Følelser for ei annen dame, men er i forhold

[a l'orange]

⭐

Endret 27. oktober 2020 av a l'orange

[CamillaCollett]

40 minutter siden, a l'orange skrev:

Jeg tror egentlig at enhver forelskelse sier noe om hva man ønsker seg her i livet og er en veiviser.

Som du sier, det at man forelsker seg på nytt kan skyldes at man har forandret seg, utviklet seg. Men det har man jo isåfall gjort sammen med en annen partner.

Man kan ha en bevisst positiv utvikling for egen del, som man ikke klarer å få den andre med på. Og i de tilfellene synes jeg nok det kan være hensiktsmessig å gå, velge å heller leve sammen med noen som støtter den positive utviklingen. 

Men så kan man også ha en ubevisst eller negativ utvikling, hvor man egentlig bare har gitt blaffen. Man har sklidd ut i apati, og så - boom! - så treffer man noen som for en til å tenke; Dette er et menneske jeg liker, dette er et menneske jeg vil være sammen med!

Men om det får en til å våkne av dvalen, så trenger det ikke nødvendigvis representere noe nytt. Det kan representere det samme gamle, det man fant hos den man nå er gift med...bare at det er så lenge siden sist. Og i de tilfellene bør man holde hardt på hestene, mener jeg, for det tyder på en sirkulær utvikling; Forelskelse, ekstrem oppussing, ha det bra en stund, skli ut, gå i dvale-modus - boom! - forelskelse, ekstrem oppussing, ha det bra en stund, osv osv osv.

Edit; Så selv om den andre nye er en reelt sett bedre partner, så er det ikke sikkert man selv er det lengre.

Forelskelse er en rus. Noen føler et behov for denne følelsen for å komme seg videre i livet, andre avskyr den, i alle fall ekstremvarianten, fordi den - som du sier - avdekker at noe ikke er som det skal. Noen liker å bli dyttet på huska, mens andre foretrekker å lage farten selv.

Et godt forhold, tror jeg, inneholder små forelskelser som kommer med jevne mellomrom, innad i forholdet. De er en stadig veiviser som viser retningen og korrigerer oss når vi holder på å skjene ut. Kanskje litt tåpelig å trekke inn et sånt begrep, men man snakker om make up sex. Det er når man har vært uvenner og så blir man venner igjen, og det å bli uvenner skaper en frykt for å miste og det å bli venner skaper en glede og lettelse over å forstå, i så stor grad at det nesten kan kalles en liten forelskelse. 

Denne vekselvirkningen av sorg, frykt, glede og lettelse, er det som driver oss. Mangel på følelser og engasjement gjør oss passive. 

Klarer man å holde liv i forholdet er det som å ha fart i huska, man trenger ingen som dytter. Og ingen våger egentlig å prøve heller, de ser raskt at her er det to som leker med hverandre.

Det er en treningssak.

Akkurat som noen unger umiddelbart lærer seg hvordan de skal lene seg bakover og fremover for å få fart, mens andre strever lenge med å finne rytmen. Det er likevel de samme prinsippene som gjelder, for alle som vil holde farten oppe.

Et veldig klokt innlegg.

Å være forelsket er å føle at man ekspanderer. Man ser et annet menneske - og verden - med nye øyne. Verden virker full av muligheter. Man føler seg fri og sterk, attraktiv. Svimlende følelser, spesielt for et menneske som ikke har kjent på dem på veldig mange år.

I mange parforhold forsvinner på en måte menneskene inn i familien. Man har roller og funksjoner. Egeninteresser må ofte vike for familien. Jeg har selv kjent på hvordan det til slutt kan bli en identitetskrise av det. Hvem er jeg, er jeg bare hun som går i ett med maskinparken på kjøkkenet? 

Jeg tror man som par kan glemme helt grunnleggende ting, som at alle vil føle seg verdifulle, vil føle at de har muligheter. Det er farlig når paret glemmer individene det består av. Man må føle at det finnes åpne rom, selv om man er gift og har jobb og barn. Det er en krevende balansegang. Og noen partnere motarbeider hele prosjektet og vil ikke være med på utviklingsferdeb. Det er partnere jeg tror man bør vekk fra. For hvis man tillater forandring får man også en partner som fornyer seg og som det er lettere å bevare interessen for.

Dette er spørsmål jeg mener TS burde tenke over.

[a l'orange]

Det er de samme tingene jeg ser på forum dag etter dag etter dag etter dag; At folk er for opptatt av seg selv i forholdene sine. Enten av å tråkke på partneren eller at partneren tråkker på de. De vil opp og ut og ha alenetid og helst ikke se noe til partneren i det hele tatt. Venner, fritid, alenetid, jobb, selvutvikling. Man fremmedgjør seg fra hverandre, man holder en avstand for å skape spenning, men resultatet er fremmedhet. Og det er de menneskene der som også strever mest med lykkefølelsen. 

Jeg skrev i det innlegget tidligere, at jeg mener man bør se til de som lyser, de som har det godt, de som virker lykkelige år etter år, spørre seg selv hva det er de gjør?

Og de gjør faktisk nøyaktig det motsatte. De prioriterer hverandre. I så stor grad at det for mange av oss fremstår som klengete, kontrollerende og uselvstendig til det absurde.

Jeg personlig må innrømme at det virket helt klaustrofobisk. Jeg ville ikke. Jeg hadde ikke lyst. Men så tenkte jeg; Har jeg noen gang blitt like lykkelig som de er, ved å gjøre som jeg synes er komfortabelt? Svaret var nei. 

Så jeg prøvde. Og jeg prøver enda.

Og det funka!

Men det er, for et moderne menneske, litt som å lære seg ballett eller fekting. Man må lære seg bevegelser som er paradoksale i forhold til hva instinkter tilsier.

Men det funker!

Endret 27. oktober 2020 av a l'orange

[a l'orange]

⭐

Endret 27. oktober 2020 av a l'orange

[nirvania]

Jeg synes at kona di fortjener noe bedre enn en mann som heller velger å flørte med ei annen enn å face problmene sine først. Jeg synes også det er litt urettferdig ovenfor kona di at du nå har nesten gått litt videre, mens henne må starte fra scratch. Det er det som skjer når en annen blir ferdig med følelsene sine på egenhånd, og så dumper det i fanget på partneren at "dette er ikke så stas lenger egentlig", og det blir et sjokk for den andre. Det er så feigt! 

Du skulle heller pratet med kona di om dette fra starten av at du ikke var fornøyd, og så hørt hva henne hadde å si, for deretter å jobbe mot et mål sammen. Men, nå er skaden gjort og jeg synes faktisk du skylder kona di å gå fra henne. Nå vet jeg ikke hvordan hun er, men om jeg hadde vært kona di hadde jeg faktisk blitt ganske forbanna over at du hadde gått bak ryggen min på den måten, uten å ha sagt noe på forhånd. 

Når du blir singel og klar for hun andre, kan det også hende at du ikke synes det er like spennende lenger heller. For da er den "hemmelige" flørtinga over, og dere kan flørte åpenlyst. Og da kan det hende det ikke er like gjevt lenger.

[I Grosny]

På 21.5.2018 den 16.28, AnonymBruker skrev:

Ja, så har det altså skjedd det som ikke skulle skje. Kom egentlig bardus på og var ikke planlagt. 

Saken er at jeg har fått følelser for ei annen dame etter en stund med dårlig forhold hjemme. 

Kort fortalt, vært samboer i 18 år og har de siste årene fadet mer og mer fra hverandre i takt med at ungene er blitt store. 

Sånn sakte men sikkert ble det sendt flere og flere meldinger mellom meg og hun andre jeg har fått følelser for (vi har en del felles interesser og aktiviteter). Det ble mer og mer tull og fjas, dette gikk over til flørt og nå sitter jeg her og aner ikke helt hva jeg skal gjøre. 

Føler dette er en klassiker etter mange års dødt forhold. Så spørsmålet er om en 5-6 måneders lang flørt skal bli til noe mer og jeg skal slå opp eller om jeg skal kutte all kontakt for å forsøke og redde mitt samboerskap. Ønsker egentlig begge deler, men vil ikke lengre leve på en løgn. 

Er det andre som har vært i tilsvarende situasjon som har noen gode råd?

Jeg trenger ikke høre fra de som fordømmer at jeg har fått følelser for noen andre. 

Anonymkode: 1b573...054

Du kan godt begynne å langsiktig planlegge brudd med din samboer, men ro deg deg ned. Barna dine er ikke helt voksne og det virker som om dere har ett greit nok hjem. Stikker du nå blir det krise for barna. Det kan slå ut psykisk og fysisk. Min sønn gikk veldig fort opp i vekt, og sliter alvorlig med det, kanskje gjennom hele livet. Det er bedre å ta det når barna blir ferdig med vgs. Du er jo venn med dama di, og hjemmet fungerer jo, så du trenger ikke å rømme for å redde egen psyke.

[Commander]

3 minutter siden, nirvania skrev:

Det er det som skjer når en annen blir ferdig med følelsene sine på egenhånd, og så dumper det i fanget på partneren at "dette er ikke så stas lenger egentlig", og det blir et sjokk for den andre. Det er så feigt! 

 

Dette tror jeg veldig mange, spesielt menn, kan sette 2 streker og amen under.

[I Grosny]

På 21.5.2018 den 17.00, AnonymBruker skrev:

Takk, tipper skylden er 50% 

Vi har ikke viet hverandre nok oppmerksomhet og sakte men sikkert så har vi sklidd fra hverandre. 

Anonymkode: 1b573...054

Jeg synes også at du bør ta en skikkelig framtidsplanleggingsprat med din samboer. Hva vil hun? Hva trenger familien? Hva trenger barna? Det med oppmerksomhet, husk at det samme trolig vil skje om noen år når du bytter dame, og så er det på han igjen. Problemet med den nye dama er at det blir surr med barna, og hvilken garanti har du for at hennes barn vil ha deg? Jeg ser potensiale for slitsomhet i ditt nye hjem.

 

[Commander]

3 minutter siden, I Grosny skrev:

Du kan godt begynne å langsiktig planlegge brudd med din samboer, men ro deg deg ned. Barna dine er ikke helt voksne og det virker som om dere har ett greit nok hjem. Stikker du nå blir det krise for barna. Det kan slå ut psykisk og fysisk. Min sønn gikk veldig fort opp i vekt, og sliter alvorlig med det, kanskje gjennom hele livet. Det er bedre å ta det når barna blir ferdig med vgs. Du er jo venn med dama di, og hjemmet fungerer jo, så du trenger ikke å rømme for å redde egen psyke.

Mener du serr at TS stille skal planlegge brudd 20 juni 2021 fordi det passer best med skoleruta og yngste barnets konfirmasjonen. Bare leke mann og kone uten at den andre er informert. Det er nedrig og misbruk av andres tid...

[I Grosny]

På 21.5.2018 den 18.50, Mysticgirl skrev:

Jeg ville brutt og gått videre. Hva er vitsen med å tviholde på et forhold som ikke fungerer?

Man trenger ikke å være i ett fungerende kjærlighetsforhold i livets alle faser. Akkurat nå så er prosjektet å ferdigstille barnas modning uten at de blir skadd. Den jobben er snart gjort, og den absolutt viktig.

[I Grosny]

6 minutter siden, Commander skrev:

Mener du serr at TS stille skal planlegge brudd 20 juni 2021 fordi det passer best med skoleruta og yngste barnets konfirmasjonen. Bare leke mann og kone uten at den andre er informert. Det er nedrig og misbruk av andres tid...

Nei, jeg mener at dersom det er mulig bør han stå løpet helt ut til yngste barnet fullfører VGS.(Jeg klarte ikke å stå løpet så lenge, men situasjonen hos oss var verre, jeg reiste uten å ha ny dame i sikte).

Han bør absolutt snakke med kona si om sine tanker og planer.

[Gjest morhjertegod]

Kjære Ts:  Kjenner så mange som har gjort som deg, som ikke ante hva de gikk til. Er du klar for en eks samboer som kommer til å være knust av sorg om du gjør dette? Hvordan tror du dine barn vil ta dette? Hva vil deres forhold til deg bli om du velger bort mor for en annen? Hva med fordømmelsen fra famile og venner ? Hva med den nye dama sine barn, tenk om det ikke funker? osv.....

Jeg skal ikke råde deg til noe som helt, valget er ditt. Men ikke gå før du har prøvd alt hjemme, det må jo en gang ha vært bra? Søk hjelp, snakk med samboer om hvordan du føler ting er, hva hun tenker, hvordan hun har det, hva dere er villige til å jobbe med. Om det skulle vise seg å være null håp hjemme, så vent med den nye til alt er over på hjemmebane. Ikke bytt ut den ene med den andre, bruk tid. Lykke til uansett valg.

Endret 23. mai 2018 av morhjertegod

[a l'orange]

⭐

Endret 27. oktober 2020 av a l'orange

[I Grosny]

5 minutter siden, morhjertegod skrev:

Kjære Ts:  Kjenner så mange som har gjort som deg, som ikke ante hva de gikk til. Er du klar for en eks samboer som kommer til å være knust av sorg om du gjør dette? Hvordan tror du dine barn vil ta dette? Hva vil deres forhold til deg bli om du velger bort mor for en annen? Hva med fordømmelsen av famile og venner ? Hva med den nye dama sine barn, tenk om det ikke funker? osv.....

Jeg skal ikke råde deg til noe som helt, valget er ditt. Men ikke gå før du har prøvd alt hjemme, det må jo en gang ha vært bra? Søk hjelp, snakk med samboer om hvordan du føler ting er, hva hun tenker, hvordan hun har det, hva dere er villige til å jobbe med. Om det skulle vise seg å være null håp hjemme, så vent med den nye til alt er over på hjemmebane. Ikke bytt ut den ene med den andre, bruk tid. Lykke til uansett valg.

Bra innlegg!

[a l'orange]

⭐

Endret 27. oktober 2020 av a l'orange

[CamillaCollett]

1 time siden, a l'orange skrev:

Er enig i resten av innlegget ditt, men når det gjelder akkurat denne delen som jeg siterer; Det er akkurat her vi to er veldig uenig.

For jeg mener at det å utvikle seg som egne individer er helt feil retning å gå.

Kan forstå at det føles sånn hvis man opplever at man "går i ett med maskinparken på kjøkkenet". Men opplever man det, så er det ikke nødvendigvis individet som har fått for lite stell, pleie og omsorg, det er like gjerne fellesskapet som har fått for lite stell, pleie og omsorg.

Hadde man vært alene, og individet var alt man målte lykken ut fra, så kunne jeg vært enig med deg. Men er man sammen, så må man måle lykken ut fra hvordan det fungerer. Og da vil det ene individet være det som typisk ødelegger for det andre.

Jeg er litt pirkete på ord og språkbruk for tiden - idéhistorikeren i meg lever et aktivt liv for tiden, kjenner jeg - men det er de samme tingene jeg ser på forum dag etter dag etter dag etter dag; At folk er for opptatt av seg selv i forholdene sine. Enten av å tråkke på partneren eller at partneren tråkker på de. De vil opp og ut og ha alenetid og helst ikke se noe til partneren i det hele tatt. Venner, fritid, alenetid, jobb, selvutvikling. Man fremmedgjør seg fra hverandre, man holder en avstand for å skape spenning, men resultatet er fremmedhet. Og det er de menneskene der som også strever mest med lykkefølelsen. 

Jeg skrev i det innlegget tidligere, at jeg mener man bør se til de som lyser, de som har det godt, de som virker lykkelige år etter år, spørre seg selv hva det er de gjør?

Og de gjør faktisk nøyaktig det motsatte. De prioriterer hverandre. I så stor grad at det for mange av oss fremstår som klengete, kontrollerende og uselvstendig til det absurde.

Jeg personlig må innrømme at det virket helt klaustrofobisk. Jeg ville ikke. Jeg hadde ikke lyst. Men så tenkte jeg; Har jeg noen gang blitt like lykkelig som de er, ved å gjøre som jeg synes er komfortabelt? Svaret var nei. 

Så jeg prøvde. Og jeg prøver enda.

Og det funka!

Men det er, for et moderne menneske, litt som å lære seg ballett eller fekting. Man må lære seg bevegelser som er paradoksale i forhold til hva instinkter tilsier.

Men det funker!

Så kan jeg riktignok ikke si at dette er noe jeg har testet ut over flere år. Edit; Jo, flere år, men ikke mange år. Men jeg regner meg som såpass erfaren med livet at jeg kjenner når noe er helt helt helt annerledes enn hva alt har vært før. Det bør være det. Det bør kunne merkes, raskt. 

Det å skulle åpne opp for et annet menneske, ha fokus på fellesskapet, bygge seg selv inn i hverandre, det føles ekstremt ukomfortabelt. Men man merker også veldig fort at det gjør ting med en som man ikke kan forklare logisk eller med ord. Igjen, litt som å få sving på huska.

Eller...ronsa, som det jo egentlig heter  

 

Jeg svarer gjerne mer utdypende, for dette er et tema som engasjerer meg veldig, og fordi jeg ikke nødvendigvis tror vi står så langt fra hverandre som det kan virke.

Du har helt rett i at det med forholdet til fellesskapet å gjøre. For det er nå en gang slik at hvis begge dedikerer seg i lik grad til fellesskapet, så blir også alenetiden mer uproblematisk.

For å bruke et konkret eksempel: Jeg var i et forhold med en mann som hadde veldig ulike interesser sammenlignet med meg og som prioriterte fellesskapet annerledes. Jeg prioriterte slik: 1. Plikter hjemme, familien AS. 2. Parforholdet og 3. Egentid. I en travel hverdag forsvant punkt 3 i perioder, og det var greit. Han prioriterte slik: 1. Egentid. 2. Familien As og 3. Parforholdet. Det er lett å se at det blir klinsj. Jeg følte jeg var for mye alene med ansvaret om familien og oss som par, og så med stigende misunnelse på tiden han han brukte på seg selv. Og her ser du at det blir to sider av samme sak – jeg formulerte i et tidligere innlegg at man må gi hverandre rom til å være egne individer, men jeg kunne like gjerne sagt at man må prioritere fellesskapet mer enn han gjorde. Og du ser sikkert også tydelig at jeg ble veldig egoistisk innstilt etter hvert, nesten barnslig: Hvorfor skulle jeg få mindre X, Y, Z enn han fikk?

 

De som virkelig har det godt, det er de som prioriterer på samme måte. Det blir også mye lettere dersom man har felles interesser, og dermed kan kombinere egeninteressen med partid.

 

1 time siden, a l'orange skrev:

Denne er til CamillaCollett; Ikke minst så må jeg si jeg stiller meg nokså undrende til det å på den ene siden si at det er vanskelig å vite, usikkerhet i forhold til hva som er rett, og på den andre siden være så sikker på hva trådstarter skal og bør gjøre.

Denne er til alle; Mange synes at jeg er påståelig, så etterspør de min erfaring. Det er kanskje på tide å stille spørsmålet motsatt vei; Dere som mener ting, om hvordan man fikser et forhold - hvordan man lever lykkelig, hva trådstarter skal og bør gjøre her - har dere egentlig erfaring med dette selv, god erfaring, at det fungerte? 

Eller er det, som noen er inne på tidligere i tråden, at rådene man gir skyldes hva man skulle ønske hadde skjedd, men som ikke skjedde, i eget forhold, i eget liv?

Jeg er ikke skråsikker på hva TS skal gjøre, men jeg er skråsikker på at han burde tenke seg grundig om

Endret 23. mai 2018 av CamillaCollett

[RoH]

1 time siden, a l'orange skrev:

Denne er til CamillaCollett; Ikke minst så må jeg si jeg stiller meg nokså undrende til det å på den ene siden si at det er vanskelig å vite, usikkerhet i forhold til hva som er rett, og på den andre siden være så sikker på hva trådstarter skal og bør gjøre.

Denne er til alle; Mange synes at jeg er påståelig, så etterspør de min erfaring. Det er kanskje på tide å stille spørsmålet motsatt vei; Dere som mener ting, om hvordan man fikser et forhold - hvordan man lever lykkelig, hva trådstarter skal og bør gjøre her - har dere egentlig erfaring med dette selv, god erfaring, at det fungerte? 

Eller er det, som noen er inne på tidligere i tråden, at rådene man gir skyldes hva man skulle ønske hadde skjedd, men som ikke skjedde, i eget forhold, i eget liv?

Ikke hold meg (og sikkert flere med meg) i gruppen som synes du er påståelig, det er nok flere enn du tror som støtter det du står for. At du blir møtt med motargumenter av gruppen som tror min lykke er det sentrale for alle er ikke mer enn det du må forvente, denne holdningen og forventningen gjennomsyrer til en hvis grad oss alle. Motargumentene underbygges gjerne av en kritikk som til dels treffer på det personlige plan. Sånn er det når vi diskuterer ikke målbare verdier. 

Det du skriver bra er bra, du virker som et klokt og godt menneske. Hadde du ikke allerede befunnet deg i et grønnere gress hadde du definitivt vært en jeg ville blitt nærmere kjent med.

Har forøvrig sansen for mye av det CC skriver, jeg oppfatter dere nok som meningsfeller i 90% av verdiene dere markedsfører. 

Debatter av denne typen er de som faktisk gir KG verdi. 

   

 

Endret 23. mai 2018 av RoH

[I Grosny]

54 minutter siden, a l'orange skrev:

Denne er til CamillaCollett; Ikke minst så må jeg si jeg stiller meg nokså undrende til det å på den ene siden si at det er vanskelig å vite, usikkerhet i forhold til hva som er rett, og på den andre siden være så sikker på hva trådstarter skal og bør gjøre.

Denne er til alle; Mange synes at jeg er påståelig, så etterspør de min erfaring. Det er kanskje på tide å stille spørsmålet motsatt vei; Dere som mener ting, om hvordan man fikser et forhold - hvordan man lever lykkelig, hva trådstarter skal og bør gjøre her - har dere egentlig erfaring med dette selv, god erfaring, at det fungerte? 

Eller er det, som noen er inne på tidligere i tråden, at rådene man gir skyldes hva man skulle ønske hadde skjedd, men som ikke skjedde, i eget forhold, i eget liv?

Jeg skulle ønske jeg hadde klart å følge opp min tenåringssønn bedre de to-tre første årene etter bruddet. Dersom det hadde vært greie forhold ( til og med  uten sex) i hjemmet så hadde jeg blitt boende der noen flere år. Det er helt fint å bo i vennskapsforhold med samboeren og med egne barn. Jeg ser at TS og samboer har noen utfordringer i kommunikasjonen. De trenger å rydde vekk irritasjon. Samlivskurs  er noe de kan ha nytte av.

[Mysticgirl]

42 minutter siden, Commander skrev:

Mener du serr at TS stille skal planlegge brudd 20 juni 2021 fordi det passer best med skoleruta og yngste barnets konfirmasjonen. Bare leke mann og kone uten at den andre er informert. Det er nedrig og misbruk av andres tid...

 

36 minutter siden, I Grosny skrev:

Man trenger ikke å være i ett fungerende kjærlighetsforhold i livets alle faser. Akkurat nå så er prosjektet å ferdigstille barnas modning uten at de blir skadd. Den jobben er snart gjort, og den absolutt viktig.

Jeg er enig med Commander

[RoH]

50 minutter siden, Commander skrev:

Mener du serr at TS stille skal planlegge brudd 20 juni 2021 fordi det passer best med skoleruta og yngste barnets konfirmasjonen. Bare leke mann og kone uten at den andre er informert. Det er nedrig og misbruk av andres tid...

Jeg tror ikke det er det han mener. Det kan være det som er konsekvensen. Jeg legger følgende tolkning i det han skriver: Vi skal kunne sette egne forventninger til selvrealisering på vent av hensyn til andre.

Dette er  ikke en ussel tanke i utgangspunktet, men en åpning for at om vi ikke klarer og endre vår negative adferd må vi i fremtiden kunne vurdere forholdet på nytt. Dette er et helt ok pressmiddel om en ønsker en forandringer.

Derimot om en alt har gjort seg opp en mening og samler "dritt" for å realisere bruddet i fremtiden er det en nedrig og ondskapsfull handling.