Jeg hater mitt barn

[AnonymBruker]

Hvis du selv kjenner deg igjen i denne tråden, eller kjenner noen som uttrykker liknende ting, er det viktig å oppsøke hjelp. Vær den voksne, ta ansvaret du innerst inne vet er ditt, og gå til en god psykolog.

Anonymkode: c393f...e29

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

For å ha det på det rene, peker så og si all forskning innen antisosial personlighetsforstyrrelse (på folkemunne «psykopati») på neglisjering i barndom som hovedårsak.

 

Mange liker ikke snakke om det, fordi det vekker skyld. Men husk det: også i disse tilfeller er det i bunn og grunn foreldrenes skyld.

Anonymkode: c393f...e29

Fint med forsking asså, men nå er det å slik at noen bare er født slik! Vet du hva, det går gjerne i arv! Antar du ikke har sørlig stor personlig kjennskap til psykopati 

[AnonymBruker]

Kaneel skrev (21 minutter siden):

Fint med forsking asså, men nå er det å slik at noen bare er født slik! Vet du hva, det går gjerne i arv! Antar du ikke har sørlig stor personlig kjennskap til psykopati 

Minner om tråden her:

1. mor har mislikt barnet fra starten av

2. mor tror at det er barnets ansvar å trøste henne, og skjønner ikke at barnet driver sunn grensesetting når han går fra henne

3. mor har ved minst én anledning utøvd fysisk vold mot sønnen
 

Her har ikke mor gjort jobben sin. Dette er ikke sønnens skyld.

Anonymkode: c393f...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Minner om tråden her:

1. mor har mislikt barnet fra starten av

2. mor tror at det er barnets ansvar å trøste henne, og skjønner ikke at barnet driver sunn grensesetting når han går fra henne

3. mor har ved minst én anledning utøvd fysisk vold mot sønnen
 

Her har ikke mor gjort jobben sin. Dette er ikke sønnens skyld.

Anonymkode: c393f...e29

Bare det som har kommet frem i tråden gjør det naturlig å anta at sønnen her har fått alvorlige traumer i barndommen. Dette er den vanligste årsaken til personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: c393f...e29

[AnonymBruker]

Stygge jævler! 
Formerer seg og klager deretter på at barna er sånn og sånn, ikke lever opp til deres familiefantasi, ikke er så søte og veloppdragne som de ønsket osv. 

Barnet er jo ikke en hund eller ei katt dere bare kan levere «tilbake» til omplasseringssenteret. 
Selv om sønnen kanskje er myndig, har dere et emosjonelt ansvar. 
Hvis han ikke har plass i hjertet deres, burde dere avstått fra å fått barn! Er dere ikke klare for eller villige til å takle denne oppgaven, burde dere ikke begitt dere ut på den. 
 

 

 

Har man ynglet, så må man ta ansvaret, selv om det ikke var det bestillingsbarnet dere ønsket! 
 

Hilsen barnfri kvinne (34)

Anonymkode: 51f73...0ab

[AnonymBruker]

2 hours ago, Kaneel said:

Fint med forsking asså, men nå er det å slik at noen bare er født slik! Vet du hva, det går gjerne i arv! Antar du ikke har sørlig stor personlig kjennskap til psykopati 

Noen er født sånn og noen blir sånn på grunn av vanskjøtsel, neglisjering eller mishandling.

Studier viser at narsissisme i stor grad kommer av dårlig oppdragelse og omsorgssvikt mens psykopati er en variasjon i den menneskelige hjerne. 
 

Nå er det jo sånn at det er foreldrenes ansvar. 
Har folk valgt å yngle, så burde det være innenforstått at de kanskje ikke får drømmebarnet. Uansett om barnet er psykopat, har aids, sitter i rullestol osv, så er det deres barn. 

Anonymkode: 51f73...0ab

[AnonymBruker]

Gjest Anonymous skrev (På 15.2.2005 den 13.31):

Vi har en sønn i slutten av tenårene.

Han har brukt oss opp helt og det finnes ingen glade gode tanker eller minner.

Han har vært et slit fra dag en.

 

Om det er snakk om julegaver eller bursdagsgaver så kjøper vi fordi det er normalt at forledre skal gjøre det.

 

Vi er tomme og sinte og tror vi er klar for å skjære over alle bånd,så får han selv ta kontakt når han vil.

 

Det var en frihetsfølelse av dimensjoner da han flytta ut.

 

Jeg vet det er stygt å si det jeg nå skal si,for en mor skal liksom ikke si slikt" men jeg skulle ønske han aldri var blitt født.

 

 

Jeg hadde en mamma som tenkte sånn. Hun lever enda.. Men det er sjelden jeg har lyst til å besøke henne altså. For ho hadde så stygge tanker om meg, at jeg fant det like greit å holde hu på avstand . 
I etterkant forsøkte hun å forklare det med diagnoser.. Så forsøkte hun å spøke det bort. Men hun klarer ikke fikse det hun ødela, fordi det ble permanente skader av det hun drev med (mobbing); forholdet mellom meg og henne er ødelagt.

Jeg lurer på hvem «vi « er altså.  Det skal godt gjøres å dra med seg flere på den tankegangen du har . Er du sikker på at du har med deg flere på dette? 

Anonymkode: 010bc...be9