Er min kone deprimert, utakknemlig eller utbrent.

[Gjest making.a.mess]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er vi ikke. Her hadde jeg satt hardt mot hardt, enten skaffer hun seg jobb eller så går du.

Anonymkode: 138bb...7ab

Det er jo en ganske stor mental belastning å gi et slikt ultimatum. Det vil jo bare utløse stress. Hun bør heller overtales til å søke mer aktivt.

Det å være lei ungene kan vel skje de fleste av og til. I enkelte perioder så tøyes grensene litt ekstra og søsken kan bli i kranglemodus pga dette. Sånt går over, men er slitsomt når d står på. Nå vet ikke jeg om det er tilfelle her da. 

[AnonymBruker]

Det burde i hvert fall ikke komme som noen overraskelse om hun er deprimert. Det er psykisk nedbrytende å gå hjemme på den måten dag inn og dag ut. Aldri bli utfordret, aldri ha noe å gjøre, aldri sosialisere med andre voksne mennesker utenfor huset hver dag. Tiden går så alt for sakte at det vil føles som den går fort til slutt, altså at man ikke rekker noen ting selv om man har all verdens tid. Det er helt jævlig og ikke noe å trakte etter. Det som jo er dumt med en depresjon er at det ofte kan hindre en fra å oppsøke det som hjelper, for eksempel at hun ikke er så motivert for å søke jobber. 

Snakk med henne ordentlig en kveld når barna har lagt seg. Tilby deg å hjelpe henne med å skrive søknader og søke jobber, prøv å vær motivasjonen hennes til å fortsette og prøve om hun ikke kan motivere seg selv. Kommer hun seg ut i jobb vil nok mye være gjort. Men frem til da kan hun ta seg en tur til legen og få noen å snakke med og litt hjelp. Ellers er det andre ting hun kan gjøre i stedet for å bare gå hjemme, skaffe seg en sosial hobby, kurs, trening på dagtid osv. 

Anonymkode: 4818e...ddb

[Amadir]

 ..

Endret 26. mars 2018 av Amadir

[AnonymBruker]

Hei på alle dere som har sent svar. Faktisk interessant lesning. Noen kritiserer henne og noen kritiserer meg. Summen er vel omtrent der jeg begynte - hun har tendens til å være deprimert, jeg må vise mer at jeg setter pris på henne, hun har havnet i en dårlig modus som er vanskelig å komme ut av og jeg må prøve å oppmuntre henne ti det. Ikke lett disse greiene. Jeg skal ikke komme med veldig mye hint eller forslag før hun kontra-reagerer og sier jeg maser og presser. Vel, jeg får nok fortsette litt med det jeg hele tiden prøver: Forsiktig hjelpe henne til jobb - tror det er den beste medisin. 

Anonymkode: 94500...a6b

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei på alle dere som har sent svar. Faktisk interessant lesning. Noen kritiserer henne og noen kritiserer meg. Summen er vel omtrent der jeg begynte - hun har tendens til å være deprimert, jeg må vise mer at jeg setter pris på henne, hun har havnet i en dårlig modus som er vanskelig å komme ut av og jeg må prøve å oppmuntre henne ti det. Ikke lett disse greiene. Jeg skal ikke komme med veldig mye hint eller forslag før hun kontra-reagerer og sier jeg maser og presser. Vel, jeg får nok fortsette litt med det jeg hele tiden prøver: Forsiktig hjelpe henne til jobb - tror det er den beste medisin. 

Anonymkode: 94500...a6b

Jeg ville oppfordret henne til å oppsøke fastlegen, og at hun kommer i kontakt med psykiske helsetjenester/familiesentereret etc. i kommunen. Fastlegen er uansett viktig, for det kan vær hun er sliten og lei pga vitaminmangel, søvnforstyrrelser, stoffskifte, begynnende diabetes eller noe annet somatisk. Dere har også små barn, og det kan være en overgang og en utfordring. Finnes også fysiske- og psykiske sykdommer som gjerne oppstår ifb med fødsel.

Hvis hun ikke vil gå i samtale alene kan du foreslå familievernkontoret, eller at du er med og prater med noen i psykiske helsetjenester. For høres ut som om dere har utfordringer i samlivet deres. Kanskje lettere for konen din å ta i mot hjelp hvis dere ser på det som en felles utfordring som må løses.

Det er litt skummelt å lese noen av rådene du får her inne, hvor de kaller konen din for lat og ber deg gå i fra henne. Er det rart det er krig i verden. Ikke sikkert du tror meg, men jeg jobber i spesialisthelsetjenesten. Kan si deg at hadde alle som har utfordringer i livet løst det ved å «gi opp»- da hadde det ikke vært mange forhold igjen, kanskje ikke mennesker heller. Samtidig skjønner jeg at du er frustrert, og siden du skriver her tyder det på at du forsøker å få svar, forstå, finne en løsning😊 Si til konen din at du ser hu er sliten og lei, si at du er der for henne uansett og at du støtter henne. Lykke til.

Anonymkode: ed7a4...1ad

[AnonymBruker]

On 3/25/2018 at 10:29 PM, AnonymBruker said:

Min kone har nå vært hjemmeværende i litt over 2 år. Sønnen vår på 2 og datteren vår på 4 går i barnehagen. Så kona mi er dermed hjemme og steller huset som det heter. Hun er flink å holde det ryddig og lage mat, men har likevel fritid i hverdagen når barna er i barnehagen. Jeg deltar ikke veldig mye med husarbeid, men bistår med rydding og det som trengsfra jeg kommer inn døren ca kl 17. Min arbeidsdag er derfor fra kl 0700 til 2000 når barna har lagt seg. Hennes er omtrent det samme, men hun mener hun har det mye travlere enn meg. Vi har et stort nytt hus og 2 biler. Hun er veldig glad og meg og jeg i henne. På tross av dette så er hun ulykkelig. Sier hun burde vært takknemlig, men at hun ikke klarer å la være å syns synd på seg selv. Hun er veldig passiv i det å prøve å få seg jobb og er alltid trøtt og sliten. Vi hadde nettopp en kosehelg og da lever hun mer. Hun har det bra da. Men å komme hjem er en stor nedtur for henne. Hun savner ikke barna og syns de er søte, men dog, til pest og plage.

hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Jeg syns hun er utakknemlig og bortskjemt, men er åpen for at jeg tar feil. Er ganske sikker på hun elsker meg og jeg anser meg selv som en veldig snill mann som gjør det jeg kan innenfor rammene jeg har. Men henne - alltid klaging på ditt og datt. Hun kunne mest tenkt seg å vært rik med 5 tjenere, tipper jeg. Vel det kunne sikkert jeg også tenkt meg, men slik er det ikke.  

Uffffff, kvinnfolk er vanskelig å gjøre til lags. .... eller?

Anonymkode: 94500...a6b

For det første er det ikke du som skal bestemme hva som burde gjøre henne lykkelig. Det du da gjør er å avvise alle hennes problemer med at hun burde være lykkelig som kan få lov å være hjemme og stelle hus... Du tar henne ikke på alvor og ser kanskje hverken hva hun gjør (bare det hun ikke gjør..), hva hun egentlig ønsker seg eller bidrar positivt til at hun får endre sin hverdag.

Hvis hun er ufrivillig hjemme fordi hun ikke finner en jobb, er hun i en dobbel felle. Hun føler seg uønsket på arbeidsmarkedet, men hun er ikke verdsatt som husmor/mor heller. Jobb med hjem/barn er kun jobb når man får lønn eller har lønnet arbeid ved siden av? Du sier jo også selv at du ikke bidrar med husarbeid, samtidig sier du at du også jobber hjemmet etter arbeidstid. Hva er greia? Sannsynligvis faller 99% av alt med hus/barn på henne 100% av tiden, det inkluderer altså alt av helger og ferier også. Det er vel ganske kjipt? 

 

Anonymkode: 67571...dd8

[AnonymBruker]

På 25.3.2018 den 22.29, AnonymBruker skrev:

Min kone har nå vært hjemmeværende i litt over 2 år. Sønnen vår på 2 og datteren vår på 4 går i barnehagen. Så kona mi er dermed hjemme og steller huset som det heter. Hun er flink å holde det ryddig og lage mat, men har likevel fritid i hverdagen når barna er i barnehagen. Jeg deltar ikke veldig mye med husarbeid, men bistår med rydding og det som trengsfra jeg kommer inn døren ca kl 17. Min arbeidsdag er derfor fra kl 0700 til 2000 når barna har lagt seg. Hennes er omtrent det samme, men hun mener hun har det mye travlere enn meg. Vi har et stort nytt hus og 2 biler. Hun er veldig glad og meg og jeg i henne. På tross av dette så er hun ulykkelig. Sier hun burde vært takknemlig, men at hun ikke klarer å la være å syns synd på seg selv. Hun er veldig passiv i det å prøve å få seg jobb og er alltid trøtt og sliten. Vi hadde nettopp en kosehelg og da lever hun mer. Hun har det bra da. Men å komme hjem er en stor nedtur for henne. Hun savner ikke barna og syns de er søte, men dog, til pest og plage.

hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Jeg syns hun er utakknemlig og bortskjemt, men er åpen for at jeg tar feil. Er ganske sikker på hun elsker meg og jeg anser meg selv som en veldig snill mann som gjør det jeg kan innenfor rammene jeg har. Men henne - alltid klaging på ditt og datt. Hun kunne mest tenkt seg å vært rik med 5 tjenere, tipper jeg. Vel det kunne sikkert jeg også tenkt meg, men slik er det ikke.  

Uffffff, kvinnfolk er vanskelig å gjøre til lags. .... eller?

Anonymkode: 94500...a6b

Er det noen som er glad i hverandre i dag ? Og er gift og holder sammen ? Wow det høres helt fremmed ut her. Da han som elsket meg og fridde til meg ikke vil ha noe med meg å gjøre og jeg sliter selv med depresjon.

Anonymkode: 855ac...bca

[Carrot]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei på alle dere som har sent svar. Faktisk interessant lesning. Noen kritiserer henne og noen kritiserer meg. Summen er vel omtrent der jeg begynte - hun har tendens til å være deprimert, jeg må vise mer at jeg setter pris på henne, hun har havnet i en dårlig modus som er vanskelig å komme ut av og jeg må prøve å oppmuntre henne ti det. Ikke lett disse greiene. Jeg skal ikke komme med veldig mye hint eller forslag før hun kontra-reagerer og sier jeg maser og presser. Vel, jeg får nok fortsette litt med det jeg hele tiden prøver: Forsiktig hjelpe henne til jobb - tror det er den beste medisin. 

Anonymkode: 94500...a6b

Hei, det med kommunikasjon når forholdet sliter er vanskelig. Veldig vanskelig, så en artikkel i aftenposten forleden som Frode Thuen hadde skrevet der han tok utgangspunkt i Dr John M Gottman sin forskning. Veldig god artikkel, har du mulighet til å lese den vil jeg anbefale den:
Emosjonell kommunikasjon

Jeg sier ikke han er en fasit men mange av rådene er noe å ta med seg og tenke over for egen del, ofte er det slik at om man gjør små justeringer selv oppnår man også bedre respons hos andre. 

Hvis du ikke får lest artikkelen kanskje du kan finne litt input her: https://www.gottman.com/

 

[Gjest hind]

Det høres ut som hun er drittlei av å gå hjemme og stulle. Jeg hadde sikkert også blitt ca sånn hvis jeg ikke hadde en jobb å gå til. Enkelte blir småsprø uten å få brukt hodet sitt og uten nye impulser. 

[Minlillelykke]

Jeg synes hun kan høres litt trist ut. Og det kan jeg skjønne om hun ikke har jobb. Jeg vet hvordan hun har det da det tok meg ett år å få ny jobb etter min gamle arbeidsgiver gikk konkurs. Selvom hun er sliten og trøtt må hun søke jobb. Det er vanskelig i dagens marked, det å levere de selv på stedet hun søker er positivt, og det er fint for henne og komme seg ut. Senk forventeningene på hjemmebane, be henne prioritere minst en time til jobbsøking hver arbeidsdag. Det å forvente dette av henne kan hjelpe. Det er viktig med det andre også, men det rekker hun selvom hun bruker en time på jobbsøking. Det er eneste måte å komme i gang på.

[AnonymBruker]

Jeg har selv god utdannelse og er vant med høyt tempo. Men fulgte mannen på jobb i tre måneder for noen år tilbake, uten å ha jobb på samme sted. Først koste jeg meg, i kanskje 5-6 dager. Så tok jeg tak i alt jeg kunne gjøre, huset var strøkent, brukte 2-3 timer på å lage middag, likevel klarte jeg ikke å fylle dagene. Så begynte jeg å gå på butikken hver dag (i stedet for effektiv ukeshandel), fant på prosjekter, planla ferie og pakkelister månedsvis i forveien (!). Så ble jeg passiv. Alt var et tiltak. Jeg fikk ingen mental stimuli, ingen utfordringer, og det gikk utover mannen. 

Så både mannen og jeg er enige i at jeg på ingen måte "egner meg" for å gå hjemme. Selv om det er fullt opp med huslige oppgaver trenger jeg å komme meg ut for å bruke hodet, ut å møte andre mennesker. Så når vi etterhvert fikk barn og hjemmet krevde mer, fant vi løsninger som gjorde at begge kunne stå fullt ut i jobb, og ha en karriere. 

Takknemlighet for at mannen er ute og tjener penger? Nope. Innerst inne skulle jeg ønske jeg hadde en mann som tok alt på hjemmebane, slik at jeg kunne vært ute og gjort karriere fullt ut. Men selvfølgelig vil jeg ikke kreve det av han, da jeg vet hvor mentalt slitsomt det er å ikke møte på en eneste utfordring (utover å vurdere om oppvaskbørsten må byttes eller ikke) i løpet av en dag. 

Anonymkode: 784de...37a

[AnonymBruker]

Ja, ikke godt å si. Men kvinner er forskjellige, og jeg vil tro ut i løypa i samlivet kommer det frem nye sider i mennesker som du ikke visste av forut. 

Jeg hadde iallfall ikke håndtert å være sammen med enhver kvinne, fordi kvinner er forskjellig. 

Jeg tror for lite sammen utenfor hjemmet. Jeg tror du må ta regi for at det løsner opp en ny vei samlivet deres. 

Anonymkode: f5d66...123

[AnonymBruker]

Selv om hun ikke nødvendigvis har det forferdelig slitsomt ved å gå hjemme om dagene og gjøre husarbeid og lage mat, så er det nok demotiverende og kjedelig i lengden. Hun oppfører seg som ethvert menneske som føler seg fanget i en uutholdelig situasjon gjør, enten de er fanget i en lite givende jobb eller går hjemme og stirrer i veggene.
Første steg tror jeg vil være at hun går til legen og snakker om livet sitt og hvordan psyken hennes har det. Få tatt noen blodprøver og sjekket stoffskifte, blodprosent/jernlagre, vitaminnivåer og hormonnivåer. Hvis det er noe i ubalanse her vil nok livet bli litt lysere ved riktig behandling.
I tillegg må hun se på livet sitt. Prøve å definere hva det er hun savner eller mangler. Hun burde begynne med å finne noe betydningsfullt å gjøre, f.eks. hobbyer eller frivillig arbeide. Det er også viktig å sørge for impulser utenfra i form av å treffe andre mennesker enn bare samboeren og ungen. Treff venner, gjør noe som gjør at hun blir kjent med nye folk. Trening og mosjon er jo også bra for både kroppen og psyken, og også her kan hun prøve å finne noen å gjøre det sammen med.

Men aller mest tror jeg hun trenger å komme seg ut i arbeidslivet. Er man frisk og arbeidsfør er det ingen grunn til å gå hjemme på heltid. Hvis man da i tillegg faktisk kun går hjemme og suller med husarbeide og matlaging, blir det et veldig lite stimulerende liv. Man råtner litt bort og faller utenfor både i arbeidslivet og sosialt sett.
Hva med en deltidsstilling? Selv en ekstra ting å bruke hjernen på i hverdagen vil hjelpe på. Jeg er sikker på at dette vil gi mer overskudd og mye bedre selvfølelse. Noe som vil smitte over på TS og deres forhold. Hvis hun sliter med å finne jobb, kan hun jo prøve å finne et kurs eller en utdannelse. Lærdom er aldri bortkastet og vil også være positivt i både jobbsammenheng og i form av økt livskvalitet og glede. Det er heller aldri for sent å lære noe nytt.

Så TS: Vis medfølelse men vær samtidig klar på at hun selv må ta ansvar for å endre livet sitt. Du har lov til å stille krav til henne, og jeg synes ikke hun kan forvente at du skal gjøre masse husarbeide om dagene når hun faktisk har hele dagene på seg til å gjøre det. Går man hjemme og er frisk så har man hovedansvaret for husarbeide og matlaging, det synes jeg er rett og rimelig.

Anonymkode: 48ed9...c70

[AnonymBruker]

Må visst skrive et innlegg til. Det er mange utsagn om at hun må finne seg en jobb osv. Du bør ikke si det til konen din. Du vet ikke årsaken til at hun fremstår deprimert, og det er ikke sikkert hun vet det heller. Det kan handle om mange forskjellige ting. Viktig å ikke låse seg i ett spor. Hvis du maser om at hun må finne en aktivitet kan hun føle at du ikke forstår henne. Dette kan handle om skjulte tvangstanker  som knyttes til husarbeiduavdekket fødselsdepresjon som har utviklet seg (nå dikter jeg vilt og uhemmet), for alt vi vet. Og det kan like «enkelt» handle om at hun vil at du skal bidra mer hjemme, behov for nærkontakt osv. Hvis hun ikke selv klarer å sette ord på det hos en fastlege, hos famv.kontoret eller lignende, kan hun få fastlegen til å henvise henne til utredning om hun ønsker det. Hun må selv få definere problemet sitt, det er meningen at su skal måtte det.

Anonymkode: ed7a4...1ad

[AnonymBruker]

På 26.3.2018 den 23.18, AnonymBruker skrev:

Hei på alle dere som har sent svar. Faktisk interessant lesning. Noen kritiserer henne og noen kritiserer meg. Summen er vel omtrent der jeg begynte - hun har tendens til å være deprimert, jeg må vise mer at jeg setter pris på henne, hun har havnet i en dårlig modus som er vanskelig å komme ut av og jeg må prøve å oppmuntre henne ti det. Ikke lett disse greiene. Jeg skal ikke komme med veldig mye hint eller forslag før hun kontra-reagerer og sier jeg maser og presser. Vel, jeg får nok fortsette litt med det jeg hele tiden prøver: Forsiktig hjelpe henne til jobb - tror det er den beste medisin. 

Anonymkode: 94500...a6b

Jeg tror du i tillegg må forsøke å forstå henne - og vise det. Hun høres deprimert og tildels desillusjonert ut, så jeg tar utgangspunkt i det. 

Å være deprimert, suger energi. Lavere energinivå fører til at alt blir mer slitsomt. Selv om hun ikke har like mange oppgaver som deg i løpet av dagen (du er tross alt i jobb), kan hun faktisk være like sliten eller mer på grunn av det lave energinivået. 

Jeg ville uttrykt en bekymring fordi hun er mer sliten enn hun pleide å være, og oppmuntret henne til å ta en tur til legen. 

Ikke snakk om at hun skal søke jobb - når man er deprimert vil det oppleves som mas/press selv om det objektivt sett ikke er det. 

Har hun noen hobbyer? Har hun hatt hobbyer som hun har sluttet med eller driver mindre med? Eller kan du oppmuntre henne til å finne noen? Hun trenger noe som bringer glede og mestring utenom hus og hjem og barn. Oppmuntre henne til å la støvkluten være og heller gjøre noe hun har lyst til - i alle fall noen dager i uka.

Men som sagt, først og fremst må du forsøke å forstå at hun faktisk er så sliten som hun gir uttrykk for - selv om hun ikke har en stor arbeidsbelastning.

Anonymkode: 5bfa5...2e2