Jeg vet man ikke skal kommentere andres vekt

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det stemmer ikke. Veldig mange overvektige, og det ser du om du leser hele tråden med innspill fra folk som har vært kraftig overvektige, ser seg blind på sin egen overvekt. Self denial (beklager, fant ikke en god norsk betegnelse her) er reelt. Det gjelder spiseforstyrrelser den ene eller andre veien. 

Anonymkode: 97546...f4e

Hallo - selvfornektelse! Men ja, ellers enig. Mange som ikke er klar over det selv.

Anonymkode: 47163...1af

[AnonymBruker]

Jeg ser mange nevner bevisstgjøring, og jeg har en del spørsmål rundt det.
Ok, så visste de ikke at de var så store, men gjennom en inngripen blir de bevisste på at de er større enn de trodde de var, hva nå? 
Hva skal denne bevisstgjøringen brukes til?  Er bevisstgjøring i seg selv et godt middel for å nå et mål hvis man ikke har de verktøyene som behøves for å rette opp et problem?
Er den som sa i fra villig til å stille opp som motivator og støttespiller i måneder, og kanskje år, i etterkant, for å hjelpe til med en vektreduksjon?
Har den som sa i fra tid og kompetanse til å stillle opp som motivator og støttespiller i måneder, og kanskje år, i etterkant?

Eller var hensikten å bevisstgjøre bare for bevisstgjøringens del, uten tanke på hva som skal skje videre?  "Jeg mente det var viktig at du visste hvor stor du er, og farene ved å være så stor. Hva du videre gjør med det er opp til deg, men jeg har sagt/gjort mitt!"

Kort sagt, hvis hensikten med å si i fra bare er bevisstgjøring, virker det bare som en unnskyldning for å si "du er feit, det er skadelig for deg, og du burde gjøre noe med det".
Å bevisstgjøre for bevisstgjøringens del har i realiteten ingen annen hensikt enn å provosere til handling.

Men da er det viktig å innse at mennesker reagerer ulikt på provokasjoner, og at handlingen som blir fremprovosert ikke nødvendigvis vil være den ønskede/forventede handlingen.
Da er det viktig at man kjenner den andre godt nok til å klare forutse en reaksjon på provokasjonen, og en bør være realistisk nok til å spørre seg selv, "har jeg den riktige kunnskapen til å håndtere uønskede reaksjoner på en slik melding, for å forhindre at jeg gjør vondt verre ved en slik inngripen?"

 

 

Anonymkode: 2ca96...fa7

[Inwe]

På 8.6.2018 den 22.02, AnonymBruker skrev:

Og at en god venn "sier noe" det skal altså sette i gang en skikkelig livsstilsendring hos venninnen? Jeg tviler sterkt på det. Og dere som sier at overvektige ikke vet hvor fete de er? Seriøst?  Om man ikke har vekt, så er det speil, vinduer man speiles i, man dusjer naken, man opplever at klær ikke passer lenger, nye klær i større størrelser må kjøpes. Så hvordan unngår man å vite at vekten har økt mye? 

Anonymkode: f4771...cdb

Jeg visste jeg var feit, så jeg ville ikke veie meg. Men jeg var overbevist at jeg ikke veide mer enn toppen 90, som var 40 kg under sannheten. Man unngår å vite det på samme måte som undervektige tror de er feite. 

Hadde noen sagt i fra hadde jeg iallefall begynt før og jeg mener det er verdt en ubehagelig samtale om det er sjanse for at en du er glad i gjør noe med det.

På 9.6.2018 den 8.30, AnonymBruker skrev:

Jeg ser mange nevner bevisstgjøring, og jeg har en del spørsmål rundt det.
Ok, så visste de ikke at de var så store, men gjennom en inngripen blir de bevisste på at de er større enn de trodde de var, hva nå? 
Hva skal denne bevisstgjøringen brukes til?  Er bevisstgjøring i seg selv et godt middel for å nå et mål hvis man ikke har de verktøyene som behøves for å rette opp et problem?
Er den som sa i fra villig til å stille opp som motivator og støttespiller i måneder, og kanskje år, i etterkant, for å hjelpe til med en vektreduksjon?
Har den som sa i fra tid og kompetanse til å stillle opp som motivator og støttespiller i måneder, og kanskje år, i etterkant?

Eller var hensikten å bevisstgjøre bare for bevisstgjøringens del, uten tanke på hva som skal skje videre?  "Jeg mente det var viktig at du visste hvor stor du er, og farene ved å være så stor. Hva du videre gjør med det er opp til deg, men jeg har sagt/gjort mitt!"

Kort sagt, hvis hensikten med å si i fra bare er bevisstgjøring, virker det bare som en unnskyldning for å si "du er feit, det er skadelig for deg, og du burde gjøre noe med det".
Å bevisstgjøre for bevisstgjøringens del har i realiteten ingen annen hensikt enn å provosere til handling.

Men da er det viktig å innse at mennesker reagerer ulikt på provokasjoner, og at handlingen som blir fremprovosert ikke nødvendigvis vil være den ønskede/forventede handlingen.
Da er det viktig at man kjenner den andre godt nok til å klare forutse en reaksjon på provokasjonen, og en bør være realistisk nok til å spørre seg selv, "har jeg den riktige kunnskapen til å håndtere uønskede reaksjoner på en slik melding, for å forhindre at jeg gjør vondt verre ved en slik inngripen?"

 

 

Anonymkode: 2ca96...fa7

De er voksne mennesker, hva de velger å gjøre med informasjonen er deres valg. Du behøver ikke være personlig trener og kostholdsveileder for å uttrykke bekymring. Man kan hjelpe til med mat og slikt, men jeg regner da med at den overvektige har Internett også, så du finner det du trenger der. De er vel ikke så evneveike at de ikke klarer det selv og at du som bekymret venn må gi de hele planen? 

 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Inwe skrev:

Jeg visste jeg var feit, så jeg ville ikke veie meg. Men jeg var overbevist at jeg ikke veide mer enn toppen 90, som var 40 kg under sannheten. Man unngår å vite det på samme måte som undervektige tror de er feite. 

Hadde noen sagt i fra hadde jeg iallefall begynt før og jeg mener det er verdt en ubehagelig samtale om det er sjanse for at en du er glad i gjør noe med det.

Hva får deg til å tro at alle andre overvektige er så ekstremt selvfornektende som du tydeligvis var?

Jeg har aldri vært så høyt som 130 kg (90+40), men jeg har da vett til å veie meg og ingen trenger å fortelle meg at jeg har blitt feit. Vil tro det er langt vanligere å innse det selv, i alle fall som ung kvinne, enn å ikke innse det slik som deg.

Anonymkode: 8c223...fc4

[WCKD]

Ikke lett å ta inn over seg at folk faktisk er i situasjonen mange har presentert i tråden. For en fornekter du er.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Inwe skrev:

De er vel ikke så evneveike at de ikke klarer det selv og at du som bekymret venn må gi de hele planen? 

 

Jeg mener ikke at overvektige er evneveike, jeg mener tvert om, at de er like kapable til å styre sitt eget liv uten å få i ubedte råd og kommentarer som alle andre voksne.

"Du er for tung, og burde slanke deg" er i mine øyne like unødvendig som "Det er kaldt ute, du burde kle deg bedre", "Det er mange timer til neste måltid, du burde spise en skive til", "du skal på jobb om 12 timer, du burde ikke ta deg ett glass vin nå" osv

Slike ubedte råd og kommentarer, der hensikten er å si i fra bare for å ha sagt meningen sin, blir for meg en form for umyndiggjøring, da de forutsetter at personen ikke er kababel til å selv ta en vurdering, og på bakgrunn av det ta egne beslutninger.

Anonymkode: 2ca96...fa7

[AnonymBruker]

Og forresten,  jeg ser på kommentaren "hadde de bare sagt i fra før, hadde jeg begynt før" som en ansvarsfraskrivelse. 

Den legger ansvaret for den høye vekten, og utsatt slanking, på omgivelsene, når ansvaret etter min mening kun lå hos en person, den overvektige selv.

Anonymkode: 2ca96...fa7

[Inwe]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva får deg til å tro at alle andre overvektige er så ekstremt selvfornektende som du tydeligvis var?

Jeg har aldri vært så høyt som 130 kg (90+40), men jeg har da vett til å veie meg og ingen trenger å fortelle meg at jeg har blitt feit. Vil tro det er langt vanligere å innse det selv, i alle fall som ung kvinne, enn å ikke innse det slik som deg.

Anonymkode: 8c223...fc4

Jeg har aldri sagt alle, men vi er vel klar over at det gjelder ganske mange? Det er tross alt flere overvektige som har en spiseforstyrrelse. Men nei, langt i fra alle. Om du er klar over det tar du det vel ikke så ille om en venn er BEKYMRET for deg. Altså ikke sier du er feit, slank deg, men faktisk tar det opp på en ordentlig måte. Om det er en sjans for at det kan bli bedre mener jeg det er verdt det. 

Og takk for at du forteller meg hva jeg veide, om du ser litt lenger bak i tråden har jeg ikke problemer med å si det selv heller.

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener ikke at overvektige er evneveike, jeg mener tvert om, at de er like kapable til å styre sitt eget liv uten å få i ubedte råd og kommentarer som alle andre voksne.

"Du er for tung, og burde slanke deg" er i mine øyne like unødvendig som "Det er kaldt ute, du burde kle deg bedre", "Det er mange timer til neste måltid, du burde spise en skive til", "du skal på jobb om 12 timer, du burde ikke ta deg ett glass vin nå" osv

Slike ubedte råd og kommentarer, der hensikten er å si i fra bare for å ha sagt meningen sin, blir for meg en form for umyndiggjøring, da de forutsetter at personen ikke er kababel til å selv ta en vurdering, og på bakgrunn av det ta egne beslutninger.

Anonymkode: 2ca96...fa7

Jeg har aldri sagt det er en måte å si det. Du tar jo en skikkelig samtale med vedkommende. 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og forresten,  jeg ser på kommentaren "hadde de bare sagt i fra før, hadde jeg begynt før" som en ansvarsfraskrivelse. 

Den legger ansvaret for den høye vekten, og utsatt slanking, på omgivelsene, når ansvaret etter min mening kun lå hos en person, den overvektige selv.

Anonymkode: 2ca96...fa7

Jeg mener da virkelig ikke det er mine venners feil at jeg var feit. Jeg sier ikke at de skulle hatt guts til å snakke med meg, jeg mener det bør være litt mer rom i samfunnet for å uttrykke slik bekymring. Jeg skjønnner hvorfor ingen sa fra, jeg skulle bare ønske det ikke var slik. Jeg tok nok ikke helt på meg ansvaret selv heller, som sagt levde jeg i fornektelse, men jeg har ALDRI lagt skylden på noen annen. 

 

Vil bare ha frem her at jeg mener at man bør snakke med vedkommende og si at man gjerne vil at de skal leve lenge (eller en annen måte som passer din venn). Ikke fortelle folk at de er feite også bare la det være med det. 

Endret 10. juni 2018 av Inwe

[AnonymBruker]

På 8.6.2018 den 23.21, AnonymBruker skrev:

Nei, det stemmer ikke. Veldig mange overvektige, og det ser du om du leser hele tråden med innspill fra folk som har vært kraftig overvektige, ser seg blind på sin egen overvekt. Self denial (beklager, fant ikke en god norsk betegnelse her) er reelt. Det gjelder spiseforstyrrelser den ene eller andre veien. 

Anonymkode: 97546...f4e

Jeg tror ikke de ser seg blinde på vekten sin. Når man går opp mange størrelser i klær, så vet man. Eller kjøper ikke overvektige klær? Hvis de stadig legger på seg så må de nesten handle større klær. Og at vekten har økt med mange kilo kjennes hver gang man går opp en trapp, opp bratte bakker osv. 

At man fortrenger fakta er noe helt annet, det tror jeg mange gjør. Men likevel vet man innerst inne at vekta har gått opp. Vekt og kropp er veldig sårt for de fleste, hvor mange har ikke stått frem i ettertid (etter vellykket slanking) og fortalt om den blide masken de bestandig hadde? Rund og blid, jada, men de hadde det ikke godt på innsiden! 

At en her og der i tråden hadde ønsket at noen sa fra tror jeg ikke kan tas som bevis på at de fleste overvektige ønsker "samtalen". 

De fleste overvektige har prøvd utallige slankekurer, og har mislyktes. Så hva slags magi er det som ligger i at en venninne sier fra om vekten som er for høy?

Uansett så må motivasjonen komme innenfra, at noen prøver å sparke en i gang utenfra har sjelden effekt.

Det har vært endel tråder her på KG om ektefeller som prøver å få kona/mannen til å gå ned i vekt, uten å lykkes. Det burde jo ifølge noen i denne tråden fungere utmerket, det å bli fortalt av sin utkårede at man bør gå ned i vekt, men det har ikke hjulpet. De har støttet med sunn mat, tilbudt seg å gå turer og være mer aktive  Men likevel, det har ikke nyttet.   

Anonymkode: f4771...cdb

[AnonymBruker]

Tipper at det at venninnen din spøker det bort, TS, er et tegn på at hun er godt klar over det og synes det er ubehagelig å snakke om. 

Klarer ikke unngå å legge merke til et mønster i denne tråden. De som er helt for å si fra, starter gjerne med "hvis jeg hadde vært overvektig.." eller "jeg var overvektig og skulle ønske...", noe jeg tolker som at de ikke har opplevd at noen har tatt det opp. Hvordan kan dere da vite at det hadde hjulpet dere? Mange som har opplevd det, meg selv inkludert, opplever at det har gjort ting verre.  Mener ikke at det er noen fasit, for all del, folk er forskjellige og det kan sikkert være til hjelp for noen. Men lite poeng i å fremstå som så skråsikker når man i realiteten ikke vet hvordan en person kommer til å reagere på det.

Anonymkode: 38349...5ac

[AnonymBruker]

Hva om du diskret prøver å få henne med på aktiviteter. Ta henne med på noen turer i naturen først nå som det er sommer og fint vær siden det virker som hun kanskje hadde slitt veldig med veldig utfordrene aktiviteter da hun sliter med å gå på et kjøpesenter... ta henne kanskje med på et treningsenter og tren moderat, litt styrke og gå litt på tredemølle eller stepmaskin imens dere prater. Hvis hun går ned bare litt så kan det hende hun får motivasjon til å fortsette. Det er et helvette med trening i starten selv for slanke... jeg syntes det var så jævlig at jeg ble deprimert nesten, men jeg startet for hardt, men nå elsker jeg å trene, skulle aldri trodd jeg kom til å ELSKE å trene. Nå blir jeg "deprimert" om jeg ikke får trent  😂 kostholdet hennes vet jeg ikke hva du kan gjøre med... kanskje du diskret kan si at du skal til en kostholdsveileder (ikke at du trenger det, men for å være en god venn imot henne) også kan du spørre om hun også vilvære med? 

Anonymkode: a2064...4a1

[Inwe]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke de ser seg blinde på vekten sin. Når man går opp mange størrelser i klær, så vet man. Eller kjøper ikke overvektige klær? Hvis de stadig legger på seg så må de nesten handle større klær. Og at vekten har økt med mange kilo kjennes hver gang man går opp en trapp, opp bratte bakker osv. 

At man fortrenger fakta er noe helt annet, det tror jeg mange gjør. Men likevel vet man innerst inne at vekta har gått opp. Vekt og kropp er veldig sårt for de fleste, hvor mange har ikke stått frem i ettertid (etter vellykket slanking) og fortalt om den blide masken de bestandig hadde? Rund og blid, jada, men de hadde det ikke godt på innsiden! 

At en her og der i tråden hadde ønsket at noen sa fra tror jeg ikke kan tas som bevis på at de fleste overvektige ønsker "samtalen". 

De fleste overvektige har prøvd utallige slankekurer, og har mislyktes. Så hva slags magi er det som ligger i at en venninne sier fra om vekten som er for høy?

Uansett så må motivasjonen komme innenfra, at noen prøver å sparke en i gang utenfra har sjelden effekt.

Det har vært endel tråder her på KG om ektefeller som prøver å få kona/mannen til å gå ned i vekt, uten å lykkes. Det burde jo ifølge noen i denne tråden fungere utmerket, det å bli fortalt av sin utkårede at man bør gå ned i vekt, men det har ikke hjulpet. De har støttet med sunn mat, tilbudt seg å gå turer og være mer aktive  Men likevel, det har ikke nyttet.   

Anonymkode: f4771...cdb

Det er ikke snakk om å ikke vite at man har fått opp i vekt, men hvor mye man har gått opp. Hvor mye skade du har gjort kroppen din. 

Prøve og feile er et tegn på at motivasjonen ikke er tilstede. Det er nettopp det en bekymret venninne kan bidra med, mer motivasjon. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Inwe said:

Det er ikke snakk om å ikke vite at man har fått opp i vekt, men hvor mye man har gått opp. Hvor mye skade du har gjort kroppen din. 

Prøve og feile er et tegn på at motivasjonen ikke er tilstede. Det er nettopp det en bekymret venninne kan bidra med, mer motivasjon. 

Snakk for deg selv, ikke alle som vil oppleve det slik. Jeg synes din historie fremstilles som veldig sort-hvit, og kjenner det ikke igjen i verken meg selv eller andre. Så jeg vil slå et slag for at manglende suksess med vektnedgang ikke nødvendigvis handler om at motivasjonen ikke er stor nok. For noen vil det faktisk kanskje handle om at selvforakten er for stor, hvilket igjen fører til masse negative følelser som man selvmedisinerer med mat.

For min del ville det trolig utløst en ny episode hvor jeg ville isolert meg selv fra verden for å dyrke spiseforstyrrelsen min en god periode.

Anonymkode: afc2b...524

[Inwe]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Snakk for deg selv, ikke alle som vil oppleve det slik. Jeg synes din historie fremstilles som veldig sort-hvit, og kjenner det ikke igjen i verken meg selv eller andre. Så jeg vil slå et slag for at manglende suksess med vektnedgang ikke nødvendigvis handler om at motivasjonen ikke er stor nok. For noen vil det faktisk kanskje handle om at selvforakten er for stor, hvilket igjen fører til masse negative følelser som man selvmedisinerer med mat.

For min del ville det trolig utløst en ny episode hvor jeg ville isolert meg selv fra verden for å dyrke spiseforstyrrelsen min en god periode.

Anonymkode: afc2b...524

Jeg snakker selvsagt for meg selv og de andre jeg har snakket med om dette som føler det likt. Det finnes ingen fasit så hva annet skal jeg snakke ut i fra. Historien min er forresten ganske mye tøffere enn fremstilt her, jeg begynte med 10 år mobbing, har hatt to voldelige forhold og har fortsatt endel selvforakt (som var grunnen til at jeg ble feit), men jeg blir bedre og bedre. Det som er med psykiske problemer er at man må ta tak i de, det gjør shitvondt og man vil bare ligge i senga og aldri stå opp. Jeg tvang meg selv til alt jeg har gjort, alene, og ja, en venn hadde hjulpet. Nå har jeg en fantastisk samboer som hjelper meg gjennom det jeg trenger (og kan si fra til meg om ting som ikke er gøy å høre).

Det er jo nettopp det du snakker om jeg mener man bør ta tak i som bekymret venn. Selvmedisinerer mine venner seg enten om det er med mat eller rus vil jeg være der for de. 

Igjen vil jeg presiserere at jeg ingen steder har sagt at man som bekymret venn skal si at noen er feite eller noe lignende. Man skal kjenne vennen sin og vite hva man kan si, i ditt tilfelle hadde kanskje «hvordan har du det egentlig?» fungert. 

Jeg mener at om sjansen er der for å faktisk kunne hjelpe noen man er glad i bør man ta den, men selvsagt kjenne sin venn. Man bør tåle å høre at en god venn er bekymret. 

Endret 12. juni 2018 av Inwe

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Inwe said:

Jeg snakker selvsagt for meg selv og de andre jeg har snakket med om dette som føler det likt. Det finnes ingen fasit så hva annet skal jeg snakke ut i fra. Historien min er forresten ganske mye tøffere enn fremstilt her, jeg begynte med 10 år mobbing, har hatt to voldelige forhold og har fortsatt endel selvforakt (som var grunnen til at jeg ble feit), men jeg blir bedre og bedre. Det som er med psykiske problemer er at man må ta tak i de, det gjør shitvondt og man vil bare ligge i senga og aldri stå opp. Jeg tvang meg selv til alt jeg har gjort, alene, og ja, en venn hadde hjulpet. Nå har jeg en fantastisk samboer som hjelper meg gjennom det jeg trenger (og kan si fra til meg om ting som ikke er gøy å høre).

Det er jo nettopp det du snakker om jeg mener man bør ta tak i som bekymret venn. Selvmedisinerer mine venner seg enten om det er med mat eller rus vil jeg være der for de. 

Igjen vil jeg presiserere at jeg ingen steder har sagt at man som bekymret venn skal si at noen er feite eller noe lignende. Man skal kjenne vennen sin og vite hva man kan si, i ditt tilfelle hadde kanskje «hvordan har du det egentlig?» fungert. 

Jeg mener at om sjansen er der for å faktisk kunne hjelpe noen man er glad i bør man ta den, men selvsagt kjenne sin venn. Man bør tåle å høre at en god venn er bekymret. 

Jeg tror vi egentlig er enige om mye. Jeg mener i alle fall helt klart at det er positivt å vise at man bryr seg, strekke ut en hånd og forsøke å vise bekymring ovenfor en venn man mistenker at sliter. Forskjellen er vel at jeg er en såpass privat person at jeg ville trukket meg unna dersom jeg ble konfrontert med vekten min, men også dersom noen forsøkte å dra igang en samtale om min mentale psyke eller lignende når jeg ikke selv var klar. Og jeg tror ikke jeg er helt alene, og synes det er viktig å belyse at det ikke er gitt at en slik konfrontasjon får et positivt utfall.

Ingen av vennene mine vet om min spiseforstyrrelse, det er det kun to kjærester som har visst om. Ingen av vennene mine visste det da jeg gikk sykemeldt på grunn av depresjon heller. Før kjente jeg faktisk på mye skam over at jeg ikke klarte å være såpass åpen, ettersom det nærmest fremstilles som et slags ideal idag. Alle slags kjendiser og andre skal "stå frem" med problemene sine (men legg merke til at det gjerne skjer i etterkant, det er ytterst få som står frem og sier "hei, sjekk ut meg - jeg sliter noe innmari nå!"). Og det er jo helt greit, men jeg har samtidig kommet frem til at det også er helt greit for meg å være privat. Jeg trenger ikke dele problemene mine med alle og enhver, og det handler nettopp om å sette grenser ut ifra hva jeg selv er komfortabel med.

Anonymkode: afc2b...524

[AnonymBruker]

På 5.6.2018 den 19.24, AnonymBruker skrev:

Enig i denne. Jeg har aldri slitt med overvekt, men med rusavhengighet. 

Jeg er i dag rusfri de fleste dager, men klarer ikke å gi helt slipp på det. Det hjelper ikke at noen rundt meg enten det er venner eller familie forteller meg at jeg må slutte helt fordi det er ulovlig og helseskadelig. Jeg har vært på tvungen avrusning da jeg som mange andre rusmisbrukere mistet kontrollen. At jeg bør slutte 100% med rus er jeg fullt klar over, men jeg har hittil ikke greid å motivere meg selv til det. Det vil bli en slags sorg for meg og den eneste som kan ta den avgjørelsen er meg selv. Det hjelper overhodet ikke at noen forteller meg hva jeg bør og ikke bør gjøre. 

Jeg vil tro det er litt på samme måten ved avhengighet av mat. En må finne den indre motivasjonen og viljestyrken til å ikke sprekke de dagene kroppen skriker etter det man er avhengig av.

Anonymkode: 97941...8a0

Nå har du jo vært på tvungen avrusning og fått hjelp på veien, så hvordan kan du egentlig sammenligne dette med overvekt der man ikke får hjelp på veien? 

Først og fremst er det ikke alle som er klar over at de har et problem, eller eventuelt alvorligheten i problemet. Dette er ikke uvanlig ved avhengigheter. Men uansett hvor mye du sier at du har et problem betyr ikke det noe som helst før du faktisk tar tak i det. De fleste med vett i behold lar heller ikke en venn eller et familiemedlem ødelegge seg selv mens man sitter passiv på sidelinjen bare fordi man skal vente på at de skal finne sin indre motivasjonen og viljestyrke til å endre seg. Denne tid kommer kanskje aldri. Er du helt sikker på at alle ville ha valgt døden fremfor at venner og familie skal blande seg inn? Ville du heller ikke ha sagt noe dersom en venn eller et familiemedlem hadde symptomer på kreft, men hadde så helseangst at vedkommende ikke oppsøkte helsevesenet? Ville du bare latt vennen eller familiemedlemmet ditt dø? Dette har skjedd og skjer fortsatt. 

Ville du ha foretrukket å ikke ha vært på tvungen avrusning? Ville du foretrukket at ingen hadde brydd seg og at du bare hadde ligget i grøfta og muligens dødd av rusen? Skal samfunnet bare drite i rusmisbrukere og andre avhengige fordi veien til å bli kvitt avhengigheten er tydeligvis bare opp til en selv? 

Anonymkode: 3600e...935

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke de ser seg blinde på vekten sin. Når man går opp mange størrelser i klær, så vet man. Eller kjøper ikke overvektige klær? Hvis de stadig legger på seg så må de nesten handle større klær. Og at vekten har økt med mange kilo kjennes hver gang man går opp en trapp, opp bratte bakker osv. 

At man fortrenger fakta er noe helt annet, det tror jeg mange gjør. Men likevel vet man innerst inne at vekta har gått opp. Vekt og kropp er veldig sårt for de fleste, hvor mange har ikke stått frem i ettertid (etter vellykket slanking) og fortalt om den blide masken de bestandig hadde? Rund og blid, jada, men de hadde det ikke godt på innsiden! 

At en her og der i tråden hadde ønsket at noen sa fra tror jeg ikke kan tas som bevis på at de fleste overvektige ønsker "samtalen". 

De fleste overvektige har prøvd utallige slankekurer, og har mislyktes. Så hva slags magi er det som ligger i at en venninne sier fra om vekten som er for høy?

Uansett så må motivasjonen komme innenfra, at noen prøver å sparke en i gang utenfra har sjelden effekt.

Det har vært endel tråder her på KG om ektefeller som prøver å få kona/mannen til å gå ned i vekt, uten å lykkes. Det burde jo ifølge noen i denne tråden fungere utmerket, det å bli fortalt av sin utkårede at man bør gå ned i vekt, men det har ikke hjulpet. De har støttet med sunn mat, tilbudt seg å gå turer og være mer aktive  Men likevel, det har ikke nyttet.   

Anonymkode: f4771...cdb

Man blir konfrontert med problemet. Det er ikke nødvendigvis slik at det vil gå bra i alle situasjoner, men i noen situasjoner kan det være noe av det som gjør at man bestemmer seg for å ta tak i problemet. Det er personavhengig. 

Slankekurer har uansett sjeldent effekt. Man må endre kostholdet sitt og øke aktivitetsnivået sitt. Det førstnevnte er helt klart viktigst. Dette er ikke barebare å få til på egenhånd. 

Anonymkode: 3600e...935

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke de ser seg blinde på vekten sin. Når man går opp mange størrelser i klær, så vet man. Eller kjøper ikke overvektige klær? Hvis de stadig legger på seg så må de nesten handle større klær. Og at vekten har økt med mange kilo kjennes hver gang man går opp en trapp, opp bratte bakker osv. 

At man fortrenger fakta er noe helt annet, det tror jeg mange gjør. Men likevel vet man innerst inne at vekta har gått opp. Vekt og kropp er veldig sårt for de fleste, hvor mange har ikke stått frem i ettertid (etter vellykket slanking) og fortalt om den blide masken de bestandig hadde? Rund og blid, jada, men de hadde det ikke godt på innsiden! 

At en her og der i tråden hadde ønsket at noen sa fra tror jeg ikke kan tas som bevis på at de fleste overvektige ønsker "samtalen". 

De fleste overvektige har prøvd utallige slankekurer, og har mislyktes. Så hva slags magi er det som ligger i at en venninne sier fra om vekten som er for høy?

Uansett så må motivasjonen komme innenfra, at noen prøver å sparke en i gang utenfra har sjelden effekt.

Det har vært endel tråder her på KG om ektefeller som prøver å få kona/mannen til å gå ned i vekt, uten å lykkes. Det burde jo ifølge noen i denne tråden fungere utmerket, det å bli fortalt av sin utkårede at man bør gå ned i vekt, men det har ikke hjulpet. De har støttet med sunn mat, tilbudt seg å gå turer og være mer aktive  Men likevel, det har ikke nyttet.   

Anonymkode: f4771...cdb

Man kjøper jo gjerne store klær som man drukner i slik at man slipper å ta stilling til det. 

Anonymkode: 3600e...935

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man blir konfrontert med problemet. Det er ikke nødvendigvis slik at det vil gå bra i alle situasjoner, men i noen situasjoner kan det være noe av det som gjør at man bestemmer seg for å ta tak i problemet. Det er personavhengig. 

Slankekurer har uansett sjeldent effekt. Man må endre kostholdet sitt og øke aktivitetsnivået sitt. Det førstnevnte er helt klart viktigst. Dette er ikke barebare å få til på egenhånd. 

Anonymkode: 3600e...935

Og den overvektige har aldri blitt konfrontert med problemet før? Særlig... Det er utallige ting som er vanskelige å gjøre som svært overvektig, så den overvektige blir nok konfrontert med problemet hver eneste dag. 

At det er bedre å endre livsstil er jeg helt enig i. 

Anonymkode: f4771...cdb

[AnonymBruker]

3 timer siden, Inwe skrev:

Det er ikke snakk om å ikke vite at man har fått opp i vekt, men hvor mye man har gått opp. Hvor mye skade du har gjort kroppen din. 

Prøve og feile er et tegn på at motivasjonen ikke er tilstede. Det er nettopp det en bekymret venninne kan bidra med, mer motivasjon. 

Jeg tror ikke de overvektige er dumme, og at de ikke vet hvor mye skade overvekt kan gjøre. Man må leve mutters alene på en øde øy uten tv og internett for å unngå å få med seg det. Aviser, blader, tv-program og ikke minst internett er fullt av artikler og informasjon om farene ved overvekt. 

Jeg tror helsepersonell er bedre støttespillere for overvektige enn bekymrede venninner. Overvektige bør få hjelp av noen som vet hva de holder på med. 

Jeg har forresten lest flere ganger om overvektige som har sett seg selv på et bilde og dermed fått en vekker og satt i gang med livstilsendring. Men da kom motivasjonen innenfra, og det ble det resultater av. 

Anonymkode: f4771...cdb