Er foreldre egentlig like glade i alle sine barn?

[tussi680]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har to. De er helt ulike. Absolutt like glad i dem begge.

Anonymkode: e0c9d...8e9

Skriver under her.

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror mødre er mer glad i sønner. Og foreldre er mindre glad i eldste barn enn yngre.

Men mest sjokkerende er hvor mange foreldre som ikke er glad i sine barn i det hele tatt. Å miste et barn fører ikke til mer enn et skuldertrekk. 

Myten om at alle foreldre er glad i sine barn og vil sine barn det beste er farlig og må avlives. Sannheten er at noen foreldre er glad i sine barn, andre ikke.

Anonymkode: f365f...17f

Jeg er helt enig i hva du sier. Jeg er ingen forelder, men har foreldre. Her har jeg fått inntrykk av at mødre liker deres sønner mest, og ogsp de som er yngst, ikke de eldste. 

Anonymkode: 7e6fd...25f

[SnoopyBoy]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel helt tabu og innrømme at man ikke føler det samme for alle barna sine. Jeg har tre og kan lett sortere dem etter hvem jeg liker best inni hodet mitt. Jeg gjør akkurat det samme for dem og ville gått gjennom ild og vann for hver og en. Og om det ble en nødsituasjon ville jeg reddet den yngste først og så oppover til eldst uavhengig av hvem jeg liker best.

 

 

Anonymkode: ce4b1...992

Off...:( 

[AnonymBruker]

Mamma liker lillebroren min bedre enn meg. Det har hun alltid gjort og aldri gjort noe for å skjule. Det er sårt. Han har alltid fått hjelp og støtte til alt. Han får penger og hjelp. Det har jeg aldri fått. Han er lat og litt for vandt til at andre ordner opp for ham. Nå er han 26 og bor fortsatt hjemme. Jeg måtte flytte ut da jeg var 16 fordi det ikke var plass til meg lenger.

Jeg kommer aldri til å klare å tilgi mamma for at hun har vært slik og fortsatt er sånn.

Pappa har aldri eksistert i livet mitt. 

Anonymkode: e6d95...317

[AnonymBruker]

Synes ofte de forguder den minste siden de kan være attpåklatter? Min bror er yngst og er 8år yngre enn meg som er den mellomste. Han er favoritten..

Anonymkode: 75fa9...1f2

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mamma liker lillebroren min bedre enn meg. Det har hun alltid gjort og aldri gjort noe for å skjule. Det er sårt. Han har alltid fått hjelp og støtte til alt. Han får penger og hjelp. Det har jeg aldri fått. Han er lat og litt for vandt til at andre ordner opp for ham. Nå er han 26 og bor fortsatt hjemme. Jeg måtte flytte ut da jeg var 16 fordi det ikke var plass til meg lenger.

Jeg kommer aldri til å klare å tilgi mamma for at hun har vært slik og fortsatt er sånn.

Pappa har aldri eksistert i livet mitt. 

Anonymkode: e6d95...317

Har hatt det akkurat sånn! Broren min er 24år og bor enda hjemme..Men jeg har ikke brydd meg så mye at han er favoritten siden jeg har blitt uavhengig av å ikke være det. 

Anonymkode: 75fa9...1f2

[Kvenna]

Wow🙀

Min fineste er en liten gutt😍

[Ild]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en sønn og en datter, og er så absolutt like glad i begge to. Jeg tror så absolutt at de aller, aller fleste foreldre er like glad i barna sine, men det kan være personlighetstrekk som gjør at det er enklere å forstå og være sammen med et av barna fremfor det andre. 

Anonymkode: 0c1a2...69e

Samme her! 

[HalldirV2]

Er det lov å foretrekke bikkja?

[AnonymBruker]

14 minutter siden, HalldirV2 skrev:

Er det lov å foretrekke bikkja?

Så frekk du er!!!! Må du virkelig sitte oppe og trolle hver enste natt?

Anonymkode: 22696...b83

[HalldirV2]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Så frekk du er!!!! Må du virkelig sitte oppe og trolle hver enste natt?

Anonymkode: 22696...b83

Takk, setter pris på anerkjennelsen

[Arkana]

Det yngste barnet er favoritten, skal man tro nyere forskning.

[Anonymus Notarius]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk fødselsdepresjon med nr2, og følte svært lite for hen. Det var jævelig å elske den eldste og føle likegyldighet for den neste. Viste jo selvfølgelig ikke dette for barna. Det gikk seg gradvis til, men det var en svært lang prosess. Har følt meg som et forferdelig menneske.

Anonymkode: 0bc19...763

Jeg hadde ikke fødselsdepresjon, men det tok likevel en god stund før jeg følte at jeg var like glad i den yngste som i den eldste. Egentlig er vel det like naturlig at man bruker tid på å bli glad i noen som at man elsker dem fra første sekund (slik man angivelig "skal" gjøre). At alle foreldre elsker barna sine like høyt fra dag én tror jeg er en myte. Sikkert noen som gjør det, men også mange som har det som oss. 

Jeg er akkurat like glad i begge barna mine i dag.

[Gjest hind]

Jeg er like glad i alle barna men jeg har en favoritt. Han og jeg snakker samme språk og han sjarmerer meg i senk og får meg til å le. Selv om jeg er ekstra svak for ham ville jeg aldri forskjellsbehandlet dem. Han slipper ikke lettere unna når han gjør noe galt, og han får ikke mer enn de andre av noe. Jeg tror det er ganske vanlig at man connecter mer med enkelte barn enn med andre. Noen har man fantastisk kjemi med, andre ikke så god, men kjærligheten er der uansett.

[Arkana]

7 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

Jeg hadde ikke fødselsdepresjon, men det tok likevel en god stund før jeg følte at jeg var like glad i den yngste som i den eldste. Egentlig er vel det like naturlig at man bruker tid på å bli glad i noen som at man elsker dem fra første sekund (slik man angivelig "skal" gjøre). At alle foreldre elsker barna sine like høyt fra dag én tror jeg er en myte. Sikkert noen som gjør det, men også mange som har det som oss. 

Jeg er akkurat like glad i begge barna mine i dag.

Enig, Det snakkes så mye om de svulmende følelsene "alle" kjenner straks babyen er på magen, men sannheten er at veldig mange trenger tid på å få denne morsfølelsen uten at det er hverken depresjon eller noe annet galt inne i bildet. Jeg tenker også at det er helt normalt at man den første tiden føler seg mer glad i det eldste barnet, som man tross alt har en historie og minner med og kjenner på en helt annen måte.

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk fødselsdepresjon med nr2, og følte svært lite for hen. Det var jævelig å elske den eldste og føle likegyldighet for den neste. Viste jo selvfølgelig ikke dette for barna. Det gikk seg gradvis til, men det var en svært lang prosess. Har følt meg som et forferdelig menneske.

Anonymkode: 0bc19...763

Stakkars deg

Jeg fikk også fødselsdepresjon med nummer to. Det tok tid før jeg skjønte hva det var og i mellomtiden falt mye av stellet på mannen min. Etterpå har de to vært veldig knyttet. Mitt første barn var 3 da jeg fikk nummer to. Han var veldig snill og enkel å ha med å gjøre, så jeg ble ikke så sliten av han som en sinna baby. Han fikk dermed mer plass hos meg. 

De er i dag 18 og 15 og vi har vært superheldige, de er nydelige gutter begge to. Men fremdeles synes jeg eldstemann er enklere å omgåes. Det betyr ikke at jeg er mer glad i han, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker begge like høyt.

Jeg tror mannen min er like glad i begge også, men han er mye mer irritert på eldstemann enn yngstemann. Det er såpass tydelig at jeg tar det opp med han innimellom.

Anonymkode: 8f362...4af

[AnonymBruker]

Moren min er veldig glad i lillesøsteren min, som er attpåklatt. Jeg kommer nederst på prioriteringslisten. Plager meg ikke siden det er stor aldersforskjell. Hadde vi vært nærmere i alder, kunne det vært litt sårt. Da hadde det vært lettere å sammenligne. 

Anonymkode: aa57b...1d4

[Vera Vinge]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har hatt det akkurat sånn! Broren min er 24år og bor enda hjemme..Men jeg har ikke brydd meg så mye at han er favoritten siden jeg har blitt uavhengig av å ikke være det. 

Anonymkode: 75fa9...1f2

Lillebroren min har også fått mye mer hjelp av foreldre enn meg, men må si jeg aldri har følt at han er mer favoritten av den grunn. Har bare tenkt at vi har trengt ulik oppbacking, hvor jeg tidlig var mye mer selvstendig og målrettet enn ham. Barn kan jo trenge ulike ting fra foreldrene sine, uten at det handler om ulik kjærlighet.

[AnonymBruker]

Min mor er mer glad i min bror enn både meg og min andre bror.

Anonymkode: aeb93...03b

[Vera Vinge]

Og så må jeg si at jeg var litt bekymret for at jeg ikke skulle bli like glad i nr to som nr en, men det var en helt ubegrunnet frykt for min del. Mens noen bruker mer tid på å bli like glad i nr to, følte jeg kjærligheten like sterk fra han ble lagt på brystet mitt. Noe som overrasket meg, og som man bør være klar over at ikke alle opplever.

Ellers så ser jeg jo at det ene barnet mitt og jeg har likere personlighet, mens den andre har mer personlighetstrekk fra faren. Og det gjør nok at jeg inni meg intuitivt kan forstå den ene bedre enn den andre og kanskje være mer overbærende når han viser seg fra sin dårlige side. Mens jeg vet mannen min tåler bedre de negative sidene fra den andre, fordi han kjenner seg igjen. Men dette må vi jo jobbe med for å ikke vise, for det kan oppleves feil av barna. Og det har ingenting å si for min kjærlighet til dem eller hvem jeg opplever meg nærmest. Syns de er like herlige begge to, og har et veldig behov for å føle at de opplever likeverdig behandling fra omgivelsene osv.