20 dater på 12 måneder, når dukker den rette opp? Fortell gjerne dine opplevelser

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også evig singel. har to korte forhold bak meg (under 1 år, begge to, jeg stakk i begge to). er 28 år og mann. Har i alle år gitt faen i å lete etter kjæreste. Inntil det siste året.

Har vært på 8 dates på ett år tror jeg. Synes at det er mye. Kun én av de hadde jeg noen form for ekte relasjon, med møting og sex osv. Men hun ga seg da det ble for nært. Viste seg at hun ikke kom over eksen. Etter noen måneder var hun intens på snap og prøvde å lokke meg tilbake. Men nope, jeg var allerede på jakt etter noen bedre.

Tre av jentene var jeg bare ikke interessert i. Et par av dem var jeg kun interessert i for sex. 

To stykker var jeg interessert i, men her ble jeg avvist. Veldig vondt. Med hun ene kan jeg akseptere det, hun var rett og slett litt for vakker for meg. Hun andre er jeg skuffet over at det ikke ble videre, jeg pushet henne og var litt for ivrig. Dermed ble hun stein kald og droppet meg, selv om vi hadde det veldig kjekt sammen. Det er mitt største problem. Jeg klarer ikke å holde hodet kaldt når jeg blir interessert. Jeg blir for pushy og jentene flyr. Faen.

Helt seriøst, så virker det som jeg har draget når jeg er uinteressert. Når jeg er interessert, gjør jeg noe feil. Desperasjonen lyser sikkert...

 

Anonymkode: 240f4...4b0

Hvordan kunne du vite at hun ikke var over eksen da? Sa hun det?

Anonymkode: d342f...807

[Gjest Mass]

Den rette dukker opp når du slutter å lete. 

[AnonymBruker]

Jeg gikk på utallige dater over 1,5 års tid. Det ble liksom aldri helt klaff og jeg ble sliten og hakket mer desperat for hver date. Så dukket det opp en, ikke trengte jeg Tinder eller noe, han sjekket meg opp på en bygdefest. Falt hardt for han, ikke på grunn av han, men på grunn av det endelig "klaffet". Men det gjorde egentlig ikke det, det var en uhyggelig affære hvor begge var for desperate til å se hvor dårlig match vi var. Kom ut av det med dårlig psyke, knekk på selvtilliten og lovnad til meg selv om å aldri være så desperat igjen.

Derfor dater jeg ikke nå, jeg er ikke opptatt av å finne en nå. Er på Tinder, men sier ikke ja til en date med mindre jeg VIRKELIG har lyst til å møte vedkommende.

Anonymkode: 088ef...e16

[AnonymBruker]

Jente her, 24 år. 

Date nr. 1 var mest for å få første gangen overstått. Han var hyggelig, men hadde ingen kjemi. Dro på andre date og prøvde litt til før jeg kuttet det ut.

Date nr. 2 var jeg veeeldig tiltrukket av. Vi hadde en god tone på chat, men jeg opplevde han som litt ung og useriøs. Endte opp med sex, så ble hele greia til en slags friends with benefits. Jeg fikk tilslutt følelser og endte opp med en liten kjærlighetssorg. 

Date nr. 3 prøvde seg på sex under hele (kaffe)daten, selvom jeg påpekte før vi møtte at jeg IKKE var interessert i det. 

Date nr. 4 hadde jeg utrolig god kjemi med! Vi hadde sykt mye tilfelles og snakket i timevis. Dro på 5-6 dates. Men føler han bare player rundt, så jeg gadd ikke mer tilslutt. Vi rotet litt, men jeg klarte aldri å ha sex med han (tross alt 2 overnattinger). 

Date nr. 5 var skikkelig kjærestemateriale. God jobb og utdanning, familieorientert og veldig flink fyr. Har vært på 2 dates men følte at kjemien ikke var helt der. Men vi er venner og har fremdeles kontakt. Mulig jeg plukker opp tråden igjen når han er tilbake til Oslo denne høsten. 

Date nr. 6 var jeg veldig tiltrukket av. Vi møtte 2 ganger før begge kom til enighet at vi ikke passet sammen. Han hadde blant annet forpliktelsesproblemer. Noen måneder senere fikk vi kontakt igjen og det ble sex. Etter 2 ganger med sex ble ting litt surrete og vi kuttet kontakt. Konkluderte vel med at han er en fuckboy. 

Date nr. 7 virket som en gentleman. Vi møtte 2 ganger før han fortalte meg at han hadde vært gift OG ikke er skilt ennå! Da sa jeg farvel. 

Date nr. 8 møtte jeg faktisk i går! Jeg liker han på mange måter, vi hadde ganske bra kjemi. Han sa vi burde møtes igjen så det blir nok 2. date til uka. Men føler livsstilen vår krasjer litt. But we'll see! Finner vel ut ganske snart om jeg vil droppe det eller fortsette videre med han. 

Så ja, 8 dates på 3 år. Ikke like mange som deg TS, men føler meg også ganske sliten og lei. Sikkert fordi jeg legger litt mye i disse guttene jeg møter. Konkluderer vel med at få av dem er kjærestemateriale (for min del). Selvom kjemien og tiltrekningen er der så betyr ikke det automatisk et forhold. Skal liksom så mye mer til. 

Anonymkode: 1254b...3cd

[AnonymBruker]

9 timer siden, GiftMann38 skrev:

Det er ikke alle som har behov for å ligge rundt.

Nå vet jeg ikke hva du gjør om du er singel og søkende, men jeg velger andre metoder enn å ligge rundt.

Anonymkode: bd67a...19f

[AnonymBruker]

Bare lurer på en ting.. dere som får så dårlig match når dere møtes.. hvor lenge skriver dere til hverandre i starten? Jeg skrev med mange forskjellige uten å begynne med bildeflom .. så var det en som fanget oppmerksomheten min veldig. Vi pratet konstant. En date så var vi begge frelst. Bor sammen i dag.

Anonymkode: baae6...0b0

[AnonymBruker]

9 timer siden, Mass skrev:

Den rette dukker opp når du slutter å lete. 

Nei det gjør det ikke. Er 37 år i dag (bursdag yey) og  alle menn bare dumper meg. Hvor mange skal man date/ligge med etc før  man gir opp da? Fortsetter jeg å date vil jeg jo bare ha hundrevis av sexpartnere og det er bare ekkelt. Siden alle menn stikker og ikke vil ha forhold. 

Anonymkode: 5b006...e57

[Gjest Mass]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei det gjør det ikke. Er 37 år i dag (bursdag yey) og  alle menn bare dumper meg. Hvor mange skal man date/ligge med etc før  man gir opp da? Fortsetter jeg å date vil jeg jo bare ha hundrevis av sexpartnere og det er bare ekkelt. Siden alle menn stikker og ikke vil ha forhold. 

Anonymkode: 5b006...e57

Dette må jo være tull?

[Miklo Velka]

On 6/23/2018 at 12:44 PM, AnonymBruker said:

Jeg har alltid lurt på hvordan det må være evig alene og ikke ha noen, sånn som jeg forstår at det kanskje er og har vært for deg Miklo. Jeg kan veldig godt forestille meg den frustrasjonen og ensomheten du føler på. Jeg har kjent på den selv, men med et luksuspreget kort tidsrom. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å gå årevis uten intim kontakt i begrepet vide forståelse. Det må gjøre veldig vondt og jeg har stor empati med deg. Jeg tror på at du ikke har det godt. Jeg sender deg en klem - en sånn litt hard manneklem. Jeg håper dette løser seg for deg. 

Ensomhet føles ikke godt nei, spesielt når man er ensom konstant, over flere år. Merker det veldig godt om jeg sitter ved et bord sammen med noen flere, og ei dame (selv ei god venninne) stryker borti meg tilfeldig, eller lignende, så hopper hjertet mitt ofte i frykt, for det er jo ikke vanlig at mennesker berører hverandre. Det er i alle fall min erfaring. Eller, manglende erfaring, må jeg vel strengt tatt si. Mine erfaringer sier at mennesker ikke berører hverandre, eller tar på hverandre, så når det først skjer så skvetter jeg, og det sier jo egentlig sitt. 

On 6/23/2018 at 12:44 PM, AnonymBruker said:

Du har snakket tidligere om utseende. Verden er litt sånn at satt sammen at utseende er nøkkelen i døra. Sitter ikke trynefaktoren helt godt får du ikke engang åpnet døra for å kikke inn. Om jeg forstår deg rett Miklo sliter du litt der? Hva er det som er galt, om jeg kan spørre? Er du overvektig? Er det uheldige skjevheter? Hva er problemet?

Galt og galt, vet ikke om man kan si at noe er galt, i alle fall ikke egentlig. Men jeg har jo alltid sett på meg selv som mindre heldig med utseende. Jeg har egentlig ikke hatt noe grunnlag for det, men igjen, mine erfaringer tilsa at noe ikke var bra nok, og når jeg blir avvist av alle, uten at noen kjenner meg, eller gjør et forsøk på å bli kjent eller utveksle fraser, så begynte jo jeg etter hvert å tenke at jeg ble avvist grunnet utseende, for hvilken annen grunn kan det være? Det ble sannheten som jeg levde etter, og nå i en alder av 40 år så lever jeg fortsatt etter dette. Så lenge jeg ikke er i stand til å finne noen, blir avvist av alle, og ikke klarer å forstå eller lære hvordan dette fungerer, eller hva jeg gjør galt, så har jeg ikke så mye annet å basere mine slutninger på, ergo er jeg ikke bra nok. Og når jeg ikke er bra nok for noen så er jeg heller ikke bra nok for meg selv, og da går det rundt og rundt i en ond sirkel. De fleste sier jo at man ikke kan tenke sånn, og at man må tenke annerledes, men jeg lever etter den eneste sannheten jeg kjenner, og inntil jeg får bevist at det finnes andre sannheter, så ser det ut til at jeg kommer til å fortsette å leve etter den sannheten jeg kjenner, og da er jeg fucked. Mitt største problem er derfor at jeg trenger "bevis" på at det er mulig å oppnå, men jeg har ingen verdens anselse på hvordan jeg skal oppnå det.

Jeg vet jo at jeg har mye å lære, men det er jo vanskelig når jeg aldri får muligheten til å lære. Jeg har slitt med sykdom mesteparten av livet, og har derfor ikke fått den erfaringen som de fleste andre får i løpet av oppveksten, og årene som følger, og da er det vanskelig å lære når jeg ikke føler at jeg får muligheten til å lære, når jeg ikke klarer å finne noen som er villig til å gi meg en sjanse. Og akkurat dét, sammen med ensomheten, gjør at læringskurven er bratt, og det glir fort over i frustrasjon, selv om det ikke vises på meg, eller at jeg gir uttrykk for det på noen måte. Samtidig så går årene, jeg blir eldre, og de rundt meg på samme alder har jo løpt i fra meg for mange år siden. De løper rundt og gifter seg, får barn og til og med barnebarn, og jeg sitter igjen i startblokken, og er mindre erfaren enn en gjennomsnittlig fjortis. Det igjen skaper frykt, og jeg synes det er direkte dritpinlig, og frykten for å ikke skulle strekke til tar overhånd. Jeg har overhørt venner som har snakket om sex og forhold, og har uttalt at "hvor stor taper må man ikke være for å ikke klare å få seg noe!?", og da får jeg igjen bekreftet at jeg er et utskudd, og en taper. 

Det er mange her inne, pluss at jeg har noen venner, som kommer med gode råd og oppmuntrende ord, men det hjelper meg dessverre litt for lite når deres virkelighet ikke stemmer overens med min virkelighet, og når jeg bare ikke forstår hvordan dette fungerer og henger sammen. Det føles nesten som om jeg skulle vært 80 år, og mitt barnebarn forsøker å lære meg sosiale medier og moderne teknologi. Når vi er fra så forskjellige generasjoner så mangler jeg rett og slett evnen til å ta sånt til meg. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, Mass skrev:

Dette må jo være tull?

Nei hvorfor det? 

Anonymkode: 5b006...e57

[AnonymBruker]

3 timer siden, Miklo Velka skrev:

 Galt og galt, vet ikke om man kan si at noe er galt, i alle fall ikke egentlig. Men jeg har jo alltid sett på meg selv som mindre heldig med utseende. Jeg har egentlig ikke hatt noe grunnlag for det, men igjen, mine erfaringer tilsa at noe ikke var bra nok, og når jeg blir avvist av alle, uten at noen kjenner meg, eller gjør et forsøk på å bli kjent eller utveksle fraser, så begynte jo jeg etter hvert å tenke at jeg ble avvist grunnet utseende, for hvilken annen grunn kan det være? Det ble sannheten som jeg levde etter, og nå i en alder av 40 år så lever jeg fortsatt etter dette. Så lenge jeg ikke er i stand til å finne noen, blir avvist av alle, og ikke klarer å forstå eller lære hvordan dette fungerer, eller hva jeg gjør galt, så har jeg ikke så mye annet å basere mine slutninger på, ergo er jeg ikke bra nok. Og når jeg ikke er bra nok for noen så er jeg heller ikke bra nok for meg selv, og da går det rundt og rundt i en ond sirkel. De fleste sier jo at man ikke kan tenke sånn, og at man må tenke annerledes, men jeg lever etter den eneste sannheten jeg kjenner, og inntil jeg får bevist at det finnes andre sannheter, så ser det ut til at jeg kommer til å fortsette å leve etter den sannheten jeg kjenner, og da er jeg fucked. Mitt største problem er derfor at jeg trenger "bevis" på at det er mulig å oppnå, men jeg har ingen verdens anselse på hvordan jeg skal oppnå det.

Jeg vet jo at jeg har mye å lære, men det er jo vanskelig når jeg aldri får muligheten til å lære. Jeg har slitt med sykdom mesteparten av livet, og har derfor ikke fått den erfaringen som de fleste andre får i løpet av oppveksten, og årene som følger, og da er det vanskelig å lære når jeg ikke føler at jeg får muligheten til å lære, når jeg ikke klarer å finne noen som er villig til å gi meg en sjanse. Og akkurat dét, sammen med ensomheten, gjør at læringskurven er bratt, og det glir fort over i frustrasjon, selv om det ikke vises på meg, eller at jeg gir uttrykk for det på noen måte. Samtidig så går årene, jeg blir eldre, og de rundt meg på samme alder har jo løpt i fra meg for mange år siden. De løper rundt og gifter seg, får barn og til og med barnebarn, og jeg sitter igjen i startblokken, og er mindre erfaren enn en gjennomsnittlig fjortis. Det igjen skaper frykt, og jeg synes det er direkte dritpinlig, og frykten for å ikke skulle strekke til tar overhånd. Jeg har overhørt venner som har snakket om sex og forhold, og har uttalt at "hvor stor taper må man ikke være for å ikke klare å få seg noe!?", og da får jeg igjen bekreftet at jeg er et utskudd, og en taper. 

Det er mange her inne, pluss at jeg har noen venner, som kommer med gode råd og oppmuntrende ord, men det hjelper meg dessverre litt for lite når deres virkelighet ikke stemmer overens med min virkelighet, og når jeg bare ikke forstår hvordan dette fungerer og henger sammen. Det føles nesten som om jeg skulle vært 80 år, og mitt barnebarn forsøker å lære meg sosiale medier og moderne teknologi. Når vi er fra så forskjellige generasjoner så mangler jeg rett og slett evnen til å ta sånt til meg. 

Vondt å høre at du har det slik, men håper det blir bedre etterhvert for deg❤️

Anonymkode: a2b3f...414

[Gjest Mass]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei hvorfor det? 

Anonymkode: 5b006...e57

Du må jo bryte det mønsteret du har viklet deg inn i. Kanskje du må slutte å ha sex med noen til du er sikker på at du faktisk har følelser for mannen og at han gjengjelder dem.

Viss jeg var deg så ville jeg kuttet ut menn, og heller fokusert på å styrke verdifølelsen din. Du må bli glad i deg selv og lykkelig uten en mann før du er klar for å treffe den rette. Fokuser på livet ditt og skap gode minner. Det vil jo ikke være noe kjekt for deg å se tilbake på livet og bare minnes at fokuset ditt gikk til din evige søken etter en mann. 

Utfordre deg selv på andre områder i livet ditt og få fokuset vekk fra mannfolka.

Endret 25. juni 2018 av Mass

[AnonymBruker]

Mann 48, på Sukker og Tinder siden oktober 2017. Mest Tinder i 2018. 20 dater, hvorav tre kortere forhold (2 mnd, 1.5 mnd, 2 mnd i det jeg er i nå). Blant de gjenværende 17; Mer enn en date med fire, og sex med fire (kun delvis overlappende med de jeg datet flere ganger). Føler nok jeg er blant de heldige, uten at det betyr at det er lett å finne den rette.

Anonymkode: b574c...4e0

[AnonymBruker]

På 22.6.2018 den 19.27, AnonymBruker skrev:

Jeg er i samme situasjon som deg Ts. Har vært på utallige dater. Enten er det null kjemi, eller så er de ute etter sex, eller så er de for pågående og desperate - eller så blir jeg dumpa/avvist/ghosta som jo gjør ganske vondt.

Er kjempevanskelig! Har vært på randen til å gi opp, kjenner jeg er dritt lei letinga - og har faktisk blitt ganske flat følelsesmessig nå. Føles ut som jeg har mista håpet og at den store kjærligheten ikke finnes.

 

Anonymkode: b9052...71e

Akkurat der er jeg også 😔 Gir snart opp og har mistet håpet om at jeg finner kjærligheten 😢

Kvinne 33

Anonymkode: e8944...9e0

[Marina234]

15 timer siden, Mass skrev:

Du må jo bryte det mønsteret du har viklet deg inn i. Kanskje du må slutte å ha sex med noen til du er sikker på at du faktisk har følelser for mannen og at han gjengjelder dem.

Viss jeg var deg så ville jeg kuttet ut menn, og heller fokusert på å styrke verdifølelsen din. Du må bli glad i deg selv og lykkelig uten en mann før du er klar for å treffe den rette. Fokuser på livet ditt og skap gode minner. Det vil jo ikke være noe kjekt for deg å se tilbake på livet og bare minnes at fokuset ditt gikk til din evige søken etter en mann. 

Utfordre deg selv på andre områder i livet ditt og få fokuset vekk fra mannfolka.

Enig i dette. Jeg forsøkte selv alle mulige metoder for å komme meg videre etter et brudd tidligere. Jeg gjorde alt helt feil lenge. Men plutselig så klarte jeg å begynne å sette fokus på mitt eget liv, være aktiv, og å sette fokus på å finne meg selv samt avvise menn som viste tendenser som kunne tyde på at de kun var ute etter en ting. Etter mye alenetid så traff jeg en fantastisk bra mann!. 

[AnonymBruker]

På 24.6.2018 den 13.04, AnonymBruker skrev:

Menn liker meg ikke. Regner med jeg bare ikke er pen nok. 

Anonymkode: 9930c...b54

Du burde vite godt at menn tar hva som helst sant ? Har sett pene menn med veldig stygge damer som er ustabile og bare ute etter penger også... og de velger å gå i offentlige forhold og få barn med de. Har et bra utseende selv, men sliter veldig med å få kjæreste og menn er stort sett drittsekker.

Anonymkode: c5c42...5b0