Småbarnslivet kveler meg

[Sinsiew]

Det morsomste med tråder som dette, er alle som skal fortelle TS hvor slitsomt DE har det, hvor mye verre DE har det. Blir nesten uten unntak en konkurranse om å ha det mest mulig slitsomt og travelt. 

Tråder som dette blir rett og slett komiske.. 

[AnonymBruker]

Kanskje du burde hatt sykemelding en uke, bare for å få hodet over vann litt?

Anonymkode: ec2aa...353

[beige]

Man må faktisk bare bestemme seg for å ta seg sammen og gjøre noe med det. Orker ikke planlegge å få tid for seg selv en gang, da lurer jeg på hvor viktig den alenetiden egentlig er... 

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er foreslått, men hvis dere har råd, så gå ned i stilling slik at du/dere får en fridag i uken/annenhver uke?

Anonymkode: 339b8...f17

[AnonymBruker]

Hver gang det dukker opp en slik tråd får man til svar hvor unormalt det er, man kan jo bare gjøre ditt og datt så blir det bedre!

Kjenner meg igjen TS får somregel 1-2 timer på sofaen pause hver kveld. Thats it! Har aldri tid for meg selv, ingen som vil passe ungene, ikke KAN, men de vil ikke. For de er jo så slitsomme, man må jo følge med hele tiden. 

Har en på 4 og en på 1,5.. sist vi hadde barnevakt var jeg på føden. 

Ikke kan de leke alene for det ender alltid med krangling og en unge som hyler. Pappaen var alene og skulle legge begge når jeg var på foreldremøte, endte med at yngste hylte i 2 timer og eldste lå i sengen alene med en ipad. Sikkert ikke verdens undergang, men har så dårlig samvittighet når jeg er borte at det er ikke vits. Blir ikke mindre rot av og være ute eller gå på stranden, alt rotet hoper seg bare opp i steden for ingen er der og tar rotet underveis, og huset ser ut som en sandkasse. 

Så ja jeg forstår deg godt TS, har fristet så mange ganger og bare dra fra alt. Men jeg kan jo ikke det, ikke har man lov og si det høyt heller for da bør man jo vistnok ikke ha barn. 

Ja det blir nok bedre, det skjønner jo jeg og  men det føles ufattelig tungt og sitte på den uendelige karusellen av sure unger, rot, jobb og kaos. 

Anonymkode: 07d9e...2fd

[AnonymBruker]

På 24.5.2018 den 21.00, AnonymBruker skrev:

Vi har vært i kontakt med dem, og får muligens litt hjelp til høsten. Er litt skeptisk. For det siste jeg gidder akkurat nå er besøk. Og det er jo barnevakt og avlastning med ungene vi trenger. Ikke noen som skal besøke hele familien. Men er villig til å prøve en periode. 

Anonymkode: 1843d...aa1

Homestart kommer ikke på besøk til dere for å «drikke kaffe». De kan ta med barna ut om det er det dere ønsker, eller de kan være hjemme og dere kan gå ut. Det er avlastning og hjelp - de bryr seg ikke om hvordan det ser ut hjemme hos dere. 

Anonymkode: c2350...7e4

[AnonymBruker]

På 24.5.2018 den 21.02, AnonymBruker skrev:

Her i Oslo hjelper bare Home Start enten de med nyfødte tvillinger eller de med innvandrerbakgrunn. 

Jeg var i en EKSTREMT vanskelig livssituasjon, og fikk ingen hjelp. 

Anonymkode: e3452...842

Sånn er det ikke i Vestfold 😊

Anonymkode: c2350...7e4

[AnonymBruker]

På 25.5.2018 den 10.01, Xcase33 skrev:

Det er ofte det som skjer hvis man stifter familie med barn tidlig ...masse gjeld, endeløse forpliktelser og man er stuck i den livssituasjonen de neste 20årene. 

Mener de\man får et bedre liv dem som bygger seg opp økonomisk til å nyte dette familielivet og ikke får unger før de kanskje er 35år. Men smak og behag

Så enig! Vi fikk barn da jeg var 30 og mannen 35. Vi valgte også helt bevisst å få ett barn, og har aldri angret en dag. 

Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene i denne tråden, men jeg kunne nok gjort det, hadde vi fått flere barn og hatt dårlig økonomi. 

Anonymkode: c2350...7e4

[Gjest Mass]

Det som er med småbarnstiden er at man må repetere veldig mye. Utrolig mye faktisk. Jeg har merket med flere barn, både egne og andre sine, at dersom man legger ned en stor innsats og skaper en god struktur fra første stund og gjennom alle fasene de går gjennom, så blir det lettere. 

Barn, og spesielt små barn, må veiledes veldig mye. 

Og en standard som er verdt å sette så fort som overhodet mulig er at det er foreldrene som bestemmer og er lederen. Ikke barnet. Det virker på meg som om mange misforstår dette. En trygg leder får de mest harmoniske barna. 

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hver gang det dukker opp en slik tråd får man til svar hvor unormalt det er, man kan jo bare gjøre ditt og datt så blir det bedre!

Kjenner meg igjen TS får somregel 1-2 timer på sofaen pause hver kveld. Thats it! Har aldri tid for meg selv, ingen som vil passe ungene, ikke KAN, men de vil ikke. For de er jo så slitsomme, man må jo følge med hele tiden. 

Har en på 4 og en på 1,5.. sist vi hadde barnevakt var jeg på føden. 

Ikke kan de leke alene for det ender alltid med krangling og en unge som hyler. Pappaen var alene og skulle legge begge når jeg var på foreldremøte, endte med at yngste hylte i 2 timer og eldste lå i sengen alene med en ipad. Sikkert ikke verdens undergang, men har så dårlig samvittighet når jeg er borte at det er ikke vits. Blir ikke mindre rot av og være ute eller gå på stranden, alt rotet hoper seg bare opp i steden for ingen er der og tar rotet underveis, og huset ser ut som en sandkasse. 

Så ja jeg forstår deg godt TS, har fristet så mange ganger og bare dra fra alt. Men jeg kan jo ikke det, ikke har man lov og si det høyt heller for da bør man jo vistnok ikke ha barn. 

Ja det blir nok bedre, det skjønner jo jeg og  men det føles ufattelig tungt og sitte på den uendelige karusellen av sure unger, rot, jobb og kaos. 

Anonymkode: 07d9e...2fd

Synes at det hjelper litt at noen andre er i samme situasjon. Eller kjenner igjen problemstillingen. 

Det er ikke mangel på fantasi som gjør at jeg synes hverdagene er tunge og ensformige. Det er bare at etter utallige forsøk på å gjøre noe annet enn å gjøre de slitsomme rutinetingene hjemme, så har jeg innsett at det ikke er noen vits. Det er mer styr enn kos. Jeg snakker om hverdagene, ikke helgene. Og jeg er totalt utslitt når ungene sovner. Det er ikke noe igjen til meg selv av energi eller tiltak. Den lille timen jeg har for meg selv kollapser jeg på sofaen før jeg må legge meg for å orke en ny dag. 

Vi prøver å avlaste hverandre innimellom. Så det hender seg det blir noen sosiale aktiviteter etter jobb i ny og ne. Men for meg, som kun får energi alene, er ikke det det som skal til. Problemet i hverdagen blir jo at jeg ikke kan sende hele familien på dør, fordi jeg intenst trenger å være resten av kvelden for meg selv innimellom. 

Det handler altså ikke om at vi ikke kan finne på ting med barna. Det gjør vi mye av. 

Anonymkode: 1843d...aa1

[AnonymBruker]

Ser at det er noen som har kommentert: «men hvorfor få barn - dette burde dere visst». 

Vel, det er vanskelig å se for seg hvordan det blir på forhånd. Og unger er så forskjellige. Utrolig forskjellig temperament og tålmodighet. En kan tro at en vet hva en går til, og så gjør man i realiteten ikke det. 

En annen ting er familie som maser om barnebarn. Som gleder seg til alt de skal finne på sammen. Men som, når det kommer til stykket, ikke synes det er så stas allikevel. Ikke at jeg sier at man skal basere seg på andre. Det er jo ens egne barn som man selv har valgt å sette til verden. Men allikevel. Det er litt tungt å være så alene som familie når ingen stiller opp. 

Anonymkode: 1843d...aa1

[AnonymBruker]

På 25.5.2018 den 17.53, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg er innmari negativ og er klar over det selv. Er selvsagt takknemlig for at folk har kommet med tips. Dessverre funker ikke alle med mine barn i den fasen vi er i nå. Å legge noen som helst planer i ukedagene etter barnehage er bare å glemme. Det har vi prøvd. Ungene er slitne, spesielt minste. Og da er det hyling og sutring og trass hele tiden. Uansett om vi er hjemme eller ute. Minste er null interessert i film, iPad eller slike ting. Og sitter ikke i ro i en høy stol. Vi kan ikke ha hvem som helst til å sitte barnevakt. Ikke så lenge de er våkne. Hadde ikke slappet av et sekund. Minste må passes på hele tiden. Og hvor finner man en barnevakt uansett? Ikke aktuelt å henge lapp på butikken liksom. 

Det store problemet er at jeg er helt komplett utslitt når ungene omsider har sovnet. Kommer meg ikke ut på kino, venninnekveld eller så mye som en gåtur. Da pakker jeg barnehagesekkene, lager matpakker, dusjer, legger frem klær, spiser kveldsmat, tar den første pusten i bakken siden klokka seks på morgenen, og så legger jeg meg. 

Årsaken til at jeg har møtt veggen på hjemmefronten, er nok sammensatt. Men jeg har prøvd så mange av de tipsene her. Og det ender alltid med skriking og hyling. Jeg har blitt så grundig lei at jeg har resignert og blitt helt lammet. Det er ikke et bra sted å være. Føler meg som sagt fanget i en situasjon og greier ikke å finne veien ut. Jeg trenger tid for meg selv til å nullstille meg og til å lade batteriene på min måte og det som funker for meg. 

Anonymkode: 1843d...aa1

Kjære deg ts - jeg har lest hele tråden og lurer på om du kan ha en depresjon (uten å vite det selv). 😓

Jeg synes du burde bestille time hos legen din og forklare hvordan du har det. Ikke legg skjul på noe, bare fortell det som det er. Det er mulig å få hjelp. 

Anonymkode: c2350...7e4

[Gjest Mango_Papaya]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser at det er noen som har kommentert: «men hvorfor få barn - dette burde dere visst». 

Vel, det er vanskelig å se for seg hvordan det blir på forhånd. Og unger er så forskjellige. Utrolig forskjellig temperament og tålmodighet. En kan tro at en vet hva en går til, og så gjør man i realiteten ikke det. 

En annen ting er familie som maser om barnebarn. Som gleder seg til alt de skal finne på sammen. Men som, når det kommer til stykket, ikke synes det er så stas allikevel. Ikke at jeg sier at man skal basere seg på andre. Det er jo ens egne barn som man selv har valgt å sette til verden. Men allikevel. Det er litt tungt å være så alene som familie når ingen stiller opp. 

Anonymkode: 1843d...aa1

Men hvorfor stiller de ikke opp? Det er to sett med besteforeldre og jeg vil anta at noen av dere har søsken som er tanter/onkler til barna. Hva med å sende det eldste barnet bort til en av dem så kan minsten (den mest krevende) være igjen og mannen din kan ta han med på en bytur feks. Gi han en is, finne en lekeplass. Dere må jo avlaste hverandre, og du trenger egentid. 

[bettsa]

Dette har vi gjort. Sendt bort eldste til besteforeldrene mens mannen tilbrakte tid med minsten og så bytter vi. Fungerte utmerket. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, Mango_Papaya skrev:

Men hvorfor stiller de ikke opp? Det er to sett med besteforeldre og jeg vil anta at noen av dere har søsken som er tanter/onkler til barna. Hva med å sende det eldste barnet bort til en av dem så kan minsten (den mest krevende) være igjen og mannen din kan ta han med på en bytur feks. Gi han en is, finne en lekeplass. Dere må jo avlaste hverandre, og du trenger egentid. 

Vi kan jo alltids tvinge noen, men det føles ikke så bra og sette igjen ungene hos noen når man vet at de ikke har lyst og ha dem der! 

Det ene besteforeldre paret bor 1,5 times kjøretur unna, så det funker ikke i det daglige. Yngste er så liten at hun ikke har ett sikkelig forhold til dem enda og får panikk om vi går fra henne med dem. 

Besteforeldre nr 2 har bestemor jobb selv og er ikke så intressert i å passe når hun har fri, kommer alltid en unnskyldning. Er så sliten, skal ditt, skal datt. Når vi spør får vi spydige spørsmål om hva vi skal da siden vi må ha barnevakt. Da spurte vi 3 mnd i forveien. Bestefar ville jeg ikke latt passe hunden en gang, ikke til og stole på. 

Tanter og onkler er opptatt med seg selv, jobb, livet, har ikke tid. 

Kan bare snakke for meg selv, men sånn er det hvertfall her. 

Anonymkode: 07d9e...2fd

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg ts - jeg har lest hele tråden og lurer på om du kan ha en depresjon (uten å vite det selv). 😓

Jeg synes du burde bestille time hos legen din og forklare hvordan du har det. Ikke legg skjul på noe, bare fortell det som det er. Det er mulig å få hjelp. 

Anonymkode: c2350...7e4

Har tatt det opp og vært til utredning. Er ikke deprimert i ordets rette forstand i alle fall. 

Anonymkode: 1843d...aa1

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi kan jo alltids tvinge noen, men det føles ikke så bra og sette igjen ungene hos noen når man vet at de ikke har lyst og ha dem der! 

Det ene besteforeldre paret bor 1,5 times kjøretur unna, så det funker ikke i det daglige. Yngste er så liten at hun ikke har ett sikkelig forhold til dem enda og får panikk om vi går fra henne med dem. 

Besteforeldre nr 2 har bestemor jobb selv og er ikke så intressert i å passe når hun har fri, kommer alltid en unnskyldning. Er så sliten, skal ditt, skal datt. Når vi spør får vi spydige spørsmål om hva vi skal da siden vi må ha barnevakt. Da spurte vi 3 mnd i forveien. Bestefar ville jeg ikke latt passe hunden en gang, ikke til og stole på. 

Tanter og onkler er opptatt med seg selv, jobb, livet, har ikke tid. 

Kan bare snakke for meg selv, men sånn er det hvertfall her. 

Anonymkode: 07d9e...2fd

Her er det også slik. De har nok med seg selv og sitt. Har ikke fått hjelp ved sykdom engang. Vi har prøvd flere ganger å rekke ut en hånd, men møter bare «vi har det så travelt». Tanter og onkler viser overhode ingen interesse. Flere bor forresten såpass langt unna at det uansett blir vanskelig å få noen avlastning i hverdagen.

ts

Anonymkode: 1843d...aa1

[AnonymBruker]

Jeg har kke barn, men forstår TS godt når det gjelder dette med å være alene. Noen mennesker, inkludert meg selv, er sånn at den beste måten å lade opp batteriene på er å være helt alene. Og da helt alene hjemme. Jeg er akkurat lik. Jeg har samboer og blir alltid glad når han skal noe og jeg får huset for meg selv. Ikke fordi vi har et dårlig forhold, men fordi jeg trenger alenetid. Det er gull verdt for meg.

Det er også en av grunnene til at jeg har bestemt meg for ikke å få barn .Jeg kan ikke se for meg hvordan jeg skulle få overskudd til noe som helst med en bråkete hverdag fra jeg sto opp til barna la seg med svært få anledninger til alenetid. Jeg hadde nok følt det som TS.

Anonymkode: d1c93...33a

[Gjest Mango_Papaya]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi kan jo alltids tvinge noen, men det føles ikke så bra og sette igjen ungene hos noen når man vet at de ikke har lyst og ha dem der! 

Det ene besteforeldre paret bor 1,5 times kjøretur unna, så det funker ikke i det daglige. Yngste er så liten at hun ikke har ett sikkelig forhold til dem enda og får panikk om vi går fra henne med dem. 

Besteforeldre nr 2 har bestemor jobb selv og er ikke så intressert i å passe når hun har fri, kommer alltid en unnskyldning. Er så sliten, skal ditt, skal datt. Når vi spør får vi spydige spørsmål om hva vi skal da siden vi må ha barnevakt. Da spurte vi 3 mnd i forveien. Bestefar ville jeg ikke latt passe hunden en gang, ikke til og stole på. 

Tanter og onkler er opptatt med seg selv, jobb, livet, har ikke tid. 

Kan bare snakke for meg selv, men sånn er det hvertfall her. 

Anonymkode: 07d9e...2fd

Det synes jeg er veldig trist, både for dem som går glipp av nære relasjoner med familien, for dere som er slitne og ikke minst for barna som ikke blir kjent med besteforeldrene sine (eller øvrig familie i særlig grad). Har selv en veldig aktiv familie/svigerfamilie hvor ungene blir invitert  med på alt mulig og passet ukentlig i tillegg til overnatting en sjelden gang. Jeg klager jo og synes det kan være lite innimellom når ting hoper seg opp og ungene flyr rundt og bare maser, men jeg ser jo at vi er heldige tross alt. (Når ungene lager kaos, ta de med ut og lek. Alt blir bedre, du senker skuldrene) Jeg ville funnet en barnevakt jeg er trygg på, finnes det en som dere kjenner som liker å passe barn? En dere har tiltro til? En familievenn? Jeg har ei veninne med lite penger jeg vet ville gjort noe sånt, selv om hun nærmer seg 40. Bruk kontaktnettet!

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Mango_Papaya skrev:

Det synes jeg er veldig trist, både for dem som går glipp av nære relasjoner med familien, for dere som er slitne og ikke minst for barna som ikke blir kjent med besteforeldrene sine (eller øvrig familie i særlig grad). Har selv en veldig aktiv familie/svigerfamilie hvor ungene blir invitert  med på alt mulig og passet ukentlig i tillegg til overnatting en sjelden gang. Jeg klager jo og synes det kan være lite innimellom når ting hoper seg opp og ungene flyr rundt og bare maser, men jeg ser jo at vi er heldige tross alt. (Når ungene lager kaos, ta de med ut og lek. Alt blir bedre, du senker skuldrene) Jeg ville funnet en barnevakt jeg er trygg på, finnes det en som dere kjenner som liker å passe barn? En dere har tiltro til? En familievenn? Jeg har ei veninne med lite penger jeg vet ville gjort noe sånt, selv om hun nærmer seg 40. Bruk kontaktnettet!

Ja det er kjempe synd, spesiellt for barna, de elsker jo og være med dem når vi først er sammen med dem. 

Vi har desverre ikke så stort nettverk her da vi har flyttet mye rundt. Så de fleste vennene våre bor en time unna med bil, de har jo sitt de og så det blir liksom ikke så ofte med de heller. 

Føler jeg har mistet meg selv helt etter vi fikk barn, er liksom kun oss og barna. Elsker de jo mer enn alt og ville jo ikke byttet de ut med det «gammle livet», men en liten pause eller time out hadde  virkelig ikke vert feil. 

Har snart bursdag, hvis noen spør hva jeg ønsker meg skal jeg si en hel lørdag med barnevakt 😂 så får vi se hvordan responsen blir. Har virkelig behov for en kjæreste dag, blir lite tid til det i hverdagen. 

Anonymkode: 07d9e...2fd