Småbarnslivet kveler meg

[regine]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mine foreldre var småbarnsforeldre for 40 -  50 år siden, begge i full jobb, og ingen av mine besteforeldre i nærheten. Vi bodde i bystrøk, jeg gikk alene til skolen (begynte da jeg var syv, skolevei på to kilometer.) Fikk lov å gå på én organisert fritidsaktivitet i uka, mot at jeg klarte å komme meg dit selv. Samme gjaldt broren min. Foreldrene mine trente ikke, men de syklet til jobben og tok seg av og til en joggetur. Ferie la de opp etter lommeboka. Sosiale medier fantes ikke, men det er jo opp til enhver å dele livet sitt der eller ikke. Mor gikk i forening og på teater, far sang i kor, selv da vi var babyer.

Poenget mitt er at heller ikke i dag er det noen som må leve på den måten du skisserer. Alternativt at det ikke "var så mye bedre i gamle dager". Helt enig i siste avsnittet ditt, forresten.

Anonymkode: 16b51...be5

Akkurat sånn vokste jeg opp også, på omtrent samme tid. Så nei, det var ikke nødvendigvsi så mye enklere eller bedre før. De fleste vennene mine hadde heller ikke besteforeldre i nærheten der jeg vokste opp, mange bodde så langt unna at det ikke var noe hjelp å få i det daglige med barnepass. Så vidt jeg har forstått viser undersøkelser av i dag at aldri før har besteforeldre bidratt så mye i sine barnebarns liv som så mange gjør i dag. De fleste besteforeldre av i dag henter i barnehager og har barnebarna på overnatting både titt og ofte. Det gjorde de ikke før (i den grad det fantes barnehager). Så at det var mer avlastning å få i "gamle" dager er også en illusjon.

Det er noe med dagens forventninger til hvordan ting skal være som skaper dette "sutre"behovet jeg opplever at mange har.

[AnonymBruker]

Å være ærlig lurer jeg hvor mye tid småbarnsforeldre og foreldre generelt kaster bort den tiden de har på sosialmedia, smarttelefoner og internet kontra å bruke den ekstra tiden på Familie AS, noe som de gjøre for 20-50 år siden.  

Anonymkode: 256b0...b5d

[AnonymBruker]

20 timer siden, altflyter skrev:

Huff det der kan ikke være lett. Har dere mulighet til å be familie eller venner om å ha ungene en natt slik at dere kan pleie forholdet? Husk at det er ikke 18 år. Når ungene blir eldre og mer selvstendige så blir de mye mer selvgående og kan klare seg mer på egenhånd. De kan være hos venner og etterhvert så foretrekker de å sitte på rommet sitt og være for seg selv/med venner. Det kommer ikke til å være sånn for alltid. Barna blir eldre heldigvis. Er det noen du kan snakke med om dette? 

Så man kan bare puffe barna videre til diverse slekt og andre så fort som mulig da? Jeg vil også ha mer fritid, og nå skal jeg gjøre som du anbefaler. 

Jeg skal be familie og venner ha barna både på ettermiddag og i helger, og da skal jeg virkelig dyrke meg selv.

Sånn inntil videre så kan de være hos venner eller på sitt eget rom, som du sier. Da går det fint til barna er litt eldre, for da bør man jo ta tak i dette med barn hvis man skal ha noe nytte av dem på eldre dager. 

Anonymkode: 55535...a48

[AnonymBruker]

Det høres ut som om folk her bruker haugevis med timer hver dag på husarbeid...? Hva gjør dere hele tiden? Sånn bortsett fra å lage middag, sette inn i oppvaskmaskinen, sette på en maskin med klær/brette klær og støvsuge og vaske en gang i blant?

Jeg er alene med en på 9 og ei på 6 og jeg har da aldri holdt på å styre sånn som noen av dere gir inntrykk av.. Ha faste rutiner, la ungene hjelpe til ettersom de blir større og ikke ha så høye krav tenker jeg at er løsningen på mye.

Og når dere er to voksne på to barn er det jo bare halve jobben.

Anonymkode: 030e8...f81

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er glad i ungene. Starter med å si det. Men dette livet er så utrolig slitsomt, og jeg passer ikke til det. Føler meg kvalt. Vi har ingen avlastning, får ikke til å være kjærester mer. Begge vi foreldre er helt utslitte etter jobb, hus og unger, det er ikke rom for annet. Jeg får null energi av å være med ungene, og trenger desperat tid for meg selv. Jeg orker ikke å gå ut eller finne på noe. Ligger bare på sofaen kveld etter kveld. Har resignert litt. Mannen er flink til å ta sin del, men ungene krever alt av oss. Jeg vet at om jeg har litt tid for meg selv så går det utover han. Da har jeg alltid litt dårlig samvittighet og greier ikke å slappe av helt. En time eller to for seg selv hjelper ikke. Jeg drømmer om en hel helg, ofte! Bare det å kunne lese en bok og spise en god frokost i fred virker som himmelen. Innser at det ikke skjer på 18 år liksom. 

Svartmaler litt nå kanskje. Men jeg er bare så utrolig lei av denne tilværelsen. 

Anonymkode: 1843d...aa1

Det er visst blitt mye verre og tyngre å ha barn enn da jeg hadde små barn. Vi hadde heller ikke avlastning, og vi hadde ikke fulltids barnehage heller. 

Jeg jobbet 85% stilling natt, og jeg måtte ofte passe barna etter nattevakt. Vi hadde ikke barnehage før barna var 3 år, og da var det 4 timer om dagen, men bare 2 og 3 dager i uka. 

Vi hadde heller ikke mye avlastning, for foreldrene våre var i jobb. Å ha ei helg fri fra barn var ikke noe vi tenkte på. Vi klarte å slappe av likevel, og jeg husker ikke småbarnstida som så veldig slitsom, selv om jeg ofte måtte være våken med barna etter nattevakt. Jeg hadde også to hunder på den tida, som jeg fint klarte å gå tur med og trene, selv om jeg hadde barn på 1 og 5 år. Både mannen og jeg jobbet mye.

Hvorfor kan du ikke lese en bok eller ha en god og lang frokost selv om du har barn? Det høres litt rart ut at du ikke kan det. 

Det er litt rart å høre folk klage nå til dags, med full barnehagedekning, og langt mer tilrettelagt for barn enn det var for 25-30-50 år siden. Både min mor og min eks svigermor fikk barn på 60-tallet, og de fikk være hjemme med barnet i 3 mnd. Deretter var det full jobb, om de hadde en stilling. Det hadde de begge to, og de klarte å løse det. De hadde heller ikke tanker om å være fri fra barn en hel helg. Hvordan skulle de kunne ha det? Og hvordan skulle vi ha det for 25 år siden, med foreldre som var i jobb? Og våre egne barn, som er voksne nå, de må også forholde seg til at det er DE som har fått barn.

Anonymkode: 55535...a48

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er visst blitt mye verre og tyngre å ha barn enn da jeg hadde små barn. Vi hadde heller ikke avlastning, og vi hadde ikke fulltids barnehage heller. 

Jeg jobbet 85% stilling natt, og jeg måtte ofte passe barna etter nattevakt. Vi hadde ikke barnehage før barna var 3 år, og da var det 4 timer om dagen, men bare 2 og 3 dager i uka. 

Vi hadde heller ikke mye avlastning, for foreldrene våre var i jobb. Å ha ei helg fri fra barn var ikke noe vi tenkte på. Vi klarte å slappe av likevel, og jeg husker ikke småbarnstida som så veldig slitsom, selv om jeg ofte måtte være våken med barna etter nattevakt. Jeg hadde også to hunder på den tida, som jeg fint klarte å gå tur med og trene, selv om jeg hadde barn på 1 og 5 år. Både mannen og jeg jobbet mye.

Hvorfor kan du ikke lese en bok eller ha en god og lang frokost selv om du har barn? Det høres litt rart ut at du ikke kan det. 

Det er litt rart å høre folk klage nå til dags, med full barnehagedekning, og langt mer tilrettelagt for barn enn det var for 25-30-50 år siden. Både min mor og min eks svigermor fikk barn på 60-tallet, og de fikk være hjemme med barnet i 3 mnd. Deretter var det full jobb, om de hadde en stilling. Det hadde de begge to, og de klarte å løse det. De hadde heller ikke tanker om å være fri fra barn en hel helg. Hvordan skulle de kunne ha det? Og hvordan skulle vi ha det for 25 år siden, med foreldre som var i jobb? Og våre egne barn, som er voksne nå, de må også forholde seg til at det er DE som har fått barn.

Anonymkode: 55535...a48

Veldig godt sagt, 100% enig. Min mor hadde 3 måneders mammaperm, deretter full jobb. Da jeg selv fikk barn klarte jeg å dra det ut til 8 måneder. Deretter var det å finne dagmamma, for barnehageplass fikk man ikke. Nesten hele lønna gikk med til det. Besteforeldre tok vi med barna på middagsbesøk til, og de kunne passe hvis det var noe spesielt vi skulle, som i selskap. Passe bare for at vi hadde lyst på litt avlastning falt oss ikke inn en gang. Det hører jeg stadig nå - "vi skal passe barnebarn denne helgen, for foreldrene er så SLITNE". Hæ? Tror forklaringen er todelt: Mange er mye eldre når de får barn i dag, med ditto lavere energinivå. Dessuten er mange av dagens foreldre en merkelig blanding av selvutslettende og selvsentrerte når det gjelder sitt forhold til barn. Barna skal kjøres og underholdes og backes opp, og så får man rett og slett litt usympatiske og krevende barn tilbake. Og så er foreldrene selv litt bortskjemte og tror at alt som er leit eller litt slitsomt er helt forferdelig. Jeg hadde med baby i bag på jentekveld, vi dro på sykkeltur med telt en uke da minste var 7 måneder, dro ut i skogen hver søndag fra de var babyer, osv. Egne hobbier måtte vike for ting som lot seg kombinere med barn, og de var jo med enten jeg skulle på museum eller i butikken. For det handler jo om å bygge en FAMILIE der alle trives sammen og gleder seg til å være sammen. 

Anonymkode: da57e...1ff

[Atea]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Herregud. At noen som er så lite lødningsorientert skal oppdra to barn er rett og slett skremmende.

Anonymkode: 2f7ad...912

Enig. Ts virker negativ til alle forslag. Synes det er forferdelig å ha en sånn innstilling. Hun sier selv at hun og barnas far sitter og prater om hva de ville gjort hvis de ikke hadde barn. De burde heller være løsningsorienterte. Blir hun liggende i sofaen hver kveld, kanskje sammen med mannen og glo på tv, er ikke veien lang til skilsmisse.

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Det høres ut som om folk her bruker haugevis med timer hver dag på husarbeid...? Hva gjør dere hele tiden? Sånn bortsett fra å lage middag, sette inn i oppvaskmaskinen, sette på en maskin med klær/brette klær og støvsuge og vaske en gang i blant?

Jeg er alene med en på 9 og ei på 6 og jeg har da aldri holdt på å styre sånn som noen av dere gir inntrykk av.. Ha faste rutiner, la ungene hjelpe til ettersom de blir større og ikke ha så høye krav tenker jeg at er løsningen på mye.

Og når dere er to voksne på to barn er det jo bare halve jobben.

Anonymkode: 030e8...f81

Haugevis av timer på å drive med å rydde bort leker fra stua som barna tar med tilbake igjen virker det som? Når man har barn må man tåle leker, i stua, på kjøkkenet, på sofaen, stuebordet. Det eneste jeg ville innført en regel på er ballspill i stua. 

Ts sier hun føler hun må få være alene hjemme for å slappe av. Det har kommet mange gode forslag, men det virker som om du og mannen er giddeløse. Klart man ikke får energi av å ligge og purke i sofaen. Dette er ikke bare rettet til deg ts, men til andre som henger seg opp i detaljer og ikke ser helheten. Hvis dere er ensomme og ikke har venner og familien er langt borte er saken en annen, men det er vel ikke tilfellet håper jeg. Dere er to og kan finne på noe alene på fritida. Gi hverandre pusterom. Skaff barnevakt. Kom dere ut en kveld av og til, kino, middag, spillekveld eller hva dere ønsker. Bare det å komme seg ut vil gjøre underverker. Man får ikke energi av å tilbringe kveldene i sofaen. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Atea skrev:

Enig. Ts virker negativ til alle forslag. Synes det er forferdelig å ha en sånn innstilling. Hun sier selv at hun og barnas far sitter og prater om hva de ville gjort hvis de ikke hadde barn. De burde heller være løsningsorienterte. Blir hun liggende i sofaen hver kveld, kanskje sammen med mannen og glo på tv, er ikke veien lang til skilsmisse.

Haugevis av timer på å drive med å rydde bort leker fra stua som barna tar med tilbake igjen virker det som? Når man har barn må man tåle leker, i stua, på kjøkkenet, på sofaen, stuebordet. Det eneste jeg ville innført en regel på er ballspill i stua. 

Ts sier hun føler hun må få være alene hjemme for å slappe av. Det har kommet mange gode forslag, men det virker som om du og mannen er giddeløse. Klart man ikke får energi av å ligge og purke i sofaen. Dette er ikke bare rettet til deg ts, men til andre som henger seg opp i detaljer og ikke ser helheten. Hvis dere er ensomme og ikke har venner og familien er langt borte er saken en annen, men det er vel ikke tilfellet håper jeg. Dere er to og kan finne på noe alene på fritida. Gi hverandre pusterom. Skaff barnevakt. Kom dere ut en kveld av og til, kino, middag, spillekveld eller hva dere ønsker. Bare det å komme seg ut vil gjøre underverker. Man får ikke energi av å tilbringe kveldene i sofaen. 

Ja, jeg er innmari negativ og er klar over det selv. Er selvsagt takknemlig for at folk har kommet med tips. Dessverre funker ikke alle med mine barn i den fasen vi er i nå. Å legge noen som helst planer i ukedagene etter barnehage er bare å glemme. Det har vi prøvd. Ungene er slitne, spesielt minste. Og da er det hyling og sutring og trass hele tiden. Uansett om vi er hjemme eller ute. Minste er null interessert i film, iPad eller slike ting. Og sitter ikke i ro i en høy stol. Vi kan ikke ha hvem som helst til å sitte barnevakt. Ikke så lenge de er våkne. Hadde ikke slappet av et sekund. Minste må passes på hele tiden. Og hvor finner man en barnevakt uansett? Ikke aktuelt å henge lapp på butikken liksom. 

Det store problemet er at jeg er helt komplett utslitt når ungene omsider har sovnet. Kommer meg ikke ut på kino, venninnekveld eller så mye som en gåtur. Da pakker jeg barnehagesekkene, lager matpakker, dusjer, legger frem klær, spiser kveldsmat, tar den første pusten i bakken siden klokka seks på morgenen, og så legger jeg meg. 

Årsaken til at jeg har møtt veggen på hjemmefronten, er nok sammensatt. Men jeg har prøvd så mange av de tipsene her. Og det ender alltid med skriking og hyling. Jeg har blitt så grundig lei at jeg har resignert og blitt helt lammet. Det er ikke et bra sted å være. Føler meg som sagt fanget i en situasjon og greier ikke å finne veien ut. Jeg trenger tid for meg selv til å nullstille meg og til å lade batteriene på min måte og det som funker for meg. 

Anonymkode: 1843d...aa1

[AnonymBruker]

Må legge til at jeg likte godt tipset om å ta en feriedag i ny og ne. Det skal jeg prøve å få til til høsten. Tror også at jeg må snakke med mannen for å få ha til å ta med seg ungene en tur ett eller annet sted for noen dager. 

Anonymkode: 1843d...aa1

[Atea]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, jeg er innmari negativ og er klar over det selv. Er selvsagt takknemlig for at folk har kommet med tips. Dessverre funker ikke alle med mine barn i den fasen vi er i nå. Å legge noen som helst planer i ukedagene etter barnehage er bare å glemme. Det har vi prøvd. Ungene er slitne, spesielt minste. Og da er det hyling og sutring og trass hele tiden. Uansett om vi er hjemme eller ute. Minste er null interessert i film, iPad eller slike ting. Og sitter ikke i ro i en høy stol. Vi kan ikke ha hvem som helst til å sitte barnevakt. Ikke så lenge de er våkne. Hadde ikke slappet av et sekund. Minste må passes på hele tiden. Og hvor finner man en barnevakt uansett? Ikke aktuelt å henge lapp på butikken liksom. 

Det store problemet er at jeg er helt komplett utslitt når ungene omsider har sovnet. Kommer meg ikke ut på kino, venninnekveld eller så mye som en gåtur. Da pakker jeg barnehagesekkene, lager matpakker, dusjer, legger frem klær, spiser kveldsmat, tar den første pusten i bakken siden klokka seks på morgenen, og så legger jeg meg. 

Årsaken til at jeg har møtt veggen på hjemmefronten, er nok sammensatt. Men jeg har prøvd så mange av de tipsene her. Og det ender alltid med skriking og hyling. Jeg har blitt så grundig lei at jeg har resignert og blitt helt lammet. Det er ikke et bra sted å være. Føler meg som sagt fanget i en situasjon og greier ikke å finne veien ut. Jeg trenger tid for meg selv til å nullstille meg og til å lade batteriene på min måte og det som funker for meg. 

Anonymkode: 1843d...aa1

Forstår det er slitsomt. Kan du ikke høre med de ansatte i barnehagen om en av de kan tenke seg å være barnevakt eller vet om noen som kan? Da kan dere finne på noe enten på dagtid eller på kvelden av og til i helgene. Man overlater jo ikke barna til hvem som helst, og det kan være tøft å gi slipp i begynnelsen. Installer overvåkning i hjemmet, koster ikke mye, hvis du er urolig for hvordan barnevakten takler ungene. En annen ting er at de nesten garantert vil være mer lydhør for hva en barnevakt sier enn overfor foreldrene. Har vært barnevakt selv, også i voksen alder, for to smårollinger. Det har vært slitsomt men aldri noe stort problem. En barnevakt er innstilt på å aktivisere sammen med barna, og slipper å ha ansvar for rengjøring og alt det andre praktiske. 

[AnonymBruker]

Jeg har fem barn, full jobb, ingen vaskehjelp (fordi, det er jo ikke vaskingen som er problemet. Rotet, derimot, sko og sekker og leker og skittentøy...) Vet hvordan alt føles som en endeløs tredemølle, og kjenner godt igjen det med å faktisk ikke ha overskudd til å finne på noe for å bryte mønsteret heller. Sånn tror jeg det er i perioder for mange, og det er en god start å akseptere situasjonen for det den er, heller enn å feks tenke mye på hva dere kunne gjort uten barn.

Men jeg vil si en ting: feriedager! Det har virkelig reddet meg fra å tilte. Jeg har seks uker på jobb og bruker fem av dem om sommeren/jul/påske sammen med familien. Den siste tar jeg som enkeltdager. Gull verdt å ha noen små pusterom helt alene, en onsdag i mars eller fredag i september. Hadde gjort det samme om jeg bare hadde fem uker ferie, faktisk. Såpass viktig er det å henge sammen ;)

Hvis minste er 2,5, er nok hverdagen veldig mye lettere om bare et år eller to. 1-3 åringer er søte,men utrolig slitsomme! Det blir enklere snart!

Anonymkode: 700c9...f24

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg er innmari negativ og er klar over det selv. Er selvsagt takknemlig for at folk har kommet med tips. Dessverre funker ikke alle med mine barn i den fasen vi er i nå. Å legge noen som helst planer i ukedagene etter barnehage er bare å glemme. Det har vi prøvd. Ungene er slitne, spesielt minste. Og da er det hyling og sutring og trass hele tiden. Uansett om vi er hjemme eller ute. Minste er null interessert i film, iPad eller slike ting. Og sitter ikke i ro i en høy stol. Vi kan ikke ha hvem som helst til å sitte barnevakt. Ikke så lenge de er våkne. Hadde ikke slappet av et sekund. Minste må passes på hele tiden. Og hvor finner man en barnevakt uansett? Ikke aktuelt å henge lapp på butikken liksom. 

Det store problemet er at jeg er helt komplett utslitt når ungene omsider har sovnet. Kommer meg ikke ut på kino, venninnekveld eller så mye som en gåtur. Da pakker jeg barnehagesekkene, lager matpakker, dusjer, legger frem klær, spiser kveldsmat, tar den første pusten i bakken siden klokka seks på morgenen, og så legger jeg meg. 

Årsaken til at jeg har møtt veggen på hjemmefronten, er nok sammensatt. Men jeg har prøvd så mange av de tipsene her. Og det ender alltid med skriking og hyling. Jeg har blitt så grundig lei at jeg har resignert og blitt helt lammet. Det er ikke et bra sted å være. Føler meg som sagt fanget i en situasjon og greier ikke å finne veien ut. Jeg trenger tid for meg selv til å nullstille meg og til å lade batteriene på min måte og det som funker for meg. 

Anonymkode: 1843d...aa1

Kanskje du burde tenke på om du trenger en legetime/ henvisning til psykolog.

Anonymkode: 7a648...262

[altflyter]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så man kan bare puffe barna videre til diverse slekt og andre så fort som mulig da? Jeg vil også ha mer fritid, og nå skal jeg gjøre som du anbefaler. 

Jeg skal be familie og venner ha barna både på ettermiddag og i helger, og da skal jeg virkelig dyrke meg selv.

Sånn inntil videre så kan de være hos venner eller på sitt eget rom, som du sier. Da går det fint til barna er litt eldre, for da bør man jo ta tak i dette med barn hvis man skal ha noe nytte av dem på eldre dager. 

Anonymkode: 55535...a48

Å be en slektning om å ha barna en kveld i halvåret er virkelig ikke å dytte barna på andre. Det er å få seg et pusterom en sjelden gang. Det blir noe helt annet med dem som har barnevakt 4 ganger i uken og dem som ber om avlasting av og til. Der kan jeg være enig med deg. Livet forandrer seg når man får barn og det er mange dårlig til å akseptere, men å be om en pause av og til er ikke det samme som å ikke ta ansvar for barna sine. Stor forskjell.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg er innmari negativ og er klar over det selv. Er selvsagt takknemlig for at folk har kommet med tips. Dessverre funker ikke alle med mine barn i den fasen vi er i nå. Å legge noen som helst planer i ukedagene etter barnehage er bare å glemme. Det har vi prøvd. Ungene er slitne, spesielt minste. Og da er det hyling og sutring og trass hele tiden. Uansett om vi er hjemme eller ute. Minste er null interessert i film, iPad eller slike ting. Og sitter ikke i ro i en høy stol. Vi kan ikke ha hvem som helst til å sitte barnevakt. Ikke så lenge de er våkne. Hadde ikke slappet av et sekund. Minste må passes på hele tiden. Og hvor finner man en barnevakt uansett? Ikke aktuelt å henge lapp på butikken liksom. 

Det store problemet er at jeg er helt komplett utslitt når ungene omsider har sovnet. Kommer meg ikke ut på kino, venninnekveld eller så mye som en gåtur. Da pakker jeg barnehagesekkene, lager matpakker, dusjer, legger frem klær, spiser kveldsmat, tar den første pusten i bakken siden klokka seks på morgenen, og så legger jeg meg. 

Årsaken til at jeg har møtt veggen på hjemmefronten, er nok sammensatt. Men jeg har prøvd så mange av de tipsene her. Og det ender alltid med skriking og hyling. Jeg har blitt så grundig lei at jeg har resignert og blitt helt lammet. Det er ikke et bra sted å være. Føler meg som sagt fanget i en situasjon og greier ikke å finne veien ut. Jeg trenger tid for meg selv til å nullstille meg og til å lade batteriene på min måte og det som funker for meg. 

Anonymkode: 1843d...aa1

Hei! 

Vi har to barn på 4 og 9 og for omtrent to år siden føles livet slik du beskriver nå. Helt jævlig! Vi har heller ingen som er barnevakt eller stiller opp noe særlig. 

Jo: man elsker barna og jo såklart man har lyst til å ha energi til å dra på masse aktiviteter, ha et rent og flott hus osv osv. 

Men vet du hva: livet har også tunge perioder. Dere er inne i en nå. Aksepter at dere har begrensninger. Vær gode med hverandre. Nyt de små gledene dere har sammen; lei en film, sitt i armkroken i sofaen, spis en bedre frokost sammen. Aksepter at ungene kanskje løper litt rundt omkring. Sitt dere lenge ved bordet. Ta en ekstra kopp kaffe. Ta pikniken og utflukten på verandaen. Gjør livet enkelt. Vær stolt over at dere tar vare på hverandre og klarer dette sammen. Ikke sammenlign dere med andre. Man aner ikke hva som foregår bak deres lukkede dør, eller om de har vært i en lignende fase før dere eller vil komme inn i en i tiden fremover. La barna finne lekekamerater gradvis selv. Prioriter barnas vennskap med andre, for lengre frem i tid er dette nettverket til barna deres. Vær stolt over at dere er gode foreldre. Og at dere evner å legge all energi i dem, akkurat nå, når de trenger dere. For om bare to,tre år, så gjør de nok ikke det, på samme måte.

Våre er som sagt 4 og 9 nå. De kan stå opp sammen om morgenen og se Barne-TV og vi kan sove litt lenger. 9årigen kan smøre brødskive og lage til dem sammen. Når barn kommer på besøk løper de opp på rommet alle mann også er det stille i noen timer. 

Dere klarer dette! Det er helt normalt å føle at det er tungt i perioder. Man er ikke segselv, man er bare mamma/pappa og kollega. Men vet du hva, forsøk faktisk å  Nyt det! vær bevisst på at denne bobla dere lever i nå varer ikke stort mer enn kanskje to år til. Og skal dere ikke ha flere barn får dere aldri denne fasen av livet igjen. Tenk over det så ofte du kan, at dette, dette livet, hvor hele din eksistens egentlig dreier seg om å vokte over disse to små menneskene, det har du bare nå. Plutselig er det ingen som trenger dere så mye mer,  og da savner man å ha den lille kroppen i fanget, skrubbsår man setter plaster på og små tårer man tørker på klissete kinn.

Det er tøft og det er slitsomt. 

Men det er verdt det.

Det blir bedre,Jeg lover! ❤️

 fortsett å stå på sammen. 

 

Anonymkode: f7531...778

[AnonymBruker]

På 24.5.2018 den 19.49, AnonymBruker skrev:

Jeg er glad i ungene. Starter med å si det. Men dette livet er så utrolig slitsomt, og jeg passer ikke til det. Føler meg kvalt. Vi har ingen avlastning, får ikke til å være kjærester mer. Begge vi foreldre er helt utslitte etter jobb, hus og unger, det er ikke rom for annet. Jeg får null energi av å være med ungene, og trenger desperat tid for meg selv. Jeg orker ikke å gå ut eller finne på noe. Ligger bare på sofaen kveld etter kveld. Har resignert litt. Mannen er flink til å ta sin del, men ungene krever alt av oss. Jeg vet at om jeg har litt tid for meg selv så går det utover han. Da har jeg alltid litt dårlig samvittighet og greier ikke å slappe av helt. En time eller to for seg selv hjelper ikke. Jeg drømmer om en hel helg, ofte! Bare det å kunne lese en bok og spise en god frokost i fred virker som himmelen. Innser at det ikke skjer på 18 år liksom. 

Svartmaler litt nå kanskje. Men jeg er bare så utrolig lei av denne tilværelsen. 

Anonymkode: 1843d...aa1

Det her høres ikke barne-relatert ut, ts. 

Behandle det som en lett depresjon. Kjøp vitamintilskudd. Ta maks dose. Så bruker du helga på å planlegge en aktivitet du skal gjøre (alene) hver mandag. Mannen skal ha onsdag (feks). 

Så tar dere en dag i uka der dere hver tar et barn. Finn på noe. Gå i fjøra. Skogen. Hagen. Leleplassen. Men vær 1 til 1. 

Etter 3-4 uker utvider dere. Da skal 2 av ukens kvelder fylles opp. Ikke vent på energi - den kommer av, ikke før, aktivitet.

Anonymkode: 247fc...d3c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fem barn, full jobb, ingen vaskehjelp (fordi, det er jo ikke vaskingen som er problemet. Rotet, derimot, sko og sekker og leker og skittentøy...) Vet hvordan alt føles som en endeløs tredemølle, og kjenner godt igjen det med å faktisk ikke ha overskudd til å finne på noe for å bryte mønsteret heller. Sånn tror jeg det er i perioder for mange, og det er en god start å akseptere situasjonen for det den er, heller enn å feks tenke mye på hva dere kunne gjort uten barn.

Men jeg vil si en ting: feriedager! Det har virkelig reddet meg fra å tilte. Jeg har seks uker på jobb og bruker fem av dem om sommeren/jul/påske sammen med familien. Den siste tar jeg som enkeltdager. Gull verdt å ha noen små pusterom helt alene, en onsdag i mars eller fredag i september. Hadde gjort det samme om jeg bare hadde fem uker ferie, faktisk. Såpass viktig er det å henge sammen

Hvis minste er 2,5, er nok hverdagen veldig mye lettere om bare et år eller to. 1-3 åringer er søte,men utrolig slitsomme! Det blir enklere snart!

Anonymkode: 700c9...f24

Det er virkelig en god måte å få litt alenetid på. Skal teste det altså. 

Anonymkode: 1843d...aa1

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Vi har to barn på 4 og 9 og for omtrent to år siden føles livet slik du beskriver nå. Helt jævlig! Vi har heller ingen som er barnevakt eller stiller opp noe særlig. 

Jo: man elsker barna og jo såklart man har lyst til å ha energi til å dra på masse aktiviteter, ha et rent og flott hus osv osv. 

Men vet du hva: livet har også tunge perioder. Dere er inne i en nå. Aksepter at dere har begrensninger. Vær gode med hverandre. Nyt de små gledene dere har sammen; lei en film, sitt i armkroken i sofaen, spis en bedre frokost sammen. Aksepter at ungene kanskje løper litt rundt omkring. Sitt dere lenge ved bordet. Ta en ekstra kopp kaffe. Ta pikniken og utflukten på verandaen. Gjør livet enkelt. Vær stolt over at dere tar vare på hverandre og klarer dette sammen. Ikke sammenlign dere med andre. Man aner ikke hva som foregår bak deres lukkede dør, eller om de har vært i en lignende fase før dere eller vil komme inn i en i tiden fremover. La barna finne lekekamerater gradvis selv. Prioriter barnas vennskap med andre, for lengre frem i tid er dette nettverket til barna deres. Vær stolt over at dere er gode foreldre. Og at dere evner å legge all energi i dem, akkurat nå, når de trenger dere. For om bare to,tre år, så gjør de nok ikke det, på samme måte.

Våre er som sagt 4 og 9 nå. De kan stå opp sammen om morgenen og se Barne-TV og vi kan sove litt lenger. 9årigen kan smøre brødskive og lage til dem sammen. Når barn kommer på besøk løper de opp på rommet alle mann også er det stille i noen timer. 

Dere klarer dette! Det er helt normalt å føle at det er tungt i perioder. Man er ikke segselv, man er bare mamma/pappa og kollega. Men vet du hva, forsøk faktisk å  Nyt det! vær bevisst på at denne bobla dere lever i nå varer ikke stort mer enn kanskje to år til. Og skal dere ikke ha flere barn får dere aldri denne fasen av livet igjen. Tenk over det så ofte du kan, at dette, dette livet, hvor hele din eksistens egentlig dreier seg om å vokte over disse to små menneskene, det har du bare nå. Plutselig er det ingen som trenger dere så mye mer,  og da savner man å ha den lille kroppen i fanget, skrubbsår man setter plaster på og små tårer man tørker på klissete kinn.

Det er tøft og det er slitsomt. 

Men det er verdt det.

Det blir bedre,Jeg lover! ❤️

 fortsett å stå på sammen. 

 

Anonymkode: f7531...778

Tusen takk, kjære du. Jeg er jo veldig glad i ungene, og tenker innimellom på at jeg kommer til å savne små lubne barnekinn. Og det er så dumt at jeg ikke greier å kose meg med dem eller være tilfreds i denne fasen. Får prøve å tenke akkurat det, at det er en fase. Og at det forhåpentligvis blir gradvis bedre jo større de blir. 

Må også si at vi strekker oss langt for ungene. Det er oss selv det går utover i form av mangel på alenetid. 

Anonymkode: 1843d...aa1

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det her høres ikke barne-relatert ut, ts. 

Behandle det som en lett depresjon. Kjøp vitamintilskudd. Ta maks dose. Så bruker du helga på å planlegge en aktivitet du skal gjøre (alene) hver mandag. Mannen skal ha onsdag (feks). 

Så tar dere en dag i uka der dere hver tar et barn. Finn på noe. Gå i fjøra. Skogen. Hagen. Leleplassen. Men vær 1 til 1. 

Etter 3-4 uker utvider dere. Da skal 2 av ukens kvelder fylles opp. Ikke vent på energi - den kommer av, ikke før, aktivitet.

Anonymkode: 247fc...d3c

Har vært hos lege, og testet alt som testes kan. Tar vitaminer hver dag og går i samtaler med noen. Jeg er nok ikke deprimert i ordets rette forstand. Det er ikke sykelig det jeg føler. Men jeg er ikke lykkelig med en slik tilværelse. Har nok noe med å gjøre hvilken personlighet jeg har. Jeg er kanskje en slik som blir sliten av mye inntrykk og mas, og som får hentet meg inn igjen alene. Når man aldri er alene, og alt er bare hverdag, rutiner, mas og krav, så greier jeg ikke å trives. Selv om jeg vil, og har prøvd. Det var ikke slik før vi fikk nummer to. Det er etter det alt ble uoverkommelig. Det ble mye verre enn jeg hadde forestilt meg. 

Anonymkode: 1843d...aa1

[AnonymBruker]

Småbarnslivet er krevende, men det er mange ting som kan gjøre det litt lettere. Nå er barna dine såpass store at de fint tåler å være litt alene fra mor/far.

Vi fordeler det slik:

I løpet av fridagene tar en barna ut mens den andre rydder/vasker og slapper av. To barn alene kan man fint håndtere. Dra på en lekeplass, en skogstur, en aktivitet eller besøk. Barn er mye roligere og lettere å håndtere ute. Bytt påfølgende fridag eller etter tre timer og gi den andre forelderen litt rom til avslapping og rydding/vasking alene.

Gi dere selv en kveld hver der dere kan dra på trening, gå på tur, besøke en kompis eller lignende et par timer. Det trenger ikke skje hver uke, men innimellom.

Gjør ting med barna som du selv også liker: gå tur, dra på stranden, badeland, kino el. 

Plasser barna foran tv med frukt og grønt en halvtimes tid og hvil (helt riktig, det er lov selv om kg-folket mener barna får hjerneskader og traumer) 

Sett av et par timer en kveld i uken til tid men samboeren er din. Spill et spill, prat, spis noe god mat eller noe annet. 

Anonymkode: 8e59f...ad4

[Xcase33]

22 hours ago, regine said:

For meg høres det ut som at svært mange av dagens norske småbarnsforeldre har fullstendig urealitstiske krav til hva "livet" skal være. Det høres ut som at flere har trodd at livet fortsetter som før, selv om man har barn. Jeg kjenner at jeg nok ikke har så fryktelig mye sympati med klagingen til enkelte over hvor grusomt det er med småbarnstilværelsen. Hallo - ungene er i barnehage store deler av dagen, 5 av ukas 7 dager. Husarbeid er lettvint, vi har vaskemaskiner og oppvaskmaskiner og robotstøvsugere og jeg vet ikke hva. Og papirbleier, ikke minst!

For all del - de fleste har full jobb, men tror dere virkelig at det ikke var full jobb med 2-3 småunger, uten dagens barnehager og hjelpemiddler for 40-50 år siden?

Det er noe både med voksnes krav til egentid "jeg MÅ ha tid for meg selv" og voksnes krav til hvor mye barn skal skjermes og underholdes. Personlig lekte jeg aldri med mine barn (mye høytlesning og synging) men jeg tok de med i det daglige arbeidet. OK _ effektiviteten av at en 2-åring er med å "vasker" badet er ikke så stor, men når du da, noen år senere, faktisk har en 8-åring som greier å vaske badet med akseptabelt resultat, så er det verdt det. Barn liker jo å være med foreldrene og å gjøre ordentlige ting sammen, og når man er ferdig med jobben er min erfaring og at de fleste barn godt kan leke alene/med hverandre etterpå, uten mens mor kan lese avis og drikke kaffe. I allfall få et pusterom.

Men hvis man ønkser å sitte på kafe i timesvis, rusle i butikker uten mas, være sammen med venner med lange voksensamtaler - vel det lar seg rett og slett ikke kombinere med små barn. Vi hadde noe jeg kalte "kafeleker" - en liten boks som bare ble tatt fram på kafe = stor stas, og ungen satt i ro en stund, så det var mulig å få i seg en kaffe og en liten prat med en veninne feks.

Men det er noe med forventningene - det nytter ikke å tro og å hige etter at "alt skal være som før barn". det er det ikke og jeg tror kanskje at å akseptre det, å akseptere at akkurat nå må man finne glede og livsoverskudd i situasjonen NÅ og ikke fokusere på alt man ikke har, vil gjøre det enklere å takle. LIvet er nå - ikke om noen år eller noe sånt. Og det bør nok flere ta inn over seg.

Har man for mye gjeld og forpliktelser.....så blir man nærmest tvunget til å leve et liv på alle andres premisser. 
Man er altfor sårbar og tar for mye risiko....å jobbe seg ihjel for å få hjulene til å gå rundt ...ender man opp ulykkelig og får aldri glede av det uansett. Kanskje 4 uker ferie av 52 hvert år? eller sikkert ikke da feriepengene sikkert må gå til gjeld osv de første årene uansett. 

Kanskje blir man skilt...må selge huset med tap, eller bare bli boende sammen med den man ikke liker lengre pga man ikke har råd til å flytte vekk. Samtidig som krangelen som sofaen, tingene osv holder på.  Eller kanskje helsa svikter litt og litt ..man får noen kroniske diagnoser som gjør at man må ta det roligere. Renta stiger, total lånet på 4-5mill blir ikke mindre...det man har betalt ned iløpet av de første årene går med til å dekke det evt verditapet når man selger det på dato xx.xx.xx. 

Så kommer kostnadene med ungene hele tiden...på et tidspunkt må man vurdere om dette er rett ovenfor en selv. Man kan ikke bare ta en slik enorm risiko uten å veldig inngående vurdere om dette blir rett for deg. Ikke for enhver pris....jeg mener har man en 5-6mill i egenkapital og er rundt 30år ...ja så hvorfor ikke, da er situasjonen en HELT annen og da får man en pris på det livet som gir langt bedre odds.