenger ikke nødvendigvis å koble det opp til at man er ute sammen med en støttekontakt.

Anonymkode: 62c46...897

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vurderte også støttekontakt for å få sosial øving, men på grunn av det sosiale stigmaet så droppet jeg det.

At folk ikke bryr seg om slike ting det tror jeg ikke noe på. Ja, noen gir deg kanskje en sjanse, men mange vil nok dømme en for å være rar og unormal.

Spesielt på små steder der alle vet hvem alle er. I en større by er det jo lettere og folk trenger ikke nødvendigvis å koble det opp til at man er ute sammen med en støttekontakt.

Anonymkode: 62c46...897

Det spørs hvor sterk personlighet man har. 

Jeg vet med megselv at hadde andre vært i mine sko, så hadde de ikke klart seg noe bedre. Man velger ikke sitt opphav. Hadde jeg ene og alene vært grunnen til hvorfor ting er som de er i dag, hadde jeg nok forholdt meg anderledes til det tror jeg. Vært mer skamfull og brydd meg desto mer om hva andre tenker og tror fordi jeg visste de hadde «rett» på en måte. Men slik er det ikke, derfor tillater jeg megselv å gi meg den støtten og klarer å møte verden på en annen måte. Skam har jeg klart å legge bak meg og jeg gjør hva jeg kan, mer kan jeg ikke gjøre. Jeg bryr meg om andre, men jeg er også min egen «herre» som svært få kan tråkke på. Jeg er nok litt sær kanskje, men da får jeg heller bare være det. Vi er alle likeverdige og livet har så mye forskjellig å by på at man alle blir «sårbar» før eller siden. Jeg har heldigvis mye erfaring ift når ting butter imot, og da kan jeg være en ressurs for andre når de kommer i en slik situasjon f.eks. Det blir hva man gjør det til.

Anonymkode: 9f52c...0fb

[AnonymBruker]

Man kan jo selv bli støttekontakt da, eller besøksvenn. 🙂

Anonymkode: 31099...934

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Man kan jo selv bli støttekontakt da, eller besøksvenn. 🙂

Anonymkode: 31099...934

Det er ett godt poeng 😊 Vinn- vinn

Anonymkode: 9f52c...0fb

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg vurderte også støttekontakt for å få sosial øving, men på grunn av det sosiale stigmaet så droppet jeg det.

 

Anonymkode: 62c46...897

Jeg hadde ikke hørt om støttekontakt før jeg leste denne tråden, og kommer nå til å søke for sosial trening. Kommer naturligvis ikke til å fortelle noen om det. 

Anonymkode: bf72b...a0c

[AnonymBruker]

Jeg ser mange her sier ikke har noen venner, men de har noen de treffer her og der, litt på fest og sånn.. mange bekjente. 

Jeg har ingen. Absolutt ingen venner. Og det er faktisk jævlig hardt å skrive merker jeg. Jeg har mann og barn, så livet mitt er ikke tomt akkurat. Men her er det ingen på besøk. Ingen å dra ut med. Ingen å dra på fest med.. Jeg har ikke vært på fest på over 10 år. Da vi skulle ha barn nummer to måtte jeg føde alene da jeg ikke hadde noen jeg kunne spørre om å være barnevakt for eldste. Det er sårt. 

Jeg aner ikke hvordan det ble sånn en gang. Jeg hadde mange venner og gode bestevenner da jeg gikk på skolen, men alt dabbet av pga flytting. Internett var ikke det samme da. Og så fikk jeg barn tidlig og vipps.. hele 20-åra har jeg følt meg utenfor. Når man alltid er minst 10 år yngre enn de andre foreldrene i barnas omgangskrets, så er det ikke enkelt å finne noen man matcher med. Jobber også på et sted hvor man knapt snakker med noen så jeg kjenner ingen der. 

Dette plager meg egentlig ikke i hverdagen, men nå måtte jeg gå for meg selv for å gråte. Følte meg plutselig veldig ensom av denne tråden. 

Anonymkode: 64277...f95

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Dette plager meg egentlig ikke i hverdagen, men nå måtte jeg gå for meg selv for å gråte. Følte meg plutselig veldig ensom av denne tråden. 

Anonymkode: 64277...f95

Du er nok ikke den eneste som reagerer slik, så du er ikke helt alene i ensomheten din ❤️

Anonymkode: bf72b...a0c

[AnonymBruker]

Pussig at det skal være så vanskelig å få venner når det virker som det er mange som kjenner seg ensomme. Det er ikke "bare" å skaffe seg venner i voksen alder. Jeg har venner, men ingen nære for tiden. De gamle vennene bor andre steder i landet, er i en annen livssituasjon og det er vanskelig å få til å treffes. Er forresten som oftest jeg som tar initiativ til kontakt, det kjennes litt sårt. Har bekjente og klarer nok å skrape sammen noen å gjøre noe med dersom jeg absolutt vil, men det hadde jo vært hyggelig om andre tok initiativ og om jeg fikk noen nære venner å snakke med alt og ingenting om. Har prøvd venneapper og sider på nettet, men i beste fall blir det en gang eller to før det glir ut. Og så er det mange som gir uttrykk for å ville treffes, men det blir aldri noe av det. Er man for kresen og utålmodig når man er voksen, kanskje?

Anonymkode: 80fee...148

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det spørs hvor sterk personlighet man har. 

Jeg vet med megselv at hadde andre vært i mine sko, så hadde de ikke klart seg noe bedre. Man velger ikke sitt opphav. Hadde jeg ene og alene vært grunnen til hvorfor ting er som de er i dag, hadde jeg nok forholdt meg anderledes til det tror jeg. Vært mer skamfull og brydd meg desto mer om hva andre tenker og tror fordi jeg visste de hadde «rett» på en måte. Men slik er det ikke, derfor tillater jeg megselv å gi meg den støtten og klarer å møte verden på en annen måte. Skam har jeg klart å legge bak meg og jeg gjør hva jeg kan, mer kan jeg ikke gjøre. Jeg bryr meg om andre, men jeg er også min egen «herre» som svært få kan tråkke på. Jeg er nok litt sær kanskje, men da får jeg heller bare være det. Vi er alle likeverdige og livet har så mye forskjellig å by på at man alle blir «sårbar» før eller siden. Jeg har heldigvis mye erfaring ift når ting butter imot, og da kan jeg være en ressurs for andre når de kommer i en slik situasjon f.eks. Det blir hva man gjør det til.

Anonymkode: 9f52c...0fb

Ja, men så må man også forstå at folk er ulike. Jeg ser ikke ned på andre som får hjelp på den måten, men mye av mine problemer går på lav selvtillit og lavt selvbilde. Derfor bryr jeg meg mer om hva andre mener og synes enn hva du og andre gjør.

Jeg har heller ikke lyst til å bli mer ensom og sett på som enda mer rar enn jeg allerede blir nå. Så det hindrer meg i å oppsøke slike ting.

Ikke ser jeg hensikten med at jeg skulle bli støttekontakt for noen når jeg knapt vet hvordan man kommuniserer med andre. Folk liker ikke stille mennesker. Det har jeg fått bekreftet gang på gang.

Anonymkode: 62c46...897

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men så må man også forstå at folk er ulike. Jeg ser ikke ned på andre som får hjelp på den måten, men mye av mine problemer går på lav selvtillit og lavt selvbilde. Derfor bryr jeg meg mer om hva andre mener og synes enn hva du og andre gjør.

Jeg har heller ikke lyst til å bli mer ensom og sett på som enda mer rar enn jeg allerede blir nå. Så det hindrer meg i å oppsøke slike ting.

Ikke ser jeg hensikten med at jeg skulle bli støttekontakt for noen når jeg knapt vet hvordan man kommuniserer med andre. Folk liker ikke stille mennesker. Det har jeg fått bekreftet gang på gang.

Anonymkode: 62c46...897

Ok

Anonymkode: 9f52c...0fb

[Maleficenta]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men så må man også forstå at folk er ulike. Jeg ser ikke ned på andre som får hjelp på den måten, men mye av mine problemer går på lav selvtillit og lavt selvbilde. Derfor bryr jeg meg mer om hva andre mener og synes enn hva du og andre gjør.

Jeg har heller ikke lyst til å bli mer ensom og sett på som enda mer rar enn jeg allerede blir nå. Så det hindrer meg i å oppsøke slike ting.

Ikke ser jeg hensikten med at jeg skulle bli støttekontakt for noen når jeg knapt vet hvordan man kommuniserer med andre. Folk liker ikke stille mennesker. Det har jeg fått bekreftet gang på gang.

Anonymkode: 62c46...897

Huff jeg har og erfart at folk ikke liker stille mennesker. Noen er til og med nesten fiendtlig innstilt. Så man må liksom tvinge seg selv til å snakke mer.

[AnonymBruker]

På 25.8.2018 den 21.55, AnonymBruker skrev:

Jeg er 20 år og har ingen venner. Har vært psykisk syk siden tenårene, noe som gjorde det vanskelig å opprettholde vennskap og skape nye. I dag er jeg mye friskere, men har fortsatt ikke venner. Når man er på min alder og ikke drikker, er det ikke så lett å få seg venner (er min erfaring).

Har hyggelige bekjente som jeg kanskje slår av en prat med hvis jeg møter på skolen, eller når jeg er hjemme hos familien i feriene. Men det er ingen som er glad i meg og som jeg kan sende en melding og bare finne noe på med. Hadde én svært god venn fra 1. klasse på barneskolen, men med årene vokste vi fra hverandre. Sluttet helt å være med hverandre rundt førsteeåret på vgs. Da fikk hun seg en ny bestevenn som på mange måter var lik meg, så det var sårt. Vi delte så mye, så mange opplevelser sammen og så mange interne greier. Savner henne og det vi hadde enormt mye. Hun er iallfall lykkelig nå, det vet jeg, og jeg ønsker henne alt godt.

Savner å ha noen jeg kan besøke eller få besøk av, og bare se en film/serie sammen. Bake, lage mat eller gjøre skolearbeid. Ha gode samtaler om alt og ingenting, gå turer, dra på kino, gå på café - kanskje til og med reise sammen med. Slike ting drømmer jeg om å gjøre hver eneste dag. 

Spiser middag alene hver dag, mens jeg ser på film/serie eller morsomme videoer på YouTube og forsøker å kose meg i eget selskap. Og det gjør jeg jo, egentlig, men jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne dele opplevelser med noen. At ikke nesten alle minnene fra videregående og alle minnene fra studietiden, var alene. Det er noe ved det å dele opplevelser med noen, særlig hvis man har gjort dette siden barndommen. 

Det er spesielt tungt i helgene. "Alle" har planer og noe å glede seg til. Så sitter man der alene. Jeg har så mange land jeg har lyst å reise til, men det er ikke aktuelt å dra alene. 

Anonymkode: 6fbcc...339

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 711aa...dd9

[SVK]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Da vi skulle ha barn nummer to måtte jeg føde alene da jeg ikke hadde noen jeg kunne spørre om å være barnevakt for eldste. Det er sårt. 

 

Anonymkode: 64277...f95

Trist. Men kunne du ikke spurt naboene? Det er jo ikke bare nære venner som kan være barnevakt.