Flytte fra barnet sitt.

[Kontorotta]

Så klart må hun ikke flytte. Hun er jo mor jo. Hadde det vært en far i stedet, så kunne det sikkert vært mye greiere.....

Som innflytter selv, så skjønner jeg deg. Flyttet hit i 2009. Det er vanskelig å få nye venner som voksen. Jeg har stilt opp der jeg kan i foreldregrupper på skole og barnehage. Jeg har meldt meg inn i forskjellige foreninger og treningsstudioer. Vært den som har dro igang en gjeng for en slitt spesiell hobby. Har invitert folk hjem, holdt middager og fester. Får hele tiden høre at det er trivelig og de gleder seg til neste gang, men invitasjonene tilbake mangler. Jeg kan vel telle på en hånd hvor mange invitasjoner jeg har fått hvor jeg har blitt invitert med hjem til noen andre..... foruten venner av mann da, da vi bor på hans hjemsted. Men han "klager"  også litt over at det bare er vi som arrangerer, men sjelden blir invitert til andre.

Men nå som minstemor har blitt 8 og går på skolen, begynner ting å endre seg litt. Det er populært å overnatte hos venninner. Så av og til har vi noen ekstra hos oss, samtidig som vi plutselig har en og annen kveld/natt for oss selv. Og kaffekoppene sitter mye løsere. Kontakten med de andre foreldrene i klassen, har ført til et større sosialt nettverk. Nå blir vi vinket inn når vi går forbi hus og tilbudt kaffe. Ting vil sannsynligvis endre seg for dere også. 

Samtidig, så vil jeg ikke se ned på dere om dere flytter. Viss du har et godt forhold til barnefaren, og vet at han gjør en god jobb som pappa, trenger det ikke bety at sønnen deres vil lide noe nød om du flytter. 

Samtidig, det er ikke sikkert at flytting tilbake til et eller annet sted, vil gjøre alt så mye bedre. Du/dere har bodd vekke noen år. Venner på hjemstedet har levd sine liv der og kanskje forandret seg. Selv om vi bor på min manns hjemsted, så er det kun de beste vennene hans fra barneskolen han fremdeles har kontakt med, og selv dem har jo laget sitt eget liv uten jevnlig kontakt med ham de årene han studerte og jobbet i utlandet. Hans beste kamerater som han har blitt kjent med som voksen, er gjennom en hobby og bor andre steder fordelt utover landet, noe som gjør den lette kaffekoppen eller fredagpilsa litt vanskelig.

En annen ting med å flytte fra sønnen din, det kan komme dager hvor du angrer. Jeg flyttet fra hjemstedet mitt og to døtre. Selv om det føles litt rart å si det, da begge to hadde flyttet ut og til andre steder, da de var store nok til å studere og jobbe. Begge har samboere på sin kant, men det er dager hvor jeg savner gamlebygda mi, selv om det så og si ikke er slekt igjen der, i og med at besteforeldre og foreldre er døde.

[AnonymBruker]

8 hours ago, Snabeldyr said:

Om dere ikke klarer å etablere et nettverk ett sted, ja så klarer dere det neppe et annet sted også, tenker at da er det dere som har et problem og ikke alle andre der dere bor som er vanskelige... Å flytte løser lite da dere heller må se mot hvorfor ikke andre ønsker å omgås dere.

Det er langtfra sikkert. Vi hadde det på samme måte der vi bodde før. Flyttet, og ble kjent med naboene i løpet av et par uker. Nå treffer vi folk hele tida, før var det bare oss...

Ts, om du gjør det, så må du huske i fremtiden at dette var ditt valg. Jeg kjenner en mor som gjorde det samme, og hun er ekspert på å gi sønnen dårlig samvittighet når han nå som tenåring velger å bli hjemme hos far i ferier og langhelger, fordi venner og ting som skjer på hjemstedet er viktigst akkurat nå. Hun synes det er så dårlig gjort av ham å ikke prioritere henne, men det er ikke han som har valgt å ha foreldre på hver sin kant av landet...

Anonymkode: 220fc...530

[Kontorotta]

37 minutter siden, BearMama skrev:

Jeg reagerer på alle foreldre, far som mor, som klarer å leve med å se sitt eget barn knapt en til to ganger i uka frivillig.

Jeg hadde ikke forlatt sønnen min uansett hvor bra han hadde hatt det med far. JEG hadde ikke klart å ikke treffe han, kose med han og være der for han. Og han burde ikke trenge å si til verken mor eller far at det er OK at noen av dem velger å flytte langt bort.

Men det er meg. Jeg hadde ofret å ikke være superlykkelig frem til han begynte på minst VGS(mange flytter hjemmefra da) for jeg hadde ikke klart å ikke være tilstede i livet hans så mye jeg kunne mens han er et barn. 

 

Så derfor skal barnet bo i en bag og flyttes frem og tilbake hver uke... for at du skal få klemmen din. Det går fint an å være tilstede selv om man ikke bor sammen. Og kanskje det av og til er bedre å la barnet bo hos en av foreldrene størsteparten av tiden for å få det stabilt. Det kan også kalles kjærlighet. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er det farlig å spørre om her. Avgjørelsen er helt pesonlig for deg og dine, og du skal ikke ha dårlig samvittighet. Ingen reagerer på at en mann har helgesamvær, og du virker å ha gid dialog med både barnet og ex. 

Anonymkode: bdfac...5e6

Jeg er mann, og hadde aldri nøyet meg med helgesamvær, med mindre ungene er så stor og ønsker dette selv. 

Anonymkode: d08d1...75e

[Raven.Writingdesk]

Kanskje litt greit at TS gir litt mer info ..? 

Stor forskell på om gutten er 6 år og mamma flytter så langt unna at man må ta fly eller kjøre halve dagen, eller om gutten er 17år og mor flytter en times kjøring unna.

 

 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, veggteppe skrev:

Kanskje litt greit at TS gir litt mer info ..? 

Stor forskell på om gutten er 6 år og mamma flytter så langt unna at man må ta fly eller kjøre halve dagen, eller om gutten er 17år og mor flytter en times kjøring unna.

 

 

Enig i dette, barnets alder og hvor langt man flytter har veldig mye å si. 

 

 

Anonymkode: d08d1...75e

[AnonymBruker]

57 minutter siden, Kontorotta said:

Så klart må hun ikke flytte. Hun er jo mor jo. Hadde det vært en far i stedet....

Åja, så det er helt Ok at far flytter, men ikke mor? FAR ER EN LIKE VIKTIG FORELDER FOR FAEN

Anonymkode: f9259...831

[Kontorotta]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åja, så det er helt Ok at far flytter, men ikke mor? FAR ER EN LIKE VIKTIG FORELDER FOR FAEN

Anonymkode: f9259...831

Den setningen var ment som ironi. For meg er det veldig typisk KG å svare at mor aldri skal flytte, men om far gjør det, så betyr det ikke like mye.

Jeg er helt enig med deg i at far er en like viktig forelder som mor. I enkelte familier viktigere også. 

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet, og hvor langt unna flytter du? 

 

Her er det jo to ting som spiller inn. Om barnet skal bo fast hos far og kun ha samvær hos deg. Noe som er helt flott hvis det er det alle ønsker, og absolutt et valg jeg støtter. Men her blir det ikke et reellt valg, når du har tenkt til å flytte. Hadde barnet ville flyttet til far fast selv om du ble boende? Hvis svaret er ja, ville jeg flyttet. Hvis du ikke kan vite, ville jeg ventet til barnet ihvertfall var i ungdomsskolealder, for da ville det nok uansett trukket seg mot en av foreldrene. 

Anonymkode: 9bdfa...a7a

[FluffyJuggernaut]

Hvor mange timer flytter dere unna? Jeg tenker når det er kun snakk om annen hver helg, så flytter dere kanskje så langt unna, at det blir lang pendling for ungen.

Om han har mer enn 1 til max 2 timer pendling, så er det veldig dumt for han. Vi hadde ca 1 timer pendling, det var overkommelig. Men det var også slitsomt, vi mistet over 2 timer av helgen vår. Vi ble plassert på offentlig transport, og der hvor vi bodde så gikk den ikke hele tiden, så vi kom ganske sent på fredagen og dro tidlig på søndagen. Foreldrene orket ikke over 2 timers kjøring tur-retur, så vi fikk ikke den tiden heller sammen. Så det ble opp til oss til å reise i mellom, vi tok ikke avgjørelsen om å flytte, men vi fikk ansvaret for å sørge for å få sørge for at vi møttes. For foreldrene våre forandret ting seg lite, eller de fikk mindre pendling selv.

Så jeg skjønner det er vanskelig å bo en plass dere ikke trives eller har avlastning. Jeg skjønner deg godt, men vet også hvordan det er å være barnet i dette senarioet. For ved å flytte så kommer du til å savne barnet som blir igjen, men du legger også alt ansvar på at han må reise i mellom (om du ikke skal kjøre å hente og levere selv). Det er han som får den jobben. Så om det kommer helger han ikke vil eller ikke orker, ha forståelse, det var ikke hans valg at dere skulle flytte bort. Spesielt når han blir eldre å helgene og venner blir viktige. F.eks mange sportsturneringer blir langt til helgene, og det er naturlig at han vil ønske å delta på, uten å nødvendigvis gi opp neste helg hjemme.

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Kontorotta skrev:

Den setningen var ment som ironi. For meg er det veldig typisk KG å svare at mor aldri skal flytte, men om far gjør det, så betyr det ikke like mye.

Jeg er helt enig med deg i at far er en like viktig forelder som mor. I enkelte familier viktigere også. 

Ikke når barnet er veldig lite. 

Da er selvfølgelig mor klart viktigst, se på naturen

Anonymkode: 85a63...0d5

[Gjest GiftMann38]

Jeg ville aldri flyttet bort fra barna mine. Aldri. 

[Kontorotta]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke når barnet er veldig lite. 

Da er selvfølgelig mor klart viktigst, se på naturen

Anonymkode: 85a63...0d5

I velfungerende familier, så er begge viktige. Jeg vet også at mor og barn har et tettere bånd, enn hva far og barn kan få, eller andre omsorgspersoner. Her er det blant annet snakk om hormoner. Så at baby og små barn har det best hos mor, stemmer veldig ofte, men det finnes alltid unntak. Av og til er far viktigere, da mor rett og slett er skadelig for barnet, selv om hun ikke ser dette selv.

[SesameStreet]

Spørsmålet er... hva veier tyngst for deg? Å flytte fordi at du ikke trives eller å være deltagende i ditt sønn liv?

Et annet spørsmål er.. hvordan vil han takle at du forsvinner? Er dere nære? Pleier du å møte opp på ting til vanlig? Klarer du å komme på skoleavslutninger og kamper på tross av avstanden du flytter? 

Tror du han vil like å pendle fra nettverket sitt? Nå er han vant til å ha hver helg med venner, men så må han sette seg på offentlig transport.. gå glipp av ting med venner? Er du villig til å gi opp tid sammen med han fordi at det kommer kamper osv..?  

Men ja, jeg er med deg i at du svikter han og du skal ikke se bortifra at han vil føle at du har svikter han. Selvfølgelig, om du har lyst har du lov.

[AnonymBruker]

7 timer siden, Opplyst skrev:

Det verste av alt er at menn taper i utgangspunktet.

Lag heller en tråd om hvorfor du er så bitter,du kommer med sure kommentarer overalt på kg.er d u som tenker at menn taper osv..

Anonymkode: 1a2a4...731

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Kontorotta skrev:

I velfungerende familier, så er begge viktige. Jeg vet også at mor og barn har et tettere bånd, enn hva far og barn kan få, eller andre omsorgspersoner. Her er det blant annet snakk om hormoner. Så at baby og små barn har det best hos mor, stemmer veldig ofte, men det finnes alltid unntak. Av og til er far viktigere, da mor rett og slett er skadelig for barnet, selv om hun ikke ser dette selv.

Enig i dette 

Anonymkode: 85a63...0d5

[AnonymBruker]

Drøyt at du tenker å flytte fra din sønn på grunn av en mann. Skjerp deg! Han kommer til å hate deg, men bra du er enig at han kan bo hos faren da. 

Anonymkode: 3e84c...da4

[Gjest Anonymus Notarius]

Skjønner ikke helt hvordan mangel på nettverk fører til brudd med din nåværende mann?

Med mindre sønnen din er 16-17 år eller eldre ville jeg ikke gjort det. Selv om han sikkert har det fint hos faren sin, så vil det nok føles som en avvisning. Jeg ville sagt det samme om du var mann, altså. Jeg synes det må mer vektige grunner til enn manglende sosialt nettverk for å flytte så langt fra barnet sitt at samværet blir redusert. 

 

[AnonymBruker]

Hvor gammeler ungen og hvor llangt flytter du? Jeg føler ddet er essensielt for å kunne svare 

Anonymkode: c48b6...962

[WCKD]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bor på et sted jeg mistrivsel, både fysisk og psykisk.  Men jeg vil ikke flytte herfra pga barnet som har alle sine røtter her. 

Aldri om jeg hadde flyttet fra barnet! 

Barnet først sier jeg. 

Anonymkode: e19fe...e09

Merkelig at foreldre ikke forstår at å sette absolutt alle sine behov bak behovene til sitt barn til syvende og sist er potensielt veldig skadelig for barnet. Det er nemlig ikke heldig å ha ulykkelige foreldre...