Følelser for ei annen dame, men er i forhold

[Mysticgirl]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Morsomt å se hvor annerledes svarene er i denne tråden i forhold til tråder hvor kvinner i forhold sier de har fått følelser for en annen mann.

Anonymkode: 15600...171

Hvordan er det andre veien da?

[RoH]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Morsomt å se hvor annerledes svarene er i denne tråden i forhold til tråder hvor kvinner i forhold sier de har fått følelser for en annen mann.

Anonymkode: 15600...171

Jeg synes ikke det. Jeg synes rådene er som de pleier, en gruppe setter familien først, en gruppe setter seg selv og min følelse nå først

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uansett hva du gjør så kutt kontakten med hu nye. Du vil ikke klare å ta noen ærlig avgjørelse eller legge inn jobb i ditt nåværende forhold om du har "noe nytt og spennende" på gang. Man ser ikke virkeligheten igjennom rosa briller.

Hvordan tror du barna dine vil reagere om du løser opp familien og dumper moren deres, din samboer igjennom 20 år, for en flørt på noen få måneder? Hvordan forhold tror du dere får etterpå? Hvilken innvirkning vil det ha på deres fremtidige forhold? 

Ta av deg brillene nå, unngå denne damen og se virkeligheten. Ta kontakt med ekteskapsrådgiver og prøv først å redd forholdet du er i.

Anonymkode: 6df6a...2c1

Her har vi en dame som er redd for å bli forlatt ja. 

Anonymkode: ac957...f1c

[Snøperle]

Når dere har bodd så lenge sammen, så har du kanskje opplevd at det går litt opp og ned? Snakk med samboeren din, minn hverandre på hvorfor dere en gang falt for hverandre. 😀

[a l'orange]

Det du sier om at hun er klar over nøyaktig hvordan du har det i forholdet, antar jeg at skyldes at du har fortalt dette. I min bok er det utroskap i seg selv. Man forteller ikke utenforstående hvordan man har det i forholdet, utover til veldig nære venner for å lufte hodet, eller en lett kommentar til fremmede om at "Nei takk, jeg er lykkelig gift!". Det å fortelle til en kvinne du flørter med, at du sliter i forholdet, er som å direkte be henne forbarme seg over deg og ta seg av deg videre i livet.

——//——

Jeg tenker at det å holde sammen, skape nærhet, forsøke å overkomme problemer, har en egenverdi i seg selv. Det er det mennesker ønsker seg når de gifter seg, får barn, planlegger å holde sammen for resten av livet. Det å klare det, er en seier. Det å ikke klare det, er et mislykket prosjekt. Dette, målt ut fra hva planen opprinnelig var.

Det sagt, så tenker jeg at dersom ingen av de er motivert for det lengre, begge ønsker å si opp medlemskapet, og attpåtil at ungene er på vei ut, så ser jeg ikke den helt store vitsen med å presse seg selv veldig hardt.

Men vi vet jo ikke helt om samboeren din virkelig er like lite interessert i å bevare forholdet som hva du tror. Kanskje hun knekker sammen, kanskje hun trekker et lettelsens sukk. Det finner du bare ut ved å snakke med henne.

En annen ting som har gått mer og mer opp for meg, i senere tid, er viktigheten av samlivsform som rollemodell. Altså ikke bare foreldrene hver for seg, men hvordan de har det sammen med hverandre eller andre. Grad av lykke.

Både det å ha det helt greit sammen (slik dere har hatt det) og det å ha det helt greit alene, en femmer på skalaen, er noe som får unger til å fange opp at sånn bør det nok være, det er det vi kan håpe å legge oss på her i livet. En femmer. Mens det å ha foreldre som faktisk er lykkelig, en nier på skalaen, gir de håp om noe bedre, noe mer å strekke seg etter. Nå er barna dine så store at de vil ikke bli boende med verken deg eller samboeren din videre. Likevel, dette er noe de raskt fanger opp tror jeg. Man ser på andre, man tenker "SÅNN vil jeg ha det!"

Det at dere kommer videre - enten sammen med hverandre eller med andre - og viser at det faktisk er mulig å ha det langt bedre enn "helt greit".

Derfor synes jeg det bør være et mål for dere begge, som foreldre, å være lykkelig sammen med en partner, hvis det er dette dere ønsker dere for deres barn.

Endret 27. oktober 2020 av a l'orange

[a l'orange]

⭐

Endret 27. oktober 2020 av a l'orange

[CamillaCollett]

4 timer siden, a l'orange skrev:

Hva hun fortjener vet vi ikke. For alt vi vet har hun forsøkt å splitte trådstarter og kona, eller - tvert i mot - hun er ikke en gang klar over at trådstarter mener at de flørter. Eller noe innimellom der. Vi må uansett se bort fra henne først, og så får det heller bli en vurderingssak siden. 

Årsaken til at jeg skrev "fortjener" var for å ta utgangspunkt i hvordan jeg mener det bør se ut for to som starter med blanke ark når de går inn i et bra forhold  

 

Det du sier om at hun er klar over nøyaktig hvordan du har det i forholdet, antar jeg at skyldes at du har fortalt dette. I min bok er det utroskap i seg selv. Man forteller ikke utenforstående hvordan man har det i forholdet, utover til veldig nære venner for å lufte hodet, eller en lett kommentar til fremmede om at "Nei takk, jeg er lykkelig gift!". Det å fortelle til en kvinne du flørter med, at du sliter i forholdet, er som å direkte be henne forbarme seg over deg og ta seg av deg videre i livet.

Litt sent å si nå, men da vet du dette til en senere anledning. 

Jeg tenker at det å holde sammen, skape nærhet, forsøke å overkomme problemer, har en egenverdi i seg selv. Det er det mennesker ønsker seg når de gifter seg, får barn, planlegger å holde sammen for resten av livet. Det å klare det, er en seier. Det å ikke klare det, er et mislykket prosjekt. Dette, målt ut fra hva planen opprinnelig var.

Det sagt, så tenker jeg at dersom ingen av de er motivert for det lengre, begge ønsker å si opp medlemskapet, og attpåtil at ungene er på vei ut, så ser jeg ikke den helt store vitsen med å presse seg selv veldig hardt.

Men vi vet jo ikke helt om samboeren din virkelig er like lite interessert i å bevare forholdet som hva du tror. Kanskje hun knekker sammen, kanskje hun trekker et lettelsens sukk. Det finner du bare ut ved å snakke med henne.

En annen ting som har gått mer og mer opp for meg, i senere tid, er viktigheten av samlivsform som rollemodell. Altså ikke bare foreldrene hver for seg, men hvordan de har det sammen med hverandre eller andre. Grad av lykke.

Både det å ha det helt greit sammen (slik dere har hatt det) og det å ha det helt greit alene, en femmer på skalaen, er noe som får unger til å fange opp at sånn bør det nok være, det er det vi kan håpe å legge oss på her i livet. En femmer. Mens det å ha foreldre som faktisk er lykkelig, en nier på skalaen, gir de håp om noe bedre, noe mer å strekke seg etter. Nå er barna dine så store at de vil ikke bli boende med verken deg eller samboeren din videre. Likevel, dette er noe de raskt fanger opp tror jeg. Man ser på andre, man tenker "SÅNN vil jeg ha det!"

Det at dere kommer videre - enten sammen med hverandre eller med andre - og viser at det faktisk er mulig å ha det langt bedre enn "helt greit".

Derfor synes jeg det bør være et mål for dere begge, som foreldre, å være lykkelig sammen med en partner, hvis det er dette dere ønsker dere for deres barn.

Jeg er enig med mye av det du skriver.

Men så har vi det vesentlige spørsmålet: Er en nier på skalaen realistisk? Ja, jeg synes man bør være innom en nier innimellom, men det er kanskje små øyeblikk i blant. I et veldig langt samliv vil jeg tro det er veldig vanlig å befinne seg på en femmer. Ikke hele tiden, men ofte. I kriseperioder er man kanskje til og med nede på en toer eller en treer. Og da blir jo spørsmålet hva man bør slå seg til ro med, hvor lista bør legges. Her kan også partene se ulikt på det. I én og samme periode kan den ene føle de er på seks-sju, mens den andre tenker tre. Eller begge føler de er på fem, noe den ene synes er helt ok, mens den andre synes er dypt utilfredsstillende fordi han/hun synes de burde befinne seg på nieren i lengre perioder... Ikke lett.

[Kanel1]

Mitt ekteskap har vært der ditt er nå. Min mann lot det gå lenger og endte opp med også å være fysisk utro. Vi er fremdeles gift i dag og har det veldig bra. Dette ble en skikkelig vekker for oss begge, og vi fant ut at vi ville kjempe for ekteskapet. Jeg skulle ønske at mannen min fortalte hva som var i ferd med å skje før han gikk til det skrittet å være utro. Det hadde gjort veien tilbake en god del lettere.

Mitt råd til deg er å fortelle samboeren din at du er betatt av en annen, men at du ønsker å fikse ekteskapet. Dersom hun har samme innstilling, bør dere oppsøke familievernkontoret og få hjelp til å sortere tanker og følelser og til å komunisere på en hensiktsmessig måte. 

Det er en hard jobb dere har foran dere, men det er mulig å fikse. Det er vi et levende bevis på :-)

(Du må selvfølgelig slutte å mate den nye forelskelsen og kutte all kontakt med henne)

[a l'orange]

Er en nier på skalaen realistisk?

Å ja!

Jeg ser de jo rundt meg. Det er en vanvittig forskjell på hvordan mennesker har det og tar det. Noen ser et problem overalt. Noen ser en glede overalt. Jeg har kjent mange som skiller seg ut. Mennesker som bryr seg oppriktig. Mennesker som er ekte. Mennesker som lever lykkelig sammen, år etter år. Man ser det fordi det lyser av de.

Det er denne typen mennesker som man nærmest må hjelpe for å leie, fordi hendene deres etterhvert er så krokete - men holde hender skal de, naturligvis!

De klarer seg ikke uten hverandre. Når den ene går bort, så følger den andre etter.

Noen av disse har etterhvert gått ut av tiden, og man skulle tro at lykken deres skyldes at de har gjennomlevd en krig (eller to), hardt arbeid og dårlige kår. Mens andre igjen, er like gamle som meg, eller yngre. Noen har gjennomgått kriser og fall, og reist seg igjen, andre har vært både materielt og helsemessig privilegert. Så hva denne indre gløden skyldes, det kan man bare spørre seg om. Jeg husker en gang jeg leste at snillhet er en egen form for intelligens. Jeg tror man lærer dette ved å se på andre som har det sånn som man selv ønsker å ha det. Bruke de som eksempler. Mye ligger nok i å kunne overse det som er galt og fokusere på hva som er bra.

Bonuseksempel til dere i tråden, må være mine besteforeldre som fant på at de skulle smake på det de omtalte som "ungdomsmat". Vi trodde de mente sushi og tapas. De mente pizza og pasta.

Jeg som gledet meg til smørbrød av formloff, med egg og ansjos, kaffi i tynne porselenskopper, måtte bare gi opp. Etterhvert når vi kom på besøk pleide min bestemor se lurt på min bestefar, og da rasket han inn i kjøleskapet for å finne den ene tingen de kun unnet seg selv de gangene det var ungdommer i hus; Coca cola!

De frydet seg over denne lille tingen. 

Kan du glede deg over lite, kan du glede deg over mye, heter det. Jeg tror at det å kunne det, samt finne noen å dele det med, er en stor del av hemmeligheten bak lykken - både i livet generelt og i parforholdet spesielt  

Endret 27. oktober 2020 av a l'orange

[a l'orange]

⭐

Endret 27. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

 Elsker en som er gift med en annen. Hen elsker meg. 

Jeg venter. Livet ut. 

Dum i huet. 

Anonymkode: b3cda...474

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Elsker en som er gift med en annen. Hen elsker meg. 

Jeg venter. Livet ut. 

Dum i huet. 

Anonymkode: b3cda...474

Å, ikke gjør det. Du kommet til å angre på all tiden du kaster bort.

Anonymkode: c2417...c62

[AnonymBruker]

11 timer siden, CamillaCollett skrev:

Jeg er enig med mye av det du skriver.

Men så har vi det vesentlige spørsmålet: Er en nier på skalaen realistisk? Ja, jeg synes man bør være innom en nier innimellom, men det er kanskje små øyeblikk i blant. I et veldig langt samliv vil jeg tro det er veldig vanlig å befinne seg på en femmer. Ikke hele tiden, men ofte. I kriseperioder er man kanskje til og med nede på en toer eller en treer. Og da blir jo spørsmålet hva man bør slå seg til ro med, hvor lista bør legges. Her kan også partene se ulikt på det. I én og samme periode kan den ene føle de er på seks-sju, mens den andre tenker tre. Eller begge føler de er på fem, noe den ene synes er helt ok, mens den andre synes er dypt utilfredsstillende fordi han/hun synes de burde befinne seg på nieren i lengre perioder... Ikke lett.

Hva om man er lykkelig når man er på en femmer? Hvorfor antas det at lykke kun oppnås på en 8-9’er? 

Jeg har vært godt gift en god del år nå, og selv i krisesituasjoner hvor den generelle lykken har vært på knapt en 2’er, så har det vært levbart og greit det også. Det er ikke sånn at hvor lykkelig man er til enhver tid er noe man selv kan avgjøre eller bestemme seg for. Vi har hatt syke barn, dødsfall i familien, perioder med dårlig økonomi, sykdom vi må leve med selv. Depresjon. Alt dette er naturlige deler av livet. De forsvinner ikke fordi man får en kjæreste. Tvert imot åpner man seg for mer sorger. Flere å bekymre seg over. Ta ansvar for.

Samtidig som at man selvfølgelig mottar og gir mer kjærlighet og omsorg.

Jeg tenker at de som har forventninger om at livet skal være en nærmest kronisk lykkerus, de vil nok egentlig oppleve mye skuffelse. 

 

Anonymkode: e429f...9ac

[AnonymBruker]

På 21.5.2018 den 16.28, AnonymBruker skrev:

som har noen gode råd?

Ikke start noe nytt før du er ute av det gamle. Etter et så langt forhold og med barn involvert, så burde du sikkert legge inn 1-2 år uten noe nytt forhold før du hopper på noe nytt. Det dummeste du gjør er å fortsette som nå.

Anonymkode: 19939...a39

[a l'orange]

⭐

Endret 27. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

6 minutter siden, a l'orange skrev:

Å vente en glede, er også en glede. Kjærlighet dreier seg i stor grad om hvordan man handler. Ikke bare mot den man elsker, men også mot andre rundt. 

Har man inngått forpliktelser overfor noen, så kan det å ta ansvar for disse og ikke bare forsvinne, være kjærlighet, også overfor den nye personen. Det betyr at man er helhjertet og ikke halvhjertet.

Det er hva mange av oss anbefaler trådstarter å gjøre; Ta ansvar for forpliktelsene før man tenker på andre ting.

Det sagt, jeg får ikke akkurat inntrykk av at "dum i huet"-AB føler seg direkte lykkelig av å gå og vente. Og det finnes endel av de som tror de elsker, men som vingler og ikke finner rett måte å handle, og ikke legger hjertet sitt i noe. 

 

Du sier det jeg mener, bedre enn jeg.

Det du mener, hvis jeg forstår deg rett, er egentlig at man kan ta en femmer og velge å ta den som en nier. 

I alle fall var det det jeg mente å si, over her  

Ja, på en måte.

Du kan akseptere at perioder med «middelmådighet» også er helt greit. Fordi alle sitt liv er middelmådig fra tid til annen. Også om man skal leve sammen i mange tiår. Men så finner man gleder også i middelmådigheten. Det betyr dog ikke at man skal akseptere «kronisk» middelmådighet eller aldri håpe på eller jobbe for perioder med mye lykke/glede. Det bør man alltid etterstrebe. Man må bare akseptere at på livets vei er det perioder med solskinn og gullbelagt brostein, og andre perioder hvor det kom storm, uvær, og man mistet retningen litt. Alt er normalt. 

Mitt råd til TS er å snakke med kona. Gå i terapi. Forsøk å jobb for forholdet i ett halvt år, ett års tid vertfall, hvor du spliller med fullstendig åpne kort. Ett år av livet ditt bør du kunne investere i familien din. Og gi både deg og henne en sjanse til å få det til å fungere. Går det ikke, så kan du som andre sier, forlate forholdet på en verdig måte, og du vet at du er en kjæreste som ikke bare gir opp når veien er tung og butter imot. 

Anonymkode: e429f...9ac

[a l'orange]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan akseptere at perioder med «middelmådighet» også er helt greit. Fordi alle sitt liv er middelmådig fra tid til annen. Også om man skal leve sammen i mange tiår. Men så finner man gleder også i middelmådigheten. Det betyr dog ikke at man skal akseptere «kronisk» middelmådighet eller aldri håpe på eller jobbe for perioder med mye lykke/glede.

Anonymkode: e429f...9ac

Nettopp.

Så problemet til trådstarter og samboeren er egentlig ikke at livet og samlivet deres er middelmådig - det er det for de fleste av oss - men at de ikke har jobbet med å finne gleden midt i all denne middelmådigheten.

Og "jobbe med å finne gleden" er en egenskap og en avgjørelse man må ha i et hvilket som helst forhold. Da nytter det ikke å bytte kjæreste. Det som nytter, er å bytte innstilling.

Man må være en detektiv, med hatt og lupe, som alltid har øynene åpne for det som kan være bra. Man må være en gartner som snakker og plukker og gir næring til plantene sine, som stikler, prikler og potter de om når det trengs. Man kan ikke la ting skure og gå og håpe at det ordner seg, man må være tilstede der det skjer, være på.

[CamillaCollett]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva om man er lykkelig når man er på en femmer? Hvorfor antas det at lykke kun oppnås på en 8-9’er? 

Jeg har vært godt gift en god del år nå, og selv i krisesituasjoner hvor den generelle lykken har vært på knapt en 2’er, så har det vært levbart og greit det også. Det er ikke sånn at hvor lykkelig man er til enhver tid er noe man selv kan avgjøre eller bestemme seg for. Vi har hatt syke barn, dødsfall i familien, perioder med dårlig økonomi, sykdom vi må leve med selv. Depresjon. Alt dette er naturlige deler av livet. De forsvinner ikke fordi man får en kjæreste. Tvert imot åpner man seg for mer sorger. Flere å bekymre seg over. Ta ansvar for.

Samtidig som at man selvfølgelig mottar og gir mer kjærlighet og omsorg.

Jeg tenker at de som har forventninger om at livet skal være en nærmest kronisk lykkerus, de vil nok egentlig oppleve mye skuffelse. 

Anonymkode: e429f...9ac

Jeg vet ikke om du siterte meg fordi du var uenig i det jeg skrev. Men jeg er i hvert fall enig i alt du skriver her.

Én ting er å få det som man vil. En minst like viktig egenskap er å ville det man faktisk får. Så når man har en partner på femtende året, en som ikke lenger er spesielt spennende, som man irriterer seg litt over etter hvert som antall uvaner øker med alderen, som man deler sorger, omgangssyke, oppussing og økonomiske bekymringer med, så blir jo kunsten å finne det i seg å sette pris på dette mennesket likevel, prøve å se ham/henne med friske øyne i blant og finne ut at man har mye å være takknemlig for.

Men! På samme måte som en forelskelse i en annen kan være total idioti, så kan det også være en veiviser til hva man ønsker i livet, og avdekke hva som ikke fungerer i samlivet. Det hender ofte at folk forelsker seg i et mennesket som er annerledes enn partneren. Det kan være fordi det er noe nytt og forfriskende, men det kan også være fordi det har gått mange år siden man forelsket seg forrige gang og man har utviklet seg siden sist. At det nye mennesket faktisk reelt er en bedre partner.

Jeg vil si at en forelskelse i en annen må være en ypperlig anledning til en ryddejobb. Hva betyr forelskelsen? Hva har jeg behov for? Hva burde jeg lære meg å sette mer pris på i forholdet og i partneren? Hva slags liv er det jeg vil leve?

[AnonymBruker]

Det er selvsagt mange som har vært der du er nå, men det finnes som du selvsagt skjønner, ingen fasit på hva som er den langsiktig beste beslutningen for akkurat deg. 

Jeg synes du bør være mindre trygghetsorientert og ikke spille dobbeltspill. Hvis du ikke vil fortelle samboeren din at du har kontakt med en kvinne du har blitt forelsket i, bør du i det minste fortelle henne at du er usikker på om du vil fortsette forholdet. Samboeren din fortjener et snev ærlighet etter 18 års samliv og hun fortjener å velge hva hun vil at skal skje. Hun trenger sikkert også litt tid på å forberede seg mentalt på det eventuelle bruddet som kommer. Du bør ikke sjokkere henne med beskjed om at du vil skilles og deretter sporenstreks flytte fra henne og inn til den andre kvinnen. Det vil skade samboeren din veldig, og du skylder henne mer respekt enn det etter 18 års felles historie.

Så lenge du har kontakt med den andre kvinnen blir det nesten umulig for deg å eventuelt gjøre et siste forsøk på å redde forholdet til samboeren din. Hvis du beslutter å gi det en siste sjanse kan du ikke samtidig holde den andre varm for å være sikker på at du ikke blir alene ved et brudd. Det er viktig å være ærlig mot henne også. Det er tross alt ikke bare din lykke og dine følelser som er viktige her.

Anonymkode: eeaa5...039

[a l'orange]

Et godt forhold, tror jeg, inneholder små forelskelser som kommer med jevne mellomrom, innad i forholdet. De er en stadig veiviser som viser retningen og korrigerer oss når vi holder på å skjene ut. Kanskje litt tåpelig å trekke inn et sånt begrep, men man snakker om make up sex. Det er når man har vært uvenner og så blir man venner igjen, og det å bli uvenner skaper en frykt for å miste og det å bli venner skaper en glede og lettelse over å forstå, i så stor grad at det nesten kan kalles en liten forelskelse. 

Denne vekselvirkningen av sorg, frykt, glede og lettelse, er det som driver oss. Mangel på følelser og engasjement gjør oss passive. 

Klarer man å holde liv i forholdet er det som å ha fart i huska, man trenger ingen som dytter. Og ingen våger egentlig å prøve heller, de ser raskt at her er det to som leker med hverandre.

Det er en treningssak.

Akkurat som noen unger umiddelbart lærer seg hvordan de skal lene seg bakover og fremover for å få fart, mens andre strever lenge med å finne rytmen. Det er likevel de samme prinsippene som gjelder, for alle som vil holde farten oppe.

Endret 27. oktober 2020 av a l'orange