Flytte fra barnet sitt.

[RoH]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja du ser vel ned på folk som må gå på nav fordi de ikke får jobb også.

Anonymkode: 95fb8...a4c

Hva har det med hverandre og gjøre? 

Jeg synes det er utrolig trist at vi har mennesker som ikke får seg jobb. 

[AnonymBruker]

14 hours ago, JackNapier said:

Det er jo sånn de fleste menn har hatt det i Norge enten de ville eller ei, at mora drar ungen dems bort fra dem...

 

14 hours ago, Ingrid78 said:

Hadde du svart det samme om det var en pappa som spurte om det samme? Heller 1,5 time unna enn mange mange timer unna som mange foreldre gjør. Hun vil fremdeles være så nær at hun kan være med på ting når det er nødvendig og være til stede i livet hans. Og hun gir ikke fra seg omsorgen. De omfordeler samværstiden. Stor forskjell!

Dette er ikke tema her, det er en mor som har blitt presset og vurdert å flytte bort fra barn #1.  Jeg er sterk i mot mødre som også flytte langt vekk fra faren, og heldigvis har Norge begynt å ta takk i overkjørselen av mødre over fedre og gitt flere fedre rettigheter for å beholde sine barn. Jeg dommer også fedre som VELGER å flytte bort fra barna sine eller vil ikke se sine egne barn.

Quote

Og hun gir ikke fra seg omsorgen. De omfordeler samværstiden. Stor forskjell!

Bare gi deg.  Tror barnet gir PAFF i det tekniske ..omsorg, samvær osv.  Det eneste disse barna vet er at mødrene/fedrene valgt å gi de opp for å flytte bort.  Men, om du synes å se ditt barn 20-30 ganger i løpet av året er bra nok så sier dette litt om deg.  Uansett ser det ut som moren skal ikke flytte, men nå får barn #2 et helvetes opptur ved å må pendle til sin egen far.   Her jenter er et bra eksempel på hvorfor du skal ikke få flere barn med flere fedre!. 

Anonymkode: 3e84c...da4

[AnonymBruker]

På ‎28‎.‎05‎.‎2018 den 2.28, Snabeldyr skrev:

Om dere ikke klarer å etablere et nettverk ett sted, ja så klarer dere det neppe et annet sted også, tenker at da er det dere som har et problem og ikke alle andre der dere bor som er vanskelige... Å flytte løser lite da dere heller må se mot hvorfor ikke andre ønsker å omgås dere.

Jeg bodde ett sånt sted, hvor det var omtrent umulig å få venner, etter 11 år der, hadde jeg 2 venner, de var begge innflyttere som meg. Så jeg flyttet til en ny by, hvor jeg ikke kjente noen. Og jeg fikk raskt flere venner. Jeg er en åpen, sosial person. Men noen steder så er det omtrent umulig å komme ny, og få venner.

Til TS, det er bare du som vet hva som er rett for dere. Og synes det er så dårlig at du får så mye pes for det, mens det er helt greit at menn, er helgefedre. Far til mine barn, mener han er en fantastisk far, og alle rundt han og, han har de en helg i måneden, og tar de aldri med på ferie, eller noe annet gøy. Ja, for en flott far.

Anonymkode: a255f...ae1

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig å skulle sette meg til doms over andre familier. Hver situasjon er så unik, og det er kun menneskene som står oppi den som virkelig kan finne svaret.

Det er i det hele tatt en vanskelig avveining; på den ene siden har man tatt et valg for livet når man har satt barn til verden, det er det største ansvaret man noensinne vil ha. På den andre siden er også foreldre avhengig av faktorer som jobb/inntekt og en viss grad av trivsel i egen hverdag. Balansen der er tricky, spesielt etter samlivsbrudd.

Jeg har en gutt på ni år og for meg hadde valget vært enkelt. Jeg hadde blitt hos ham, samme hva. Vi er så knyttet til hverandre at det ikke ville vært forsvarlig for noen av oss å skulle skilles i hverdagen. Han har en snill og oppegående pappa, men det er meg han søker til når han er lei seg, betror seg til, vekker om natten når han er blitt syk. Han er en sensitiv gutt. At mammaen skulle flyttet fra ham og kun være besøksforelder ville kunne skape varige arr i ham, som jeg ikke kunne levd med. Og selv ville jeg også lengtet meg syk hver eneste uke. Nye venner eller gøyere jobb ville aldri kunne kompensert for det savnet.

Men som sagt, det er min situasjon. Jeg vet hva som er riktig for meg og mitt barn. Andre har barn som er mer robuste, som kanskje er mer knyttet til den andre forelderen. Noen foreldre har ikke noe valg, de må flytte for i det hele tatt å kunne finne arbeid og tjene penger. Det er vanskelig å være bastant her. Men jeg ville ikke ha gjort det. 

Anonymkode: 1c066...22c

[Ruccula]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man flytter ikke fra barnet sitt, sånn er det bare. Du og andre kan messe hvor mye dere vil. Man flytter ikke fra barnet sitt og man velger heller ikke mellom barna.

Anonymkode: 5a4bb...849

Så hvordan skal ts gjøre det da tenker du? 

Hvis hennes nåværende mann flytter og tar med seg ungen. Da mister den ungen mammaen sin 

[Hulderen]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts skal ikke måtte velge mellom barna. Det vil for de aller fleste av oss være et umulig valg. Ved å bli så er det mannen som velger, ikke henne. Hun har ikke sviktet noen av barna. 

Anonymkode: 5a4bb...849

Det der er flisespikkeri. Ved å bli igjen når samboeren drar, så gjør hun et valg. Da velger hun det eldste barnet. Selvfølgelig burde man slippe å velge mellom sine barn, men her så må faktisk TS det. 

[Hårstrikk79]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Analysere, levd som hun har gjort hittil, vurderer situasjonen, veier for og imot. Tenker og vurderer lenge. Innhenter synspunkter her.

MERK! TS HAR IKKE FLYTTET FRA BARNET ENDA. Du skriver som om hun er et

Anonymkode: 95fb8...a4c

 

Endret 29. mai 2018 av Hårstrikk79

[Gjest BearMama]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bodde ett sånt sted, hvor det var omtrent umulig å få venner, etter 11 år der, hadde jeg 2 venner, de var begge innflyttere som meg. Så jeg flyttet til en ny by, hvor jeg ikke kjente noen. Og jeg fikk raskt flere venner. Jeg er en åpen, sosial person. Men noen steder så er det omtrent umulig å komme ny, og få venner.

Til TS, det er bare du som vet hva som er rett for dere. Og synes det er så dårlig at du får så mye pes for det, mens det er helt greit at menn, er helgefedre. Far til mine barn, mener han er en fantastisk far, og alle rundt han og, han har de en helg i måneden, og tar de aldri med på ferie, eller noe annet gøy. Ja, for en flott far.

Anonymkode: a255f...ae1

Ingen her sier at det er greit med helgefedre....

[AnonymBruker]

6 timer siden, Hulderen skrev:

Det der er flisespikkeri. Ved å bli igjen når samboeren drar, så gjør hun et valg. Da velger hun det eldste barnet. Selvfølgelig burde man slippe å velge mellom sine barn, men her så må faktisk TS det. 

Sannsynligheten for at far tar med seg barnet og flytter er veldig liten. Mest sannsynlig blir barnet igjen hos mor og han får helgesamvær siden han flytter. 

I følge din tankegang vil ikke det såkalte valget komme før far eventuelt vinner over mor i en omsorgs tvist. 
Så ved å bli og la far ta sitt eget valg velger hun begge barna. Hva han gjør er hans valg. Men du er neppe villig til å se det slik. 
 

Anonymkode: 5a4bb...849

[AnonymBruker]

Du er ikke egoistisk. Så sort-hvitt er det ikke. Men jeg vil råde deg til å gå noen ekstra runder med deg selv før du bestemmer deg endelig. Det er veldig relevant det som andre har spurt om: hvor gammel er sønnen din og hvor langt unna flytter dere?

Jeg snakker av erfaring, fordi mammaen min flyttet til en annen by da jeg var 13. Reiseveien var 1-3 timer med fly med mellomlanding eller 10 timer kjøring. Jeg skulle egentlig bli med, men ombestemte meg i «siste øyeblikk» og ble boende hos pappaen min. Sånn sett kan jeg jo ikke klandre henne - planen var jo at jeg skulle være med. Uansett, dette har vært veldig vanskelig for meg: at jeg ikke hadde mammaen min i nærheten i en kritisk fase i livet. Dette er noe jeg har tatt med meg inn i voksenlivet som en tung bør. Nå skal det også sies at jeg hadde et litt vanskelig forhold til faren min, noe som ikke virker å være tilfelle hos sønnen til ts.  

Anonymkode: 049c9...780

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke egoistisk. Så sort-hvitt er det ikke. Men jeg vil råde deg til å gå noen ekstra runder med deg selv før du bestemmer deg endelig. Det er veldig relevant det som andre har spurt om: hvor gammel er sønnen din og hvor langt unna flytter dere?

Jeg snakker av erfaring, fordi mammaen min flyttet til en annen by da jeg var 13. Reiseveien var 1-3 timer med fly med mellomlanding eller 10 timer kjøring. Jeg skulle egentlig bli med, men ombestemte meg i «siste øyeblikk» og ble boende hos pappaen min. Sånn sett kan jeg jo ikke klandre henne - planen var jo at jeg skulle være med. Uansett, dette har vært veldig vanskelig for meg: at jeg ikke hadde mammaen min i nærheten i en kritisk fase i livet. Dette er noe jeg har tatt med meg inn i voksenlivet som en tung bør. Nå skal det også sies at jeg hadde et litt vanskelig forhold til faren min, noe som ikke virker å være tilfelle hos sønnen til ts.  

Anonymkode: 049c9...780

Jeg tror du glemte å lese hele tråden før du svarte. Hun har svart på hvor gammel og hvor langt. 

Til TS sin situasjon: Hvis hun velger å flytte så får det yngste barnet både mor og far, hvis hun velger å bli igjen så har hun to barn med besøksfedre. Hvorfor er det bedre? Fordi da er det faren til den yngste som velger å flytte og være den "store stygge ulven", og hun blir igjen og to familier i stedet for en er splittet, men da har i hvert fall ikke hun valgt. 

Sønn nr 1 kan få det helt fint sammen med far på heltid og samvær med moren. Det virker som det er opplest og vedtatt at mor er den beste omsorgspersonen uansett, men det er ikke alltid sånn. Noen ganger funker faktisk pappaen veldig bra som hovedforsørger. 

Anonymkode: b57a3...0bb

[AnonymBruker]

Barnefar nr 2 burde visst du er "låst" til plassen med et barn fra før. Dumt å etablere seg med unger en plass når man er uenig hvor man vil bo. Så om han flytter er jo opp til han. Dumt for yngste barnet sin skyld da. 

Anonymkode: 54a76...ec7

[Opplyst]

På 28.5.2018 den 17.34, Fredagslunch skrev:

Vel, HER høres det jo ut som at mannen vinner, da.
Ved at sønnen blir værende hos ham uansett hva TS velger å gjøre.
Og den som taper mest her, er vel kanskje sønnen, som risikerer å bare se mammaen sin i helger / annenhver helg?

Vel, greit, jeg er uenig med kvinner, som kvinneguiden tillater meg å si. 

[AnonymBruker]

Jeg følte aldri at jeg ble forlatt da faren min flyttet fra oss. Jeg var der jo i alle ferier og en helg i måneden. Så flyttet jeg til pappa da jeg ble litt eldre, og var annenhver helg hos mamma. Føler egentlig bare at vi ble nærmere som familie av det, for når jeg var hjemme på besøk var det jo bare familien jeg var med.

Jeg hadde altså ikke hatt betenkeligheter med å flytte eller at far flyttet, dersom det var så mye mistrivsel i byen vi bodde i. Jeg antar at det er jeg flytter dersom jeg og typen går fra hverandre i fremtiden.

Anonymkode: e30ed...3c9