Jeg vet man ikke skal kommentere andres vekt

[AnonymBruker]

På 3.6.2018 den 12.16, AnonymBruker skrev:

Jeg bryr meg om henne, og ønsker henne alt vel. Hun er morsom, smart og har en herlig samtalepartner. Hun egner seg ikke til lange turer, som jeg har påpekt, men hun er en vidunderlig person på alle mulige måter. Problemet er at hun har så alvorlig fedme at det bekymrer meg. Størrelsen er ikke problemet, det er alt det som kommer som en konsekvens av størrelsen jeg tenker på. Seriøst, jeg er ikke så overfladisk at jeg velger venner basert på utseende heller. Men når man er på hennes størrelse, så er det faktisk en alvorlig risiko. Jeg blir virkelig bekymret.😟

Anonymkode: dcf9f...ff0

Og du tror at straks du sier til henne at du her for tykk vil hun takke deg og sette i gang en massiv slankekur?

Vekt er personlig, la det ligge. Jeg blir så provosert over de som tror de gjør andre en tjeneste ved å påpeke noe vedkommende selv allerede vet.

Anonymkode: d80f6...e0c

[AnonymBruker]

På 3.6.2018 den 13.06, Pringle skrev:

Spise og bevege seg er noe man må gjøre selv, så beslutningen om å endre på hvordan man spiser og beveger seg, må komme innenfra. Jeg tviler på at din venninne trives med vekta, tar "lett" på den, ikke vet at hun er overvektig, ikke vet at hun må spise mindre og bevege seg mer. Men det er det å gjøre det, og fortsette å gjøre det, som er vanskelig. Det klikker når, eller hvis, man blir klar. Jeg tror ikke det er noe du kan gjøre utover å være en venn. 

Enig i denne. Jeg har aldri slitt med overvekt, men med rusavhengighet. 

Jeg er i dag rusfri de fleste dager, men klarer ikke å gi helt slipp på det. Det hjelper ikke at noen rundt meg enten det er venner eller familie forteller meg at jeg må slutte helt fordi det er ulovlig og helseskadelig. Jeg har vært på tvungen avrusning da jeg som mange andre rusmisbrukere mistet kontrollen. At jeg bør slutte 100% med rus er jeg fullt klar over, men jeg har hittil ikke greid å motivere meg selv til det. Det vil bli en slags sorg for meg og den eneste som kan ta den avgjørelsen er meg selv. Det hjelper overhodet ikke at noen forteller meg hva jeg bør og ikke bør gjøre. 

Jeg vil tro det er litt på samme måten ved avhengighet av mat. En må finne den indre motivasjonen og viljestyrken til å ikke sprekke de dagene kroppen skriker etter det man er avhengig av.

Anonymkode: 97941...8a0

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og du tror at straks du sier til henne at du her for tykk vil hun takke deg og sette i gang en massiv slankekur?

Vekt er personlig, la det ligge. Jeg blir så provosert over de som tror de gjør andre en tjeneste ved å påpeke noe vedkommende selv allerede vet.

Anonymkode: d80f6...e0c

Nå er det jo gang på gang bevist at mennesker ikke er klare over hvor overvektige de er da. Akkurat som alkoholikere, narkomane, spilleavhengige osv. ikke er klare over problemet sitt. 

Anonymkode: 8165b...2b5

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig i denne. Jeg har aldri slitt med overvekt, men med rusavhengighet. 

Jeg er i dag rusfri de fleste dager, men klarer ikke å gi helt slipp på det. Det hjelper ikke at noen rundt meg enten det er venner eller familie forteller meg at jeg må slutte helt fordi det er ulovlig og helseskadelig. Jeg har vært på tvungen avrusning da jeg som mange andre rusmisbrukere mistet kontrollen. At jeg bør slutte 100% med rus er jeg fullt klar over, men jeg har hittil ikke greid å motivere meg selv til det. Det vil bli en slags sorg for meg og den eneste som kan ta den avgjørelsen er meg selv. Det hjelper overhodet ikke at noen forteller meg hva jeg bør og ikke bør gjøre. 

Jeg vil tro det er litt på samme måten ved avhengighet av mat. En må finne den indre motivasjonen og viljestyrken til å ikke sprekke de dagene kroppen skriker etter det man er avhengig av.

Anonymkode: 97941...8a0

Fascinerende at mennesker ikke engang evner å motivere seg til å slutte med noe som dreper dem!  

Anonymkode: 8165b...2b5

[Rosatoast]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fascinerende at mennesker ikke engang evner å motivere seg til å slutte med noe som dreper dem!  

Anonymkode: 8165b...2b5

Det handler om at det gir mennesket mer godt enn vondt. Døden trenger ikke være et tema! 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Rosatoast skrev:

Det handler om at det gir mennesket mer godt enn vondt. Døden trenger ikke være et tema! 

Døden er et tema når det kommer til rus. Det gir heller ikke mennesket mer godt enn vondt...

Anonymkode: 8165b...2b5

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig i denne. Jeg har aldri slitt med overvekt, men med rusavhengighet. 

Jeg er i dag rusfri de fleste dager, men klarer ikke å gi helt slipp på det. Det hjelper ikke at noen rundt meg enten det er venner eller familie forteller meg at jeg må slutte helt fordi det er ulovlig og helseskadelig. Jeg har vært på tvungen avrusning da jeg som mange andre rusmisbrukere mistet kontrollen. At jeg bør slutte 100% med rus er jeg fullt klar over, men jeg har hittil ikke greid å motivere meg selv til det. Det vil bli en slags sorg for meg og den eneste som kan ta den avgjørelsen er meg selv. Det hjelper overhodet ikke at noen forteller meg hva jeg bør og ikke bør gjøre. 

Jeg vil tro det er litt på samme måten ved avhengighet av mat. En må finne den indre motivasjonen og viljestyrken til å ikke sprekke de dagene kroppen skriker etter det man er avhengig av.

Anonymkode: 97941...8a0

Handler det ikke mer om at rusen gir deg og har gitt deg, mer godt enn vondt?

Slik er det ihvertfall for meg, jeg prater av erfaring med lang tid i et hardt miljø. Jeg kan røyke marijuana av og til, men det er det! Aldri om jeg vil tilbake til det ustabile livet jeg hadde, nå er jeg en helt normal oppegående person, i utdanning og jobb. Jeg ser heller ikke for meg å slutte med røykingen en sjelden gang, men den dagen barn kommer inn i bildet er det selvfølgelig helt over og ut med det, det handler kanskje om å ha store forpliktelser som har en faktor også. Nå kan ikke jeg se så langt inn i fremtiden, det er godt mulig jeg aldri legger det fra meg heller, da jeg har mitt syn på marijuana og dens effekt.

Anonymkode: 35938...b76

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Døden er et tema når det kommer til rus. Det gir heller ikke mennesket mer godt enn vondt...

Anonymkode: 8165b...2b5

Du kan ikke være talsperson for en rusmisbruker/eks-misbruker. Jeg prater av erfaring da jeg har vært i et hardt miljø lenge, og vært i behandling selv. Nå er jeg en helt vanlig oppegående person i utdanning og jobb, men jeg tenker forsatt at rusen har gitt MEG mer godt enn vondt. Det handler om følelser, ikke om "alt som skjer rundt". Det er kanskje det, dere som ikke har så mye kunnskap om misforstår med oss. 

Anonymkode: 35938...b76

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Handler det ikke mer om at rusen gir deg og har gitt deg, mer godt enn vondt?

Slik er det ihvertfall for meg, jeg prater av erfaring med lang tid i et hardt miljø. Jeg kan røyke marijuana av og til, men det er det! Aldri om jeg vil tilbake til det ustabile livet jeg hadde, nå er jeg en helt normal oppegående person, i utdanning og jobb. Jeg ser heller ikke for meg å slutte med røykingen en sjelden gang, men den dagen barn kommer inn i bildet er det selvfølgelig helt over og ut med det, det handler kanskje om å ha store forpliktelser som har en faktor også. Nå kan ikke jeg se så langt inn i fremtiden, det er godt mulig jeg aldri legger det fra meg heller, da jeg har mitt syn på marijuana og dens effekt.

Anonymkode: 35938...b76

Dersom dette er innstillingen din kan jeg fortelle deg her og nå at du ikke kommer til å greie å slutte når du er gravid og får barn. Rusavhengighet kan ikke stanses av ytre motivasjoner, motivasjonen må komme innenfra.

Anonymkode: 8165b...2b5

[Rosatoast]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dersom dette er innstillingen din kan jeg fortelle deg her og nå at du ikke kommer til å greie å slutte når du er gravid og får barn. Rusavhengighet kan ikke stanses av ytre motivasjoner, motivasjonen må komme innenfra.

Anonymkode: 8165b...2b5

Indre motivasjon er jo nettopp det det er, for meg. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke være talsperson for en rusmisbruker/eks-misbruker. Jeg prater av erfaring da jeg har vært i et hardt miljø lenge, og vært i behandling selv. Nå er jeg en helt vanlig oppegående person i utdanning og jobb, men jeg tenker forsatt at rusen har gitt MEG mer godt enn vondt. Det handler om følelser, ikke om "alt som skjer rundt". Det er kanskje det, dere som ikke har så mye kunnskap om misforstår med oss. 

Anonymkode: 35938...b76

Vet du hva, vi som greide å holde oss unna rusen har like mye lov til å delta i debatten. Mange av oss har tatt et aktivt valg, du vil ikke tro hvor mange ganger jeg har blitt tilbudt ulovlige rusmidler. Du velger jo å distansere deg fra mennesker som ikke har en rusavhengighet da du setter rusen og stoffet som en høyere makt.

Dersom rusen har gitt deg mer godt enn vondt, hvorfor sluttet du? Nettopp. Du lever i selvfornektelse fortsatt, og du er ikke nykter. Man kan ha erfaring på området uten å ha brukt selv vettu.

Anonymkode: 8165b...2b5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Rosatoast skrev:

Indre motivasjon er jo nettopp det det er, for meg. 

Et barn er ikke indre motivasjon. Et ønske om å slutte fordi rusen ikke er bra for deg selv, det er indre motivasjon.

Anonymkode: 8165b...2b5

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt problemet ditt TS. Du bryr deg om henne og vil ikke at hun skal bli syk eller dø.

Mange snakker om at man kan være frisk selvom man veier 120kg og det holder-for en stund,deretter vil det gå dårlig.

Hvis man bryr seg så hjelper man personen.

Men du må ikke la alle disse som skriver til deg styre valget ditt. Mange er overvektige selv og tar seg personlig nær av dette.

Anonymkode: 6bb15...c89

[AnonymBruker]

For å sammenligne; Hadde dere sagt noe om hun var normalvektig, men kuttet seg på armene?

Det kan godt være hun selvmedisinerer seg med mat (istedenfor å feks kutte seg) for å dekke over andre følelser. Har det skjedd noe tidligere som kan være roten?

Synes det er å være en god venn ved å spørre om hvordan hun har det, og at du er der for henne om hun vil prate om noe, og om det evt er noe du kan hjelpe henne med. Husk også å si de fine tingene du har å si om henne. Kanskje hun "aldri" hører sånt, men heller at hun snakker stygt til seg selv hver dag. 

Anonymkode: 9b48a...aa7

[AnonymBruker]

TS her:

fikk snakket litt med henne i dag. Jeg kommenterte så forsiktig så mulig om at hun virket i dårlig form for tiden. Først avfeide hun det med spøk med at hun hadde mye mer å drasse på enn meg, så jeg tok det litt mer alvorlig ved å si at jeg hadde bemerket meg at hun hadde lagt på seg litt. Igjen var det bare spøkefulle toner med henne om at hun var alt for glad i mat og sjokolade. Så jeg spurte rett ut hvor mye hun veide, og hun sa hun lå på rundt 140 kilo, pluss minus. Hun bryr seg ikke så mye sier hun for hun har det bra og gjør ting i sitt eget tempo, men at hun også var litt bekymret med tanke på livsstilsykdommer og at hun ikke alltid finner klær som sitter riktig. Jeg sa ikke noe om at jeg var bekymret, bare håpte hun ville tenke litt på trening og at jeg godt kunne trene sammen med henne om hun ville. Det gikk egentlig ganske bra, men får litt inntrykket av at hun ike helt ser alvoret i det. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke...

Anonymkode: dcf9f...ff0

[AnonymBruker]

Da har du gjort jobben din som venninne. Så får du velge andre å shoppe med😊 Vil hun ha drahjelp til å gå ned i vekt, så sier hun i fra. 

Anonymkode: 9b48a...aa7

[AnonymBruker]

På 3.6.2018 den 12.00, Regn skrev:

 

Nei, det kan faktisk gjøre så meget mer skade dersom du påpeker det.

Dette er sant. Jeg opplevde faktisk dette, og kan fortelle hva det gjorde med meg.

Jeg har vært noe overvektig lenge på grunn av spiseforstyrrelser og depresjon, men har alltid trent og vært aktiv likevel. Så kom en idiot av en «venn» og fortalte meg at jeg burde gå ned i vekt, og at jeg «sikkert skjønte det selv også». Og hva skjedde? For det første ga jo personen inntrykk av at han mente jeg var dum. Jeg opplevde det som en kniv rett i selvfølelsen, og gikk på en knekk som gjorde at jeg ikke orket trene på flere måneder, og gikk enda mer opp i vekt. Det var først da jeg kuttet vedkommende ut av livet mitt at jeg kom til meg selv igjen, og følte jeg kunne begynne å trene igjen fordi JEG ville det, ikke fordi en annen person mente jeg burde endre meg selv for å passe hans preferanser.

Overvektige VET at de er overvektige, og trenger ikke å bli opplyst om det faktum. Det for eksempel jeg trenger er å bli glad i meg selv, og dermed bygge opp en indre motivasjon til å bli den beste versjonen av meg selv. Overvekt kommer ofte av at man ikke har det bra inni seg, og da hjelper det lite å tråkke på selvfølelsen til vedkommende.

Mennesker som aldri har slitt med vekt selv, er nok de siste som bør mene at de har rett til å belære andre. Konsekvensene kan være alvorlige.

Anonymkode: 5cfc7...d70

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her:

fikk snakket litt med henne i dag. Jeg kommenterte så forsiktig så mulig om at hun virket i dårlig form for tiden. Først avfeide hun det med spøk med at hun hadde mye mer å drasse på enn meg, så jeg tok det litt mer alvorlig ved å si at jeg hadde bemerket meg at hun hadde lagt på seg litt. Igjen var det bare spøkefulle toner med henne om at hun var alt for glad i mat og sjokolade. Så jeg spurte rett ut hvor mye hun veide, og hun sa hun lå på rundt 140 kilo, pluss minus. Hun bryr seg ikke så mye sier hun for hun har det bra og gjør ting i sitt eget tempo, men at hun også var litt bekymret med tanke på livsstilsykdommer og at hun ikke alltid finner klær som sitter riktig. Jeg sa ikke noe om at jeg var bekymret, bare håpte hun ville tenke litt på trening og at jeg godt kunne trene sammen med henne om hun ville. Det gikk egentlig ganske bra, men får litt inntrykket av at hun ike helt ser alvoret i det. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke...

Anonymkode: dcf9f...ff0

Akkurat som å høre Erna Solberg når vekt blir et tema. 

Anonymkode: 41fcb...1d3

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Overvektige VET at de er overvektige, og trenger ikke å bli opplyst om det faktum. Det for eksempel jeg trenger er å bli glad i meg selv, og dermed bygge opp en indre motivasjon til å bli den beste versjonen av meg selv. Overvekt kommer ofte av at man ikke har det bra inni seg, og da hjelper det lite å tråkke på selvfølelsen til vedkommende.

 

Mulig de vet at de er overvektige, men mange aner ikke hvor overvektige de er og hvor farlig det faktisk er for dem. 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mennesker som aldri har slitt med vekt selv, er nok de siste som bør mene at de har rett til å belære andre. Konsekvensene kan være alvorlige.

De færreste vil nok være belærende, de fleste vil bare være en god venn. Og om man må ha opplevd alt for å mene noe om det blir det vanskelig å ha diskusjoner om noe som helst. 

Anonymkode: 8165b...2b5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mulig de vet at de er overvektige, men mange aner ikke hvor overvektige de er og hvor farlig det faktisk er for dem.

Anonymkode: 8165b...2b5

Å være overvektig er ikke ensbetydende med å ha lav IQ. Man skal være rimelig blåst for å ikke vite at overvekt er farlig i dag, så det er da ikke det det handler om. Overvektige har psykiske problemer med mat, de lider som regel ikke av uvitenhet og latskap slik mange ser ut til å anta av en eller annen grunn.

Jeg har en venninne som har utviklet spiseforstyrrelser/anoreksi på grunn av traumatiske hendelser i livet sitt. Det kunne ikke falt meg inn  å «fortelle» henne at hun burde gå opp i vekt, fordi det har ingenting med utvitenhet å gjøre. Jeg fokuserer på å være en god venninne ved å vise henne at jeg er der for henne, og er glad i henne uansett hva hun sliter med. Det har ført til at hun kan være åpen om alle følelser med meg, også når det gjelder problemet med mat.

Anonymkode: 5cfc7...d70