Du er behandlingsresistent!

[AnonymBruker]

9 timer siden, altflyter skrev:

Det er et kjent begrep brukt om pasienter med blant annet emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg syntes ikke det ordet burde blitt brukt i et ellers sivilisert samfunn.

Jeg forstår at dette må være forferdelig tøft for deg TS, men det som er viktig å huske er at med "behandlingsresistent", så menes det IKKE at du er et håpløst tilfelle eller at du ikke kan hjelpes. Det betyr egentlig bare at akkurat den behandleren ikke vet hva han kan gjøre for å hjelpe deg. Ville byttet behandler og prøvd noe nytt. Kanskje DBT eller MBT eller noe slikt? Har du tenkt på gruppeterapi eller musikkterapi? 

Du må finne det som funker for deg og du kommer til å finne en løsning til slutt  Lykke til! 

Alle kan fikses. Alle kan hjelpes. Begrepene i helsevesenet er bare litt brutale og misvisende av og til  

Men at det brukes om mennesker med en spesifikk personlighetsforstyrrelse er greit? Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har faktisk en ganske god prognose med riktig behandling. Veldig mange blir friske (selvsagt ikke med en gang, gjerne etter noen år) med rett behandling, og egeninnsats. Så mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er ikke behandlingsresistente. Ei venninne av meg ble nettopp friskmeldt fra denne diagnosen blant annet.

Anonymkode: 8f49e...8d7

[AnonymBruker]

1 time siden, Carrot skrev:

Et menneske kan være en institusjon i seg selv, så selve begrepet er nok ikke negativt ladet - men måten du bruker det på fremstår som negativt og jeg lurer på om det kanskje er med på å påvirke hvordan du tar imot tilbudet om hjelp derfra - ikke noe annet...

Det er ikke lett å "få hjelp" om man er negativ til den hjelpen man tilbys..

Så hvilket ord ville du brukt? Modum bad kaller seg selv en institusjon? 

Anonymkode: 154e7...5e6

[AnonymBruker]

På 22.4.2018 den 20.18, AnonymBruker skrev:

Fikk jeg høre av en psykologspesialist på DPS. 

Ble nedbrutt av å høre det. Har aldri tenkt at jeg var resistent, men at jeg i  likhet med andre er et kompleks tilfelle. 

Uansett hvordan man vrir og vender på det så føler jeg jo at han legger skylda på meg, for at jeg ikke har blitt frisk.  Jeg synes ikke akkurat at behandlingen i spesialisthelsetjenesten har klart å fange meg opp og jeg har heller aldri  fått et evalueringsskjema for å gi tilbakemelding på det jeg synes ikke har fungert. 

Hvordan ville dere følt dere hvis dere fikk høre at dere var resistente? Er det naturlig å bli såret og lei seg? 

 

Anonymkode: 154e7...5e6

Behandleren din evner ikke å behandle deg. Det betyr ikke at du er behandlingsresistent. Jeg blir så oppgitt over dette utsagnet! Det finnes mange andre psykologer i dette landet som garantert kunne hjulpet deg, bare du hadde fått sjansen. Hans kompetanse strekker ikke til i denne situasjonen - det har ingenting med deg å gjøre.

Forsøk å få en ny behandler, dette kommer jo åpenbart ikke til å fungere. Ved å si at du er behandlingsresistent sier han jo også indirekte at han har gitt deg opp, og når han først har gjort det kommer han heller ikke til å forsøke særlig helhjertet fremover.

Anonymkode: e5d37...e75

[AnonymBruker]

9 timer siden, altflyter skrev:

Det er et kjent begrep brukt om pasienter med blant annet emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg syntes ikke det ordet burde blitt brukt i et ellers sivilisert samfunn.

Jeg forstår at dette må være forferdelig tøft for deg TS, men det som er viktig å huske er at med "behandlingsresistent", så menes det IKKE at du er et håpløst tilfelle eller at du ikke kan hjelpes. Det betyr egentlig bare at akkurat den behandleren ikke vet hva han kan gjøre for å hjelpe deg. Ville byttet behandler og prøvd noe nytt. Kanskje DBT eller MBT eller noe slikt? Har du tenkt på gruppeterapi eller musikkterapi? 

Du må finne det som funker for deg og du kommer til å finne en løsning til slutt  Lykke til! 

Alle kan fikses. Alle kan hjelpes. Begrepene i helsevesenet er bare litt brutale og misvisende av og til  

Jeg har flere ideer om hva som kan være bra for meg. Jeg har prøvd gruppeterapi før og føler at det har fungert best for meg. Har også fått tilbakemelding fra terapeuter at det har fungert bra for meg.

terapeuten mente at bare Modum sto igjen. Alt annet var forsøkt.  

Jeg kjenner at jeg ikke blir så motivert hvis jeg får høre at de tar imot «sånne som andre har gitt opp» 

hvordan ville jeg føle meg opp hvis jeg ikke følte at det heller ikke var det som ga best effekt? Som evig fortapt?

går til en ny terapeut og hun er åpent på at jeg kan prøve gruppe igjen. Det trenger ikke å utelukke at jeg samtidig får annen behandling. 😀

Anonymkode: 154e7...5e6

[Carrot]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så hvilket ord ville du brukt? Modum bad kaller seg selv en institusjon? 

Anonymkode: 154e7...5e6

jeg reagerer ikke på selve ordet men på settingen ts bruker det i som om det er negativt behandlingssenter, sanatorium, institutt.. flere muligheter som egentlig inneholder det samme og alle kan brukes både positivt og negativt selvsagt, jeg skjønner det. Men personlig ville jeg kun brukt Modum Bad - uten noe mer.

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Du kan minne han på at det dør en en person i psykiatrien annenhver dag (selvmord) og høre om alle disse var behandlingsresistente, eller om det er en ørliten sjanse for at det er behandlingen som er fullstendig feilslått i hele Norge.

Anonymkode: 0ecb2...cb2

Hehe. cheeky

Anonymkode: f78de...6e8

[AnonymBruker]

1 time siden, Carrot skrev:

jeg reagerer ikke på selve ordet men på settingen ts bruker det i som om det er negativt behandlingssenter, sanatorium, institutt.. flere muligheter som egentlig inneholder det samme og alle kan brukes både positivt og negativt selvsagt, jeg skjønner det. Men personlig ville jeg kun brukt Modum Bad - uten noe mer.

For å svare på opprinnelig innlegg :

Jeg synes Modum bad er et fint forslag til behandling og det er ikke utenkelig at det er noe som kan være aktuelt på sikt. 

Når det frem fremstilles som et ultimatum fordi  alt annet er forsøkt så gjør det noe med min innstilling.  Spesielt når terapeuten beskriver det som et sted " som tar imot de som andre har gitt opp"

Jeg søkte meg til dps fordi jeg ønsket å gå i gruppeterapi og jobbe med mine relasjoner. Det fikk jeg ikke. Jeg fikk vite at min riktige diagnose er generalisert angstlidelse men at alt er forsøkt. Det som står igjen er et 12 ukers program på Modum Bad.

Det er veldig far out med tanken på grunnen til at jeg søkte meg til Dpsen i utgangspunktet 

Det hadde nok stilt seg annerledes om jeg ble søkt inn med ønske om individualterapi mot generalisert angst og jeg selv følte at det meste var forsøkt.

Nå lurer ny behandler på om også denne diagnosen er riktig eller helt dekkende og skal nå utredes for ADHD, så sånt er jo greit å få klargjort uansett tilbud fremover. 

Anonymkode: 154e7...5e6

[Skadeskutt]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Behandleren din evner ikke å behandle deg. Det betyr ikke at du er behandlingsresistent. Jeg blir så oppgitt over dette utsagnet! Det finnes mange andre psykologer i dette landet som garantert kunne hjulpet deg, bare du hadde fått sjansen. Hans kompetanse strekker ikke til i denne situasjonen - det har ingenting med deg å gjøre.

Forsøk å få en ny behandler, dette kommer jo åpenbart ikke til å fungere. Ved å si at du er behandlingsresistent sier han jo også indirekte at han har gitt deg opp, og når han først har gjort det kommer han heller ikke til å forsøke særlig helhjertet fremover.

Anonymkode: e5d37...e75

Er ikke enig i dette basert på egen erfaring. Min behandler gjorde alt han kunne for å hjelpe meg lenge etter at han satte diagnosen behandlingsresistent. Hadde det ikke vært for han så hadde jeg blitt skrevet ut lenge før jeg ble det. Det var absolutt ikke noe han gjorde feil. Jeg var bare ikke i rett modus og all mulig terapi fungerte ikke godt nok. Murene jeg hadde rundt meg og at jeg var overbevist om at jeg ikke kunne bli bedre gjorde det veldig vanskelig å nå inn til meg. Men han hjalp meg utrolig mye likevel. Selv om det skulle ta lang tid før jeg klarte å gjøre noen form for framskritt. Det hadde mer med meg å gjøre enn han. 

Det høres kanskje anklagende og feil ut, men i noen tilfeller har det rett og slett med pasienten å gjøre og ikke behandler. Det er ikke pasientens feil at det er slik, men hvis pasienten er i en modus hvor h*n ikke er mottakelig for behandling av ulike grunner så blir det svært vanskelig å hjelpe pasienten til å hjelpe seg selv. 

Så noen ganger handler det om timing, pasientens egen motivasjon til å ta tak i ting, at pasienten er for sliten og nedkjørt til å ta kampen etc. Da blir ofte fokuset å få stabilisert pasienten og være en støtte fram til tiden er mer inne og behandler kommer i en bedre posisjon til å hjelpe. 

[Carrot]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For å svare på opprinnelig innlegg :

Jeg synes Modum bad er et fint forslag til behandling og det er ikke utenkelig at det er noe som kan være aktuelt på sikt. 

Når det frem fremstilles som et ultimatum fordi  alt annet er forsøkt så gjør det noe med min innstilling.  Spesielt når terapeuten beskriver det som et sted " som tar imot de som andre har gitt opp"

Jeg søkte meg til dps fordi jeg ønsket å gå i gruppeterapi og jobbe med mine relasjoner. Det fikk jeg ikke. Jeg fikk vite at min riktige diagnose er generalisert angstlidelse men at alt er forsøkt. Det som står igjen er et 12 ukers program på Modum Bad.

Det er veldig far out med tanken på grunnen til at jeg søkte meg til Dpsen i utgangspunktet 

Det hadde nok stilt seg annerledes om jeg ble søkt inn med ønske om individualterapi mot generalisert angst og jeg selv følte at det meste var forsøkt.

Nå lurer ny behandler på om også denne diagnosen er riktig eller helt dekkende og skal nå utredes for ADHD, så sånt er jo greit å få klargjort uansett tilbud fremover. 

Anonymkode: 154e7...5e6

Så, om jeg skjønner deg riktig er de to elementer du reagerer på disse: 
1) ditt valg av behandling (gruppeterapi) ikke ble imøtekommet og

2)  at terapeuten fremstilte det som om "alt annet" var prøvd og du var uenig? Selve forslaget til Modum ble en form for problem fordi du følte det var et ultimatim?

- selvsagt kan diagnosene og det å få riktig diagnose være vesentlig for pasientens videre behandling, men en diagnose i seg selv endrer ikke noe for opplevelsen av utfordringene man lever med.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Carrot skrev:

Så, om jeg skjønner deg riktig er de to elementer du reagerer på disse: 
1) ditt valg av behandling (gruppeterapi) ikke ble imøtekommet og

2)  at terapeuten fremstilte det som om "alt annet" var prøvd og du var uenig? Selve forslaget til Modum ble en form for problem fordi du følte det var et ultimatim?

- selvsagt kan diagnosene og det å få riktig diagnose være vesentlig for pasientens videre behandling, men en diagnose i seg selv endrer ikke noe for opplevelsen av utfordringene man lever med.

Jeg visste ikke at jeg var resistent. Når jeg får høre det så får jeg jo følelsen av at det ikke kommer til å fungere uansett. 

Ja jeg er skuffet over at jeg ikke ble tilbudt gruppeterapi.  Hvis han da mener at jeg ikke er klar for det så må det være andre tilbud enn døgninnleggelse som kan være til hjelp?  Jeg opplever det som et ultimatum og ikke bare et forslag 

Behandling mot GAD var uansett ikke bestillingen fra fastlegen så om jeg i utgangspunktet ikke er så motivert for det, er vel ikke så underlig?

Anonymkode: 154e7...5e6

[AnonymBruker]

1 time siden, Skadeskutt skrev:

 

Så noen ganger handler det om timing, pasientens egen motivasjon til å ta tak i ting, at pasienten er for sliten og nedkjørt til å ta kampen etc. Da blir ofte fokuset å få stabilisert pasienten og være en støtte fram til tiden er mer inne og behandler kommer i en bedre posisjon til å hjelpe. 

Det høres veldig bra ut. Så lenge man ikke legger indirekte skylden over på pasienten ved å kalle hn resistent så kan relasjonen utvikle seg bra.

 

Anonymkode: 154e7...5e6

[AnonymBruker]

1 hour ago, Skadeskutt said:

Er ikke enig i dette basert på egen erfaring. Min behandler gjorde alt han kunne for å hjelpe meg lenge etter at han satte diagnosen behandlingsresistent. Hadde det ikke vært for han så hadde jeg blitt skrevet ut lenge før jeg ble det. Det var absolutt ikke noe han gjorde feil. Jeg var bare ikke i rett modus og all mulig terapi fungerte ikke godt nok. Murene jeg hadde rundt meg og at jeg var overbevist om at jeg ikke kunne bli bedre gjorde det veldig vanskelig å nå inn til meg. Men han hjalp meg utrolig mye likevel. Selv om det skulle ta lang tid før jeg klarte å gjøre noen form for framskritt. Det hadde mer med meg å gjøre enn han. 

Det kan være at om du hadde hatt en annen behandler som ikke så på deg sm behandlingsresistent, så hadde du blitt friskere før og mer. Kanskje en annen behandler hadde klart å nå inn til deg på en måte han ikke gjorde. 

 

Anonymkode: f78de...6e8

[Carrot]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg visste ikke at jeg var resistent. Når jeg får høre det så får jeg jo følelsen av at det ikke kommer til å fungere uansett. 

Ja jeg er skuffet over at jeg ikke ble tilbudt gruppeterapi.  Hvis han da mener at jeg ikke er klar for det så må det være andre tilbud enn døgninnleggelse som kan være til hjelp?  Jeg opplever det som et ultimatum og ikke bare et forslag 

Behandling mot GAD var uansett ikke bestillingen fra fastlegen så om jeg i utgangspunktet ikke er så motivert for det, er vel ikke så underlig?

Anonymkode: 154e7...5e6

TS, det betyr som andre også har skrevet IKKE at du er "Beyond hope" eller "umulig å behandle" - det betyr at du ikke responderer på det som til nå har vært forsøkt som du selv også skriver.

Jeg hr forståelse for skuffelsen i en behandlingsform du har sett for deg, men det kan være flere grunner for at din behandler vurderte at dette ikke var riktig - også utenfor deg, men av hensyn til gruppen osv. uten at jeg har noe som helst innblikk i den delen og derfor synser på grunnlaget for vurderingen - slik at vi er helt klare på det.

Motivasjonen er vesentlig for bedringen, så jo mer motivert du er for en behandlingsform jo større mulighet er det jo for at den vil ha en form for positivt utfall. Så nei, jeg syns ikke det er undelig om din manglende motivasjon slår inn på resultatet du opplever.

[Skadeskutt]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være at om du hadde hatt en annen behandler som ikke så på deg sm behandlingsresistent, så hadde du blitt friskere før og mer. Kanskje en annen behandler hadde klart å nå inn til deg på en måte han ikke gjorde. 

 

Anonymkode: f78de...6e8

Jeg har hatt mange ulike behandlere. Ikke bare han. Så nei det hadde ikke med han å gjøre. Har hatt 7 ulike behandlere. 

[AnonymBruker]

På 22.4.2018 den 20.18, AnonymBruker skrev:

Fikk jeg høre av en psykologspesialist på DPS. 

Ble nedbrutt av å høre det. Har aldri tenkt at jeg var resistent, men at jeg i  likhet med andre er et kompleks tilfelle. 

Uansett hvordan man vrir og vender på det så føler jeg jo at han legger skylda på meg, for at jeg ikke har blitt frisk.  Jeg synes ikke akkurat at behandlingen i spesialisthelsetjenesten har klart å fange meg opp og jeg har heller aldri  fått et evalueringsskjema for å gi tilbakemelding på det jeg synes ikke har fungert. 

Hvordan ville dere følt dere hvis dere fikk høre at dere var resistente? Er det naturlig å bli såret og lei seg? 

 

Anonymkode: 154e7...5e6

Jeg foreslår at du boikotter alt som heter psykologer i fremtiden og heller forholder deg til leger som kan gi deg riktig medisin. Det der er ren og skjær drittsekkoppførsel, ved å si at du som klient/pasient er et håpløst tilfelle, istedet for å innrømme at han som får betalt er ubrukelig. Han har flere års utdannelse og hva er han spesialist i egentlig? Spesialist i pseudovitenskap? Spesialist i å ta motet fra syke mennesker, gi skyldfølelse, å være nedlatende?

Psykologiutdannelsen gir ingen trening i å være gode mennesker eller egen adferd i terapisituasjonen. De har lite til ingen trening i å være egnet som terapeut (http://www.antipsychiatry.org/psychoth.htm).

Her har de indoktrinert både leger og andre folk, faktisk hele samfunnet, med at psykologer er såå nyttige, og det eneste som hjelper. For deretter å dekke over sin egen ubrukelighet ved å lesse skyld over på pasienter i form av "du er behandlingsresistent". Ikke rart mange blir fatalt sykere etter å ha vært i kontakt med slike såkalte fagfolk og fått servert denne type beskjeder gjentatte ganger. (At en som har 6 års utdannelse innen "menneskekunnskap" ikke skjønner hvilke signaler han sender ut med dette, er jo helt latterlig).

Det er jo viden kjent at det ikke er de mest sosialt intelligente som blir psykoterapeuter. Noen tiltrekkes profesjonen av tvilsomme årsaker. Det kan være at de enten har komplekser, er sosiale utskudd som skal hevde seg på uskyldige sårbare mennesker eller andre årsaker som gir dem makt og skalkeskjul (de er jo samfunnets engler). Om de skulle tilbudt pasientene evalueringsskjema og muligheten for å gi tilbakemelding, hadde vært deres fall, så selvsagt tilbyr de ikke dette. De vil jo holde liv i virksomheten og kunne ha muligheten til å være så mye drittsekker de vil. og attpåtil tjene mye penger på det.

Selve teorigrunnlaget i psykologiprofesjonen gir også en meget anvendelig måte å slippe ansvar på: de lager historier om at barndomstraumer er årsaken til pasientenes lidelser. Måten du reagerer på psykologen er altså dine foreldre sin skyld, mener de. Genialt, eller hva.

Anonymkode: cdd14...2b6

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg foreslår at du boikotter alt som heter psykologer i fremtiden og heller forholder deg til leger som kan gi deg riktig medisin. Det der er ren og skjær drittsekkoppførsel, ved å si at du som klient/pasient er et håpløst tilfelle, istedet for å innrømme at han som får betalt er ubrukelig. Han har flere års utdannelse og hva er han spesialist i egentlig? Spesialist i pseudovitenskap? Spesialist i å ta motet fra syke mennesker, gi skyldfølelse, å være nedlatende?

Psykologiutdannelsen gir ingen trening i å være gode mennesker eller egen adferd i terapisituasjonen. De har lite til ingen trening i å være egnet som terapeut (http://www.antipsychiatry.org/psychoth.htm).

Her har de indoktrinert både leger og andre folk, faktisk hele samfunnet, med at psykologer er såå nyttige, og det eneste som hjelper. For deretter å dekke over sin egen ubrukelighet ved å lesse skyld over på pasienter i form av "du er behandlingsresistent". Ikke rart mange blir fatalt sykere etter å ha vært i kontakt med slike såkalte fagfolk og fått servert denne type beskjeder gjentatte ganger. (At en som har 6 års utdannelse innen "menneskekunnskap" ikke skjønner hvilke signaler han sender ut med dette, er jo helt latterlig).

Det er jo viden kjent at det ikke er de mest sosialt intelligente som blir psykoterapeuter. Noen tiltrekkes profesjonen av tvilsomme årsaker. Det kan være at de enten har komplekser, er sosiale utskudd som skal hevde seg på uskyldige sårbare mennesker eller andre årsaker som gir dem makt og skalkeskjul (de er jo samfunnets engler). Om de skulle tilbudt pasientene evalueringsskjema og muligheten for å gi tilbakemelding, hadde vært deres fall, så selvsagt tilbyr de ikke dette. De vil jo holde liv i virksomheten og kunne ha muligheten til å være så mye drittsekker de vil. og attpåtil tjene mye penger på det.

Selve teorigrunnlaget i psykologiprofesjonen gir også en meget anvendelig måte å slippe ansvar på: de lager historier om at barndomstraumer er årsaken til pasientenes lidelser. Måten du reagerer på psykologen er altså dine foreldre sin skyld, mener de. Genialt, eller hva.

Anonymkode: cdd14...2b6

Jeg håper ikke at du mener at ts skal melde seg ut av psykiatrien og medisinere bort angsten sin..? 

Anonymkode: 3d658...496

[Skadeskutt]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg foreslår at du boikotter alt som heter psykologer i fremtiden og heller forholder deg til leger som kan gi deg riktig medisin. Det der er ren og skjær drittsekkoppførsel, ved å si at du som klient/pasient er et håpløst tilfelle, istedet for å innrømme at han som får betalt er ubrukelig. Han har flere års utdannelse og hva er han spesialist i egentlig? Spesialist i pseudovitenskap? Spesialist i å ta motet fra syke mennesker, gi skyldfølelse, å være nedlatende?

Psykologiutdannelsen gir ingen trening i å være gode mennesker eller egen adferd i terapisituasjonen. De har lite til ingen trening i å være egnet som terapeut (http://www.antipsychiatry.org/psychoth.htm).

Her har de indoktrinert både leger og andre folk, faktisk hele samfunnet, med at psykologer er såå nyttige, og det eneste som hjelper. For deretter å dekke over sin egen ubrukelighet ved å lesse skyld over på pasienter i form av "du er behandlingsresistent". Ikke rart mange blir fatalt sykere etter å ha vært i kontakt med slike såkalte fagfolk og fått servert denne type beskjeder gjentatte ganger. (At en som har 6 års utdannelse innen "menneskekunnskap" ikke skjønner hvilke signaler han sender ut med dette, er jo helt latterlig).

Det er jo viden kjent at det ikke er de mest sosialt intelligente som blir psykoterapeuter. Noen tiltrekkes profesjonen av tvilsomme årsaker. Det kan være at de enten har komplekser, er sosiale utskudd som skal hevde seg på uskyldige sårbare mennesker eller andre årsaker som gir dem makt og skalkeskjul (de er jo samfunnets engler). Om de skulle tilbudt pasientene evalueringsskjema og muligheten for å gi tilbakemelding, hadde vært deres fall, så selvsagt tilbyr de ikke dette. De vil jo holde liv i virksomheten og kunne ha muligheten til å være så mye drittsekker de vil. og attpåtil tjene mye penger på det.

Selve teorigrunnlaget i psykologiprofesjonen gir også en meget anvendelig måte å slippe ansvar på: de lager historier om at barndomstraumer er årsaken til pasientenes lidelser. Måten du reagerer på psykologen er altså dine foreldre sin skyld, mener de. Genialt, eller hva.

Anonymkode: cdd14...2b6

Du har tydeligvis sterke meninger om dette. Når det er sagt så er psykologer mennesker med ulike ferdigheter som alle andre. Ikke minst har kjemi mellom pasient og behandler svært mye å si. 

Jeg har møtt psykologer som har vært "dårlig" for meg, og psykologer som har vært hjelpsomme. Har dog best erfaring med psykiatere, men tror det er ganske tilfeldig for det har ikke med at de styrer medisineringen at de har vært til hjelp. Psykologen jeg har nå er for øvrig den psykologen jeg har vært mest fornøyd med så langt. Dessverre er hun psykolog på akuttpost så er kun når jeg er innlagt at jeg har henne. Samme kjipe greia med psykiateren jeg hadde i fjor som var veldig bra for meg. Kunne ikke fortsette å ha han som behandler da jeg ble skrevet ut. Så har jeg en annen psykolog på døgnavdeling på dps og en annen igjen poliklinisk. Det er spesielt uheldig ved slike diagnoser jeg har hvor det ansees som viktig å ha en fast behandler over lenger tid. Så for min del er det selve systemet som gjør det vanskelig, ikke behandlerne i seg selv.

Burde vært sånn at én behandler hadde alle sine pasienter både poliklinisk, døgnenhet dps og akuttpost. Slik at man ikke måtte sjonglere mellom så mange. Jo flere kokker jo mere søl. 

Endret 24. april 2018 av Skadeskutt

[altflyter]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men at det brukes om mennesker med en spesifikk personlighetsforstyrrelse er greit? Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har faktisk en ganske god prognose med riktig behandling. Veldig mange blir friske (selvsagt ikke med en gang, gjerne etter noen år) med rett behandling, og egeninnsats. Så mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er ikke behandlingsresistente. Ei venninne av meg ble nettopp friskmeldt fra denne diagnosen blant annet.

Anonymkode: 8f49e...8d7

Nei. Jeg syntes overhodet ikke det er greit å bruke det uttrykket om noen som helst. Derfor skriver jeg "Jeg syntes ikke det ordet burde blitt brukt i et ellers sivilisert samfunn." Jeg syntes ikke at man noensinne skal våge å kalle noen et håpløst tilfelle som jeg syntes det ordet sier. Det jeg påpekte var at det ofte brukes om EUPF, ikke at det er greit. Det er dessverre en diagnose veldig få behandlere forstår. Istedenfor å se at denne pasientgruppen ofte er utsatt for traumer og omsorgssvikt, og trenger omsorg så fokuserer man på hvor "slitsomme" de er. Dette kan forsterke følelesen av å bli forlatt og sykdommen kan forverres. 

Jeg bare sa hva som er mest vanlig. Derfor syntes jeg det er brutalt og unødvendig at siviliserte mennesker våger å snakke sånn om sine medmennesker. Hvor har jeg sagt at jeg syntes det er greit?

Jeg har stor tro på at folk med EUPF kan bli friske. Det er en av diagnosene med best prognose og med riktig behandling blir de fleste frisk i løpet av et år. Jeg beklager hvis jeg har uttrykket meg på en dum måte, men jeg er altså helt enig med deg

[AnonymBruker]

2 timer siden, Skadeskutt skrev:

Jeg har hatt mange ulike behandlere. Ikke bare han. Så nei det hadde ikke med han å gjøre. Har hatt 7 ulike behandlere. 

Jeg vet ikke hvem som har skrevet dette svaret, men det er ikke meg (Ts)

kanskje det er flere i samme bås her?

Anonymkode: 154e7...5e6

[AnonymBruker]

54 minutter siden, altflyter skrev:

Nei. Jeg syntes overhodet ikke det er greit å bruke det uttrykket om noen som helst. Derfor skriver jeg "Jeg syntes ikke det ordet burde blitt brukt i et ellers sivilisert samfunn." Jeg syntes ikke at man noensinne skal våge å kalle noen et håpløst tilfelle som jeg syntes det ordet sier. Det jeg påpekte var at det ofte brukes om EUPF, ikke at det er greit. Det er dessverre en diagnose veldig få behandlere forstår. Istedenfor å se at denne pasientgruppen ofte er utsatt for traumer og omsorgssvikt, og trenger omsorg så fokuserer man på hvor "slitsomme" de er. Dette kan forsterke følelesen av å bli forlatt og sykdommen kan forverres. 

Jeg bare sa hva som er mest vanlig. Derfor syntes jeg det er brutalt og unødvendig at siviliserte mennesker våger å snakke sånn om sine medmennesker. Hvor har jeg sagt at jeg syntes det er greit?

Jeg har stor tro på at folk med EUPF kan bli friske. Det er en av diagnosene med best prognose og med riktig behandling blir de fleste frisk i løpet av et år. Jeg beklager hvis jeg har uttrykket meg på en dum måte, men jeg er altså helt enig med deg

Beklager misforståelsen, du skrev "ellers" noe jeg tolket som at det ikke passet andre tilfeller enn EUPF. Jeg er helt enig med deg, det er absolutt en misforstått diagnose, dessverre. 

Anonymkode: 8f49e...8d7