Jeg hater mitt barn

[Gjest Anonymous]

Vi har en sønn i slutten av tenårene.

Han har brukt oss opp helt og det finnes ingen glade gode tanker eller minner.

Han har vært et slit fra dag en.

Om det er snakk om julegaver eller bursdagsgaver så kjøper vi fordi det er normalt at forledre skal gjøre det.

Vi er tomme og sinte og tror vi er klar for å skjære over alle bånd,så får han selv ta kontakt når han vil.

Det var en frihetsfølelse av dimensjoner da han flytta ut.

Jeg vet det er stygt å si det jeg nå skal si,for en mor skal liksom ikke si slikt" men jeg skulle ønske han aldri var blitt født.

[Marpessa]

Men skrekk og gru...!! :o

Hva er det han har gjort da...??

[Gjest Anonymous]

Har dere flere barn? Begynner å lure på om det kan være noe som ikke er helt bra hos dere heller....?

Jøye meg....

[Gjest lilletroll]

Vi har en sønn i slutten av tenårene.

Han har brukt oss opp helt og det finnes ingen glade gode tanker eller minner.

Han har vært et slit fra dag en.

Om det er snakk om julegaver eller bursdagsgaver så kjøper vi fordi det er normalt at forledre skal gjøre det.

Vi er tomme og sinte og tror vi er klar for å skjære over alle bånd,så får han selv ta kontakt når han vil.

Det var en frihetsfølelse av dimensjoner da han flytta ut.

Jeg vet det er stygt å si det jeg nå skal si,for en mor skal liksom ikke si slikt" men jeg skulle ønske han aldri var blitt født.

Det er ikke en plikt å være glad for barnet ditt, men jeg skjønner at du synes det er veldig vanskelig å si at du ikke er det.

Har ingen gode råd til deg, men ville bare gi en klem

[hecuba]

Vet ikke hva jeg si til dette jeg.. Synes egentlig bare det er grusomt trist.. :-( Slik burde det rett og slett ikke være..

Jeg vet at jeg ikke har vært lett å ha å gjøre med hjemme, og er derfor sjeleglad i mine foreldre som likevel er glad i meg og stiller opp for meg..

Jeg trodde også at det var vanlig at folk kan være slitsomme i tenårene.. Som de andre allerede har spurt om: Har dere flere barn? Er det noe spesielt han har gjort?

[Gjest Ninakanin]

Det er noen som bare er født vanskelige. Du er nok glad i barnet ditt, selv om alt det negative pakker det litt godt ned for å si det sånn..

Jeg har en søster som var en torn i foten på familien i mange år, men nå har hun komt seg veldig! Men ikke kutt av, han blir bare lei seg. Han kan ha mange venner, mange kjærester, mange jobber, mange flotte ting. Men bare 1 mor og bare 1 far.

[Litago]

Kanskje du ikke hater ham, men bare er sliten og lei.

[Gjest Anonymous]

Hva han har gjort,han har terrorisert familien i alle år,fra han var liten av og frem til idag,behandler sine småsøsken som en dritt,baksnakker oss foreldre,men vi er gode å ha når det er penger,presanger eller taxikjøring.

Han eier ikke empati for andre enn seg selv.

Jeg/vi har kommet til kort i mange ting og det har jeg fått på brødskiva bestandig.

I hans øyne er vi som familie/foreldre/søsken annensortering.

Det er ikke snakk om vanlig ungdomsopprør, jeg vet at man i ungdomsårene tror man eier alt vett,kan alt,skal trekke i grenser og alt det der.

Men denne gutten er ondskapsfull i alt.

Jeg har grått mang en gang fordi han har gått så over streken,og han snur seg og går.

men når han har hatt problemer med andre unger,foreldre,politi,voldtektsanklager,beskyldninger.............da har jeg alltid stått på hans side.

For jeg mener at selv om et barn har vansker så skal det ikke være noe automatikk i at vår gutt har en finger med i alt.

Jeg har gjort mye bra men også kanskje mer feil enn rett.

Idag har jeg ikke mer å gi,han kan seile sin egen sjø.

Jeg vet han er sint fordi han mener at vi er unormale og alt det der,og kanskje vi er det.

Men vi er oss på godt og vondt,men nå er jeg så lei.

Jeg vet han er ungen vår og han har ikke bedt om å komme til denne verden.

Jeg skulle så ønske at ting var annerledes.

For slikt det er idag er ikke normalt.

Men han har ikke mer plass i hjertet mitt.

Ikke enda i alle fall.

Kanskje med tiden................vi får se.

Så langt har det gått,at da han for 100 gang truet med å ta sitt eget liv så har jeg tenkt " at kanskje du skal gjøre det da.

Når man er i slutten av tenårene så går det vel ann og forlange litt normal folkeskik,bare det å snakke ordentlig eller det å være ærlig.

Faren reagerer også sterkt på dette,men det er nok verst med meg.

Kanskje fordi jeg bar ham under brystet i 9 mnd og ønsket alt annet enn slik vi har det idag.

[Gjest LoisLane]

Dette var veldig sterkt og leit. Jeg slites litt mellom å synes synd på deg og sønnen din. Tror det er helt umulig å sette seg inn i denne situasjonen uten å ha vært der.

Har dere fått hjelp?

[Gjest Anonymous]

Du skriver at det har vert problemer fra dag en. Det sie noe om denne guten. Han er ødt med noe feil?

Har dere ikke fått hjelp til ahn for mange år siden?

Det vil snu seg en dag...At du hater han er noe du sier nå.......

La han få styre seg selv,lære seg å bli voksen. En dag kommer det en voksen kar inn døren deres.

[Væren]

Dette høres jo ubeskrivelig vondt ut! Det skal jo faktisk litt til før en mor går så langt som til å si at hun hater sitt eget barn. De følelsene du sliter med må være noe av det verste en mor kan oppleve.

Kan det være at gutten har spesifikke personlighetsforstyrrelser? Ut fra det du forteller har han jo vært borti en del trøbbel? Hans mangel på empati, hans (mis)bruk og utnyttelse av andre mennesker og tendens til å havne ut i kriminelle aktiviteter tyder jo litt på at han kanskje kan ha psykopatiske trekk.

Det er en bunnløst fortvilet situasjon dere er oppi, og jeg kan dessverre ikke helt sette meg inn i den. Har dere noen gang søkt hjelp hos eller vært i kontakt med noe hjelpe/støtteapparat vedr. alle disse problemene? Barne- og ungdomspsykiatri (BUP), familierådgiving e.l.?

Kan ikke annet enn å uttrykke min medfølelse over den sorgen dere må oppleve som foreldre! Det er jo en fortvilet situasjon! Antagelig har ikke sønnen deres det særlig godt i livet, verken med seg selv eller andre mennesker, så jeg synes inderlig synd på ham, også...

Følelser kan man dessverre ikke bestemme over, så man skal ikke fordømme en mor som sliter med så vonde følelser for sitt eget barn. Men jeg mener at dere trenger hjelp, så jeg vil anbefale at dere søker dette hos instanser der dere kan få bearbeidet de følelsene dere sitter inne med.

:trøste: De beste hilsener fra

[Hermula]

Det går en serie om vanskelige barn og barneoppdragelse på NRK for tiden. Mener det går hver mandag kveld. Kanskje du burde kikket på dette?

Antakelig har dere bare kommet veldig skjevt ut - men selvsagt med gode hensikter.

[Gjest Anonymous]

Nå er han ute av huset ,så nå må vi tenke på oss selv...........endelig.

Han har søsken som er helt normale,snille, leker fint,med empati for andre,altså gladunger som fungerer glimrende på skolen og ute i gaten.

Vi har testet ham for adhd ,hatt spesialpedagoger i barnehagen,barneskolen,ungdomsskolen,jeg har vel vært på 100 foreldremøter bare på barneskolen,vi har hatt ppt inne,jeg har kontaktet barnevernet. Jeg hadde så og si daglig kontakt med barneskolen perr telefon.

Jeg har bedt om samtaletimer for oss der vi kan snakke sammen med en 3 part inne i bildet. Da satt han og hang med hodet og nesten sov. Lite innteressant så lenge det fysisk ble krevd litt tiltak av ham.

Vi føler at vi ikke har gjort annet enn å fly fra kontor til kontor i fryktelig mange år.

Så etter samarbeid med barnevernet i halvannet år så ble vi enige om at han skulle på hybel med tilsyn. For han er ikke 18 år enda.

Dette var gutten og vi enige om.

Nå når han er ute av huset sitter jeg igjen med bismak i munnen. Nå kommer tankene.

Han har ikke gjort annet enn å kreve og kreve.

Lurer på hvor mange år siden det er han fikk meg til å smile eller le sånn skikkelig oppriktig.

Uff det var ikke sånn vi ville ha det. Og den dårlige samvittigheten som gnager hele tiden,en mor skal jo ikke tenke og føle slik.

Men tankene kan jeg ikke styre.

Når jeg sender ham sms så er jeg bare positiv,jeg holder alt dette for meg selv,ønsker ham god natt,en fin dag,sov godt,tenker på deg osv.

Men inni meg så skriker det.

[Gjest annema]

*Klem*

[Gjest Anonymous]

Føler veldig med deg - men lurer på om du kanskje er litt for snill når du sender disse sms'ene osv.?

Tror du ikke han kanskje hadde hatt godt av å vite hvordan du føler det oppi det hele? Høres ut som om han bør lære seg litt mer om følelsene til andre og hvordan de rundt han har det når han oppfører seg sånn..

Hva om du hadde gjort det så dramatisk at du viste ham det du har skrevet her? Han hadde nok blitt fryktelig sur noen uker/måneder men det hadde kanskje gitt ham en tankevekker? Du har vel egentlig ikke så mye å tape på det tross alt? Du og resten av familien har et liv dere og.

Ønsker deg alt godt videre. :dagensrose:

[Gjest fimlene]

føler med deg også. synes du har stått på veldig. lurer på om det er noe jeg kan si slik at du står på litt til . du har et vanskelig barn og du trengerhjelp til fortsatt å stå på slik at han ikke gjør mer ugagn enn han må. du kan hjelpe samfunnet veldig ved å hjelpe litt til men ikke mer enn du klarer med hensyn til resten av familien. de skal jo ha litt de og. tenker likevell på at det lille du gjør kan være nok til at han gjør mindre voldelige ting. tror på kvalitet fremfor kvantitet. dvs at det er bedre med et skikkelig besøk 1 gang i uka enn 10 min. på telefonen hver dag men det må du selv vurdere.

[Væren]

Hva om du hadde gjort det så dramatisk at du viste ham det du har skrevet her? Han hadde nok blitt fryktelig sur noen uker/måneder men det hadde kanskje gitt ham en tankevekker?

Det synes jeg nok ville ha vært dramatisk i ordets rette forstand, og noe jeg aldri vil anbefale!!! Det ville ikke ha medført noe positivt i det hele tatt, men tvert imot bare ha gjort skade! Det er ikke alt barna våre skal vite! Det å få høre at ens egen mor føler hat overfor en ville ikke gjøre noe menneske godt såvidt jeg kan forstå. Bare nedbrutt.

Å derimot være ærlig og forklare gutten at mor og far har det vondt pga. hans dårlige oppførsel, det er noe helt annet! Ingen tar skade av å lære at andre har følelser - foreldre også - og dere behøver ikke å skåne ham for alle reaksjoner. Alle har vi godt av å kjenne litt samvittighet iblant. Og noen mennesker trenger faktisk å lære dette med empati, å tenke på andre og gjenkjenne følelser hos andre!

Det er viktig å skille mellom viktig og uviktig og ikke klage på alt han gjør galt. Prøv å være positive og forsterke ønsket atferd når det er noe som er bra! Ros ham for all del kjempemye når han er grei og hvis han innimellom viser tegn til å tenke på andre enn seg selv!!! Gi uttrykk for at dere blir umåtelig glade hvis han finner på å hjelpe til eller gjøre noe som ikke bare kommer ham selv til gode. Det kan være at slike situasjoner er sjeldne, men grip for all del sjansen hvis den byr seg til å "ta ham på fersken" i å gjøre noe positivt!!!

Er han opptatt av noe spesielt? Interesser, hobbyer? Prøv å vise engasjement og interesse for det han er opptatt av! Det vil gjøre at han føler seg betydningsfull!

Fint, synes jeg, at du greier å sende ham positive og gode tekstmeldinger. Fortsett med det; det kan faktisk bety mer enn du aner!

Om du ikke føler en brennende morskjærlighet for sønnen din, behøver du ikke akkurat å vise ham det! Gi ham heller det du greier, og ta ut din sorg på andre enn ham! Oppsøk heller noen å samtale med for din egen del!

Det høres ut som om dere har stått på og kjempet for å få tingene og samspillet til å fungere, og det høres ut til å ha vært en knalltøff kamp i hverdagen.

Det jeg har skrevet her, er sikkert metoder dere allerede har prøvet ut, men det var i alle fall mine umiddelbare og velmente tanker omkring problemstillingen deres.

Nok en klem!

[Gjest Anonymous]

Han har bursdag idag,fyller 17 år,jeg sendte ham gaver og bakte kake som jeg sendte til ham gjennom husvertene hans. Har sendt sms og gratulert han med dagen.

En liten takk har ennå ikke kommet.

Og fortelle ham hvordan jeg har det er nytteløst,da bare snur han seg og går,for ingen har det så vondt som han skjønner dere.

Søsteren sa igår: skulle tro at.........han ikke er glad i oss lenger mamma.

Hva skal jeg si?

Jeg vet at han ikke er glad i oss. Ikke i meg i alle fall.

For jeg ler ikke av ham når han har knust ei bilrute for morroskyld,kommer hjem med en sykkel han har "FUNNET".....eller er så frekk at han ber meg om penger til taxi eller brennevin.

Det er null respekt fra hans side.

Og jeg respekterer ikke han heller.

4 ganger har han blitt utvist fra skolen siden august,2 ganger den siste måneden.

Det er vel min skyld dette også.

Han kan dikte opphistorier som er så troverdige og jeg biter på,for jeg kan ikke se på han at han juger.

Men så blir det oppdaget.

I september ifjor klappet jeg til han,da sprakk jeg helt.

Etter dette så kan han stå å fyre opp en situasjon for så og si" har du lyst og slå meg nå hæ? jeg ser på deg at du har lyst og slå.

En dag så sier han slike ting til feil mennesker,da regner jeg med at han blir banket rød,gul og blå av en eller annen ute i gata.

Også innimellom alt dette så går han på bedehuset og preiker for sine kamerater hva som er rett og galt,parkerer meg hva som er passende og ikke, for så og så splid mellom sine kamerater igjen.

Reglene rundt omkring gjelder for alle andre men ikke for ham.

[Væren]

Nei, dette høres ikke lett ut. Jeg skjønner godt at du er resignert. Du har lov til å si at det er et slit. Det er menneskelig. Jeg forstår godt at du klappet til ham også, selv om det ikke er lov og ikke ønskelig. Man kan bli drevet ganske langt med slik oppførsel.

Men det er flott at du ikke gir opp, men at du prøver å putte på små drypp med positiv oppmerksomhet. Det kan ikke være lett når det tilsynelatende "faller på steingrunn". Men innerst inne; kanskje det ikke gjør det? Kanskje de små oppmerksomhetene dine faktisk betyr uendelig mye mer enn han er villig til å innrømme? Det skal du ikke se helt bort fra... Dere kan ikke tvinge dere inn på ham, men det er viktig at dere er der - og at han vet det!

Utfra det du forteller - og selvfølgelig uten at jeg kjenner hele historien / familieforholdet deres, så ser det ut som om du virkelig har fått satt morskjærligheten din på prøve.

Noen ganger kommer samspillet mellom barn og foreldre helt skjevt ut, og det meste skjærer seg. Men så er det sånn noen ganger, at selv barn som kommer fra gode, kjærlige og omsorgsfulle hjem skjærer ut og går sin egen vei.

Dessverre er det ikke alltid foreldrenes "skyld" at noen barn blir sånn. Omgivelsene kan ha lett for å legge skyld på foreldrene og undres på hva de gjorde galt. Men det kan være omstendigheter som ikke vi som foreldre kan råde over, som gjør at barn utvikler slike atferdsmønstre.

[Gjest Anonymous]

Finnes det en voksen person i guttens nærhet som han ser litt opp til? Om så var, så hadde det kanskje kunnet hjelpe litt om denne personen brukte litt tid på gutten, for så etterhvert å nærme seg en samtale eller nitti om det som er problemet.