Småbarnslivet kveler meg

[AnonymBruker]

Mine er 9 og 11, og jeg har hatt tid til meg selv lenge siden. Storbyferier med venniner, salongbesøk, bare slappe av alene hjemme i helgene osv 

Jentene mine er også ganske selvstendige, så de trengte ikke noe hjelp med lekser eller ordne matpakke til skole osv. Besteforeldre bor i et annet land. Så de ser barna bare når det er sommerferie.

Mannen eller ei vennine tar vare på barna når jeg er på jentetur for eksempel. En annen vennine tar barna for en helg noen ganger. Hun har en datter som er på samme alder med mine, og synes at hun kan slappe av litt når mine er hos henne fordi barna leker sammen. Datteren hennes er mye mer krevende når hun er alene, mener vennine.

Så du må ikke vente 18 år før de blir selvstendige, nei !

Anonymkode: 36855...52c

[AnonymBruker]

11 hours ago, Mass said:

Det som er med småbarnstiden er at man må repetere veldig mye. Utrolig mye faktisk. Jeg har merket med flere barn, både egne og andre sine, at dersom man legger ned en stor innsats og skaper en god struktur fra første stund og gjennom alle fasene de går gjennom, så blir det lettere. 

Barn, og spesielt små barn, må veiledes veldig mye. 

Og en standard som er verdt å sette så fort som overhodet mulig er at det er foreldrene som bestemmer og er lederen. Ikke barnet. Det virker på meg som om mange misforstår dette. En trygg leder får de mest harmoniske barna. 

Jeg er enig i det du skriver, men det gjør det jo ‘bare’ enklere, det vil fortsatt være en type liv HI er usikker på om hun engang liker. Som en jobb man ikke liker men ikke kan slutte i.

HI, jeg har helt de samme tankene som deg, men jeg har større barn enn deg, og vil si at det er mye bedre nå, selv om ‘jobben er den samme’. Ikke bare fordi de er mer selvstendige og gjør mer selv, men fordi de er så store at vi kan gjøre mye gøy sammen! Skiturer, ferier, ettermiddager og helger er gøy for oss voksne også, og mer på våre premisser enn før.

Jeg passer mye bedre som mamma til større barn enn små, kanskje det samme gjelder for deg. Vi har forskjellige styrker, og din ligger kanskje ikke i småbarnsfasen. Det må være greit. Større barn trenger gode mammaer de også. 

Anonymkode: cce22...936

[Gjest Mango_Papaya]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er kjempe synd, spesiellt for barna, de elsker jo og være med dem når vi først er sammen med dem. 

Vi har desverre ikke så stort nettverk her da vi har flyttet mye rundt. Så de fleste vennene våre bor en time unna med bil, de har jo sitt de og så det blir liksom ikke så ofte med de heller. 

Føler jeg har mistet meg selv helt etter vi fikk barn, er liksom kun oss og barna. Elsker de jo mer enn alt og ville jo ikke byttet de ut med det «gammle livet», men en liten pause eller time out hadde  virkelig ikke vert feil. 

Har snart bursdag, hvis noen spør hva jeg ønsker meg skal jeg si en hel lørdag med barnevakt 😂 så får vi se hvordan responsen blir. Har virkelig behov for en kjæreste dag, blir lite tid til det i hverdagen. 

Anonymkode: 07d9e...2fd

Uffda. Men hva med å flytte? Dit vennene er, de har kanskje egne barn deres kan leke med? De fleste vi har blitt kjent med og et par også blitt venner med, er foreldre til barnas venner. Men jeg skjønner det med at hvis man ber om avlastning så føler man at man må passe tilbake. Foreslå en dag uten unger i bursdagsgave du😎Så får familiene deres begynne å skjerpe seg😉

[jabx]

Hvorfor skaffe seg flere barn når man ser hvor slitsomt det vil bli ut ifra det første?

[AnonymBruker]

Jeg ble alenepappa når jeg var 19 og det blir mye bedre, barnet ble oppvokst til å være selvstendig og kan lage sin egen frokost og kveldsmat, rydder rommet selv, kler seg selv, bretter tøy og skifter sengetøy selv, gjør lekser på egenhånd og ber om hjelp om det trengs. Nå har jeg masser av tid til egentid.

Så cluet er, fir litt på kravene,  om ungen går på det nyvaskede gulvet så er ikke det krise.

Og lær barnet å være selvstendig og greie ting på egenhånd, som foreldre skal du etter min mening lære dem å greie seg selv, ikke være demmes tjener til hver minste ting.

Anonymkode: 7b8d7...339

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Mine er 9 og 11, og jeg har hatt tid til meg selv lenge siden. Storbyferier med venniner, salongbesøk, bare slappe av alene hjemme i helgene osv 

Jentene mine er også ganske selvstendige, så de trengte ikke noe hjelp med lekser eller ordne matpakke til skole osv. Besteforeldre bor i et annet land. Så de ser barna bare når det er sommerferie.

Mannen eller ei vennine tar vare på barna når jeg er på jentetur for eksempel. En annen vennine tar barna for en helg noen ganger. Hun har en datter som er på samme alder med mine, og synes at hun kan slappe av litt når mine er hos henne fordi barna leker sammen. Datteren hennes er mye mer krevende når hun er alene, mener vennine.

Så du må ikke vente 18 år før de blir selvstendige, nei !

Anonymkode: 36855...52c

takk for din post. Godt å høre. Jeg er ikke ts men er selv i samme situasjon og like utslitt, med to barn på 1 og 3. Holder på å sprekke, jeg ble selv så bitter, agressiv og uutholdelig. Det er godt å høre at det er en slutt på det.. selv om 8 år til. Har du noen tips om hvordan få barna til å bli mer selvstendige. 

Anonymkode: 2e9f6...fa6

[AnonymBruker]

På 24.5.2018 den 21.07, AnonymBruker skrev:

Er nok i overkant sliten og negativ i dag. Har bare blitt så drittlei hverdagen at jeg ikke greier å se lyst på ting. Alt er bare kjipe rutiner. Unger som maser, griner, søler og krever. Hus må ordnes, mat kjøpes og lages, Hagen fikses, matpakker, klær og så videre. Hater det og både jeg og mannen tenker altfor mye på «hva ville vi gjort nå hvis vi ikke hadde barn». I stedet for hodepine i sofaen foran TV, hadde vi nok vært ute i en park og grillet. Spilt brettspill på cafe. Utepils med venner. Gått kveldstur og sett solnedgangen på kaia. Planlagt en reise. Spist god mat og dratt på kino. Føler at jeg lever de beste årene av livet mitt på vent. 

Anonymkode: 1843d...aa1

Tror kanskje du bør snakke med noen. Høres ut som du er litt deprimert. Småbarnslivet er strevsomt, men skal ikke kjennes sånn ut som du beskriver. Det blir bedre, men dumt om du blir skikkelig syk i mellomtiden. Klem. 

Anonymkode: 53d49...9c0

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

takk for din post. Godt å høre. Jeg er ikke ts men er selv i samme situasjon og like utslitt, med to barn på 1 og 3. Holder på å sprekke, jeg ble selv så bitter, agressiv og uutholdelig. Det er godt å høre at det er en slutt på det.. selv om 8 år til. Har du noen tips om hvordan få barna til å bli mer selvstendige. 

Anonymkode: 2e9f6...fa6

Jeg har gitt dem bare mer ansvar. 

«Kunne du lage matpakke for deg selv?» «Er du snill, re opp senga di før du går på skole» for eks. De syntes det var stas å lage matpakke selv, hjelpe mamma med å dekke opp middagsbordet, rydde etterpå.

Nå er jeg høygravid med tvillinger. Får mye hjelp av jentene mine. 😊

Anonymkode: 36855...52c

[AnonymBruker]

På 27.5.2018 den 11.41, AnonymBruker skrev:

Jeg ble alenepappa når jeg var 19 og det blir mye bedre, barnet ble oppvokst til å være selvstendig og kan lage sin egen frokost og kveldsmat, rydder rommet selv, kler seg selv, bretter tøy og skifter sengetøy selv, gjør lekser på egenhånd og ber om hjelp om det trengs. Nå har jeg masser av tid til egentid.

Så cluet er, fir litt på kravene,  om ungen går på det nyvaskede gulvet så er ikke det krise.

Og lær barnet å være selvstendig og greie ting på egenhånd, som foreldre skal du etter min mening lære dem å greie seg selv, ikke være demmes tjener til hver minste ting.

Anonymkode: 7b8d7...339

Det må ha vært tøft å oppleve som 19 åring, med så mye ansvar? Kan jeg spørre hva som var grunnen? Nysgjerrig fordi det som oftest er jenta som sitter igjen med hovedansvar for barn.

Anonymkode: 963ab...590