Tanker på vei mot målet

[Butter]

Nå, etter mye motgang kjenner jeg at det er på tide å begynne å sette ord på alle disse følelsene jeg egentlig ikke helt verken greier å sortere eller forstå.

Veien har vært lang, og jeg vet ikke om vi noen gang kommer i mål.

Det kjennes tungt i dag når jeg skjønner at det ikke går veien denne gangen heller. Sorgen over å miste det som var spiren til noe nytt, men også følelsen av maktesløshet og tomhetsfølelsen over nok en gang måtte gjennom selve abortprosessen. Både fysisk og psykisk. Ventetiden før vi kan komme i gang med nye forsøk. Ventetiden fra innsett og til testdato. Og nok den nervepirrende venteperioden i håp om at det skal gå neste gang. Og vissheten om at det ikke finnes noen garanti for at vi noen gang kommer i mål. 

Jeg kjenner på urettferdigheten. Over at vi som sliter så i utgangspunktet....når vi endelig lykkes, skal vi miste nok en gang. Sorgen over tapet av alle planene og drømmene jeg i løpet av den korte tiden som gravid hadde rukket å legge og å drømme.

Det er sorg og en tomhetsfølelse. Maktesløshet. Og sliten med tanke på å nok en gang starte på nytt.

Andre ting man klager over føles som bagateller- hvorfor klager man over småting. Samtidig som hver minste lille bagatell i dag også kjentes som at akkurat i dag orker jeg ikke enda mer.

Og det bittelille teoretiske håpet om at blodprøven i morgen likevel skal bringe med seg en lykkefølelse....

[Butter]

I dag fikk jeg svar på blodprøve nr. 2. Ikke overraskende viste den nedgang. Fra 60 på tirsdag til 25 i dag (torsdag).Kom jo ikke som noe sjokk. Det største sjokket er over, men kjenner fremdeles på et virvar av følelse. Har imidlertid vært godt å være på jobb og tenke på noe annet, få tankene bort. De første timene på jobb kjente jeg imidlertid på en stor sorg og hadde vanskelig for å konsentrere meg. 

Når jeg hører happy musikk på radioen skulle jeg ønske at situasjonen var motsatt av det den var og at jeg kunne være happy. Når solen tittet frem i dag skulle jeg ønske at jeg kunne glede meg over den. Skulle ønske jeg kunne glede meg over at det er helg. 

Har snakket med noen få. Tror det er vanskelig for folk som ikke har mistet å forstå, særlig når man er oppi en prøverørsbehandling i tillegg. Jeg skjønner jo det. Jeg skjønner at de ikke forstår hvor tungt det er å måtte begynne på nytt. Nok en gang.

Jeg skal komme meg igjen. Og jeg vet at jeg ikke er typen til å grave meg ned, for så vidt gjør jeg ikke det nå heller, men det er tungt, tomt og meningsløst. I stedet for å være på andre siden av lykkelighetsskalaen. 

[Butter]

Det går bedre i dag. Hadde en løpetur ute i snøværet, som jeg elsket å gjøre. Tok meg i å kjenne meg glad. Fikk først dårlig samvittighet over å kjenne på glede, men så tillot jeg meg det. Vet jo det er viktig å tenke positivt og tenke fremover og ikke grave seg ned. Ingenting blir bedre av å bli deprimert. 

Så ringte mamma. Kjenner jeg blir sliten. Hun mener det jo bare godt, men blir verre. Hun lurte på om jeg fortsatte å blø og skulle fortelle meg om at man kan blø som gravid og at alt fortsatt er bra. Akkurat som jeg ikke vet det? Men er liksom som om hun ikke hørte noe av det jeg sa i går. Endring i G testen med ukeindikator, HCG-målingene? Så må jeg fortelle alt på nytt og forklare. Vet hun har sitt å stri med. Vet hun mener det godt. Men blir mer slitsomt når jeg må forklare og forklare det bilologiske i stedet for å få den mentale støtten jeg heller trenger. Og akkurat som forrige gang er de så interesser i de fysiske. Det er jo ikke det som er det tyngste her! Og hun spurte om jeg kunne holde dem oppdatert? Holde dem oppdatert på hva liksom, hvor mye jeg blør? Psyken?

[Butter]

Det går bedre og bedre allerede. Merkelig egentlig. Ikke det at det går superbra, men har begynt å se mer fremover. Konsentrerer meg bedre enn for noen dager siden m.m. Tror litt det er en slags overlevelsesmekanisme også, og at jeg har blitt litt herdet gjennom denne prosessen. Vant med skuffelser. Vant med hele tiden å måtte se fremover. I morgen får jeg mest sannsynlig litt mer informasjon om å veien videre. Sykepleieren jeg pratet med på telefon i går virket enig i st det ikke er hensiktsmessig å vente på når jeg på et eller annet vilkårlig tidspunkt får mensen igjen, så jeg satser på en bedre og mer konkret plan. Ivrig etter å komme i gang. Ivrig etter å få noe som kan erstatte dette tapet, men kjenner da også på frykten over å ikke bli gravid på neste forsøk. Da får jeg liksom ikke noe å glede meg over likevel. Et negativt forsøk kommer til å bli kjempetøft. Akkurat det kjenner jeg at jeg per i dag sliter med å måtte forberede meg på og stålsette meg mot. Jeg kjenner jeg trenger så inderlig sterkt at neste forsøk lykkes nå. Tanken på at det kanskje ikke lykkes gjør dette tapet mye tyngre.......

[Butter]

Åååh...kjenner jeg blir frustrert. Som nevnt i går vil jeg bare igang igjen. Sendte jo melding til Klinikken på fredag, da var riktignok ikke SA`en ordentlig i gang. De hadde visst da forsøkt å ringe meg, men jeg fikk ikke tatt telefonen (tror uansett ikke det hadde endret noe), så de sendte melding om at jeg skulle ta kontakt igjen på mandag, hvilket jeg gjorde. Jeg snakket da med en sykepleier som var enig i at det er lite hensiktsmessig å vente til mensen dukker opp på et vilkårlig tidspunkt. Jeg nevnte at jeg hadde en pakke microgynon liggende, som jeg evt kanskje kunne benytte. Hun skulle høre med lege og så skulle jeg kontakte dem igjen i dag eller torsdag (i morgen). Sendte mld i dag, men forventet for så vidt ikke svar før imrg, men nå kunne de ikke svare før til uken. Mulig det ikke forskyver noen som helst verdens ting, mulig bare med noen få dager, men jeg blir frustrert. Vil bare igang igjen med en gang, og hvertfall ha noe og forholde meg til!

kjenner det er tungt i dag når min beste venninne poster bilder av sin lille jente på fem måneder. Hun som føles som skulle være min, etter at jeg mistet i fjor. Etter at jeg mistet det som skulle komme i stedet for. Og når jeg ikke vet noen ting om veien videre. 

[Butter]

Var veldig opptatt i går, middag med kollegaer rett etter jobb og kom relativt sent hjem. Kanskje like bra, så slapp jeg å tenke så mye på at det egentlig var timen for tidlig UL. Egentlig dagen da alt skulle bekreftet å være bra, dagen vi egentlig skulle sett et lite bankende hjerte......det er så vondt å tenke tanken at slik gikk det ikke. Hvertfall ikke denne gangen.

følelsen da jeg kom hjem til kollegaen min og hun plukket opp sin lille datter og ga datteren en klem. Jeg kunne se hvordan hun nøt den klemmen. Skal jeg noen gang få oppleve det og når?

 

[Butter]

Endelig svar fra sykehuset i dag. Skal begynne på microgynon i morgen og ta ferdig brettet. Får da forhåpentligvis mensen i begynnelsen av april, deretter skal jeg på letrozol og forhåpentligvis innsett i uke 16. Godt å ha noe å forholde seg til igjen.

Ellers går jo ting bedre dag for dag, selvom jeg innimellom får en skikkelig tom følelse. Plutselig ser jeg ikke frem til våren og sommeren. Jeg bryr meg ikke om at det fremdeles er vinter utenpå midt i mars. Alle andre maser om at de er lei vinteren, men klarer liksom ikke bry meg....Akkurat som om det er det verste i verden?! 

Skal møte L i morgen. Enda ikke bestemt meg for hvor mye jeg skal si. Min beste venninne som jeg egentlig skal kunne prate med er det fryktelig vanskelig å prate med dette om. Føler liksom ikke at hun forstår.....men hvordan skal hun egentlig kunne det da? 

[Butter]

Da fikk jeg (for noen dager siden) endelig svar fra sykehuset på veien videre. Jeg har ekstremt lange og ustabile sykluser. Etter MA’en i fjor gikk det over 100 dager før mensen kom igjen. Jeg var ikke så gira på å vente i det uendelig på at mensen skulle komme igjen på et eller annet tilfeldig tidspunkt, hvilket sykehuset heldvis var enige i. Så nå er jeg, ironisk nok, begynt på P-piller. Så får jeg forhåpentligvis en bortfallsblødning i begynnelsen av april. Jeg skal ha fryseforsøk. Fikk deretter beskjed om å begynne på letrozol. Det gikk jeg jo på da vi forsøkt å bli gravide på egenhånd med å fremprovosere en eggløsning, så jeg er litt usikker på hvorfor jeg skal på det når mensen kommer. Tror det er får å bedre livmorslimhinnen og kanskje sette inn i « naturlig» syklus. Hvilket vel er bra? Men kjenner jeg blir litt stresset dersom kroppen ikke reagerer som den skal. Da jeg gikk på letrozol var jo det med varierende hell mtp eggløsning og da sikkert også slimhinne. Jeg er IKKE gira på at slimhinne ikke er tykk nok e.l. Så forsøket på avbrytes.....Fryskeforsøket er liksom det jeg nå ser frem til, da jeg skal bli gravid. Plasteret på såret for det jeg akkurat mistet.

Ellers var jeg med L. for noen dager siden. Overraskende (?) nok forstod hun så godt det lar seg gjøre å forstå en situasjon man ikke er oppe i selv, eller har gjennomgått selv. Hun forstod det med hvor bagatellmessig klaging over vær og vind høres ut. Hun nevnte til og med selv at hun forstod hvor irriterende klaging og svangerskapsplager var, nettopp fordi de burde kjenne seg heldige som er gravide. Setter utrolig pris på å ha en venninne som faktisk forstår så godt, og faktisk ei som sjeldenhet klager over dette selv, men som viser takknemmelighet. 

[Butter]

Da fikk jeg mens i dag. Skal begynne på letrozol til lørdag, gå på det frem til onsdag og UL allerede fredag. Jeg har vel liten tro på at det er så mye på gang allerede fredag da det jo bare er syklusdag åtte, men er vel best å følge med. Da jeg gikk på letrozol i fjor vår var jeg jo inne på UL rundt syklusdag tolv, og tom det kunne jo være tidlig. Men kanskje sykehuset vil se litt hvordan det ligger an, hva vet vel jeg? Det viktigste er selvfølgelig st jeg får EL i denne syklusen og til slutt gravid.

jeg har kommet mitt endel etter SAen, og det har egentlig vært godt med en liten pause (bortsett fra at jeg skulle ønske at jeg aldri hadde mistet i utgp så klart). Har klart å fokusere på andre ting i det siste. På den annen side har jeg merket ila påsken at jeg ikke bare klarte å slappe av, det var liksom ikke bare deilig å være hjemme med noen dager fri. Ville på en måte noe mer, uten at jeg vet hva. Mulig det er en uro som kommer av alt dette her, sånn i underbevisstheten? 

[Butter]

På 5.4.2018 den 18.38, Butter skrev:

Da fikk jeg mens i dag. Skal begynne på letrozol til lørdag, gå på det frem til onsdag og UL allerede fredag. Jeg har vel liten tro på at det er så mye på gang allerede fredag da det jo bare er syklusdag åtte, men er vel best å følge med. Da jeg gikk på letrozol i fjor vår var jeg jo inne på UL rundt syklusdag tolv, og tom det kunne jo være tidlig. Men kanskje sykehuset vil se litt hvordan det ligger an, hva vet vel jeg? Det viktigste er selvfølgelig st jeg får EL i denne syklusen og til slutt gravid.

jeg har kommet mitt endel etter SAen, og det har egentlig vært godt med en liten pause (bortsett fra at jeg skulle ønske at jeg aldri hadde mistet i utgp så klart). Har klart å fokusere på andre ting i det siste. På den annen side har jeg merket ila påsken at jeg ikke bare klarte å slappe av, det var liksom ikke bare deilig å være hjemme med noen dager fri. Ville på en måte noe mer, uten at jeg vet hva. Mulig det er en uro som kommer av alt dette her, sånn i underbevisstheten? 

 

[Gjest Geirfuglen]

Hei! Har en stor sorg bak meg jeg også, og kan relatere meg til en del av det du skriver. Vil følge deg videre, og krysser fingrene. 🤞

[Butter]

På 13.4.2018 den 22.20, Geirfuglen skrev:

Hei! Har en stor sorg bak meg jeg også, og kan relatere meg til en del av det du skriver. Vil følge deg videre, og krysser fingrene. 🤞

Takk for det ❤️ Håper ting går bedre for deg ❤️

[Butter]

Ul forrige fredag, da så de ingenting. Dag 9 bare, så ikke overrasket. Ny ul nå på tirsdag, en folikkel på 10 mm, så bra fremgang. Skulle begynne med eggløsningstester i dag (lørdag). Den clear blue maskinen viser jo først høy, så nå hadde jeg jo håper at den skulle vise det først, men nei, til min store skuffelse viser den kun lav. Jeg leste nå at det at et egg har begynt å modnes ikke er noen garanti for eggløsning, kan stoppe opp dersom ikke hormonene er sterke nok, hvilket vel nettopp er mitt problem. Blir så trøtt og lei, bekymret og stresset....lei av denne kampen. 

[Butter]

Viser, som jeg fryktet, fremdeles kun lav. Jeg fikk jo imidlertid så godt håp ved UL forrige tirsdag, men nå er det jo gått snart en uke siden folikkelen var 10 mm, og fremdeles lav, så virker kanskje som om det bare er å gi opp håpet. Jeg hadde så virkelig trengt nå at alt skulle gå i orden. Av flere årsaker. Jeg er trøtt, jeg er lei av å kjempe denne kampen. Jeg er trist og trenger et plaster på såret. Det begynner å våres ute og jeg kjenner ikke på den samme gleden jeg pleier hver vår, til dels kunne det for min del like gjerne vært vinter så jeg kunne ligge inne på sofaen og ser seriemaraton. Samtidig synes jeg jo at det er godt at det våres, er jo tross alt lei av vinteren og om sommeren er det jo lettere å tenke positivt. Føler bare ikke helt grunn til å glede meg over at det blir vår og sommer. Det er vel der det ligger. Jeg savner noe mer og større enn at det bare blir vår, i tillegg er jeg trøtt og lei av denne "evige" kampen. Men jeg er også veldig bevisst på at dette ikke skal bli det eneste jeg og vi lever for, og det gjør jeg jo heller ikke. Å bli gravid og få barn er jo det stort ønske, er blitt det etter hvert, men samtidig er det ikke det eneste jeg ønsker her i livet, det vet jeg jo. 

Jeg merker jeg har masse ambivalente følelser. Forvirrende, hjelper litt å få tankene ned på "papir", men jeg ser jo at mye fremstår som rotete og ambivalent. 

[Butter]

Snakker med sykehuset i dag. Fikk beskjed om ikke helt å gi opp håpet for denne syklusen, men skjønte vel samtiidig st det mest sannsynlig er som jeg frykter. Skal på UL i morgen for sikkerhets skyld. 

[Butter]

Som jeg fryktet på ul i går. Tilbakegang på folikkel og tynnere slimhinne 😢. Blir nok ikke noe denne syklusen.

[Butter]

Var selvfølgelig en nedtur etter ul på onsdag. Men jeg var jo forberedt på det egentlig, var jo det jeg fryktet helt siden SA’en i vinter. For øvrig veldig forvirrende følelser. Etter SA’en var st så viktig for meg at dette forsøket skulle funke, og det er/var det jo for så vidt enda, men merker at jeg etterhvert er blitt en mester i å omstille meg og hele tiden se fremover. Mulig det er en form for «overlevelsesmekanisme». Nå er det neste forsøk som gjelder. Skal i gang med fryseforsøk og skal rekke et før sommeren, så det er i det minste godt. Skal til UL 16. mai.

Ellers forvirrende følelse; lei meg over å måtte utsette, omstilt til neste forsøk, forsøker å fokusere på og glede meg over å istf kunne kose meg med vin og gode oster (bagatellmessig oppi det hele, men likevel), samtidig som jeg kjenner på en slags likegyldighet over at det er vår og sol. Er også rastløs, men giddalaus. 

[Azumarill]

...

Endret 10. april 2019 av Azumarill

[Butter]

På 4/30/2018 den 8.28, Azumarill skrev:

Langtidsprøving er sannelig ikke for pyser altså  Du har jammen måttet tåle mye. Håper virkelig at neste forsøk er det som skal til og at det blir baby snart  

Ellers er jo ost og vin godt da. Det er min trøst når det ikke går denne måneden heller  Selv om det nok kan føles som en fattig trøst innimellom...

Ja, føler vi har vært gjennom endel nå. Og sant det du sier - at det ikke er for pyser. Hvis jeg bare visste 100 % at det ventet en baby en gang i fremtiden hadde alt vært mye enklere. 

Ja, det er liten trøst, men føler det er viktig å finne noe positivt å fokusere på fremfor å grave sin egen grav. Jeg tror det er viktig å forsøke å nyte livet og glede seg over det man kan og sørge for at prøvingen ikke blir altoppslukende. Selv om det er lettere sagt enn gjort, ihvertfall i perioder. Jeg er fast bestemt på at jeg ikke skal se tilbake på flere år av livet mitt og at dette er alt livet handlet om i en lengre periode. Jeg tror for så vidt at det å finne glede i andre ting også er med på å styrke meg og gjøre motgangen lettere. Men klart jeg merker at det er tøft innimellom. Som jeg har skrevet om kjenner jeg en demper på gleden. Jeg kjenner også på masse motstridene og forvirrende følelser hvilket egentlig var hovedårsaken til at jeg fant ut at jeg måtte begynne å skrive litt - hjelp til å få sortert alle tankene. 

[Butter]

Etter oppsettet jeg fikk tilsendt fra sykehuset skal jeg igang med progynova 16/17. mai dersom alt ser bra ut på UL den 16.mai. Krysser virkelig fingrene. Kommer til å bli så skuffet dersom nok et forsøk må avbrytes nå. Det er nesten verre enn å miste - det er dog en helt annen sorg.