Jeg feiler ingenting psykisk!

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg vet om 7 som har diagnostisert Asperger, inkludert jeg hadde diagnosen før. Den ble tatt vekk ettersom jeg ikke lenger oppfylte kriteriene.

Anonymkode: 760b4...e11

Hvor møtte du dem?

Anonymkode: 972c2...ed5

[Skadeskutt]

11 timer siden, Morpheus skrev:

Ikke jeg heller. Vi må virkelig være i et fåtall. Jeg er også deprimert i perioder. Lange tider uten sosialt samvær gir meg litt sosial angst. Men det går over når jeg får trent meg opp igjen. Men alt dette er en del av livet. Jeg sykeliggjør meg ikke i en offerrolle for det. 

Jeg vet at jeg blir bare deprimert av å ligge i en seng bak mørke gardiner. Derfor kommer jeg meg ut og går i fjwllet eller gjør noe som får konsentrasjonen bort fra de selvdestruktive tankene. Når jeg har fått det litt på avstand. Så skjønner jeg ikke hbordan jeg kunne la det gå så innpå meg.

Har jeg sittet inne en lengre periode. Så er det en liten dørterskel å være sosial med andre mennesker. Da vet jeg at det blir bare værre ved å isolere meg mer. Så da må jeg snu dette ASAP. Det gjør mye bare ved å ta en tur på butikken og oppdage at hele verden stirrer faktisk ikke på meg. 

Dette vet alle innerst inne. Men folk velger heller det enkleste uten dørstokk. Dra for gardinene, isolere seg fra sosial omgang med andre mennesker og be om resept på medisiner. 

Den beste medisinen finner du rett utenfor dørstokken din! 

Ja, hvis det er snakk om mild depresjon, normale svingninger i livet osv. 

Det er faktisk ikke alltid disse tiltakene hjelper. Selv trener jeg ute nesten hver dag, jeg har det ryddig og rent rundt meg og er sosial ca en gang i uken i tillegg til all oppfølgingen jeg får. 

Har vært alvorlig psykisk syk i snart to år. Jeg har trent og sett dagslys nesten hver dag hele perioden. Likevel er jeg så dårlig at jeg har vært inn og ut av sykehus, har 5 timer i uken med oppfølging fra kommunen, behandler på VOP, brukerstyrt seng på dps og lav terskel for innleggelse på akuttpost. Jeg har flere diagnoser av alvorlig art som jeg definitivt ikke ønsket å få.

Det har tatt meg kjempelang tid å nå det stabilitetsnivået jeg er på nå, men det er ikke fordi jeg har ligget i sengen med gardinene foran vinduene.

Du får det til å høres ut som at alle som er psykisk syke lar seg selv være det og bare ikke gidder å ta tak i seg selv. Det er sikkert noen, men de fleste gjør det de klarer for å komme seg på beina. Det kan ta tid, det kan være mye prøving og feiling, men de fleste gjør så godt de kan.

Jeg vet feks at jeg blir enda dårligere hvis jeg ikke trener. Så dette har jeg klart å fortsette med bortsett fra enkelte perioder. Jeg har et lite nettverk så er ikke den mest sosiale, men jeg håper det kan bedre seg etter hvert. 

De fleste av "oss" psykisk syke gjør så godt vi kan. Jeg har i perioder vært i en fullstendig "gi opp-modus" hvor jeg var lite mottakelig for behandling osv. Men jeg gjorde så godt jeg kunne da også. Har tatt i mot hjelp hele veien selv om det er først den siste måneden jeg har gjort ordentlige framskritt. 

En tråd sånn som det her fører alltid til at psykiske lidelser blir direkte bagatellisert. For noen som har det ordentlig tøft og som kanskje ikke har de beste prognosene så kan det være veldig nedtrykkende å lese en slik tråd. Som om alt som skal til er noen enkle tiltak. 

Ja har man en mild depresjon så er disse tiltakene ofte nok til å komme seg. Er man alvorlig deprimert derimot, så er man langt sykere og trenger hjelp. Jeg har slitt med både mild, moderat og alvorlig depresjon i 19 år. Det er STOR forskjell på å være litt deppa en periode og på å ha langvarig alvorlig depresjon. Grunnen til at jeg begynte å trene var nettopp for å forebygge min egne dårlige psyke. Dessverre har jeg kroniske sykdommer som nok gjør at jeg kommer til å være delvis ufør resten av livet. 

Jeg kunne latt være å svare og slippe å risikere å bli en skyteskive (merkelig mange AB-brukere som liker å gå til personangrep), men jeg er veldig opptatt av å skape mer bevissthet og kunnskap om psykiske lidelser. Å vise hvordan virkeligheten som psykisk syk kan være. 

Hvis alt som skal til for å fikse humøret er å gå seg noen turer så er man ikke psykisk syk. Da er man deppa og i en kjip periode. 

Endret 4. mai 2018 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvor møtte du dem?

Anonymkode: 972c2...ed5

Tidligere klassekamerater osv

Anonymkode: 760b4...e11

[AnonymBruker]

21 timer siden, SoWhat? skrev:

Ikke lider jeg av angst, men har kjent på den i enkelte tilfeller.

Ikke er jeg deprimert, men har dager hvor det går litt i svart( mye på grunn av kjedsomhet pga prolaps, som dog er så mye bedre at jeg kan jobbe 50 % nå, hurra).

Jeg har ingen personlighetsforstyrrelse heller, men kan oppføre meg urimelig til tider. 

Jeg er kanskje ikke helt a-4, men det er det mange som ikke er. Jeg feiler rett og slett ingenting, og det føles egentlig litt rart. Syns "alle" har noe psykisk å slite med, og en av de jeg kjenner så at alle har en diagnose. Eh, nei, alle har faktisk ikke det.

Kanskje det normale blir unormalt etter hvert. Det føles litt sånn.

Flere med samme tanker? 

Ps. Kanskje dette ville passet bedre under Skråblikk og generaliseringer.

Sjekka meg paykisk etter at moren min alltid har sagt stygge ting om meg. Siste hun sa til meg før 5 år siden var at jeg virkelig bør sjekke meg psykisk. At jeg helt sikkert trenger medisiner. 

Men etter å først ha gått til psykolog 2 ganger i uka over 2 år og deretter en gang i uken et år til så har jeg ingen feil. Jeg har virkelig lett etter diagnoser slik moren min alltid har ment. Jeg var vel litt deprimert da jeg begynte der, men det feiler meg ingenting.

Anonymkode: 9f409...6d8

[AnonymBruker]

1 hour ago, Skadeskutt said:

sikere å bli en skyteskive (merkelig mange AB-brukere som liker å gå til personangrep), men jeg er veldig opptatt av å skape mer bevissthet og kunnskap om psykiske lidelser. Å vise hvordan virkeligheten som psykisk syk kan være. 

 

Når jeg har sett folk kritisere noen som sier de er psykisk syk, så er det som regel pga holdingene som den eprsonen har, ikke nødvendigvis at den er deprimert. Så jeg tror ikke du blir automatisk skyteskive om du skriver om depresjon. Om du blir ofte angrepet tenker jeg det er en annen grunn til det. 

For eks om noen sier de har vært sykmeldt og deprimert i 2 år fordi en bekjent av dem tok selvmord, så ville personen blitt kritisert for valgene, ikke for at den var deprimert i seg selv. Eller om den samme brukeren skriver i alle tråder om psykisk sykdom om seg selv, eller sier den samme meningen igjen og igjen og nekter å høre på andre. Slike ting kan irritere andre, uten at det har med fordommer eller misliking av psykisk sykdom

Anonymkode: 972c2...ed5

[Skadeskutt]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg har sett folk kritisere noen som sier de er psykisk syk, så er det som regel pga holdingene som den eprsonen har, ikke nødvendigvis at den er deprimert. Så jeg tror ikke du blir automatisk skyteskive om du skriver om depresjon. Om du blir ofte angrepet tenker jeg det er en annen grunn til det. 

For eks om noen sier de har vært sykmeldt og deprimert i 2 år fordi en bekjent av dem tok selvmord, så ville personen blitt kritisert for valgene, ikke for at den var deprimert i seg selv. Eller om den samme brukeren skriver i alle tråder om psykisk sykdom om seg selv, eller sier den samme meningen igjen og igjen og nekter å høre på andre. Slike ting kan irritere andre, uten at det har med fordommer eller misliking av psykisk sykdom

Anonymkode: 972c2...ed5

Nå er det ikke slike ting jeg har blitt kritisert for da. Det har vært regelrett ufine personangrep hvor jeg har blitt beskyldt for både det ene og det andre. Så har andre brukere rapportert brukeren og tråden har blitt ryddet for personangrep og brukerdebatt. Jeg tåler fint å bli stilt kritiske spørsmål eller at det blir en diskusjon om noe jeg har skrevet. Usaklige personangrep er derimot ikke okei. 

Jeg deler ofte erfaringer fra mitt eget liv. Gjør det ikke for å skrive om meg selv, men fordi at det å dele erfaringene rundt slikt kan være hjelpsomt. Så jeg setter pris på de som deler sitt med meg og resten av forumet og jeg håper andre setter pris på det jeg også deler.

Endret 4. mai 2018 av Skadeskutt

[Gjest hind]

Det feiler ikke meg noe heller, i alle fall ikke noe psykisk. Jeg kjenner og kjenner til veldig mange med ulike diagnoser, men det er gjennom en slektning som har slitt i mange år. Sammen med dem er jeg den rare, men når jeg ser på mine venner og kolleger er det stort sett psykisk friske folk med unntak av en og annen forbigående depresjon og denslags. 

Jeg tror ikke det egentlig er så enormt mange med diagnoser, men det kan fort se sånn ut når man ser på TV, er aktiv på sosiale medier og leser aviser og blogger. Her inne kan jeg enkelte dager få inntrykk av at en fjerdedel av brukerne har asperger, men det skyldes vel bare at de er svært aktive her og stolte av og åpne om diagnosen sin. Aspergere dras jo også mot denne kommunikasjonsformen, og nettet er vel i det hele tatt en arena hvor mange med psykiske vansker kan bli sett og få støtte i en tid da behandlingskøene er endeløse. 

Det er så stort fokus på psykiske lidelser at jeg tror enkelte unge lar seg påvirke og sykeliggjør følelser som egentlig er normale. 

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo, det er en diagnose. Det er bare at de iblant får tilleggsdiagnoser mens de misbruker. Syns det er litt rart uten utredning. 

Anonymkode: e22b7...803

For å få en utredning kreves vanligvis 3 mnd rusfri tid, nesten uten unntak er det sånn overalt, dps poliklinikk/døgnavd. og rus poliklinikk og døgnsvd. Kan være kortere pga spesielle omstendigheter, (er mennesker vi behandler og til og med rusmisbrukere er forskjellige og krever individuell oppfølging)feks en person har røyket hasj 10 ganger på 3 mnd- Å vedkommende har en diagnose som flere år gammel og trenger behandling for det, da er det ikke utredning men mer en bekreftelse på diagnosen for å få riktig hjelp. Sånn sett kan du si at vedkommende fikk satt en diagnose i aktiv rus, men om den behandlinga da mot feks dissosiasjon gjør at vedkommende ikke får det behovet for å ruse seg mer og er i stand til å få ett verdig liv så kan jo ikke det være feil. Verden er ikke svart hvitt. Men har du en person som ruser seg på benzo og kokain daglig feks så blir de selvfølgelig ikke utredet fordi symptomene kommer mest sannsynligvis fra rusen. Litt satt på spissen dette da.

Anonymkode: 2a8fe...332

[SoWhat?]

21 minutter siden, hind skrev:

Det feiler ikke meg noe heller, i alle fall ikke noe psykisk. Jeg kjenner og kjenner til veldig mange med ulike diagnoser, men det er gjennom en slektning som har slitt i mange år. Sammen med dem er jeg den rare, men når jeg ser på mine venner og kolleger er det stort sett psykisk friske folk med unntak av en og annen forbigående depresjon og denslags. 

Jeg tror ikke det egentlig er så enormt mange med diagnoser, men det kan fort se sånn ut når man ser på TV, er aktiv på sosiale medier og leser aviser og blogger. Her inne kan jeg enkelte dager få inntrykk av at en fjerdedel av brukerne har asperger, men det skyldes vel bare at de er svært aktive her og stolte av og åpne om diagnosen sin. Aspergere dras jo også mot denne kommunikasjonsformen, og nettet er vel i det hele tatt en arena hvor mange med psykiske vansker kan bli sett og få støtte i en tid da behandlingskøene er endeløse. 

Det er så stort fokus på psykiske lidelser at jeg tror enkelte unge lar seg påvirke og sykeliggjør følelser som egentlig er normale. 

Jeg syns det er diagnoser over alt jeg. Jeg mener ikke å være respektløs, eller minst av alt gjøre narr av noen!! Bare for å understreke det.

Jeg føler bare at jeg snart er den eneste uten diagnose. Blir litt sånn rart bare.

[AnonymBruker]

Vært glad dere er friske! Slutt å klag. 

Anonymkode: 698a9...96d

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som faktisk er psykisk syk, og har fått diagnoser jeg så gjerne skulle ønske jeg ikke hadde - av kvalifisert helsepersonell som har fulgt meg opp over tid. 
For eksempel har jeg en klinisk depresjon av moderat til alvorlig grad og jeg er nødt til å ta medisiner, for uten medisiner kræsjer alt. Da blir det kullsvart, og jeg har flere alvorlige selvmordsforsøk bak meg. I dårlige perioder og når jeg er på det mørkeste, klarer jeg ikke nyttegjøre meg av behandling, jeg greier ikke fungere i nærheten av optimalt, jeg blir fullstendig apatisk og greier ingenting, og grunnleggende behov som mat, søvn og personlig hygiene blir forsømt. På dette tidspunktet hjelper det ingenting å gå seg en tur. På dette tidspunktet blir jeg ikke bedre av å komme meg opp og ut om morgenen. For på dette tidspunktet er jeg ikke der og det eneste alternativet jeg har da, er innleggelse på psykiatrisk fordi noe annet er uforsvarlig.

Men; Jeg kan også ha dårlige dager, dager jeg bare vil ligge i senga og synes synd i meg selv, deppe med gardinene igjen og lyset av. Jeg kan ha dårlige dager, hvor ting føles både mørkt og håpløst ut. Men det er akkurat det det er; en (eller flere) dårlig dag(er). Det er ikke farlig, og det går over. Det kan absolutt være vondt og slitsomt og man kan kjenne seg ganske dårlig, men det kalles livet - og ER tøft. Men det er likevel ikke en depresjon.

Jeg trenger flere instanser rundt meg i hverdagen for å fungere greit-ish. Samtaleterapi, medisinutlevering, kommunal psykiatritjeneste x antall timer i uka, legetimer osv osv. Uten dette fungerer jeg betraktelig mye dårligere. 

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan syns at det er trendy og spennende å ha det som dette. For det finnes ikke kult eller trendy eller hipt. Det er helvete på jord og noe jeg ikke unner min verste fiende. 

Anonymkode: 04e33...cfd

[Skadeskutt]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en av de som faktisk er psykisk syk, og har fått diagnoser jeg så gjerne skulle ønske jeg ikke hadde - av kvalifisert helsepersonell som har fulgt meg opp over tid. 
For eksempel har jeg en klinisk depresjon av moderat til alvorlig grad og jeg er nødt til å ta medisiner, for uten medisiner kræsjer alt. Da blir det kullsvart, og jeg har flere alvorlige selvmordsforsøk bak meg. I dårlige perioder og når jeg er på det mørkeste, klarer jeg ikke nyttegjøre meg av behandling, jeg greier ikke fungere i nærheten av optimalt, jeg blir fullstendig apatisk og greier ingenting, og grunnleggende behov som mat, søvn og personlig hygiene blir forsømt. På dette tidspunktet hjelper det ingenting å gå seg en tur. På dette tidspunktet blir jeg ikke bedre av å komme meg opp og ut om morgenen. For på dette tidspunktet er jeg ikke der og det eneste alternativet jeg har da, er innleggelse på psykiatrisk fordi noe annet er uforsvarlig.

Men; Jeg kan også ha dårlige dager, dager jeg bare vil ligge i senga og synes synd i meg selv, deppe med gardinene igjen og lyset av. Jeg kan ha dårlige dager, hvor ting føles både mørkt og håpløst ut. Men det er akkurat det det er; en (eller flere) dårlig dag(er). Det er ikke farlig, og det går over. Det kan absolutt være vondt og slitsomt og man kan kjenne seg ganske dårlig, men det kalles livet - og ER tøft. Men det er likevel ikke en depresjon.

Jeg trenger flere instanser rundt meg i hverdagen for å fungere greit-ish. Samtaleterapi, medisinutlevering, kommunal psykiatritjeneste x antall timer i uka, legetimer osv osv. Uten dette fungerer jeg betraktelig mye dårligere. 

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan syns at det er trendy og spennende å ha det som dette. For det finnes ikke kult eller trendy eller hipt. Det er helvete på jord og noe jeg ikke unner min verste fiende. 

Anonymkode: 04e33...cfd

Kjenner meg veldig igjen. Kunne nesten vært jeg som hadde skrevet innlegget. 

Som du sier, man unner ingen å ha det slik. Samtidig litt godt å se at man ikke er alene om ting. Det synes jeg er litt godt med dette forumet. 

til deg i alle fall. 

Endret 4. mai 2018 av Skadeskutt

[SoWhat?]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vært glad dere er friske! Slutt å klag. 

Anonymkode: 698a9...96d

Klager ikke. Føler meg bare litt sånn utenfor når jeg ikke har noe psykisk å deale med. Er bare det.

[AnonymBruker]

På 3.5.2018 den 14.08, AnonymBruker skrev:

Ja. Jeg syns også det er rart at noen får diagnoser når de er rusmisbrukere. Klart at det er en grunn til at de misbruker rus, men mye av oppførselen er rusrelatert. Trodde egentlig at en måtte være under utredning i nykter tilstand, men sånn er det faktisk ikke. Mye mulig at div diagnoser er totalt feil.

Anonymkode: e22b7...803

Det du sier stemmer ikke. Ingen seriøse psykologer/behandlere utreder noen som er i aktiv rus. Har du noen nær deg som har blitt utredet under aktiv rus bør dere klage til fylkesmannen i ditt fylke.

Anonymkode: 2a8fe...332

[AnonymBruker]

16 timer siden, Morpheus skrev:

Ikke jeg heller. Vi må virkelig være i et fåtall. Jeg er også deprimert i perioder. Lange tider uten sosialt samvær gir meg litt sosial angst. Men det går over når jeg får trent meg opp igjen. Men alt dette er en del av livet. Jeg sykeliggjør meg ikke i en offerrolle for det. 

Jeg vet at jeg blir bare deprimert av å ligge i en seng bak mørke gardiner. Derfor kommer jeg meg ut og går i fjwllet eller gjør noe som får konsentrasjonen bort fra de selvdestruktive tankene. Når jeg har fått det litt på avstand. Så skjønner jeg ikke hbordan jeg kunne la det gå så innpå meg.

Har jeg sittet inne en lengre periode. Så er det en liten dørterskel å være sosial med andre mennesker. Da vet jeg at det blir bare værre ved å isolere meg mer. Så da må jeg snu dette ASAP. Det gjør mye bare ved å ta en tur på butikken og oppdage at hele verden stirrer faktisk ikke på meg. 

Dette vet alle innerst inne. Men folk velger heller det enkleste uten dørstokk. Dra for gardinene, isolere seg fra sosial omgang med andre mennesker og be om resept på medisiner. 

Den beste medisinen finner du rett utenfor dørstokken din! 

Ja, det er enkelt å gå i fjellet og dra på hvalsafari når man er så deprimert at man har motorisk retardasjon, Snakk om å snakke ned folk som virkelig sliter. Og dette kommer fra meg, har lidd av dette, og som har visst om om alle mulige måter å ikke isolere seg på, som trener og spiser sunt, og som likevel synes det er irriterende med folk som har "litt depresjon og sånn".  Du må få med nyansene. Jeg heier på alle som er glade, og jeg håper selv å kunne få meg et forholdsvis stabilt humør engang, og tror også på det. Jeg er heller ikke av de som tror at folk med psykiske problemer er smartere og mer kreative enn andre. Tvert imot tror jeg de fleste gjør det best og skaper mest når de er fornøyde, for da har de også oppmerksomheten mer utover.

Anonymkode: 06c32...2bf

[Lava Anne]

5 minutter siden, SoWhat? skrev:

Klager ikke. Føler meg bare litt sånn utenfor når jeg ikke har noe psykisk å deale med. Er bare det.

Så teit sagt. Du skal være fornøyd og finne deg andre gladfolk. Dessuten er det en myte at folk som sliter verken ler, er morsomme, eller er godt selskap. De mennesker som ikke tar seg selv selvhøytidelig og lærer seg å le også når ting er vanskelig, er gøy å være med. Jeg har slitt en del, spesielt med tvangstanker, og jeg har mange venner som ikke sliter, bortsett fra at de sliter med livet innimellom da, og det gjør jo alle! Man trenger ikke snakke ting ihjel. Har du venner som snakker ting i hjel og som bare er slitsomme å være med, anbefaler jeg deg å finne noen andre venner.

[SoWhat?]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du sier stemmer ikke. Ingen seriøse psykologer/behandlere utreder noen som er i aktiv rus. Har du noen nær deg som har blitt utredet under aktiv rus bør dere klage til fylkesmannen i ditt fylke.

Anonymkode: 2a8fe...332

Jeg har en nær meg ja. H*n Har fått tre diagnoser under misbruk av rus. Jeg har kjent vedkommende i mange år, og det er en høyst oppegående person i periode hvor h*n ikke ruser seg. Totalt annerledes under perioder med rus. Jeg vet ikke om jeg skal bry meg. Kan ikke legge meg bort i andres saker sånn. Syns bare det er tankevekkende at h*n aldri har vært til utredning. 

[SoWhat?]

1 minutt siden, Lava Anne skrev:

Så teit sagt. Du skal være fornøyd og finne deg andre gladfolk. Dessuten er det en myte at folk som sliter verken ler, er morsomme, eller er godt selskap. De mennesker som ikke tar seg selv selvhøytidelig og lærer seg å le også når ting er vanskelig, er gøy å være med. Jeg har slitt en del, spesielt med tvangstanker, og jeg har mange venner som ikke sliter, bortsett fra at de sliter med livet innimellom da, og det gjør jo alle! Man trenger ikke snakke ting ihjel. Har du venner som snakker ting i hjel og som bare er slitsomme å være med, anbefaler jeg deg å finne noen andre venner.

Det handler ikke om det. Ja, jeg er sikkert teit. Men det blir så rart når andre sier at "alle" har en diagnose av de som har en. Jeg har jo ikke det  jeg har mine dager og stunder, men er normalt en helt vanlig person uten noe å klage over. Blir litt rart bare. Det er så vanlig å ha en diagnose nå, at vi som ikke har nesten blir sett litt rart på. Dessuten tror jeg iblant ting blir hausa opp. 

Som nå når jeg har hatt prolaps i x antall uker, så går ting litt i svart. Ville sikkert fått diagnosen "deprimert" , selv om det mest handler om ren kjedsomhet osv.

Jeg er glad jeg er frisk. Selvfølgelig.

Livet er opp og ned, og i krappe svinger. Det er normalt. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, SoWhat? skrev:

Klager ikke. Føler meg bare litt sånn utenfor når jeg ikke har noe psykisk å deale med. Er bare det.

Det er idiotisk og ufølsomt sagt. Du viser du ikke vet hva du snakker om. Du kan like gjerne spytte på de som sliter. Eller gå inn i tråder hvor folk deler sine erfaringer fra det å slite og si det er synd på deg, forde du ikke har opplevd å føle deg uten verdi, eller vet hvordan skam føles. Det er veldig synd at du ikke er empatisk. 

Anonymkode: 698a9...96d

[AnonymBruker]

Det er svært få jeg kjenner som sliter psykisk, og har diagnose. Ja de fleste er deprimerte en gang i livet, men det er jo helt naturlig, man går gjennom samlivsbrudd, mister noen nære, får en alvorlig fysisk sykdom osv. Men jeg ser ikke på det som å ha en psykisk diagnose. 

Men har du opplevd noe som er så traumatisk i livet, at du burde ha en diagnose?

Anonymkode: a829e...13d