Jeg hater mitt barn

[AnonymBruker]

På 16.2.2005 den 0.24, Gjest Anonymous skrev:

Jeg veit han sliter mer enn han vil ut med,han har selv tatt kontakt med psykologtjenesten på videregående og det har jeg skrytt av til ham,synes det er fornuftig. av ham å snakke med noen så lenge han ikke vil snakke med meg har jeg sagt.

 

 

Selv om jeg skal være voksen så ble jeg såret idag da han ikke gir et lyd ifra seg for å takke for gavene og kaken. Jeg gjør det for ham,i mine øyne er det min plikt og ikke en glede,men han skal ha det alle unga våre har,nemlig en bursdag,samme hvor den skal være.

 

Han ønsket seg Van Gils parfymen og henry choise klær og det fikk han,men han tar det som en selvfølge.

Kanskje han har kastet både kaken og gavene eller gitt de vekk videre,ikke vet jeg.

Ingenting som kommer fra oss er bra nok.

Men hadde jeg ikke stilt opp,så hadde jeg fått på pukkelen da også.

 

Og jeg tror gutten har det kjempevondt,for som en annen her inne sa" så er det ingen som ønsker å være slemme.

 

Men jeg forstår de fornuftige ordene her inne,jeg er enig ,menjeg føler ikke noe,jeg er så sliten.

Jeg ønsker ham alt vel egentlig,men min egen frustrasjon,tårer og mangel på søvn,redsel og bekymringer gjør at jeg ikke har mer og gi ham.

 

Derfor ba jeg om hjelp av barnevernet med hybel og tilsyn.

Jeg fikser ikke mer,jeg kan ikke gi ham det han trenger.

 

Nå må jeg lappe sammen hjemmet vårt her.

 

Det får gå noen dager til neste sms nå,jeg forstår at jeg ikke kan kutte kontakten,det gjør bare vondt verre,med mine sms så skjønner han jo at mamma sin dør står åpen. Men døren står ikke på vidt gap lenger.

Kommer han nå så kommer han som gjest i den forstand at han ikke kan komme valsende inn dørene og lage bråk. Da er det rett ut,for han har tross alt et annet hjem nå.

Jeg har også et ambivalent forhold til min eldste sønn, og selv om problemene vi har hatt er mye mindre enn dem du forteller om har det vært mange tøffe tak. Min sønn er født negativ. Mens resten av min familie går på smell i livet og reiser seg igjen, så kunne en liten bagatell føre til at verden gikk under for ham. Det fantes ikke lys i tunnelen, og "alltid" var verden urettferdig mot ham!

Han er også svært smart, og planlagte og utførte veldig gjennomtenkt hevn dersom han følte seg forbigått. Han passet dessuten på å time hevnen, slik at den skulle bli verst mulig. Typisk at han satte vrangviljen til på dager som var viktige for andre, som bryllup og dåp. Var han ikke midtpunktet sørget han for å bli det, og jeg har ikke tall på hvor mange slike store dager hvor jeg satt med klump i magen og tårene presset på bak øynene, mens jeg for andres skyld  måtte forsøke å klistre på meg et smil. Selv min egen bryllupsdag var et mareritt. Under alle talene satt gutten og banket jevnt og trutt i veggen. Og nei, han var ikke så liten at han ikke forsto bedre! (Og nei, det hjalp ikke å forsøke å roe ham ned, trøste, oppmuntre, smiske, love ham ting. Hadde han bestemt seg for å være vrang så var han det!) Familie og venner visste at han var vanskelig, så de forsøkte å muntre meg opp, og sa at jeg ikke måtte bry meg, men han klarte å ødelegge hele dagen. Det jeg husker best fra eget bryllup er hvor utrolig flau og lei meg jeg var. 

Jeg ble innkalt til møte på skolen, fordi de var bekymret over at han aldri fikk mat med seg. Jeg forsto ingenting, for jeg smurte matpakke hver dag. Forsto ingenting til jeg fant hele haugen han hadde kastet/gjemt. 

Han gjorde så mye merkelig for å få oppmerksomhet og sympati, og for å hevne ting han mente burde hevnes, at jeg stadig gikk rundt og ventet på det neste. 

Innimellom var han så søt og sjarmerende, og hele familien holdt pusten og håpet at nå hadde han vokst fra det, at det hadde vært en fase som nå var over. Men så var det på'an igjen. 

Det ble etterhvert konkludert med at han hadde vansker med å regulere seg. Sorg og sinne ble så innbitt hos ham. Overveldende. Dessverre ble han aldri overveldende glad. Han holdt seg helst på den negative skalaen av følelsene. 

Jeg forstår at gutten har hatt og har sine utfordringer, men det som sitter veldig dypt i meg- nå som han er voksen og faktisk er blitt flinkere til å regulere seg- er hvor utspekulerte hans hevnaksjoner var. Det skremmer meg ennå å tenke hvordan han planla og gjennomførte, og hvor kaldt han gjorde dette. Totalt uten medfølelse for konsekvensene. Han godtet seg når det fikk konsekvenser. 

Det er forferdelig å tenke at "Det ligger noe virkelig vondt og ille og ulmer i mitt barn!", men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken. Selv ikke nå som ting har roet seg, og han tilsynelatende er velfungerende og grei. Jeg er redd han bare er blitt flinkere til å skjule det. Det hender jeg ennå ser små glimt av noe jeg frykter.

Ingen ønsker å være slemme? Vet du, noen ønsker faktisk det. Jeg håper- HÅPER- at min sønn har vokst det fra seg, men det finnes dem som ønsker å gjøre vondt, og også de har foreldre. Mange av dem sikkert svært fortvilet over år med vansker og usikkerhet.

Jeg har to andre barn hvor dette trekket ikke finnes. De kan være sure og sinna de og, men ikke med denne utspekulerte kulden. Og om noen lurer, gutten var/er høyt elsket og ønsket. Det er ikke mangel på oppmerksomhet og kjærlighet som medførte dette. Likevel, man lurer alltid på hva man som forelder har gjort feil når barnet blir... noe annet!

Anonymkode: dfed1...27f

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også et ambivalent forhold til min eldste sønn, og selv om problemene vi har hatt er mye mindre enn dem du forteller om har det vært mange tøffe tak. Min sønn er født negativ. Mens resten av min familie går på smell i livet og reiser seg igjen, så kunne en liten bagatell føre til at verden gikk under for ham. Det fantes ikke lys i tunnelen, og "alltid" var verden urettferdig mot ham!

Han er også svært smart, og planlagte og utførte veldig gjennomtenkt hevn dersom han følte seg forbigått. Han passet dessuten på å time hevnen, slik at den skulle bli verst mulig. Typisk at han satte vrangviljen til på dager som var viktige for andre, som bryllup og dåp. Var han ikke midtpunktet sørget han for å bli det, og jeg har ikke tall på hvor mange slike store dager hvor jeg satt med klump i magen og tårene presset på bak øynene, mens jeg for andres skyld  måtte forsøke å klistre på meg et smil. Selv min egen bryllupsdag var et mareritt. Under alle talene satt gutten og banket jevnt og trutt i veggen. Og nei, han var ikke så liten at han ikke forsto bedre! (Og nei, det hjalp ikke å forsøke å roe ham ned, trøste, oppmuntre, smiske, love ham ting. Hadde han bestemt seg for å være vrang så var han det!) Familie og venner visste at han var vanskelig, så de forsøkte å muntre meg opp, og sa at jeg ikke måtte bry meg, men han klarte å ødelegge hele dagen. Det jeg husker best fra eget bryllup er hvor utrolig flau og lei meg jeg var. 

Jeg ble innkalt til møte på skolen, fordi de var bekymret over at han aldri fikk mat med seg. Jeg forsto ingenting, for jeg smurte matpakke hver dag. Forsto ingenting til jeg fant hele haugen han hadde kastet/gjemt. 

Han gjorde så mye merkelig for å få oppmerksomhet og sympati, og for å hevne ting han mente burde hevnes, at jeg stadig gikk rundt og ventet på det neste. 

Innimellom var han så søt og sjarmerende, og hele familien holdt pusten og håpet at nå hadde han vokst fra det, at det hadde vært en fase som nå var over. Men så var det på'an igjen. 

Det ble etterhvert konkludert med at han hadde vansker med å regulere seg. Sorg og sinne ble så innbitt hos ham. Overveldende. Dessverre ble han aldri overveldende glad. Han holdt seg helst på den negative skalaen av følelsene. 

Jeg forstår at gutten har hatt og har sine utfordringer, men det som sitter veldig dypt i meg- nå som han er voksen og faktisk er blitt flinkere til å regulere seg- er hvor utspekulerte hans hevnaksjoner var. Det skremmer meg ennå å tenke hvordan han planla og gjennomførte, og hvor kaldt han gjorde dette. Totalt uten medfølelse for konsekvensene. Han godtet seg når det fikk konsekvenser. 

Det er forferdelig å tenke at "Det ligger noe virkelig vondt og ille og ulmer i mitt barn!", men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken. Selv ikke nå som ting har roet seg, og han tilsynelatende er velfungerende og grei. Jeg er redd han bare er blitt flinkere til å skjule det. Det hender jeg ennå ser små glimt av noe jeg frykter.

Ingen ønsker å være slemme? Vet du, noen ønsker faktisk det. Jeg håper- HÅPER- at min sønn har vokst det fra seg, men det finnes dem som ønsker å gjøre vondt, og også de har foreldre. Mange av dem sikkert svært fortvilet over år med vansker og usikkerhet.

Jeg har to andre barn hvor dette trekket ikke finnes. De kan være sure og sinna de og, men ikke med denne utspekulerte kulden. Og om noen lurer, gutten var/er høyt elsket og ønsket. Det er ikke mangel på oppmerksomhet og kjærlighet som medførte dette. Likevel, man lurer alltid på hva man som forelder har gjort feil når barnet blir... noe annet!

Anonymkode: dfed1...27f

Jeg tror ikke du har gjort noe galt. Vi har alle en personlighet hver. Synes det hørest ut som din gutt er passe egoistisk av seg. Dette kan han vokse ut av.

Anonymkode: 2052e...d2e

[AnonymBruker]

Når ts først har satt den rakkern til verden så må hun også ta ansvaret for han. Barn er ikke dumme, de føler når de ikke er elsket.

Anonymkode: adfc5...dda

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når ts først har satt den rakkern til verden så må hun også ta ansvaret for han. Barn er ikke dumme, de føler når de ikke er elsket.

Anonymkode: adfc5...dda

Jeg tror ikke ts leser noen svar i tråden. Det er tolv år siden....

Andre med samme problemstilling kan selvsagt fortsette tråden, men å stile svar til selve trådstarter tror jeg er meningsløst så lenge etterpå. Gutten det er snakk om i ts sitt innlegg er nesten 30 år i dag...

Anonymkode: 3c24e...6f7

[Misophonia]

Jeg tror faktisk det går an å hate sitt eget barn, selv om det er tabu. Ut fra det du skriver, så høres det dessverre ut som om han er antisosial. Han minner meg veldig om en i familien min som gjorde mye det samme. Stjal en masse, hang med helt feil type folk, brukte rus, viste ingen form for medfølelse overfor andre uavhengig setting, brukte skremsel og vold, tigget alltid om penger og sa aldri takk for noe som helst han fikk, men i motsetning til alt det gode dere har gjort for deres sønn, så var ikke familien han jeg kjenner til noe bra mtp oppveksten hans. Jeg har en del i familien min, blodsfamilie, som jeg direkte misliker. Jeg hater dem ikke lenger, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg misliker dem. Det er jo noe man liksom ikke skal når det er familie, har jeg hørt gang på gang fra andre, men det er mye mange ikke klarer sette seg inn i når man har opplevd så mye elendighet fra disse. Jeg føler virkelig med deg. Du høres ut som en fantastisk mamma og jeg forstår at du får avsmak. Det er vanskelig å føle med noen som ikke har empati for andre og bare synes synd på seg selv. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Det er dessverre ikke alltid så mange råd man kan komme med. For det virker på meg som om dere har prøvd å gjøre alt dere kan for sønnen deres, uten noen som helst tegn til bedring og dessverre så er det faktisk sånn at ikke all ting kan bedre seg alltid, Det er heller ikke alle mennesker som forandrer seg og så må man nesten forsone seg med det, uansett hvor vanskelig det er. Spesielt vanskelig når det er ens eget barn. I mitt tilfelle er det omvendt. Hos meg, så var det faren min som var den verste personen i verden. Jeg har ikke kontakt med han lenger pga han er en direkte slem person og man kan ikke forandre noen andre enn seg selv.

Jeg føler med deg/dere. Jeg vet dessverre ikke hva annet jeg kan si. Du må nesten forsone deg med hvordan ting er. Når barna blir voksne og enda ikke eier et snev av empati, så vet jeg ikke om det er mulig å reversere. Noen vokser opp i flotte familier uten å utvikle denne empatien. Uansett hvor mye bra foreldrene har gjort. Det er ikke deres feil. Ikke når dere har gjort alt dere kan for å prøve bedre ting. Kanskje det beste er å ha minimal kontakt med din sønn. Du kan fremdeles sende mld, kanskje sees en sjelden gang, men holde han mest på avstand når han er "giftig" overfor dere. Dere må fremdeles leve livet deres så normalt som overhodet mulig. Man kan ikke slutte å leve på tross av alt det vonde. Jeg ønsker dere all lykke videre.

[AnonymBruker]

Lurer veldig på hvordan det går med den gutten i dag. Får vondt av han. Og familien.

Anonymkode: 1993a...526

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Misophonia skrev:

Jeg tror faktisk det går an å hate sitt eget barn, selv om det er tabu. Ut fra det du skriver, så høres det dessverre ut som om han er antisosial. Han minner meg veldig om en i familien min som gjorde mye det samme. Stjal en masse, hang med helt feil type folk, brukte rus, viste ingen form for medfølelse overfor andre uavhengig setting, brukte skremsel og vold, tigget alltid om penger og sa aldri takk for noe som helst han fikk, men i motsetning til alt det gode dere har gjort for deres sønn, så var ikke familien han jeg kjenner til noe bra mtp oppveksten hans. Jeg har en del i familien min, blodsfamilie, som jeg direkte misliker. Jeg hater dem ikke lenger, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg misliker dem. Det er jo noe man liksom ikke skal når det er familie, har jeg hørt gang på gang fra andre, men det er mye mange ikke klarer sette seg inn i når man har opplevd så mye elendighet fra disse. Jeg føler virkelig med deg. Du høres ut som en fantastisk mamma og jeg forstår at du får avsmak. Det er vanskelig å føle med noen som ikke har empati for andre og bare synes synd på seg selv. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Det er dessverre ikke alltid så mange råd man kan komme med. For det virker på meg som om dere har prøvd å gjøre alt dere kan for sønnen deres, uten noen som helst tegn til bedring og dessverre så er det faktisk sånn at ikke all ting kan bedre seg alltid, Det er heller ikke alle mennesker som forandrer seg og så må man nesten forsone seg med det, uansett hvor vanskelig det er. Spesielt vanskelig når det er ens eget barn. I mitt tilfelle er det omvendt. Hos meg, så var det faren min som var den verste personen i verden. Jeg har ikke kontakt med han lenger pga han er en direkte slem person og man kan ikke forandre noen andre enn seg selv.

Jeg føler med deg/dere. Jeg vet dessverre ikke hva annet jeg kan si. Du må nesten forsone deg med hvordan ting er. Når barna blir voksne og enda ikke eier et snev av empati, så vet jeg ikke om det er mulig å reversere. Noen vokser opp i flotte familier uten å utvikle denne empatien. Uansett hvor mye bra foreldrene har gjort. Det er ikke deres feil. Ikke når dere har gjort alt dere kan for å prøve bedre ting. Kanskje det beste er å ha minimal kontakt med din sønn. Du kan fremdeles sende mld, kanskje sees en sjelden gang, men holde han mest på avstand når han er "giftig" overfor dere. Dere må fremdeles leve livet deres så normalt som overhodet mulig. Man kan ikke slutte å leve på tross av alt det vonde. Jeg ønsker dere all lykke videre.

Herregud da, denne tråden er jo 12 år gammel..

Anonymkode: 8ace4...844

[AnonymBruker]

På 2/15/2005 den 13.31, Gjest Anonymous skrev:

Vi har en sønn i slutten av tenårene.

Han har brukt oss opp helt og det finnes ingen glade gode tanker eller minner.

Han har vært et slit fra dag en.

 

Om det er snakk om julegaver eller bursdagsgaver så kjøper vi fordi det er normalt at forledre skal gjøre det.

 

Vi er tomme og sinte og tror vi er klar for å skjære over alle bånd,så får han selv ta kontakt når han vil.

 

Det var en frihetsfølelse av dimensjoner da han flytta ut.

 

Jeg vet det er stygt å si det jeg nå skal si,for en mor skal liksom ikke si slikt" men jeg skulle ønske han aldri var blitt født.

 

 

Huff...synes dere burde søke hjelp hos Barnevernet! Stakkars barn...:-(

Anonymkode: efcc5...aff

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff...synes dere burde søke hjelp hos Barnevernet! Stakkars barn...:-(

Anonymkode: efcc5...aff

Litt seint med barnevernet når guttungen har bikket 30  

(Igjen: Tråden er 12 år gammel!!!!!!!!!!!!!!!!)

Anonymkode: dd0c9...6fd

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Litt seint med barnevernet når guttungen har bikket 30  

(Igjen: Tråden er 12 år gammel!!!!!!!!!!!!!!!!)

Anonymkode: dd0c9...6fd

gni det inn at 2005 er for 12 år siden. 

Anonymkode: c2712...02e

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

gni det inn at 2005 er for 12 år siden. 

Anonymkode: c2712...02e

Det er bare tråden som har blitt gammel, ikke leserne altså    Den digitale klokken går MYE fortere enn den biologiske!

Anonymkode: dd0c9...6fd

[geene]

Bare jeg som lurer på hvordan det gikk? 

[AnonymBruker]

Det kunne jo vært fint å lese om en ting annet enn hva de ekle barna der mener eller hva foreldrene mener. De er ikke noe søte. Late og ufine er dem også. Er du ei av de i fra Hamar som ble gravid tidlig? Noen av dem fikk unger når dem var 16 år. Ei var gravid når hun var 11 år!!! Guri malla.

Og alle ungene dems selvom en del av foreldrene er helt på trynet SKAL på sport. Selvom selvom de hater det. Og snørra fortsetter å renne. 

Anonymkode: 870a0...3a8

[Solstrålenjeg]

På 15.2.2005 den 14.42, Gjest Anonymous skrev:

Hva han har gjort,han har terrorisert familien i alle år,fra han var liten av og frem til idag,behandler sine småsøsken som en dritt,baksnakker oss foreldre,men vi er gode å ha når det er penger,presanger eller taxikjøring.

 

Han eier ikke empati for andre enn seg selv.

Jeg/vi har kommet til kort i mange ting og det har jeg fått på brødskiva bestandig.

 

I hans øyne er vi som familie/foreldre/søsken annensortering.

 

Det er ikke snakk om vanlig ungdomsopprør, jeg vet at man i ungdomsårene tror man eier alt vett,kan alt,skal trekke i grenser og alt det der.

 

Men denne gutten er ondskapsfull i alt.

Jeg har grått mang en gang fordi han har gått så over streken,og han snur seg og går.

 

men når han har hatt problemer med andre unger,foreldre,politi,voldtektsanklager,beskyldninger.............da har jeg alltid stått på hans side.

For jeg mener at selv om et barn har vansker så skal det ikke være noe automatikk i at vår gutt har en finger med i alt.

 

Jeg har gjort mye bra men også kanskje mer feil enn rett.

 

Idag har jeg ikke mer å gi,han kan seile sin egen sjø.

Jeg vet han er sint fordi han mener at vi er unormale og alt det der,og kanskje vi er det.

 

Men vi er oss på godt og vondt,men nå er jeg så lei.

Jeg vet han er ungen vår og han har ikke bedt om å komme til denne verden.

 

Jeg skulle så ønske at ting var annerledes.

For slikt det er idag er ikke normalt.

Men han har ikke mer plass i hjertet mitt.

Ikke enda i alle fall.

Kanskje med tiden................vi får se.

 

Så langt har det gått,at da han for 100 gang truet med å ta sitt eget liv så har jeg tenkt " at kanskje du skal gjøre det da.

 

Når man er i slutten av tenårene så går det vel ann og forlange litt normal folkeskik,bare det å snakke ordentlig eller det å være ærlig.

 

Faren reagerer også sterkt på dette,men det er nok verst med meg.

 

Kanskje fordi jeg bar ham under brystet i 9 mnd og ønsket alt annet enn slik vi har det idag.

 

Hvor gammel er han? Ta han til BUPP, lukter en personelighetsfortyrrelse lang vei. 

Han må ha hjelp av psykiater!

 

Klem og styrke til deg 

[Solstrålenjeg]

Nå så jeg tråden var veldig gammel. Og nå føler jeg meg gammel. 

[AnonymBruker]

Gammel tråd, men siden ingen har påpekt det åpenbare her, gjør jeg det:

 

Denne gutten har vært utsatt for fysisk vold av TS. Dette er ulovlig, og straffbart med opp til seks års fengsel.

 

Så klager TS over at gutten hennes ikke trøster henne når hun er lei seg. Dette er en alvorlig misforståelse av hvordan et foreldre-barn-samspill skal være. Husk på det: barna deres skal IKKE være foreldrenes psykologer, dette er ikke et symmetrisk forhold der alle gir og tar Line mye. Foreldrene har ansvar for barnas følelser, barna har ikke det ansvaret tilbake.

Anonymkode: c393f...e29

[Kaneel]

Gjest Anonymous skrev (På 15.2.2005 den 14.42):

Hva han har gjort,han har terrorisert familien i alle år,fra han var liten av og frem til idag,behandler sine småsøsken som en dritt,baksnakker oss foreldre,men vi er gode å ha når det er penger,presanger eller taxikjøring.

 

Han eier ikke empati for andre enn seg selv.

Jeg/vi har kommet til kort i mange ting og det har jeg fått på brødskiva bestandig.

 

I hans øyne er vi som familie/foreldre/søsken annensortering.

 

Det er ikke snakk om vanlig ungdomsopprør, jeg vet at man i ungdomsårene tror man eier alt vett,kan alt,skal trekke i grenser og alt det der.

 

Men denne gutten er ondskapsfull i alt.

Jeg har grått mang en gang fordi han har gått så over streken,og han snur seg og går.

 

men når han har hatt problemer med andre unger,foreldre,politi,voldtektsanklager,beskyldninger.............da har jeg alltid stått på hans side.

For jeg mener at selv om et barn har vansker så skal det ikke være noe automatikk i at vår gutt har en finger med i alt.

 

Jeg har gjort mye bra men også kanskje mer feil enn rett.

 

Idag har jeg ikke mer å gi,han kan seile sin egen sjø.

Jeg vet han er sint fordi han mener at vi er unormale og alt det der,og kanskje vi er det.

 

Men vi er oss på godt og vondt,men nå er jeg så lei.

Jeg vet han er ungen vår og han har ikke bedt om å komme til denne verden.

 

Jeg skulle så ønske at ting var annerledes.

For slikt det er idag er ikke normalt.

Men han har ikke mer plass i hjertet mitt.

Ikke enda i alle fall.

Kanskje med tiden................vi får se.

 

Så langt har det gått,at da han for 100 gang truet med å ta sitt eget liv så har jeg tenkt " at kanskje du skal gjøre det da.

 

Når man er i slutten av tenårene så går det vel ann og forlange litt normal folkeskik,bare det å snakke ordentlig eller det å være ærlig.

 

Faren reagerer også sterkt på dette,men det er nok verst med meg.

 

Kanskje fordi jeg bar ham under brystet i 9 mnd og ønsket alt annet enn slik vi har det idag.

 

Her er det nok fult mulig du har med en psykopat å gjøre

[AnonymBruker]

Og hvis det er noen lesere her som selv sitter med en opplevelse av at de var vanskelige barn / byrder for familien: tenk ordentlig igjennom hvordan foreldrene deres var mot dere. Ga de deg ekte kjærlighet og trygghet (hvis du er i tvil, er det et tydelig tegn). Ble du utsatt for psykisk eller fysisk vold? Tenk nøye etter, for det er vanlig å neglisjere det for seg selv.

 

Som regel, når barna beskrives som problembarn, kommer det av voksne som ikke tåler bære sin egen skam og skyld, og putter den på barna i stedet. Så ikke bare har barnet blitt neglisjert og mishandlet, men det skal i tillegg bære skamfølelsen knyttet til mishandlingen.

Anonymkode: c393f...e29

[AnonymBruker]

Kaneel skrev (4 minutter siden):

Her er det nok fult mulig du har med en psykopat å gjøre

For å ha det på det rene, peker så og si all forskning innen antisosial personlighetsforstyrrelse (på folkemunne «psykopati») på neglisjering i barndom som hovedårsak.

 

Mange liker ikke snakke om det, fordi det vekker skyld. Men husk det: også i disse tilfeller er det i bunn og grunn foreldrenes skyld.

Anonymkode: c393f...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For å ha det på det rene, peker så og si all forskning innen antisosial personlighetsforstyrrelse (på folkemunne «psykopati») på neglisjering i barndom som hovedårsak.

 

Mange liker ikke snakke om det, fordi det vekker skyld. Men husk det: også i disse tilfeller er det i bunn og grunn foreldrenes skyld.

Anonymkode: c393f...e29

Kilde: https://www.felleskatalogen.no/medisin/sykdom/dyssosial-forstyrrelse

Anonymkode: c393f...e29