Flytte fra barnet sitt.

[WCKD]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lag heller en tråd om hvorfor du er så bitter,du kommer med sure kommentarer overalt på kg.er d u som tenker at menn taper osv..

Anonymkode: 1a2a4...731

Lett å sitte bak AB og kritisere de som skriver under åpent nick eller hva?

[Gjest BearMama]

2 timer siden, Kontorotta skrev:

Så derfor skal barnet bo i en bag og flyttes frem og tilbake hver uke... for at du skal få klemmen din. Det går fint an å være tilstede selv om man ikke bor sammen. Og kanskje det av og til er bedre å la barnet bo hos en av foreldrene størsteparten av tiden for å få det stabilt. Det kan også kalles kjærlighet. 

Bo i en bag?

Jeg hadde sørget for å bo så nært mulig far og jeg hadde sørget for at han på lik linje som i dag i barnehagen har alt han trenger både hos seg og far slik at det er minst mulig han trenger annet enn skolesekken når han skulle vært hos meg.

Jeg hadde tilpasset meg slik at barnet minst mulig skulle lidd under bruddet og hatt en tilstedeværende mamma og pappa. At han har like lang vei til skole og aktiviteter og at han ikke trenger å velge mellom samvær og venner i helgene. 

Jeg er heldigvis sammen med en oppegående mann som har akkurat samme syn som meg på dette. Vi hadde aldri latt personlige problemer eller konflikter påvirket sønnen vår sitt liv. Han er uskyldig og fortjener å ha oss begge i livet sitt.

Men nå vet jeg at min sønn ville bodd fast hos meg ved brudd (ja, vi har snakket om det og det er til det beste fordi sønnen vår er ekstremt knyttet til meg, trenger veldig fast og strukturert hverdag og far jobber tider som ikke er forenlig med å være alene med barnet), men far ville bodd nært og deltatt på samme måte som idag. Jeg vet at vi hadde samarbeidet godt om sønnen vår fordi vi begge setter han først. 

 

[AnonymBruker]

Takk for svar. Gutten er 10 år, og vi flytter evt 1 1/2 time unna. 

Anonymkode: 52ba4...57c

[AnonymBruker]

Dette er hva jeg mener med at barnet alltid må komme først. Jeg mener at de store avgjørelsene så er barnet nr 1. Og jeg hadde ikke en gnag vurdert å flytte fra mitt eget barn. 
For meg er det helt utenkelig. 


 

Anonymkode: 5a4bb...849

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Gutten er 10 år, og vi flytter evt 1 1/2 time unna. 

Anonymkode: 52ba4...57c

Jeg hadde tenkt meg veldig godt om. Når barnet er såpass lite er 1,5 time langt. Det som ofte skjer, er at samværsforeldren ser mindre til barnet når det blir større og venner er viktigere. Bor du i samme by så blir det annerledes. 

Hvorfor kan dere ikke bare bytte nabolag i samme by? Kanskje det er lettere der. 

Anonymkode: 5a4bb...849

[Gjest Dævendøtte]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Gutten er 10 år, og vi flytter evt 1 1/2 time unna. 

Anonymkode: 52ba4...57c

Så lenge dere alle kan samarbeide godt og gutten trives, ser jeg ingen grunn til at dette skal gi ham skader for livet. Han vet du elsker ham og dere kan ha kontakt på mange måter utenom når dere har samvær. Du forlater ham ikke, du flytter bare litt lengre unna. Du kommer jo alltid til å stille opp 100 % uansett, så lenge han ikke bærer noe nag til at du flytter, vil dette gå helt fint

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Gutten er 10 år, og vi flytter evt 1 1/2 time unna. 

Anonymkode: 52ba4...57c

Det tenker jeg ikke er greit....dere klarer ikke 4-5 år til? Det er fryktelig langt unna for en sånn liten kar. 

Anonymkode: c48b6...962

[AnonymBruker]

Jeg er selv mor til 3 barn og vi hadde 50/50 de første årene intil barna kom og sa de var slitne av å pendle. Siden far hadde overtatt huset nærmest skole og familie ble vi enige om at barna ville få det mest stabilt og tryggest med å bo hos han. Selv bodde jeg bare 30 min unna i noen år til jeg måtte flytte 1 time unna for å få meg jobb.

Jeg også hadde ingen kontakter eller venner der jeg bodde og når arbeidsutsiktene i tillegg var dårlige var det ikke noe annet valg enn å flytte. Alt i alt var det det beste valget for oss alle, selv om jeg får vondt av alle som ser ned på meg og tenker at jeg er en dårlig mor fordi jeg gjorde noe annerledes enn hva som blir forventet av en mor.

Dere som sier dere aldri ville flyttet fra barna, ville dere rusket barna opp fra røttene sine dersom dere måtte flytte for å kunne jobbe? Og tvinge barna til å besøke far kun i helgene? 

Det er jo ikke barnas beste dere tenker på når dere sier dere aldri kunne ha flyttet fra barna og overlatt de til en velfungerende far som kan gi barna like mye eller mer enn dere. Det er egoistisk å tvinge seg til å være arbeidsledig og mistrives under påskudd å aldri flytte fra barna. For tror dere at barna vil at dere ofrer dere og blir bitre gamle kjerringer for deres skyld?

Dere kan komme tilbake og svare når dere selv befinner dere i samme situasjon. Da har nok pipa fått en annen lyd.

Anonymkode: 95fb8...a4c

[SesameStreet]

40 minutter siden, JackNapier skrev:

Merkelig at foreldre ikke forstår at å sette absolutt alle sine behov bak behovene til sitt barn til syvende og sist er potensielt veldig skadelig for barnet. Det er nemlig ikke heldig å ha ulykkelige foreldre...

Når jeg leser sånne innlegg som dette så er det første som slår meg gravide damer som ikke kan slutte å røyke fordi at det stresser barnet. 

Når du skal og har fått barn så har du et ansvar. Vi kan ikke hele tiden gjemme oss bak: Ja, men det er ikke heldig for barna å ha ulykkelig foreldre.

Det høres ut som en dum unnskyldning. «Beklager, jeg står over juleavslutningen din igjen fordi at det var noe morsommere, bedre og kulere som dukket opp. Jeg blir så utrolig ulykkelig av å gå på juleavslutningene i klassen din.» 

[SesameStreet]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Gutten er 10 år, og vi flytter evt 1 1/2 time unna. 

Anonymkode: 52ba4...57c

Jeg tenker at om du skal flytte så må du belage deg på at du kommer til å se han minimalt, ha veldig liten kontakt med han og i perioder være helt ute av livet hans. Han er i en alder der venner vil bli prioritert og å reise halvannen time for å sitte i et hus sammen med deg på et sted der han kjenner ingen, det vil ikke bli prioritert. 

Om du tenker at det er akseptabelt, og at du ikke vil mistrives med en liten/ingen rolle i din eldste sitt liv så er det jo bare å gjøre det

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv mor til 3 barn og vi hadde 50/50 de første årene intil barna kom og sa de var slitne av å pendle. Siden far hadde overtatt huset nærmest skole og familie ble vi enige om at barna ville få det mest stabilt og tryggest med å bo hos han. Selv bodde jeg bare 30 min unna i noen år til jeg måtte flytte 1 time unna for å få meg jobb.

Jeg også hadde ingen kontakter eller venner der jeg bodde og når arbeidsutsiktene i tillegg var dårlige var det ikke noe annet valg enn å flytte. Alt i alt var det det beste valget for oss alle, selv om jeg får vondt av alle som ser ned på meg og tenker at jeg er en dårlig mor fordi jeg gjorde noe annerledes enn hva som blir forventet av en mor.

Dere som sier dere aldri ville flyttet fra barna, ville dere rusket barna opp fra røttene sine dersom dere måtte flytte for å kunne jobbe? Og tvinge barna til å besøke far kun i helgene? 

Det er jo ikke barnas beste dere tenker på når dere sier dere aldri kunne ha flyttet fra barna og overlatt de til en velfungerende far som kan gi barna like mye eller mer enn dere. Det er egoistisk å tvinge seg til å være arbeidsledig og mistrives under påskudd å aldri flytte fra barna. For tror dere at barna vil at dere ofrer dere og blir bitre gamle kjerringer for deres skyld?

Dere kan komme tilbake og svare når dere selv befinner dere i samme situasjon. Da har nok pipa fått en annen lyd.

Anonymkode: 95fb8...a4c

1 time er det veldig mange som kjører til jobben hver dag. Man må da ikke flytte fra barnet sitt for en jobb en times tid unna. 

Uansett, det er ikke greit å dra kortet med deprimerte foreldre som må flytte for å unngå å bli gamle bitre kjerringer. Det der kan man ikke bruke i en slik sak. Har man unger så må man finne seg i å kanskje ikke bo der man helst vil i noen år for å gi barna muligheten til to foreldre. 

Jeg forstår at det i noen tilfeller tvinger seg frem ting som gjør at man likevel må flytte, men det skal ikke være noe man gjør før man har prøvd alt først, og klarer å sette barnets behov først og være helt ærlig på at det ikke er egne egoistiske grunner for å flytte.
Fins nok en del voksne bitre unger bortover også.

Anonymkode: 5a4bb...849

[AnonymBruker]

4 minutter siden, SesameStreet skrev:

Når jeg leser sånne innlegg som dette så er det første som slår meg gravide damer som ikke kan slutte å røyke fordi at det stresser barnet. 

Når du skal og har fått barn så har du et ansvar. Vi kan ikke hele tiden gjemme oss bak: Ja, men det er ikke heldig for barna å ha ulykkelig foreldre.

Det høres ut som en dum unnskyldning. «Beklager, jeg står over juleavslutningen din igjen fordi at det var noe morsommere, bedre og kulere som dukket opp. Jeg blir så utrolig ulykkelig av å gå på juleavslutningene i klassen din.» 

Nå tror jeg kanskje ikke det var sånne ting personen siktet til. Men å alltid sette alle sine egne behov bak barnets kan være skadelig for barnet, dersom du selv blir syk av det. Å bo et sted der du mistrives kraftig, over lang tid, og du ikke klarer å gjøre noe med det, kan gjøre deg deperimert. Jeg har selv vært  deperimert før, og tenker at mine barn vil ha det bedre om jeg var frisk, enn om jeg var syk. Dersom vi måtte flytte for å få det til, fordi det å bli værende hadde gått så kraftig ut over psyken, så hadde jeg faktisk flyttet, fordi det ville vært det beste for barnet og meg selv, selv om barnet kanskje ikke hadde forstått det. Dog hadde jeg nok prøvd alt annet først. Flytting ville nok vært siste utvei. Men det er min oppfatting at en frisk forelder er bedre enn en syk. 

Anonymkode: ee9a4...7f2

[WCKD]

10 minutter siden, SesameStreet skrev:

Når jeg leser sånne innlegg som dette så er det første som slår meg gravide damer som ikke kan slutte å røyke fordi at det stresser barnet. 

Når du skal og har fått barn så har du et ansvar. Vi kan ikke hele tiden gjemme oss bak: Ja, men det er ikke heldig for barna å ha ulykkelig foreldre.

Det høres ut som en dum unnskyldning. «Beklager, jeg står over juleavslutningen din igjen fordi at det var noe morsommere, bedre og kulere som dukket opp. Jeg blir så utrolig ulykkelig av å gå på juleavslutningene i klassen din.» 

Nå er det forskjell på å barbere seg og kappe av seg hodet. Det handler om de store tingene.

Jeg har sett utallige damer her inne klage over at de er i tomme forhold for barnas skyld, i den tro at de kan lure barna. Newflash, det gjør de ikke! Barna plukker opp på slike ting, og det er ikke sunt for dem. At mor utvikler et skjult hat mot far plukker barna også opp på. Dere er ikke så gode på å gjemme følelser som dere tror.

50/50-fordeling er noe alle mine venner som har hatt det hatet. Livet deres ble mye bedre når ene forelderen hadde dem annenhver helg og litt ekstra i ferier osv.

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Takk for svar. Gutten er 10 år, og vi flytter evt 1 1/2 time unna. 

Anonymkode: 52ba4...57c

Go for it. Dette går bra!

Anonymkode: f9259...831

[AnonymBruker]

1 time siden, BearMama skrev:

Bo i en bag?

Jeg hadde sørget for å bo så nært mulig far og jeg hadde sørget for at han på lik linje som i dag i barnehagen har alt han trenger både hos seg og far slik at det er minst mulig han trenger annet enn skolesekken når han skulle vært hos meg.

Jeg hadde tilpasset meg slik at barnet minst mulig skulle lidd under bruddet og hatt en tilstedeværende mamma og pappa. At han har like lang vei til skole og aktiviteter og at han ikke trenger å velge mellom samvær og venner i helgene. 

Jeg er heldigvis sammen med en oppegående mann som har akkurat samme syn som meg på dette. Vi hadde aldri latt personlige problemer eller konflikter påvirket sønnen vår sitt liv. Han er uskyldig og fortjener å ha oss begge i livet sitt.

 

Og det tror du ikke alle par som nå ligger i bitter konflikt også sa den gangen de var sammen og lykkelige? Man skal være litt forsiktig med å sette seg for godt tilrette på den høye hesten før man vet hva man snakker om...

Anonymkode: 71649...3de

[Ulrikke]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Gutten er 10 år, og vi flytter evt 1 1/2 time unna. 

Anonymkode: 52ba4...57c

Jeg ville tenkt meg veldig godt om. Vi bor 5 minutter unna mor til mine stebarn med bil, og selv de fem minuttene var innimellom nok (da de bikket 12-13-14) til at de ble hos mor dersom det skjedde noe hos venner i det nabolaget. Halvannen time er langt for en 10-åring....Nok til at det blir vanskelig å delta i det daglige, nok til at det er lett å "velge bort" mamma etter hvert, og vips har det gått 3-4 uker mellom samvær fordi det skjedde noe samværshelgen...

Når det er sagt: jeg hadde IKKE vært mer positiv om det var far som vurderte å flytte!!

Jeg hadde ikke klart å "forlate" barnet mitt sånn, uansett hvor oppegående far hadde vært. Det går ikke på far, det går på meg.... Og jeg hadde slitt med å forsvare valget mitt om barnet kom noen år senere og anklaget meg for å ha valgt feil... 

Det finnes selvfølgelig barn som lever helt greit med at den ene forelderen bor langt unna. Og at forelderen synes det er greit også. All ære til dem! For alt jeg vet er dere en av dem, og dette vil funke greit! Men jeg er ikke der, og jeg må jo svare ut fra meg selv...

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

1 time er det veldig mange som kjører til jobben hver dag. Man må da ikke flytte fra barnet sitt for en jobb en times tid unna. 

Uansett, det er ikke greit å dra kortet med deprimerte foreldre som må flytte for å unngå å bli gamle bitre kjerringer. Det der kan man ikke bruke i en slik sak. Har man unger så må man finne seg i å kanskje ikke bo der man helst vil i noen år for å gi barna muligheten til to foreldre. 

Jeg forstår at det i noen tilfeller tvinger seg frem ting som gjør at man likevel må flytte, men det skal ikke være noe man gjør før man har prøvd alt først, og klarer å sette barnets behov først og være helt ærlig på at det ikke er egne egoistiske grunner for å flytte.
Fins nok en del voksne bitre unger bortover også.

Anonymkode: 5a4bb...849

Hva vet vel du hva ts og andre har prøvd over lengre tid? I mitt tilfelle brukte jeg over 6 år på å innse at jeg måtte tenke på meg selv også. 

Det er så lett å sitte bak en skjerm på kg og mene og synse rundt ting man ikke har noen erfaringer med selv.

Anonymkode: 95fb8...a4c

[AnonymBruker]

TS, gjør det du føler er riktig for deg og din familie med god samvittighet. Du viser at du klarer å sette barnets behov foran ditt eget, det er det ikke alle i denne tråden som klarer. 

Anonymkode: a6538...3cd

[Hårstrikk79]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS, gjør det du føler er riktig for deg og din familie med god samvittighet. Du viser at du klarer å sette barnets behov foran ditt eget, det er det ikke alle i denne tråden som klarer. 

Anonymkode: a6538...3cd

Hvordan setter Ts barnets behov først, ved å flytte vekk? 

[Daria]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Gutten er 10 år, og vi flytter evt 1 1/2 time unna. 

Anonymkode: 52ba4...57c

Som andre sier - halvannen time er langt og lenge. Er det godt kollektivtilbud med relativt mange avganger, så det er mulig å være litt fleksibel? Kan han reise på egen hånd, eller må dere kjøre og hente? Hvordan skal du kunne følge opp ting som skjer i ukedagene - foreldremøter, avslutninger, fritidsaktiviteter? Hvor mye skjer i helgene av ting som ikke kan kombineres med samvær?

Jeg hadde selv annenhver helg-samvær fra jeg var ti og basert på min erfaring synes jeg det er en god løsning (jeg var og er glad for at jeg slapp 50/50), men det var en halvtimes reisevei innad i Oslo. Jeg trengte aldri velge mellom venner/aktiviteter og samvær, og det var aldri noe problem for samværsforeldrer å følge opp ting som skjedde ellers i uka. Å flytte halvannen time unna vil stille store krav til deg, både når det gjelder oppfølging og å akseptere å bli nedprioritert, hvis du fortsatt vil være en viktig del av hverdagen hans.

Endret 28. mai 2018 av Daria