Min søster er slitsom

[AnonymBruker]

Søker råd...

Jeg blir veldig sliten av min søster. Hun snakker om seg selv og sine problemer hele tiden. Hun spør sjeldent om hvordan det går med meg. Jeg føler jeg blir spist opp og vet ikke hva jeg skal gjøre! Blir litt bekymret da det ofte er negativt om andre mennesker. Hva andre rundt henne gjør galt... Meg, meg, meg og atter meg.... Vil si ifra til henne, men hun er ustabil og blir fort sint. 

 

Hva bør jeg gjøre???

Anonymkode: 89962...079

[AnonymBruker]

Kutt henne ut.

Hun kommer aldri til å forandre seg og bli bedre.

Storebroren min er snart 50 år og vært slik hele barndom og voksen alder.

Anonymkode: 81acb...0c9

[AnonymBruker]

Du må lære deg å slå av ørene hvis du vil fortsette kontakten. Noen mennesker vil aldri se seg selv, uansett hva. Jeg er veldigflink til å si ja og mm, og jatte med, mens jeg ikke tar til meg noen ting av det som er sagt. Nieser og nevøer er verdt det.

Anonymkode: c1f9b...0f1

[Salka]

Høres slitsomt ut. Kan du ikke bare si det akkurat som det er og bare la henne bli sint? Fortell henne hvor skapet skal stå og hvor David kjøpte ølet! Hun er jo søsteren din. Hadde vært annerledes om det var en kollega eller noe, da er det vanskeligere å si fra. 

[dillyduzit]

Søster er lik. Grusomt slitsomt, prøver man å si i fra blir man totalt ignorert i flere mnd før hun plutselig skal ta opp kontakten for å nettopp snakke om "Meg meg meg meg meg, alle andre gjør feil, meg meg meg" 

En av grunnene til at jeg nå ikke orker å feire jul hjemme. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Salka said:

Høres slitsomt ut. Kan du ikke bare si det akkurat som det er og bare la henne bli sint? Fortell henne hvor skapet skal stå og hvor David kjøpte ølet! Hun er jo søsteren din. Hadde vært annerledes om det var en kollega eller noe, da er det vanskeligere å si fra. 

Jeg gjorde dette med storebror, velger du dette ts må du forbrede deg på mye kjefting og drama over en lengre tid.

Til DU gir deg.

Anonymkode: 81acb...0c9

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare fortelle henne at du føler dine ting får for lite oppmerksomhet, og ta det derfra? Det er jo ikke akkurat verdens undergang om hun blir sur? 

Anonymkode: 90954...804

[Gjest Catalina Culès]

Ta deg en lang pause fra henne, eventuelt kutt kontakten. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Catalina Culès said:

Ta deg en lang pause fra henne, eventuelt kutt kontakten. 

Denne-"pausen" min nå er over 2 år

Anonymkode: 81acb...0c9

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan du ikke bare fortelle henne at du føler dine ting får for lite oppmerksomhet, og ta det derfra? Det er jo ikke akkurat verdens undergang om hun blir sur? 

Anonymkode: 90954...804

Sånne mennesker startet krangler og drama, og gjerne står å skriker til deg om du nekter å bare være stille og lytte-og gjerne bryr seg ikke om det er privat eller ute blant folk når de gjør det...

Dette er ikke en gjennomsnittlig person som er reagere som vanlig oig normale mennesker gjør.

Anonymkode: 81acb...0c9

[Trolltunge]

Jeg synes at du uansett burde sette deg ned med henne, og forklare hvordan du opplever henne. Hun er tross alt søsteren din. Mulig at hun blir sinna, men da har du iallefall forsøkt å nå inn til henne. Går ikke det, så får du pent og stille trekke deg tilbake/bli litt mer utilgjengelig for henne. Mulig hun da vil bli enda sintere/bitter/snakke dritt om deg, men du må ved angrep bare henvise til at det er slik det føles for deg, og at du må ta hensyn til deg selv også. Og be henne søke hjelp. 

Jeg måtte gjøre dette med en nær barndomsvenninne. Da jeg tok samtalen ble hun skikkelig forbanna, og hun var forbanna på meg en lang stund, og fortalte andre hvordan jeg hadde sviktet henne, og hvilket dårlig menneske jeg var. Hun trodde at jeg skulle komme og si unnskyld, men da det ikke skjedde, og jeg fastholdt ovenfor andre at det var fullstendig nødvendig for meg å sette foten ned, så begynte hun etterhvert å tenke over om det jeg hadde tatt opp med henne kunne ha noe i seg. (Hun fikk litt hint fra andre også om at det kunne det, selv om de ikke våget å være så direkte som jeg hadde vært.) Det endte med at hun faktisk søkte hjelp for sine problemer, og i etterkant har hun takket meg for at jeg var den som våget å sette ord på problemet, og sette foten ned for at det kunne fortsette slik. Uten å få det fremlagt så tydelig tror hun at hun ville gå rundt i villfarelse ennå, sier hun, for alle andre jattet jo stort sett med i hennes væremåte og syn. Det var kun jeg som sa "Nå er det nok!".

Vi er gode venner i dag, og hun har det mye bedre nå. Hun har gått i terapi lenge, får fremdeles hjelp til å takle sinne og bitterhet i forhold til tidligere opplevelser, som var det som medførte at hun ble et selvmedlidende, selvopptatt og sinna menneske, som trampet over andre menneskers følelser og behov. Nå får det gode i henne blomstre igjen. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, dillyduzit said:

Søster er lik. Grusomt slitsomt, prøver man å si i fra blir man totalt ignorert i flere mnd før hun plutselig skal ta opp kontakten for å nettopp snakke om "Meg meg meg meg meg, alle andre gjør feil, meg meg meg" 

En av grunnene til at jeg nå ikke orker å feire jul hjemme. 

Skjønner deg godt

Anonymkode: 81acb...0c9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Trolltunge said:

Jeg synes at du uansett burde sette deg ned med henne, og forklare hvordan du opplever henne. Hun er tross alt søsteren din. Mulig at hun blir sinna, men da har du iallefall forsøkt å nå inn til henne. Går ikke det, så får du pent og stille trekke deg tilbake/bli litt mer utilgjengelig for henne. Mulig hun da vil bli enda sintere/bitter/snakke dritt om deg, men du må ved angrep bare henvise til at det er slik det føles for deg, og at du må ta hensyn til deg selv også. Og be henne søke hjelp. 

Jeg måtte gjøre dette med en nær barndomsvenninne. Da jeg tok samtalen ble hun skikkelig forbanna, og hun var forbanna på meg en lang stund, og fortalte andre hvordan jeg hadde sviktet henne, og hvilket dårlig menneske jeg var. Hun trodde at jeg skulle komme og si unnskyld, men da det ikke skjedde, og jeg fastholdt ovenfor andre at det var fullstendig nødvendig for meg å sette foten ned, så begynte hun etterhvert å tenke over om det jeg hadde tatt opp med henne kunne ha noe i seg. (Hun fikk litt hint fra andre også om at det kunne det, selv om de ikke våget å være så direkte som jeg hadde vært.) Det endte med at hun faktisk søkte hjelp for sine problemer, og i etterkant har hun takket meg for at jeg var den som våget å sette ord på problemet, og sette foten ned for at det kunne fortsette slik. Uten å få det fremlagt så tydelig tror hun at hun ville gå rundt i villfarelse ennå, sier hun, for alle andre jattet jo stort sett med i hennes væremåte og syn. Det var kun jeg som sa "Nå er det nok!".

Vi er gode venner i dag, og hun har det mye bedre nå. Hun har gått i terapi lenge, får fremdeles hjelp til å takle sinne og bitterhet i forhold til tidligere opplevelser, som var det som medførte at hun ble et selvmedlidende, selvopptatt og sinna menneske, som trampet over andre menneskers følelser og behov. Nå får det gode i henne blomstre igjen. 

Dette er verdt ett forsøk, men jeg vil si at dette er en solskinn historie, og dette er ikke noe ts burde å kunne forvente, stort sett forandrer ikke mennesker seg.

Men er helt enig at hun burde å si hvorfor søster blir kuttet, og og sette foten ned og ikke godta den oppførselsen, kanskje det bedre seg, men jeg ville ikke ha hold pusten.

 

Uasnett bra at det ordnet seg for din venninne.

Anonymkode: 81acb...0c9

[AnonymBruker]

Ts er det storesøster eller lillesøster?

Anonymkode: 8926d...059

[Trolltunge]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er verdt ett forsøk, men jeg vil si at dette er en solskinn historie, og dette er ikke noe ts burde å kunne forvente, stort sett forandrer ikke mennesker seg.

Men er helt enig at hun burde å si hvorfor søster blir kuttet, og og sette foten ned og ikke godta den oppførselsen, kanskje det bedre seg, men jeg ville ikke ha hold pusten.

 

Uasnett bra at det ordnet seg for din venninne.

Anonymkode: 81acb...0c9

Tro meg, det var ingen solskinnshistorie, LENGE! Fra dette begynte å bli et stort problem til jeg sa fra gikk det nesten to år, fra jeg sa fra til hun begynte å forstå at hun hadde behov for hjelp gikk det mange måneder, og fra jeg sa fra til vi ble venner igjen tok det nesten tre år. Så hadde jeg holdt pusten ville det blitt fatalt.  

Jeg var beredt på å miste henne for alltid da jeg sa fra, og det tror jeg man må være. Det er svært lite sannsynlig at et slikt menneske umiddelbart vil vedkjenne seg at oppførselen hans/hennes er et stort problem. En mer sannsynlig reaksjon er sinne og selvforsvar (og det var også den reaksjonen jeg fikk). Det må gjerne synke inn, og andre må også være så tøffe at de sier fra, og ikke jatte med.

At det synker inn forutsetter dessuten at det er en grunn til problemet, som ikke ligger i selve personligheten til vedkommende. Men dersom det ligger i selve personligheten, så er det uansett best å sette foten ned. Da er det imidlertid neppe håp om bedring uansett, og det eneste man kan gjøre er å redde seg unna.

Jeg visste at min venninne var god på bunnen, og det var så ufattelig dumt og trist at hun mistet seg selv til bitterhet og sinne, og derfor var det verdt å ta det opp med henne, istedenfor å bare skygge banen. Hadde hun vært en som ikke sto meg nær hadde jeg bare skygget banen. I dette tilfellet er det en søster, så jeg ville så definitivt ta den vanskelige samtalen, heller enn å bare gå tom, og gi henne opp/flykte unna. Ja det vil bli sinne, uansett om det er håp eller ikke, men da kan man vite med seg selv at man gjorde et forsøk på å nå inn før man reddet seg unna. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Trolltunge said:

Tro meg, det var ingen solskinnshistorie, LENGE! Fra dette begynte å bli et stort problem til jeg sa fra gikk det nesten to år, fra jeg sa fra til hun begynte å forstå at hun hadde behov for hjelp gikk det mange måneder, og fra jeg sa fra til vi ble venner igjen tok det nesten tre år. Så hadde jeg holdt pusten ville det blitt fatalt.  

Jeg var beredt på å miste henne for alltid da jeg sa fra, og det tror jeg man må være. Det er svært lite sannsynlig at et slikt menneske umiddelbart vil vedkjenne seg at oppførselen hans/hennes er et stort problem. En mer sannsynlig reaksjon er sinne og selvforsvar (og det var også den reaksjonen jeg fikk). Det må gjerne synke inn, og andre må også være så tøffe at de sier fra, og ikke jatte med.

At det synker inn forutsetter dessuten at det er en grunn til problemet, som ikke ligger i selve personligheten til vedkommende. Men dersom det ligger i selve personligheten, så er det uansett best å sette foten ned. Da er det imidlertid neppe håp om bedring uansett, og det eneste man kan gjøre er å redde seg unna.

Jeg visste at min venninne var god på bunnen, og det var så ufattelig dumt og trist at hun mistet seg selv til bitterhet og sinne, og derfor var det verdt å ta det opp med henne, istedenfor å bare skygge banen. Hadde hun vært en som ikke sto meg nær hadde jeg bare skygget banen. I dette tilfellet er det en søster, så jeg ville så definitivt ta den vanskelige samtalen, heller enn å bare gå tom, og gi henne opp/flykte unna. Ja det vil bli sinne, uansett om det er håp eller ikke, men da kan man vite med seg selv at man gjorde et forsøk på å nå inn før man reddet seg unna. 

Selvfølgelig er det det når det ordnet seg til slutt både for deg og din venninne, og du er utrolig heldig.

Jeg synes enkelte av dere skal være forsiktig med å antyde at enkelte av oss kanskje har gitt opp venner og familie for lett.

Tro meg vi fleste har gått flere runder i flere år fordi man vi ha et god forhold de og i håp om at det en dag kanskje skal bli bedre før vi gitt opp.

Noen ganger er det beste for deg selv og gi slipp på et forhold som aldri blir som man ønsker.

 

Skulle de det gjelder forandre seg, og ber om unskyldning og viser med handling og ord er det noe annet, men noen ganger er det beste for deg selv og slutte å håpe.

Anonymkode: 81acb...0c9

[Trolltunge]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig er det det når det ordnet seg til slutt både for deg og din venninne, og du er utrolig heldig.

Jeg synes enkelte av dere skal være forsiktig med å antyde at enkelte av oss kanskje har gitt opp venner og familie for lett.

Tro meg vi fleste har gått flere runder i flere år fordi man vi ha et god forhold de og i håp om at det en dag kanskje skal bli bedre før vi gitt opp.

Noen ganger er det beste for deg selv og gi slipp på et forhold som aldri blir som man ønsker.

 

Skulle de det gjelder forandre seg, og ber om unskyldning og viser med handling og ord er det noe annet, men noen ganger er det beste for deg selv og slutte å håpe.

Anonymkode: 81acb...0c9

Beklager om du oppfattet det slik, for det var det ikke ment som. Jeg ga jo også opp, på den måten at jeg var beredt på å miste henne for alltid da jeg sa fra. Det var liksom vinn eller forsvinn, der jeg var fullstendig innstilt på at det ville bli forsvinn. Jeg rakker på ingen måter ned på dem som må gi opp. Jeg ga opp! At min venninne viste seg å ha det i seg å gjøre noe med problemet var ikke gitt der og da, og det var heller ikke min fortjeneste. Det var hun som måtte ta det valget, og søke hjelp. Mitt bidrag var et dytt, som hun kunne velge å gjøre med som hun ville. Hun kunne fremdeles ha forbannet meg den dag i dag. 

Det jeg ville frem til er at det er verdt å si hvorfor man trekker seg unna noen, før man gjør det, istedenfor å bare trekke seg unna uten et ord om grunnen, for det kan hende- om det enn bare er en ørliten sjanse- at det at man sa ifra om hvorfor er akkurat det personen trengte å høre for å gjøre noe med problemet. Eller kanskje de trenger å høre det av flere, og ditt bedrag er da også viktig. 

Har man sagt fra vet man også med seg selv at man har gjort det man kunne. Da er det best å slutte å håpe ja, dersom vedkommende likevel ikke tar det til seg. 

[Ichiko]

Må bare få si meg enig med AB 81acb...0c9, kjenner meg igjen fra egne opplevelser med familie og andre. Det var flere som sa fra og det over mange år, men det ble bare verre med tiden. I ettertid har jeg sett hvor nedbrytende det var å være i slike relasjoner, det gikk på helsa løs. Noen evner visst ikke å se seg selv og egen oppførsel uansett hvilke reaksjoner de får; mens andre, sånn som @Trolltunge sin venninne, tar tilbakemeldingen som en "wake up call" og begynner å jobbe med å løse problemene sine. Det krever selvinnsikt, og en del mennesker ser dessverre ut til å mangle nettopp dét.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Trolltunge said:

Beklager om du oppfattet det slik, for det var det ikke ment som. Jeg ga jo også opp, på den måten at jeg var beredt på å miste henne for alltid da jeg sa fra. Det var liksom vinn eller forsvinn, der jeg var fullstendig innstilt på at det ville bli forsvinn. Jeg rakker på ingen måter ned på dem som må gi opp. Jeg ga opp! At min venninne viste seg å ha det i seg å gjøre noe med problemet var ikke gitt der og da, og det var heller ikke min fortjeneste. Det var hun som måtte ta det valget, og søke hjelp. Mitt bidrag var et dytt, som hun kunne velge å gjøre med som hun ville. Hun kunne fremdeles ha forbannet meg den dag i dag. 

Det jeg ville frem til er at det er verdt å si hvorfor man trekker seg unna noen, før man gjør det, istedenfor å bare trekke seg unna uten et ord om grunnen, for det kan hende- om det enn bare er en ørliten sjanse- at det at man sa ifra om hvorfor er akkurat det personen trengte å høre for å gjøre noe med problemet. Eller kanskje de trenger å høre det av flere, og ditt bedrag er da også viktig. 

Har man sagt fra vet man også med seg selv at man har gjort det man kunne. Da er det best å slutte å håpe ja, dersom vedkommende likevel ikke tar det til seg. 

Og det har jeg sagt at jeg er helt enig i, men poenget mitt er at noen ganger må man gi opp mennesker og slutte å håpe at det blir bedre, om det er familie eller venner .

Og det er en viktig ting å få fram i slike diskususjonen at man burde ikke å få dårlig samvitighet for å kutte ut noen og gi opp noen. Så lenge man har prøvd og fosøkt.

Anonymkode: 81acb...0c9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Søker råd...

Jeg blir veldig sliten av min søster. Hun snakker om seg selv og sine problemer hele tiden. Hun spør sjeldent om hvordan det går med meg. Jeg føler jeg blir spist opp og vet ikke hva jeg skal gjøre! Blir litt bekymret da det ofte er negativt om andre mennesker. Hva andre rundt henne gjør galt... Meg, meg, meg og atter meg.... Vil si ifra til henne, men hun er ustabil og blir fort sint. 

 

Hva bør jeg gjøre???

Anonymkode: 89962...079

Snakk mer om deg selv, ta opp egne ting og spør hva hun mener om det. Etter hvert kan det gå opp for henne at hun har glemt å spørre om deg. Jeg er slik selv, ikke fordi jeg er så lite opptatt av andre. Hodet blir bare fullt i blant.

Anonymkode: 4c5eb...7f4